Fra smerte til bedøvelse

FØR 1840-årene var ikke pasienter engstelige når de skulle inn på en operasjonsstue. De var livredde! Hvorfor det? Fordi det ikke fantes bedøvelse. Dennis Fradin sier i boken «We Have Conquered Pain»: «Det var en kjent sak at kirurgen kom inn på operasjonsstuen med en flaske whisky i hver hånd — én til pasienten og én til seg selv, så han skulle klare å høre på skrikingen fra pasienten.»

Alkohol og narkotika som bedøvelsesmidler

Leger, tannleger og pasienter prøvde nærmest hva som helst for å redusere smerter ved behandling og operasjon. Kinesiske og indiske leger brukte marihuana og hasj. Opium ble også mye brukt i forskjellige deler av verden, og det samme ble alkohol. Den greske legen Dioskorides, som levde i oldtiden og er den første vi kjenner til som brukte ordet anaistesia (gresk for «følelsesløshet»; ordet «anestesi» brukes på norsk ofte synonymt med «bedøvelse»), mente at drikker som var laget av alrunerot og vin, hadde en bedøvende virkning. Senere var det også noen leger som eksperimenterte med hypnose.

Men måtene å lindre smerte på var langtfra tilfredsstillende. Kirurger og tannleger arbeidet derfor så raskt de kunne; de ble faktisk bedømt etter hvor fort de jobbet. Men selv den raskeste kunne påføre pasienten enorme smerter. Det førte til at folk flest foretrakk å finne seg i alle slags plager og sykdommer — fra svulster til en munn full av tannråte — framfor å gjennomgå en operasjon eller få trukket en tann.

Søt vitriololje og lystgass

Mens den spanske legen Ramón Llull eksperimenterte med kjemikalier i 1275, laget han en flyktig, lettantennelig væske som han kalte søt vitriololje. På 1500-tallet fikk en sveitsiskfødt lege som er alminnelig kjent som Paracelsus, noen høns til å puste inn damp fra søt vitriololje, og da la han merke til at de ikke bare sovnet, men også ble ufølsomme overfor smerte. Han eksperimenterte ikke med mennesker, noe Llull heller ikke hadde gjort. I 1730 gav den tyske kjemikeren Frobenius denne væsken dens nåværende navn, eter, som er gresk for «himmelsk». Men det skulle gå 112 år til før man fullt ut ble klar over hvordan eter kunne brukes som bedøvelsesmiddel.

I mellomtiden, i 1772, oppdaget den engelske vitenskapsmannen Joseph Priestley gassen dinitrogenoksid. Til å begynne med mente folk at denne gassen var dødelig, selv i små doser. Men i 1799 bestemte den britiske kjemikeren og oppfinneren Humphry Davy seg for å finne ut av det ved å eksperimentere på seg selv. Til sin forbauselse oppdaget han at dinitrogenoksid fikk ham til å le, så han kalte gassen lystgass. Davy skrev om gassens potensielt bedøvende egenskaper, men ingen på den tiden gikk videre med saken.

Eter- og lystgass-selskaper

Davys klovnerier mens han var under påvirkning av lystgass — som han midlertidig ble avhengig av — ble godt kjent. Snart ble det populært å inhalere lystgass for moro skyld. Til og med omreisende artister som holdt forestillinger, fikk frivillige publikummere til å komme opp på scenen og puste inn dinitrogenoksid etter tur. Gassen gjorde at de mistet hemningene, og snart kunne publikum more seg lystig over de frivillige «artistenes» spillopper.

Samtidig ble det også vanlig å bruke eter ved selskapelige samvær. Men en dag la en ung amerikansk lege som het Crawford W. Long, merke til at vennene hans ikke fikk vondt når de skadet seg mens de sjanglet omkring under påvirkning av eter. Han tenkte straks på hvilke muligheter dette kunne by på innen kirurgien. En som var med på et av disse «eter-selskapene», en student som het James Venable, hadde to små svulster han ville ha fjernet. Men fordi han var redd for de smertene en operasjon ville medføre, hadde han utsatt operasjonen hele tiden. Long foreslo derfor at han skulle foreta operasjonen under påvirkning av eter. Det gikk Venable med på, og 30. mars 1842 hadde han en smertefri operasjon. Men Long gjorde ikke sin oppdagelse alminnelig kjent før i 1849.

Tannleger oppdager også at de kan bruke bedøvelse

I desember 1844 var en amerikansk tannlege som het Horace Wells, på en turnéforestilling der en viss Gardner Colton demonstrerte dinitrogenoksid. Wells meldte seg frivillig til å prøve gassen, men var såpass ved bevissthet at han merket seg at en annen deltaker slo bena sine mot en hard benk uten å føle smerte, selv om han blødde. Den kvelden bestemte Wells seg for å prøve dinitrogenoksid i sin tannlegepraksis — men etter at han først hadde prøvd det på seg selv. Han fikk Colton til å skaffe gassen og fikk tannlegen John Riggs til å trekke en vond visdomstann. Tannuttrekkingen var vellykket.

Wells bestemte seg for å offentliggjøre sin oppdagelse ved å demonstrere den for andre tannleger. Men han var svært nervøs og brukte for lite gass, slik at pasienten skrek da tannen ble trukket. Wells’ tilskuere gjorde straks narr av ham. Men de skulle ha spurt pasienten, for senere innrømmet han overfor Wells at selv om han hadde skreket, hadde det ikke gjort særlig vondt.

Den 30. september 1846 brukte en annen amerikansk tannlege, William Morton, eter da han trakk en tann på en pasient. Han brukte samme eterforbindelse som Long hadde brukt i 1842, og pasienten kjente ingen smerter. Den fremtredende kjemikeren Charles Thomas Jackson hjalp Morton med å lage eteren. I motsetning til Long sørget Morton for en offentlig demonstrasjon av eterens bedøvende virkning under en operasjon på en pasient. Den 16. oktober 1846 bedøvet Morton en pasient i Boston i Massachusetts. Så foretok kirurgen, dr. Warren, operasjonen — fjerning av en svulst på halsen til pasienten. Operasjonen var en avgjort suksess. Nyheten spredte seg som ild i tørt gress over hele USA og Europa.

Flere oppdagelser

I kjølvannet av disse enestående oppdagelsene fortsatte eksperimenteringen med forskjellige damper. Kloroform, som ble oppdaget i 1831, ble brukt på en vellykket måte i 1847. Noen steder ble kloroform fort det foretrukne bedøvelsesmidlet. Snart ble det gitt til fødende kvinner, deriblant dronning Victoria av England i april 1853.

Narkosens historie er dessverre blitt noe tilflekket. Det oppstod en opphetet debatt om hvem som i første rekke hadde æren for å ha oppdaget anestesi (selvfølgelig ikke selve de kjemiske forbindelsene) — om det var Long, Wells, Morton eller Jackson, den fremtredende kjemikeren som assisterte Morton. Det er aldri blitt enighet om dette, men nå i ettertid er det mange som erkjenner at alle fire hadde sitt å bidra med.

I mellomtiden ble det gjort framskritt med hensyn til lokalbedøvelse. Ved lokalbedøvelse er pasienten ved bevissthet, mens en begrenset del av kroppen er bedøvet, følelsesløs. Nå for tiden er det vanlig at tannleger bruker lokalbedøvelse når de arbeider med tenner og munnhuler, og leger bruker det til mindre kirurgiske inngrep og ved bruddskader og sårbehandling. Anestesileger pleier å gi fødende kvinner lokalbedøvelse.

Med årene er anestesiologi blitt et eget medisinsk spesialfelt. Anestesilegene er med på å gjøre pasienter klare til operasjoner. De gir bedøvelse ved å bruke avansert utstyr og bedøvelsesmidler som er blandinger av en rekke kjemiske stoffer, sammen med oksygen. Det kan faktisk være at mange pasienter ikke engang har merket at de har fått narkosegasser, fordi disse ofte blir gitt først etter at en innledende bedøvelse er blitt gitt intravenøst. Anestesilegen gir også smertebehandling etter en operasjon.

Så hvis du skulle trenge å gjennomgå en operasjon en dag, bør du prøve ikke å bli altfor engstelig. Forestill deg at du ligger på et primitivt operasjonsbord omkring 200 år tilbake i tiden. Døren åpner seg, og inn kommer kirurgen, bærende på to flasker whisky. Med ett virker dagens avanserte anestesiutstyr mindre skremmende, ikke sant?

[Ramme side 22]

AKUPUNKTUR  smertebehandling fra Østen

  Akupunktur er en gammel kinesisk behandlingsform som sies å lindre smerte. Akupunktørene fører inn nåler bestemte steder på kroppen, ofte langt fra det stedet som blir behandlet. Nålene kan så dreies, eller det kan sendes svake elektriske strømmer gjennom dem. Encyclopædia Britannica sier at akupunktur «blir rutinemessig brukt i Kina som bedøvelsesmiddel under operasjoner. Besøkende fra Vesten har vært vitne til kompliserte (og, i vanlige tilfeller, smertefulle) kirurgiske inngrep på kinesiske pasienter som har vært ved full bevissthet, men som har fått lokalbedøvelse bare ved akupunktur».

  Akupunktur bør bare utøves av en terapeut som har medisinsk bakgrunn og har akupunkturfaglig utdannelse. Ifølge Encyclopedia Americana «har det oppstått alvorlige ulykker når akupunkturnåler har punktert hjertet og lungene, og hvis det blir brukt usteriliserte nåler, kan det føre til hepatitt, lokal infeksjon og lignende komplikasjoner». Det er selvfølgelig også en viss risiko ved bruk av narkose og ved selve operasjonen — uansett hvilken type bedøvelse som blir brukt.

[Bilde side 23]

Anestesiologi er blitt et medisinsk spesialfelt

[Rettigheter]

Gjengitt med tillatelse av Departments of Anesthesia and Bloodless Medicine and Surgery, Bridgeport Hospital - CT

[Bilderettigheter side 21]

Sidene 2 og 21: Gjengitt fra Medicine and the Artist (Ars Medica) med tillatelse fra Philadelphia Museum of Art/Carl Zigrosser/ Dover Publications, Inc.