Første Mosebok (Gẹnesis)
1 I begynnelsen*+ skapte+ Gud*+ himlene og jorden.+
2 Nå viste jorden seg å være formløs og øde, og det var mørke over vanndypets* overflate;+ og Guds virksomme kraft* beveget seg fram og tilbake+ over vannenes* overflate.+
3 Og Gud tok til å si:*+ «La det bli lys.» Da ble det lys.+ 4 Deretter så Gud at lyset var godt, og Gud forårsaket et skille mellom lyset og mørket.+ 5 Og Gud begynte å kalle lyset Dag,+ men mørket kalte han Natt.+ Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag.
6 Og Gud sa videre: «La det bli et utstrakt rom+ midt i vannene, og la det finne sted en atskillelse mellom vannene og vannene.»+ 7 Så gikk Gud i gang med å danne det utstrakte rom og å danne et skille mellom vannene som skulle være under det utstrakte rom, og vannene som skulle være over det utstrakte rom.+ Og slik ble det. 8 Og Gud begynte å kalle det utstrakte rom Himmel.+ Og det ble kveld, og det ble morgen, andre dag.
9 Og Gud sa videre: «La vannene under himlene samles på ett sted, og la det tørre land komme til syne.»+ Og slik ble det. 10 Og Gud begynte å kalle det tørre land Jord,+ men samlingen av vannene kalte han Hav.+ Og Gud så at det var godt.+ 11 Og Gud sa videre: «La jorden få gress til å skyte opp, planter som setter frø,+ frukttrær som etter sine slag*+ bærer frukt med frø i,+ på jorden.» Og slik ble det. 12 Og jorden begynte å bære fram gress, planter som setter frø, etter deres slag,+ og trær som bærer frukt med frø i, etter deres slag.+ Og Gud så at det var godt. 13 Og det ble kveld, og det ble morgen, tredje dag.
14 Og Gud sa videre: «La det bli lyskilder i himlenes utstrakte rom til å danne et skille mellom dagen og natten;+ og de skal tjene som tegn og til å avmerke tidsperioder* og til å avmerke dager og år.+ 15 Og de skal tjene som lyskilder i himlenes utstrakte rom til å lyse på jorden.»+ Og slik ble det. 16 Og Gud gikk i gang med å danne* de to store lyskilder, den største lyskilden til å ha herredømme over dagen og den minste lyskilden til å ha herredømme over natten, og likeså stjernene.+ 17 Slik satte Gud dem i himlenes utstrakte rom til å lyse på jorden+ 18 og til å herske om dagen og om natten og til å danne et skille mellom lyset og mørket.+ Og Gud så at det var godt.+ 19 Og det ble kveld, og det ble morgen, fjerde dag.
20 Og Gud sa videre: «La det i vannene vrimle fram en vrimmel av levende sjeler,*+ og la flygende skapninger fly over jorden i himlenes utstrakte rom.»+ 21 Og Gud gikk i gang med å skape* de store havuhyrene+ og hver levende sjel* som beveger seg omkring,+ og som vrimlet fram i vannene, etter deres slag, og hver vinget flygende skapning etter dens slag.+ Og Gud så at det var godt. 22 Dermed velsignet Gud dem og sa: «Vær fruktbare og bli mange og fyll vannene i havbassengene,+ og la de flygende skapninger bli mange på jorden.» 23 Og det ble kveld, og det ble morgen, femte dag.
24 Og Gud sa videre: «La jorden+ frambringe levende sjeler etter deres slag, husdyr*+ og andre dyr som beveger seg,*+ og jordens ville dyr,*+ etter deres slag.»+ Og slik ble det. 25 Og Gud gikk i gang med å danne jordens ville dyr etter deres slag, og husdyrene etter deres slag og hvert dyr som beveger seg på jorden, etter dets slag.+ Og Gud så at det var godt.
26 Og Gud* sa videre: «La oss+ danne* mennesker* i vårt bilde,*+ i vår likhet,+ og la dem rå over havets fisk og himlenes flygende skapninger og husdyrene og hele jorden og hvert dyr som beveger seg og rører seg på jorden.»+ 27 Og Gud gikk i gang med å skape mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det;+ til mann og kvinne skapte han dem.+ 28 Så velsignet+ Gud dem, og Gud sa til dem: «Vær fruktbare+ og bli mange og fyll jorden og legg den under dere,+ og rå over+ havets fisk og himlenes flygende skapninger og hver levende skapning som beveger seg* på jorden.»
29 Og Gud sa videre: «Se,* jeg har gitt dere alle planter som setter frø, på hele jordens overflate, og hvert tre som bærer trefrukt med frø i.+ Det skal tjene til føde for dere.+ 30 Og til alle jordens ville dyr og alle himmelens flygende skapninger og alt som beveger seg på jorden, alt som det er liv som en sjel* i, har jeg gitt alle grønne planter til føde.»+ Og slik ble det.
31 Deretter så Gud på alt han hadde dannet, og se, det var meget godt.+ Og det ble kveld, og det ble morgen, sjette dag*.
2 Slik ble himlene og jorden og hele deres hær fullført.+ 2 Og ved den sjuende dag kom Gud til fullførelsen av sitt verk som han hadde dannet, og han begynte å hvile* på den sjuende dag fra hele sitt verk som han hadde dannet.+ 3 Og Gud begynte å velsigne den sjuende dag og å hellige den,* for på den har Gud hvilt* fra hele sitt verk, som han har skapt i den hensikt å danne det.+
4 Dette er en historisk beretning* om himlene og jorden på den tid da de ble skapt, på den dag da Jehova* Gud* dannet jord og himmel.+
5 Nå fantes det ennå ingen markens busk på jorden, og det var ennå ingen av markens planter som spirte fram, for Jehova Gud hadde ikke latt det regne+ på jorden, og det var ingen mennesker til å dyrke jorden. 6 Men en tåke*+ steg stadig opp fra jorden, og den vannet hele jordens overflate.+
7 Og Jehova Gud gikk i gang med å forme mennesket av støv*+ fra jorden+ og å blåse livspust* inn i hans nesebor,+ og mennesket ble en levende sjel.*+ 8 Videre plantet Jehova* Gud en hage i Eden,*+ mot øst,* og der satte han mennesket som han hadde formet.+ 9 Slik lot Jehova Gud hvert tre som er innbydende å se på og godt å spise av, vokse opp av jorden, og dessuten livets tre+ midt i hagen og treet til kunnskap om godt og ondt.+
10 Nå var det en elv som gikk ut* fra Eden for å vanne hagen, og derfra begynte den å dele seg, og den ble til fire hovedelver. 11 Navnet på den første er Pịsjon; det er den som renner omkring hele landet Havịla,+ der det er gull. 12 Og gullet i det landet er godt.+ Der finnes det også bdelliumharpiks+ og onyksstein.+ 13 Og navnet på den andre elven er Gịhon; det er den som renner omkring hele landet Kusj.* 14 Og navnet på den tredje elven er Hịddekel;*+ det er den som går øst for Assyria.*+ Og den fjerde elven er Eufrat.*+
15 Og Jehova Gud tok så mennesket og satte ham i Edens hage+ til å dyrke den og ta hånd om den.+ 16 Og Jehova Gud gav også mennesket dette påbud: «Av hvert tre i hagen kan du spise deg mett.+ 17 Men treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke spise av, for på den dag du spiser av det, skal du visselig dø.»*+
18 Og Jehova* Gud sa videre: «Det er ikke godt for mennesket å fortsette å være alene. Jeg skal danne en hjelper til ham, som et motstykke til ham.»*+ 19 Nå var Jehova Gud i ferd med å forme* av jorden alle markens ville dyr og alle himmelens flygende skapninger, og han begynte å føre dem til mennesket for å se hva han ville kalle hver enkelt; og hva mennesket enn ville kalle hver levende sjel,+ det skulle være dens navn.+ 20 Så gav mennesket navn til alle husdyrene og til himlenes flygende skapninger og til hvert vilt dyr i marken, men for mennesket fantes det ingen hjelper* som et motstykke til ham. 21 Jehova Gud lot derfor en dyp søvn+ falle over mennesket, og mens han sov, tok han et av hans ribben og lukket så kjøttet til over dets sted. 22 Og Jehova* Gud gikk i gang med å bygge en kvinne av ribbenet som han hadde tatt fra mennesket, og førte henne så til mennesket.+
24 Derfor skal en mann forlate sin far og sin mor,+ og han skal holde seg til sin hustru,* og de skal bli ett kjød.+ 25 Og de fortsatte å være nakne,+ både mennesket* og hans hustru, og likevel skammet+ de seg ikke.
3 Nå viste slangen+ seg å være det forsiktigste+ av alle markens ville dyr som Jehova Gud hadde dannet.+ Og den begynte å si til kvinnen:+ «Har Gud virkelig sagt at dere ikke får spise av ethvert tre i hagen?»+ 2 Da sa kvinnen til slangen: «Vi kan spise av frukten på trærne i hagen.*+ 3 Men om frukten på det treet som står midt i hagen,+ har Gud sagt: ’Dere må ikke spise av den, nei, dere må ikke røre ved den,* for at dere ikke skal dø.’»+ 4 Da sa slangen til kvinnen: «Dere skal visselig ikke dø.*+ 5 For Gud vet at den dagen dere spiser av den, da vil DERES* øyne bli åpnet, og dere vil bli som Gud* og kjenne godt og ondt.»+
6 Da så kvinnen at treet var godt å spise av, og at det var noe å lengte etter for øynene, ja, treet var innbydende å se på.*+ Hun begynte derfor å ta av dets frukt og å spise den. Senere gav hun også noe til sin mann* da han var sammen med henne, og han begynte å spise den.+ 7 Da ble begges øyne åpnet, og de ble klar over at de var nakne.+ De sydde derfor sammen fikenblad og laget seg lendekleder.+
8 Senere hørte de Jehova Guds røst* da han vandret i hagen på den tiden av dagen da det blåste en bris,*+ og mennesket* og hans hustru gjemte seg for Jehova Guds ansikt mellom trærne i hagen.+ 9 Og Jehova Gud ropte gjentatte ganger på mennesket og sa til ham: «Hvor er du?»+ 10 Til slutt sa han: «Jeg hørte din røst i hagen, men jeg var redd fordi jeg var naken, og derfor gjemte jeg meg.»+ 11 Da sa han: «Hvem har fortalt deg at du var naken?+ Har du spist av det treet som jeg befalte deg at du ikke skulle spise av?»+ 12 Og mennesket* sa så: «Kvinnen som du gav meg til å være hos meg,* hun gav meg frukt fra treet, og derfor spiste jeg.»+ 13 Da sa Jehova Gud til kvinnen: «Hva er det du har gjort?» Til dette svarte kvinnen: «Slangen — den bedrog meg, og derfor spiste jeg.»+
14 Og Jehova* Gud sa så til slangen:+ «Fordi du har gjort dette, er du den forbannede blant alle* husdyrene og blant alle markens ville dyr. På din buk skal du krype, og støv skal du ete* alle dine levedager.+ 15 Og jeg+ skal sette fiendskap+ mellom deg+ og kvinnen+ og mellom din ætt*+ og hennes ætt.+ Han*+ skal knuse* ditt+ hode,+ og du+ skal knuse hans+ hæl.»*+
16 Til kvinnen sa han: «Jeg skal i høy grad øke smerten under ditt svangerskap;*+ med fødselsveer skal du føde barn,+ og din attrå* skal stå til din mann, og han skal herske over deg.»+
17 Og til Adam sa han: «Fordi du lyttet til din hustrus røst og gav deg til å spise av det treet som jeg hadde gitt deg dette påbud+ om: ’Du må ikke spise av det’, så er jorden forbannet for din skyld.+ Med smerte skal du spise dens grøde alle dine levedager.+ 18 Og torner og tistler skal den bære for deg,+ og du skal spise plantene på marken. 19 I ditt ansikts svette skal du spise ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den ble du tatt.+ For støv er du, og til støv skal du vende tilbake.»+
20 Etter dette gav Adam sin hustru navnet Eva,*+ for hun skulle bli mor til alle som lever.+ 21 Så laget Jehova Gud lange klær av skinn til Adam og til hans hustru og kledde dem.+ 22 Og Jehova Gud sa videre: «Se, mennesket er blitt som en av oss når det gjelder å kjenne godt og ondt,+ og nå, for at han ikke skal rekke ut sin hånd og ta frukt også av livets tre+ og spise og leve til uavgrenset tid* —» 23 Dermed viste Jehova Gud* ham ut av Edens hage+ for at han skulle dyrke jorden, som han var tatt av.+ 24 Han drev altså mennesket ut, og øst for Edens hage+ satte* han kjerubene+ og det flammende sverdblad som stadig svingte rundt, til å vokte veien til livets tre.
4 Nå hadde Adam omgang med sin hustru Eva, og hun ble gravid.+ Etter en tid fødte hun Kain*+ og sa: «Jeg har frambrakt* en mann med Jehovas hjelp.»+ 2 Senere fødte hun igjen, nemlig hans bror Abel.+
Og Abel ble sauegjeter,+ men Kain ble jorddyrker.+ 3 Og da det var gått en tid,* hendte det at Kain begynte å bære fram noen av jordens frukter+ som en offergave til Jehova.+ 4 Men Abel på sin side bar fram noen av de førstefødte+ i sin hjord, ja* deres fettstykker.+ Mens Jehova så med velvilje på Abel og hans offergave,+ 5 så han ikke med velvilje på Kain og hans offergave.+ Og Kain ble opptent av stor vrede,+ og han begynte å stirre ned for seg.* 6 Da sa Jehova til Kain: «Hvorfor er du opptent av vrede, og hvorfor stirrer du ned for deg? 7 Hvis du begynner å gjøre det gode, vil det ikke da finne sted en oppløftelse?*+ Men hvis du ikke begynner å gjøre det gode, da ligger synden på lur ved inngangen, og til deg står dens attrå;*+ og kommer du for din del til å få herredømme over den?»+
8 Etter dette sa Kain til sin bror Abel: «La oss gå ut på marken.»* Så skjedde det, mens de var ute på marken, at Kain gikk løs på sin bror Abel og drepte ham.+ 9 Senere sa Jehova til Kain: «Hvor er Abel, din bror?»+ Og han sa: «Jeg vet ikke. Er jeg min brors vokter?»+ 10 Da sa han: «Hva har du gjort? Hør!* Din brors blod* roper til meg fra jorden.+ 11 Og nå er du forbannet og forvist fra jorden,+ som har åpnet sin munn for å ta imot din brors blod fra din hånd.+ 12 Når du dyrker jorden, vil den ikke gi deg sin kraft* tilbake.+ En omstreifer og en flyktning kommer du til å bli på jorden.»+ 13 Da sa Kain til Jehova: «Straffen for min misgjerning er så stor at jeg ikke kan bære den. 14 Se, på denne dag driver du meg i virkeligheten bort fra jordens overflate, og jeg kommer til å være skjult for ditt ansikt;+ og jeg må bli en omstreifer+ og en flyktning på jorden, og den som finner meg, kommer sikkert til å drepe meg.»+ 15 Da sa Jehova til ham: «Derfor* skal den som dreper Kain, lide hevn sju ganger.»+
Dermed satte Jehova opp et tegn for Kain, for at ingen som fant ham, skulle slå ham i hjel.+ 16 Så gikk Kain bort fra Jehovas ansikt+ og bosatte seg i Flyktningland,* øst for Eden.
17 Senere hadde Kain omgang med sin hustru,+ og hun ble gravid og fødte Hạnok. Så gikk han i gang med å bygge en by og gav byen navn etter navnet på sin sønn Hạnok.+ 18 Senere fikk Hạnok sønnen Ịrad. Og Ịrad ble far til Mehụjael, og Mehụjael ble far til Metụsjael, og Metụsjael ble far til Lạmek.
19 Og Lạmek tok seg siden to hustruer. Den førstes navn var Ada, og den andres navn var Sịllah. 20 Med tiden fødte Ada sønnen Jạbal. Han ble stamfar* til dem som bor i telt+ og har buskap.+ 21 Og hans brors navn var Jụbal. Han ble stamfar til alle dem som spiller på harpe+ og pipe.*+ 22 Og Sịllah på sin side fødte Tụbal-Kain, som smidde* alle slags redskaper av kobber og jern.+ Og Tụbal-Kains søster var Na’ạma. 23 Da diktet Lạmek disse ord* for sine hustruer, Ada og Sịllah:
«Hør min røst, dere Lạmeks hustruer;
lytt til det jeg sier:*
En mann* har jeg drept for å ha gitt meg et sår,*
ja en ung mann for å ha gitt meg et slag.*
25 Så hadde Adam igjen omgang med sin hustru, og deretter fødte hun en sønn og gav ham navnet Set,*+ for, som hun sa: «Gud har innsatt en annen ætt* for meg i Abels sted, fordi Kain drepte ham.»+ 26 Også Set fikk en sønn, og han gav ham så navnet Ẹnosj.+ På den tiden begynte en* å påkalle Jehovas navn.+
5 Dette er boken med den historiske beretning om Adam.* På den dag da Gud skapte Adam, dannet han ham i Guds likhet.+ 2 Til mann og kvinne skapte han dem.+ Deretter velsignet han dem og gav dem navnet Menneske*+ på den dag da de ble skapt.+
3 Og Adam levde så i hundre og tretti år. Da ble han far til en sønn som var ham lik, som et bilde av ham, og han gav ham navnet Set.+ 4 Og Adams dager etter at han var blitt far til Set, ble åtte hundre år. I løpet av den tiden ble han far til sønner og døtre.+ 5 Alle Adams levedager ble* altså ni hundre og tretti år, og så døde han.+
6 Og Set levde så i hundre og fem år. Da ble han far til Ẹnosj.+ 7 Og etter at Set var blitt far til Ẹnosj, levde han enda åtte hundre og sju år og ble far til sønner og døtre. 8 Alle Sets dager ble altså ni hundre og tolv år, og så døde han.
9 Og Ẹnosj levde så i nitti år. Da ble han far til Kẹnan.+ 10 Og etter at Ẹnosj var blitt far til Kẹnan, levde han enda åtte hundre og femten år og ble far til sønner og døtre. 11 Alle Ẹnosjs dager ble altså ni hundre og fem år, og så døde han.
12 Og Kẹnan levde så i sytti år. Da ble han far til Mahạlalel.+ 13 Og etter at Kẹnan var blitt far til Mahạlalel, levde han enda åtte hundre og førti år og ble far til sønner og døtre. 14 Alle Kẹnans dager ble altså ni hundre og ti år, og så døde han.
15 Og Mahạlalel levde så i sekstifem år. Da ble han far til Jạred.+ 16 Og etter at Mahạlalel var blitt far til Jạred, levde han enda åtte hundre og tretti år og ble far til sønner og døtre. 17 Alle Mahạlalels dager ble altså åtte hundre og nittifem år, og så døde han.
18 Og Jạred levde så i hundre og sekstito år. Da ble han far til Ẹnok.*+ 19 Og etter at Jạred var blitt far til Ẹnok, levde han enda åtte hundre år og ble far til sønner og døtre. 20 Alle Jạreds dager ble altså ni hundre og sekstito år, og så døde han.
21 Og Ẹnok levde så i sekstifem år. Da ble han far til Metụsjalah.+ 22 Og etter at Ẹnok var blitt far til Metụsjalah, fortsatte han å vandre med* den sanne Gud* i tre hundre år og ble far til sønner og døtre. 23 Alle Ẹnoks dager ble altså tre hundre og sekstifem år. 24 Og Ẹnok fortsatte å vandre+ med den sanne Gud.+ Så var han ikke mer, for Gud* tok ham bort.*+
25 Og Metụsjalah levde så i hundre og åttisju år. Da ble han far til Lạmek.+ 26 Og etter at Metụsjalah var blitt far til Lạmek, levde han enda sju hundre og åttito år og ble far til sønner og døtre. 27 Alle Metụsjalahs dager ble altså ni hundre og sekstini år, og så døde han.
28 Og Lạmek levde så i hundre og åttito år. Da ble han far til en sønn. 29 Og han gav ham så navnet Noah*+ og sa: «Denne skal gi oss trøst og hvile fra vårt arbeid og fra våre henders smertefulle møye, som skyldes jorden som Jehova har forbannet.»+ 30 Og etter at Lạmek var blitt far til Noah, levde han enda fem hundre og nittifem år og ble far til sønner og døtre. 31 Alle Lạmeks dager ble altså sju hundre og syttisju år, og så døde han.
32 Og Noah ble fem hundre år gammel. Deretter ble Noah far til Sem,+ Kam+ og Jạfet.+
6 Nå skjedde det, da menneskene tok til å vokse i antall på jordens overflate og det ble født dem døtre,+ 2 at den sanne Guds sønner*+ begynte å legge merke til+ menneskedøtrene og så at de var vakre; og de begynte å ta seg hustruer — alle dem som de valgte seg. 3 Da sa Jehova: «Min ånd+ skal ikke virke overfor mennesket til uavgrenset tid,+ ettersom det* også* er kjød.+ Derfor skal dets dager være hundre og tjue år.»+
4 Nẹfilim* befant seg på jorden i de dager, og også siden, da den sanne Guds sønner fortsatte å ha omgang med menneskedøtrene og de fødte dem sønner; disse var de veldige* som levde i gammel tid, de navngjetne menn.*
5 Da så Jehova at menneskets ondskap var stor på jorden, og at alle tilbøyeligheter+ i dets hjertes tanker bare var onde hele tiden.*+ 6 Og Jehova følte beklagelse+ over at han hadde dannet menneskene på jorden, og han følte seg såret i sitt hjerte.+ 7 Da sa Jehova: «Jeg skal utslette menneskene som jeg har skapt,+ fra jordens overflate, både mennesker og husdyr og andre dyr som beveger seg, og himlenes flygende skapninger,+ for jeg føler virkelig beklagelse over at jeg har dannet dem.»+ 8 Men Noah fant velvilje for Jehovas øyne.
9 Dette er den historiske beretning om Noah.
Noah var en rettferdig mann.+ Han viste seg å være uklanderlig blant sine samtidige.* Noah vandret med den sanne Gud.+ 10 Med tiden ble Noah far til tre sønner: Sem, Kam og Jạfet.+ 11 Og jorden ble etter hvert ødelagt for den sanne Guds øyne,+ og jorden ble full av vold.+ 12 Da så Gud på jorden, og se, den var ødelagt,+ for alt kjød* hadde ødelagt sin vei på jorden.+
13 Da sa Gud til Noah: «Enden for alt kjød er kommet for mitt ansikt,+ for jorden er full av vold på grunn av dem; og se, jeg lar ødeleggelse komme over både dem og jorden.+ 14 Lag deg en ark* av tømmer av et harpiksholdig tre.*+ Du skal lage rom* i arken, og du må overstryke den innvendig og utvendig med tjære.+ 15 Og slik skal du lage den: Arkens lengde skal være tre hundre alen,*+ dens bredde femti alen og dens høyde tretti alen. 16 Du skal lage et tsọhar [tak eller vindu]* til arken, og du skal fullføre det med en høyde på en alen,* og inngangen til arken skal du sette på siden av den;+ du skal lage den med en nederste, en andre og en tredje etasje.
17 Og jeg, se, jeg lar vannflommen*+ med dens vannmasser komme over jorden for å ødelegge alt kjød* under himlene, alt som livskraften+ er virksom i.* Alt som er på jorden, kommer til å utånde.+ 18 Og jeg oppretter herved min pakt med deg; og du skal gå inn i arken, du og dine sønner og din hustru og dine sønners hustruer sammen med deg.+ 19 Og av hver levende skapning av all slags kjød+ skal du føre to av hver inn i arken for å bevare dem i live sammen med deg.+ Hann og hunn skal det være. 20 Av de flygende skapninger etter deres slag og av husdyrene etter deres slag,+ av alle dyr som beveger seg på jorden, etter deres slag,* skal to av hvert gå dit inn til deg for å bli bevart i live.+ 21 Og du, ta deg all slags føde som spises;+ og du skal samle den hos deg, og den skal tjene som føde for deg og for dem.»+
22 Og Noah gikk i gang med å gjøre alt det Gud hadde befalt ham. Akkurat slik gjorde han.+
7 Deretter sa Jehova til Noah: «Gå inn i arken, du og hele din husstand,+ for jeg har sett at du er den som er rettferdig innfor meg i denne generasjon.+ 2 Av alle rene dyr skal du ta med deg sju av hvert,* hannen og dens make;*+ og av hvert dyr som ikke er rent, bare to, hannen og dens make; 3 også av himlenes flygende skapninger sju av hver, hann og hunn,+ for å bevare avkom* i live på hele jordens overflate.+ 4 For om bare sju dager lar jeg det regne+ på jorden i førti dager og førti netter;+ og jeg vil utslette alt levende som jeg har dannet, fra jordens overflate.»+ 5 Og Noah gikk i gang med å gjøre alt det Jehova hadde befalt ham.
6 Og Noah var seks hundre år gammel da vannflommen* med dens vannmasser kom over jorden.+ 7 Da gikk Noah inn i arken, og sammen med ham hans sønner og hans hustru og hans sønners hustruer, før vannflommens* vannmasser kom.+ 8 Av hvert rent dyr og av hvert dyr som ikke er rent, og av de flygende skapningene og alt som beveger seg på jorden,+ 9 gikk to og to inn til Noah i arken, hann og hunn, akkurat som Gud* hadde befalt Noah. 10 Og sju dager senere skjedde det at vannflommens* vannmasser kom over jorden.
11 I det seks hundrede år av Noahs liv, i den andre måneden,* på den syttende dagen i måneden, den dagen ble alle kildene i det store vanndyp* brutt opp, og himlenes sluser* ble åpnet.+ 12 Og skyllregnet over jorden varte i førti dager og førti netter.+ 13 Nettopp denne dagen gikk Noah inn i arken, og Sem og Kam og Jạfet, Noahs sønner,+ og Noahs hustru og hans sønners tre hustruer sammen med ham+ — 14 de og hvert vilt dyr etter dets slag+ og hvert husdyr etter dets slag og hvert dyr som beveger seg og rører seg på jorden, etter dets slag,+ og hver flygende skapning etter dens slag,+ hver fugl, hver vinget skapning.+ 15 Og de fortsatte å gå inn til Noah i arken, to og to, av all slags kjød som livskraften var virksom i.*+ 16 Og de som var på vei inn, hann og hunn av all slags kjød, gikk inn, akkurat som Gud hadde befalt ham. Deretter lukket Jehova døren bak ham.+
17 Og vannflommen* varte i førti dager på jorden, og vannmassene fortsatte å stige og begynte å løfte arken, og den fløt høyt over jorden. 18 Og vannmassene flommet mer og mer over og fortsatte å stige sterkt på jorden, men arken fortsatte å drive på vannenes overflate.+ 19 Og vannmassene flommet over jorden i den grad at alle de høye fjellene som var under hele himmelen, etter hvert ble dekket.+ 20 Opptil femten alen flommet vannmassene over dem, og fjellene ble dekket.+
21 Da utåndet alt kjød som beveget seg på jorden,+ blant de flygende skapningene og blant husdyrene og blant de ville dyrene og blant hele den vrimmel som det vrimlet av på jorden, og alle mennesker.+ 22 Alt som hadde livskraftens pust virksom* i sine nesebor, ja alt som var på det tørre land, døde.+ 23 Slik utslettet han alt levende som var på jordens overflate, både mennesker og husdyr og andre dyr som beveger seg, og himlenes flygende skapninger, og de ble utslettet fra jorden;+ og bare Noah og de som var med ham i arken, forble i live.+ 24 Og vannmassene fortsatte å flomme over jorden i hundre og femti dager.
8 Så kom Gud i hu+ Noah og alle de ville dyrene og alle husdyrene som var med ham i arken,+ og Gud lot en vind* fare over jorden, og vannmassene begynte å synke.+ 2 Og vanndypets* kilder+ og himlenes sluser*+ ble lukket til, og dermed ble skyllregnet fra himlene holdt tilbake. 3 Og vannmassene begynte å trekke seg tilbake fra jorden — gradvis trakk de seg tilbake;* og etter at hundre og femti dager var gått, minket vannmassene.+ 4 Og i den sjuende måneden,* på den syttende dagen i måneden, la arken+ seg til hvile på Ạrarat-fjellene.+ 5 Og vannmassene fortsatte å avta gradvis* inntil den tiende måneden.* I den tiende måneden, på den første dagen i måneden, kom fjelltoppene til syne.+
6 Så skjedde det etter at førti dager var gått, at Noah åpnet vinduet+ på arken som han hadde laget. 7 Deretter sendte han ut en ravn,+ og den fortsatte å fly ute i det fri, fram og tilbake,* inntil vannmassene var tørket bort fra jorden.
8 Senere sendte han en due+ ut fra seg for å se om vannmassene hadde sunket bort fra jordens overflate. 9 Og duen fant ikke noe hvilested for sin fotsåle,* så den vendte tilbake til ham i arken, for vannmassene lå ennå over hele jordens overflate.+ Da rakte han ut hånden og tok den og brakte den inn til seg i arken. 10 Så ventet han ytterligere sju dager, og enda en gang sendte han duen ut fra arken. 11 Senere kom duen til ham, ved kveldstid, og se, den hadde et nyplukket olivenblad+ i nebbet; og slik fikk Noah vite at vannmassene hadde sunket bort fra jorden.+ 12 Så ventet han ytterligere sju dager. Da sendte han duen ut, men den kom ikke mer tilbake til ham.+
13 Og det var i det seks hundre og første året,+ i den første måneden,* på den første dagen i måneden, at vannmassene hadde rent bort fra jorden; og Noah begynte å fjerne arkens overdekning og å se seg om, og se, jordens overflate var blitt tørr.+ 14 Og i den andre måneden, på den tjuesjuende dagen i måneden, var jorden blitt helt tørr.+
15 Gud talte nå til Noah og sa: 16 «Gå ut av arken, du og din hustru og dine sønner og dine sønners hustruer sammen med deg.+ 17 Hver levende skapning som er hos deg av all slags kjød,+ blant de flygende skapningene+ og blant husdyrene+ og blant alle de andre dyrene som beveger seg og rører seg på jorden,+ dem skal du føre med deg ut, for det skal vrimle av dem på jorden, og de skal være fruktbare og bli mange på jorden.»+
18 Da gikk Noah ut, og hans sønner+ og hans hustru og hans sønners hustruer sammen med ham. 19 Hver levende skapning, hvert dyr som beveger seg, og hver flygende skapning, alt som beveger seg på jorden — etter sine slekter gikk de ut av arken.+ 20 Og Noah begynte å bygge et alter+ for Jehova og å ta noen av alle de rene dyrene+ og av alle de rene flygende skapningene+ og å ofre brennofre på alteret.+ 21 Og Jehova begynte å kjenne en formildende* duft,+ og Jehova sa i sitt hjerte:+ «Aldri mer skal jeg nedkalle ondt over jorden+ for menneskets skyld, for menneskehjertets tilbøyelighet+ er ond helt fra ungdommen av;+ og aldri mer skal jeg slå alt levende slik som jeg nå har gjort.+ 22 I alle de dager jorden består,* kommer såing og innhøstning, og kulde og hete, og sommer og vinter, og dag og natt, aldri til å opphøre.»+
9 Og Gud velsignet så Noah og hans sønner og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden.+ 2 Og frykt for dere og skrekk for dere skal fortsette å være over alle levende skapninger på jorden og over alle himmelens flygende skapninger, over alt som beveger seg på jorden, og over alle fiskene i havet. I DERES hånd er de nå gitt.+ 3 Hvert dyr som beveger seg og lever, kan tjene til føde for dere.+ Liksom jeg gav dere de grønne plantene, gir jeg dere nå alt dette.+ 4 Men kjøtt med dets sjel*+ — dets blod+ — skal dere ikke spise.+ 5 Og dessuten: Blodet av DERES sjeler* skal jeg kreve tilbake. Av hver levende skapnings hånd skal jeg kreve det tilbake; og av menneskets* hånd, av hånden til enhver* som er hans bror, skal jeg kreve menneskets sjel* tilbake.+ 6 Den som utgyter menneskeblod, ved mennesker vil hans eget blod bli utgytt,+ for Gud dannet mennesket i sitt bilde. 7 Og dere, vær fruktbare og bli mange, la det vrimle av dere på jorden, og bli mange på den.»+
8 Og Gud sa videre til Noah og til hans sønner, som var sammen med ham: 9 «Og jeg, se, jeg oppretter min pakt+ med dere og med DERES avkom* etter dere+ 10 og med hver levende sjel som er hos dere, blant fugler, blant husdyr og blant alle jordens levende skapninger som er hos dere, fra alle som gikk ut av arken, til hver levende skapning på jorden.+ 11 Ja, jeg oppretter herved min pakt med dere: Aldri mer skal alt kjød bli utslettet ved en vannfloms vannmasser, og aldri mer skal det komme en vannflom som ødelegger jorden.»+
12 Og Gud tilføyde: «Dette er tegnet+ på den pakt som jeg oppretter mellom meg og dere og hver levende sjel som er hos dere, for alle generasjoner til uavgrenset tid. 13 Min regnbue+ setter jeg herved* i skyen, og den skal tjene som et tegn på pakten mellom meg og jorden. 14 Og det skal skje at når jeg fører en sky over jorden, da skal regnbuen sannelig vise seg i skyen. 15 Og jeg skal visselig komme i hu min pakt,+ som er mellom meg og dere og hver levende sjel blant alt kjød;+ og aldri mer skal vannmassene bli til en vannflom som ødelegger alt kjød.+ 16 Og regnbuen skal komme i skyen,+ og jeg skal visselig se den og komme i hu den pakt som varer til uavgrenset tid+ mellom Gud og hver levende sjel blant alt kjød som er på jorden.»+
17 Og Gud gjentok for Noah: «Dette er tegnet på den pakt som jeg herved oppretter mellom meg og alt kjød som er på jorden.»+
18 Og Noahs sønner,+ som kom ut av arken, var Sem og Kam og Jạfet. Senere ble Kam far til Kạnaan.+ 19 Disse tre var Noahs sønner, og fra dem ble hele jordens befolkning* spredt vidt omkring.+
20 Nå begynte Noah som jordbruker,*+ og han gikk i gang med å plante en vingård.+ 21 Og han gav seg til å drikke av vinen og ble beruset,+ og så kledde han seg naken inne i sitt telt. 22 Senere så Kam,+ Kạnaans far, sin fars nakenhet+ og gikk og fortalte det til sine to brødre utenfor.+ 23 Da tok Sem og Jạfet en kappe*+ og la den på sine skuldrer og gikk inn baklengs. Slik dekket de til sin fars nakenhet, mens deres ansikter var vendt bort,* og de så ikke sin fars nakenhet.+
24 Omsider våknet Noah av sin vinrus og fikk vite hva hans yngste sønn hadde gjort mot ham. 25 Da sa han:
28 Og Noah levde enda tre hundre og femti år etter vannflommen.+ 29 Alle Noahs dager ble altså ni hundre og femti år, og så døde han.+
10 Og dette er den historiske beretning om Noahs sønner,+ Sem, Kam og Jạfet.
Nå ble det etter hvert født dem sønner etter vannflommen.+ 2 Jạfets sønner var Gọmer+ og Mạgog+ og Mạdai+ og Jạvan+ og Tụbal+ og Mẹsjek+ og Tịras.+
3 Og Gọmers sønner var Ạsjkenas+ og Rịfat+ og Togạrma.+
4 Og Jạvans sønner var Elịsjah+ og Tạrsis,+ Kịttim+ og Dọdanim.*+
5 Fra disse ble befolkningen på nasjonenes øyer* spredt omkring i sine land, hver etter sitt tungemål, etter sine slekter, etter sine nasjoner.
6 Og Kams sønner var Kusj+ og Mịsrajim+ og Put+ og Kạnaan.+
7 Og Kusj hadde sønnene Sẹba+ og Havịla og Sạbta og Ra’ạma+ og Sabtẹka.
Og Ra’ạmas sønner var Sạba og Dẹdan.+
8 Og Kusj ble far til Nịmrod.+ Han var den første som ble en veldig mann* på jorden. 9 Han viste seg som en veldig jeger* i opposisjon til* Jehova. Derfor heter det: «Akkurat som Nimrod, en veldig jeger i opposisjon til Jehova.»+ 10 Og begynnelsen til hans rike* ble Bạbel*+ og Ẹrek+ og Ạkkad og Kạlne, i landet Sịnear.+ 11 Fra det landet drog han til Assyria+ og gikk i gang med å bygge Nịnive+ og Rẹhobot-Ir og Kạlah 12 og Rẹsen mellom Nịnive og Kạlah; dette er den store byen.
13 Og Mịsrajim+ ble far til Lụdim+ og Ạnamim og Lẹhabim og Nạftuhim+ 14 og Pạtrusim+ og Kạsluhim+ (som filisterne+ utgikk fra) og Kạftorim.+
15 Og Kạnaan ble far til Sịdon,+ hans førstefødte, og Het+ 16 og jebusittene+ og amorittene+ og girgasjittene 17 og hevittene+ og arkeerne og sinittene 18 og arvadittene + og semarittene og hamatittene;+ og siden ble kanaaneernes slekter spredt omkring. 19 Kanaaneernes grense kom da til å gå fra Sịdon like til Gẹrar,+ nær Gạza,+ like til Sodọma og Gomọrra+ og Ạdma+ og Sẹbojim,+ nær Lạsja.* 20 Dette var Kams sønner etter deres slekter, etter deres tungemål, i deres land, etter deres nasjoner.
21 Også Sem, forfader til alle Ẹber-sønnene,+ bror av Jạfet, den eldste, fikk etterkommere. 22 Sems sønner var Ẹlam+ og Ạssjur+ og Arpạksjad+ og Lud og Ạram.
23 Og Ạrams sønner var Us og Hul og Gẹter og Masj.+
24 Og Arpạksjad ble far til Sjẹlah,+ og Sjẹlah ble far til Ẹber.
25 Og det ble født Ẹber to sønner. Den enes navn var Pẹleg,*+ for i hans dager ble jorden* delt;+ og hans brors navn var Jọktan.+
26 Og Jọktan ble far til Ạlmodad og Sjẹlef og Hasarmạvet og Jẹrah+ 27 og Hạdoram og Ụsal og Dịkla+ 28 og Ọbal og Abịmael og Sạba+ 29 og Ọfir+ og Havịla+ og Jọbab;+ alle disse var Jọktans sønner.
30 Og stedet hvor de bodde, kom til å strekke seg fra Mẹsja like til Sẹfar, fjellområdet i Østen.
31 Dette var Sems sønner etter deres slekter, etter deres tungemål, i deres land, etter deres nasjoner.+
32 Dette var Noahs sønners slekter etter deres avstamning, etter deres nasjoner, og fra dem ble nasjonene spredt omkring på jorden etter vannflommen.+
11 Nå hadde hele jorden fortsatt ett språk* og ett ordforråd. 2 Og det skjedde mens de drog mot øst, at de til slutt fant en dalslette i landet Sịnear,+ og de bosatte seg der. 3 Og de begynte å si til hverandre: «Kom, la oss lage teglstein og brenne dem ved en brenningsprosess.» Tegl tjente altså som stein for dem, mens asfalt tjente som mørtel for dem.+ 4 Nå sa de: «Kom, la oss bygge oss en by og også et tårn* som har sin topp i himlene,+ og la oss gjøre oss et berømt navn,*+ så vi ikke blir spredt ut over hele jordens overflate.»+
5 Og Jehova steg så ned for å se byen og tårnet som menneskesønnene hadde bygd.+ 6 Deretter sa Jehova: «Se, de er ett folk, og de har alle ett språk,+ og dette er hva de setter i gang med å gjøre. Ja, nå vil ingenting av det de måtte ha i sinne å gjøre, være uoppnåelig for dem.+ 7 Kom nå, la oss+ stige ned og der forvirre+ deres språk, så de ikke kan forstå* hverandres språk.»+ 8 Så spredte Jehova dem derfra ut over hele jordens overflate,+ og de holdt etter hvert opp med å bygge på byen.+ 9 Derfor fikk den navnet Bạbel,*+ for der hadde Jehova forvirret hele jordens* språk, og derfra hadde Jehova spredt+ dem ut over hele jordens overflate.
10 Dette er den historiske beretning om Sem.+
Sem var hundre år gammel da han ble far til Arpạksjad,+ to år etter vannflommen. 11 Og etter at Sem var blitt far til Arpạksjad, levde han enda fem hundre år og ble far til sønner og døtre.+
12 Og Arpạksjad* levde i trettifem år. Så ble han far til Sjẹlah.+ 13 Og etter at Arpạksjad var blitt far til Sjẹlah, levde han enda fire hundre og tre år og ble far til sønner og døtre.
14 Og Sjẹlah levde i tretti år. Så ble han far til Ẹber.+ 15 Og etter at Sjẹlah var blitt far til Ẹber, levde han enda fire hundre og tre år og ble far til sønner og døtre.
16 Og Ẹber levde så i trettifire år. Da ble han far til Pẹleg.+ 17 Og etter at Ẹber var blitt far til Pẹleg, levde han enda fire hundre og tretti år og ble far til sønner og døtre.
18 Og Pẹleg levde så i tretti år. Da ble han far til Rẹ’u.+ 19 Og etter at Pẹleg var blitt far til Rẹ’u, levde han enda to hundre og ni år og ble far til sønner og døtre.
20 Og Rẹ’u levde så i trettito år. Da ble han far til Sẹrug.+ 21 Og etter at Rẹ’u var blitt far til Sẹrug, levde han enda to hundre og sju år og ble far til sønner og døtre.
22 Og Sẹrug levde så i tretti år. Da ble han far til Nạkor.+ 23 Og etter at Sẹrug var blitt far til Nạkor, levde han enda to hundre år og ble far til sønner og døtre.
24 Og Nạkor levde så i tjueni år. Da ble han far til Tạrah.+ 25 Og etter at Nạkor var blitt far til Tạrah, levde han enda hundre og nitten år og ble far til sønner og døtre.
26 Og Tạrah levde så i sytti år, og deretter ble han far til Ạbram,+ Nạkor+ og Hạran.
27 Og dette er den historiske beretning om Tạrah.
Tạrah ble far til Ạbram, Nạkor og Hạran; og Hạran ble far til Lot.+ 28 Senere døde Hạran mens han var sammen med sin far Tạrah* i sitt fødeland, i kaldeernes+ Ur.*+ 29 Og Ạbram og Nạkor tok seg så hustruer. Navnet på Ạbrams hustru var Sạrai,+ mens navnet på Nạkors hustru var Mịlka;+ hun var datter av Hạran, som var far til Mịlka og far til Jịska. 30 Men Sạrai fortsatte å være ufruktbar;+ hun hadde ikke barn.
31 Deretter tok Tạrah med seg sin sønn Ạbram og sin sønnesønn Lot, Hạrans sønn,+ og sin svigerdatter Sạrai,+ sin sønn Ạbrams hustru, og de drog med ham ut* fra kaldeernes Ur for å reise til Kạnaans land.+ Med tiden kom de til Kạran+ og bosatte seg der. 32 Og Tạrahs dager ble to hundre og fem år. Så døde Tạrah i Kạran.
12 Og Jehova sa til Ạbram: «Dra bort fra ditt land og fra dine slektninger* og fra din fars hus til det land som jeg skal vise deg;+ 2 og jeg skal gjøre deg til en stor nasjon, og jeg skal velsigne deg, og jeg vil gjøre ditt navn stort; og vis deg å være en velsignelse.+ 3 Og jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som nedkaller ondt over deg, skal jeg forbanne,+ og alle jordens slekter skal visselig velsigne seg* ved hjelp av deg.»+
4 Da drog Ạbram av sted, akkurat som Jehova hadde sagt til ham, og Lot drog sammen med ham. Og Ạbram var syttifem år gammel da han drog ut fra Kạran.+ 5 Og Ạbram tok med seg sin hustru Sạrai+ og sin brorsønn Lot+ og alle de eiendeler som de hadde samlet seg,+ og de sjeler som de hadde skaffet seg i Kạran, og de gav seg på vei for å dra til Kạnaans land.+ Til slutt kom de til Kạnaans land. 6 Og Ạbram drog videre gjennom landet helt til stedet Sịkem,*+ nær Mọres store trær;+ og på den tiden var kanaaneerne i landet. 7 Jehova viste seg nå for Ạbram og sa: «Til din ætt+ skal jeg gi dette landet.»+ Deretter bygde han et alter der for Jehova, som hadde vist seg for ham. 8 Senere flyttet han derfra til fjellområdet øst for Betel+ og slo opp sitt telt med Betel i vest og Ai+ i øst. Så bygde han et alter der for Jehova+ og begynte å påkalle* Jehovas navn.+ 9 Siden brøt Ạbram leir og drog så fra leirplass til leirplass mot Nẹgev.*+
10 Nå oppstod det hungersnød i landet, og Ạbram gav seg på vei ned mot Egypt for å bo der som utlending,+ for hungersnøden var hard i landet.+ 11 Og det skjedde da han skulle til å dra inn i Egypt, at han sa til Sạrai, sin hustru: «Nå vil jeg be deg om noe: Jeg vet jo at du er en kvinne med et vakkert utseende.+ 12 Derfor kommer det avgjort til å gå slik at egypterne får se deg og sier: ’Dette er hans hustru.’ Og de kommer helt sikkert til å drepe meg, men deg kommer de til å la leve. 13 Jeg ber deg, si at du er min søster,+ så det kan gå meg godt for din skyld og min sjel får leve takket være deg.»+
14 Så skjedde det at da Ạbram drog inn i Egypt, fikk egypterne se at kvinnen var meget vakker. 15 Og faraos* fyrster fikk også se henne, og de begynte å lovprise henne overfor farao, og dermed ble kvinnen hentet til faraos hus. 16 Og han behandlet Ạbram godt for hennes skyld, og han fikk sauer og kveg og esler og tjenere og tjenestekvinner og eselhopper og kameler.+ 17 Så lot Jehova store plager ramme farao og hans husstand+ på grunn av Sạrai, Ạbrams hustru.+ 18 Da kalte farao Ạbram til seg og sa: «Hva er det du har gjort mot meg? Hvorfor fortalte du meg ikke at hun er din hustru?+ 19 Hvorfor sa du: ’Hun er min søster’,+ slik at jeg var i ferd med å ta henne til hustru? Se, her er din hustru. Ta henne og gå!» 20 Og farao gav noen menn befalinger om ham, og så ledsaget de ham og hans hustru og alt det han hadde.*+
13 Så drog Ạbram opp fra Egypt til Nẹgev,+ han og hans hustru og alt det han hadde, og Lot var med ham. 2 Og Ạbram var svært rik på hjorder og sølv og gull.+ 3 Og han drog fra leirplass til leirplass fra Nẹgev og til Betel, til det stedet hvor teltet hans først hadde vært, mellom Betel og Ai,+ 4 til stedet for det alteret som han opprinnelig hadde laget der;+ og der påkalte* Ạbram så Jehovas navn.+
5 Nå eide også Lot, som drog sammen med Ạbram, sauer og kveg og telt. 6 Og landet tillot dem ikke å bo sammen, for deres eiendeler var blitt mange, og de kunne ikke bo sammen.+ 7 Og det oppstod en trette mellom dem som gjette Ạbrams buskap, og dem som gjette Lots buskap. På den tiden bodde kanaaneerne og perisittene i landet.+ 8 Ạbram sa derfor til Lot:+ «Jeg ber deg, la det ikke fortsette å være trette mellom meg og deg og mellom mine gjetere og dine gjetere; vi menn er jo brødre.+ 9 Står ikke hele landet til din rådighet?* Vær snill og skill lag med meg. Hvis du går til venstre, så vil jeg gå til høyre; men hvis du går til høyre, så vil jeg gå til venstre.»+ 10 Da løftet Lot sine øyne og så at hele Jordan-distriktet*+ overalt var et vannrikt område — det var før Jehova ødela Sodọma og Gomọrra — som Jehovas hage,*+ som Egypts land, like til Sọar.*+ 11 Da valgte Lot seg hele Jordan-distriktet, og Lot flyttet sin leir mot øst. Slik skiltes de fra hverandre. 12 Ạbram bodde i Kạnaans land, men Lot bodde blant byene i Distriktet.+ Til slutt slo han opp sine telt nær Sodọma. 13 Og mennene i Sodọma var onde og syndet grovt mot Jehova.+
14 Og Jehova sa til Ạbram etter at Lot hadde skilt lag med ham: «Jeg ber deg, løft dine øyne og se fra det stedet hvor du er, mot nord og mot sør* og mot øst og mot vest,*+ 15 for hele det landet som du ser — til deg og til din ætt skal jeg gi det inntil uavgrenset tid.+ 16 Og jeg vil gjøre din ætt lik støvkornene på jorden, slik at hvis en mann var i stand til å telle støvkornene på jorden, da kunne din ætt telles.+ 17 Bryt opp, dra omkring i landet i hele dets lengde og i hele dets bredde, for til deg skal jeg gi det.»+ 18 Så fortsatte Ạbram å bo i telt.* Senere kom han og bodde mellom Mạmres+ store trær, som er i Hẹbron;+ og der gikk han i gang med å bygge et alter for Jehova.+
14 Nå skjedde det i de dager da* Ạmrafel var konge* i Sịnear,+ Ạrjok konge i Ẹllasar, Kedorlaọmer+ konge i Ẹlam+ og Tịdal konge i Gọjim,*+ 2 at disse førte krig mot Bẹra, kongen i Sodọma,+ og mot Bịrsja, kongen i Gomọrra,+ Sjịnab, kongen i Ạdma,+ og Sjemẹber, kongen i Sẹbojim,+ og kongen i Bẹla (det vil si Sọar).+ 3 Alle disse* marsjerte som forbundsfeller+ til Sịddim-lavsletten,*+ det vil si Salthavet.+
4 I tolv år hadde de tjent Kedorlaọmer, men i det trettende året gjorde de opprør. 5 Og i det fjortende året kom Kedorlaọmer, og likeså de kongene som var med ham, og de beseiret refaittene i Ạsjterot-Kạrnajim+ og susittene i Ham og emittene+ i Sjạve-Kirjatạjim 6 og horittene+ på deres fjell Sẹ’ir,+ ned til El-Pạran,+ som er ved ødemarken. 7 Så snudde de og kom til En-Mịsjpat, det vil si Kạdesj,+ og beseiret hele amalekittenes+ område og også amorittene+ som bodde i Hạsason-Tạmar.+
8 Da rykket kongen i Sodọma ut, og likeså kongen i Gomọrra og kongen i Ạdma og kongen i Sẹbojim og kongen i Bẹla (det vil si Sọar), og de stilte seg opp i slagorden mot dem på Sịddim-lavsletten,+ 9 mot Kedorlaọmer, kongen i Ẹlam, og Tịdal, kongen i Gọjim, og Ạmrafel, kongen i Sịnear, og Ạrjok, kongen i Ẹllasar;+ fire konger mot de fem. 10 Nå var Sịddim-lavsletten+ full av groper med asfalt;+ og kongene i Sodọma og Gomọrra+ la på flukt og falt så ned i dem, og de som ble igjen, flyktet til fjellområdet.+ 11 Så tok seierherrene* alt godset i Sodọma og Gomọrra og all maten deres og drog sin vei.+ 12 De tok også Lot, Ạbrams brorsønn, og hans eiendeler og drog videre på sin vei. Han bodde da i Sodọma.+
13 Etter dette kom det en mann som hadde sluppet unna, og fortalte det til Ạbram, hebreeren.*+ Han bodde da i telt mellom de store trærne som tilhørte amoritten Mạmre,+ bror til Ẹsjkol og bror til Ạner;+ og de var Ạbrams paktsfeller.* 14 Slik fikk Ạbram høre at hans bror* var blitt tatt til fange.+ Da mønstret han sine trenede menn,+ tre hundre og atten slaver som var født i hans husstand,*+ og forfulgte dem helt til Dan.+ 15 Og om natten tok han og delte sine styrker,+ han og hans slaver, mot dem, og på den måten beseiret han dem og forfulgte dem videre helt til Họba, som ligger nord* for Damaskus. 16 Så tok han alt godset tilbake,+ og han tok også sin bror Lot og hans eiendeler tilbake, og likeså kvinnene og folket.+
17 Så gikk kongen i Sodọma ut for å møte ham, etter at han hadde vendt tilbake fra seieren over Kedorlaọmer og de kongene som var med ham, til Sjạve-lavsletten,* det vil si kongens lavslette.+ 18 Og Melkisẹdek,+ kongen i Sạlem,+ kom ut med brød og vin;+ og han var prest* for Den Høyeste Gud.*+ 19 Så velsignet han ham og sa:
Så gav Ạbram* ham en tiendedel* av alt.+
21 Deretter sa kongen i Sodọma til Ạbram: «Gi meg sjelene,*+ men ta du godset.» 22 Da sa Ạbram til kongen i Sodọma: «Jeg løfter min hånd og avlegger ed+ overfor Jehova, Den Høyeste Gud, han som har frambrakt himmel og jord, 23 på at jeg ikke skal ta noe som helst av det som er ditt,+ ikke engang en tråd eller en sandalrem, for at du ikke skal si: ’Det var jeg som gjorde Ạbram rik.’ 24 Ingenting til meg!+ Bare det de unge mennene allerede har spist, og andelen til de mennene som drog med meg, Ạner, Ẹsjkol og Mạmre+ — la dem ta sin andel.»+
15 Etter disse hendelsene kom Jehovas ord til Ạbram i et syn,+ og det lød: «Frykt ikke,+ Ạbram. Jeg er et skjold for deg.+ Din lønn skal være meget stor.»*+ 2 Da sa Ạbram: «Suverene Herre Jehova,* hva kommer du til å gi meg? Jeg går jo barnløs bort, og den som kommer til å ta mitt hus i eie, er en mann fra Damaskus, Eliẹser.»+ 3 Og Ạbram tilføyde: «Se, du har ikke gitt meg noen ætt,+ og se, en sønn+ av min husstand etterfølger meg som arving.» 4 Men se, Jehovas ord til ham lød slik: «Denne mannen skal ikke etterfølge deg som arving, men en som skal utgå fra ditt eget indre,* skal etterfølge deg som arving.»+
5 Han førte ham nå utenfor og sa: «Jeg ber deg, se opp mot himlene og tell stjernene, hvis du da er i stand til å telle dem.»+ Og han sa videre til ham: «Slik skal din ætt bli.»+ 6 Og han trodde* på Jehova;+ og han begynte å tilregne ham det som rettferdighet.+ 7 Så sa han videre til ham: «Jeg er Jehova, som førte deg ut fra kaldeernes Ur for å gi deg dette landet for at du skulle ta det i eie.»+ 8 Til dette sa han: «Suverene Herre Jehova,* hvordan skal jeg vite at jeg kommer til å ta det i eie?»+ 9 Da sa han til ham: «Ta en tre år gammel kvige til meg* og en tre år gammel hunngeit og en tre år gammel vær og en turteldue og en dueunge.»+ 10 Så tok han alle disse og skar dem i to og la hver del av dem slik at den svarte til den andre, men fuglene skar han ikke over.+ 11 Og rovfuglene begynte å slå ned på de døde kroppene,+ men gang på gang jaget Ạbram dem vekk.
12 Etter en stund var solen nær ved å gå ned, og en dyp søvn falt over Ạbram,+ og se, et skremmende stort mørke* falt over ham. 13 Og han begynte å si til Ạbram: «Du skal vite for visst at din ætt kommer til å bli fastboende utlendinger i et land som ikke er deres,+ og de blir nødt til å tjene dem, og disse kommer i sannhet til å plage dem i fire hundre år.+ 14 Men jeg dømmer den nasjonen de kommer til å tjene,+ og deretter skal de dra ut med mye gods.+ 15 Og du — du skal gå til dine forfedre i fred; du skal bli begravet i en god alderdom.+ 16 Men i fjerde generasjon skal de vende tilbake hit,+ for amorittenes misgjerning er ennå ikke fullendt.»+
17 Solen gikk nå ned, og det kom et tykt mørke, og se, en rykende ovn og en brennende fakkel som passerte mellom disse stykkene.+ 18 Den dagen sluttet* Jehova en pakt+ med Ạbram, idet han sa: «Til din ætt vil jeg gi dette landet,+ fra Egypt-elven til den store elven, elven Eufrat:+ 19 kenittene+ og kenisittene og kadmonittene 20 og hetittene+ og perisittene+ og refaittene+ 21 og amorittene og kanaaneerne og girgasjittene og jebusittene.»+
16 Nå hadde Sạrai, Ạbrams hustru, ikke født ham barn;+ men hun hadde en egyptisk tjenestekvinne, og hennes navn var Hạgar.+ 2 Sạrai sa derfor til Ạbram: «Hør nå: Jehova har tillukket meg, så jeg ikke kan føde barn.+ Jeg ber deg, ha omgang med min tjenestekvinne. Kanskje jeg kan få barn ved henne.»+ Da lyttet Ạbram til Sạrais røst.+ 3 Så tok Sạrai, Ạbrams hustru, sin egyptiske tjenestekvinne Hạgar, etter at Ạbram hadde bodd ti år i Kạnaans land, og gav henne til sin mann Ạbram som hans hustru.+ 4 Han hadde derfor omgang med Hạgar, og hun ble gravid. Da hun ble klar over at hun var gravid, begynte hun å se på sin frue med forakt.+
5 Da sa Sạrai til Ạbram: «Måtte du bære den krenkelse jeg er blitt utsatt for. Jeg overgav selv min tjenestekvinne til din favn, og hun ble klar over at hun var gravid, og hun begynte å se på meg med forakt. Måtte Jehova dømme mellom meg og deg.»*+ 6 Da sa Ạbram til Sạrai:+ «Se, din tjenestekvinne står til din rådighet. Gjør med henne det som er godt i dine øyne.»+ Da begynte Sạrai å ydmyke* henne, så hun rømte fra henne.+
7 Senere fant Jehovas engel*+ henne ved en vannkilde i ødemarken, ved kilden på veien til Sjur.+ 8 Og han begynte å si: «Hạgar, Sạrais tjenestekvinne, hvor er du kommet fra, og hvor skal du hen?» Til dette sa hun: «Jeg rømmer fra Sạrai, min frue.» 9 Og Jehovas engel sa videre til henne: «Vend tilbake til din frue, og ydmyk deg under hennes hånd.»+ 10 Så sa Jehovas engel til henne: «Jeg skal gjøre din ætt meget tallrik,+ så tallrik at den ikke kan telles.»+ 11 Og Jehovas engel sa videre til henne: «Se, du er gravid, og du skal føde en sønn og gi ham navnet Ịsmael;*+ for Jehova har hørt din nød.+ 12 Og han — han kommer til å bli en sebra* av et menneske. Hans hånd vil være vendt mot alle, og alles hånd vil være vendt mot ham;+ og for ansiktet på alle sine brødre kommer han til å bo i telt.»+
13 Da begynte hun å kalle Jehova, som talte til henne, med navnet: «Du er en Gud* som ser»,*+ for hun sa: «Har jeg her virkelig* sett på ham* som ser meg?» 14 Derfor ble brønnen kalt* Bẹ’er-Lạkai-Rọi.*+ Se, den ligger mellom Kạdesj og Bẹred. 15 Senere fødte Hạgar Ạbram en sønn, og Ạbram gav sin sønn, som Hạgar hadde født, navnet Ịsmael.+ 16 Og Ạbram var åttiseks år gammel da Hạgar fødte Ạbram Ịsmael.
17 Da Ạbram ble nittini år gammel, viste Jehova seg for Ạbram og sa til ham:+ «Jeg er Gud Den Allmektige.*+ Vandre framfor meg og vis deg å være uklanderlig.+ 2 Og jeg vil opprette min pakt mellom meg og deg,+ for å gjøre deg meget, meget tallrik.»+
3 Da falt Ạbram på sitt ansikt,+ og Gud* fortsatte å tale med ham, idet han sa: 4 «Hva meg angår, se, så er min pakt inngått med deg,+ og du skal visselig bli far til en mengde nasjoner.+ 5 Og ditt navn skal ikke mer være Ạbram,* men ditt navn skal bli Abraham,* for jeg vil gjøre deg til far for en mengde nasjoner. 6 Og jeg vil gjøre deg meget, meget fruktbar, og jeg vil gjøre deg til nasjoner, og konger skal utgå fra deg.+
7 Og jeg vil oppfylle min pakt mellom meg og deg+ og din ætt etter deg i generasjon etter generasjon som en pakt som varer til uavgrenset tid,+ for å vise meg å være Gud* for deg og for din ætt etter deg.+ 8 Og jeg vil gi deg og din ætt etter deg det landet hvor du har hatt dine bosteder som utlending,+ ja hele Kạnaans land, som en eiendom til uavgrenset tid; og jeg vil vise meg å være Gud for dem.»+
9 Og Gud sa videre til Abraham: «Og du — du skal holde min pakt, du og din ætt etter deg i generasjon etter generasjon.+ 10 Dette er min pakt som dere skal holde, pakten mellom meg og dere, ja din ætt etter deg:+ Enhver av mannkjønn hos dere skal omskjæres.+ 11 Og dere skal omskjæres på DERES forhuds kjøtt, og det skal tjene som et tegn på pakten mellom meg og dere.+ 12 Og åtte dager gammel skal enhver av mannkjønn hos dere omskjæres,+ i generasjon etter generasjon, den som er født i huset,* og den som er kjøpt for penger* av en fremmed som ikke er av din ætt. 13 Hver mann som er født i ditt hus, og hver mann som er kjøpt for dine penger, skal ubetinget omskjæres;+ og min pakt på DERES kjød skal tjene som en pakt til uavgrenset tid.+ 14 Og en uomskåret av mannkjønn som ikke lar sin forhuds kjøtt bli omskåret, ja, den sjelen skal avskjæres* fra sitt folk.+ Han har brutt min pakt.»
15 Og Gud sa videre til Abraham: «Sạrai, din hustru, skal du ikke kalle med navnet Sạrai,* for Sara* er hennes navn.+ 16 Og jeg vil velsigne henne og også gi deg en sønn ved henne;+ og jeg vil velsigne henne, og hun skal bli til nasjoner;+ konger over folkeslag skal komme fra henne.»+ 17 Da falt Abraham på sitt ansikt og begynte å le og å si i sitt hjerte:+ «Skal det fødes en hundre år gammel mann et barn, og skal Sara, ja en nitti år gammel kvinne, føde?»+
18 Deretter sa Abraham til den sanne Gud:* «Måtte Ịsmael få leve innfor deg!»+ 19 Til dette sa Gud: «Sara, din hustru, føder deg virkelig en sønn, og du skal gi ham navnet Isak.*+ Og jeg vil opprette min pakt med ham som en pakt som varer til uavgrenset tid for hans ætt etter ham.+ 20 Men hva Ịsmael angår, så har jeg hørt deg. Se, jeg vil velsigne ham og gjøre ham fruktbar og gjøre ham meget, meget tallrik.+ Han skal visselig frambringe tolv høvdinger,* og jeg vil gjøre ham til en stor nasjon.+ 21 Men min pakt skal jeg opprette med Isak,+ som Sara skal føde deg til denne fastsatte tid neste år.»+
22 Dermed var Gud ferdig med å tale med Abraham og steg opp fra ham.+ 23 Abraham tok så sin sønn Ịsmael og alle mennene som var født i hans hus, og alle som var kjøpt for hans penger, enhver av mannkjønn blant folkene i Abrahams husstand, og han gikk i gang med å omskjære deres forhuds kjøtt samme dag, akkurat som Gud hadde sagt til ham.+ 24 Og Abraham var nittini år gammel da han fikk sin forhuds kjøtt omskåret.+ 25 Og hans sønn Ịsmael var tretten år gammel da han fikk sin forhuds kjøtt omskåret.+ 26 På denne samme dagen ble Abraham omskåret, og også hans sønn Ịsmael.+ 27 Og alle mennene i hans husstand, den som var født i huset, og den som var kjøpt for penger av en fremmed, ble omskåret sammen med ham.+
18 Senere viste Jehova seg+ for ham mellom Mạmres store trær,+ mens han satt i inngangen til teltet på den heteste tiden av dagen.+ 2 Da han løftet sine øyne,+ så han at det stod tre menn et stykke fra ham. Da han fikk se dem, begynte han å løpe dem i møte fra teltinngangen og bøyde seg så til jorden.+ 3 Deretter sa han: «Jehova,* hvis jeg nå har funnet velvilje for dine øyne, så ber jeg deg: Gå ikke forbi din tjener.+ 4 Jeg ber dere, la det bli hentet litt vann, og dere skal få vasket føttene DERES.+ Legg dere så under treet.+ 5 Og la meg hente et stykke brød; og styrk DERES hjerter.+ Deretter kan dere dra videre; det er jo derfor dere har lagt veien om DERES tjener.» Da sa de: «Gjerne det. Du kan gjøre slik som du har sagt.»
6 Abraham skyndte seg så til teltet til Sara og sa: «Skynd deg! Ta tre sea-mål* fint mel, elt deigen og lag runde kaker.»+ 7 Deretter løp Abraham bort til storfeet og hentet en fin og god ung okse og gav den til tjeneren, og han skyndte seg så å gjøre den i stand.+ 8 Så tok han smør og melk og den unge oksen som han hadde gjort i stand, og satte det fram for dem.+ Og han ble selv stående hos dem under treet mens de spiste.+
9 De sa nå til ham:* «Hvor er Sara, din hustru?»+ Da sa han: «Her i teltet.»+ 10 Så fortsatte han: «Jeg skal visselig komme tilbake til deg neste år på denne tiden,* og se, din hustru Sara skal ha en sønn.»+ Nå lyttet Sara ved inngangen til teltet, som var bak mannen. 11 Og Abraham og Sara var gamle, langt oppe i årene.+ Sara hadde ikke lenger menstruasjon.*+ 12 Sara begynte derfor å le inni seg,+ idet hun sa: «Skal jeg virkelig føle lyst* etter at jeg er utslitt, nå som min herre* dessuten er gammel?»+ 13 Da sa Jehova til Abraham: «Hvorfor lo Sara og sa: ’Skal jeg da virkelig føde, enda jeg er blitt gammel?’+ 14 Er noe for usedvanlig for Jehova?+ Til fastsatt tid skal jeg komme tilbake til deg, neste år på denne tiden, og Sara skal ha en sønn.» 15 Men Sara begynte å benekte det og sa: «Jeg lo ikke!» For hun var redd. Da sa han: «Jo, visst lo du.»+
16 Senere brøt mennene opp derfra, og de så ned mot Sodọma,+ og Abraham gikk med dem for å ledsage dem.+ 17 Og Jehova* sa: «Skulle jeg holde skjult for Abraham det jeg er i ferd med å gjøre?+ 18 Abraham skal jo visselig bli en stor og mektig nasjon, og alle jordens nasjoner skal velsigne seg ved hjelp av ham.+ 19 For jeg har lært ham å kjenne for at han skal gi sine sønner og sin husstand etter seg påbud om å holde seg til Jehovas vei og øve rettferdighet og rett,+ for at Jehova virkelig kan la det komme over Abraham som han har talt om ham.»+
20 Jehova sa derfor: «Klageropet over Sodọma og Gomọrra,+ ja, det er høyt, og deres synd, ja, den er meget stor.+ 21 Jeg er fast besluttet på å gå ned for å se om de handler helt i samsvar med det ropet som er kommet til meg over den, og hvis ikke, kan jeg få vite det.»+
22 Nå vendte mennene seg bort derfra og gav seg på vei til Sodọma; men Jehova+ stod fremdeles foran Abraham.*+ 23 Da trådte Abraham nærmere og begynte å si: «Skal du virkelig rive bort den rettferdige sammen med den onde?+ 24 Sett at det er femti rettferdige menn inne i byen. Skal du da rive dem bort og ikke tilgi stedet av hensyn til de femti rettferdige som er der inne?+ 25 Det er utenkelig når det gjelder deg, at du skulle handle på den måten — å la den rettferdige dø sammen med den onde, så det må gå den rettferdige som den onde!+ Det er utenkelig når det gjelder deg.+ Kommer ikke hele jordens Dommer til å gjøre det som er rett?»+ 26 Da sa Jehova: «Hvis jeg i Sodọma finner femti rettferdige inne i byen, vil jeg tilgi hele stedet for deres skyld.»+ 27 Men Abraham svarte da og sa: «Jeg ber deg, se, jeg har dristet meg til å tale til Jehova,* enda jeg er støv og aske.+ 28 Sett at det skulle mangle fem på de femti rettferdige. Skal du da ødelegge hele byen på grunn av de fem?» Til dette sa han: «Jeg skal ikke ødelegge den hvis jeg finner førtifem der.»+
29 Men enda en gang talte han så til ham og sa: «Sett at det finnes førti der.» Da sa han: «For de førtis skyld skal jeg ikke gjøre det.» 30 Men han fortsatte: «Måtte Jehova,* det ber jeg om, ikke bli opptent av vrede,+ men la meg fortsette å tale:+ Sett at det finnes tretti der.» Da sa han: «Jeg skal ikke gjøre det hvis jeg finner tretti der.» 31 Men han fortsatte: «Jeg ber deg, se, jeg har dristet meg til å tale til Jehova:*+ Sett at det finnes tjue der.» Da sa han: «For de tjues skyld skal jeg ikke ødelegge den.»+ 32 Til slutt sa han: «Måtte Jehova,* det ber jeg om, ikke bli opptent av vrede,+ men la meg tale bare én gang til:+ Sett at det finnes ti der.» Da sa han: «For de tis skyld skal jeg ikke ødelegge den.»+ 33 Så gikk Jehova+ bort, da han var ferdig med å tale til Abraham, og Abraham vendte tilbake til sitt sted.
19 Nå kom de to englene til Sodọma om kvelden, og Lot satt i Sodọmas port.+ Da Lot fikk se dem, reiste han seg for å gå dem i møte og bøyde seg ned med ansiktet mot jorden.+ 2 Så sa han: «Vær så vennlig, mine herrer, jeg ber dere, ta inn i DERES tjeners hus og bli natten over og få DERES føtter vasket.+ Så kan dere stå tidlig opp og reise videre på DERES vei.»+ Til dette sa de: «Nei, vi overnatter heller på torget.»+ 3 Men han nødde dem sterkt,+ så de tok inn hos ham og kom inn i hans hus. Så laget han til et festmåltid for dem,+ og han bakte usyrede brød,+ og de gav seg til å spise.
4 Før de fikk lagt seg, omringet mennene i byen, mennene i Sodọma, huset+ — fra gutt til gammel mann, hele folket i én pøbelflokk.*+ 5 Og de ropte i ett sett til Lot og sa til ham: «Hvor er de mennene som kom inn til deg i natt? Før dem ut til oss, så vi kan ha omgang med dem.»+
6 Til slutt gikk Lot ut til dem ved inngangen, men han stengte døren bak seg. 7 Så sa han: «Jeg ber dere, mine brødre, gjør ikke en ond gjerning.+ 8 Vær så snill, se, jeg har to døtre som aldri har hatt omgang med en mann.+ La meg få føre dem ut til dere. Gjør så med dem som det synes godt i DERES øyne.+ Gjør bare ikke noe mot disse mennene;+ det er jo derfor de er kommet under skyggen av mitt tak.»+ 9 Da sa de: «Gå vekk!» Og de sa videre: «Denne ene mannen er kommet hit for å bo som utlending,+ og likevel vil han sannelig spille dommer.+ Nå skal vi handle verre mot deg enn mot dem.» Og så trengte de hardt inn på mannen,+ på Lot, og kom nærmere for å slå inn døren.+ 10 Da rakte mennene hånden ut og tok Lot inn til seg, inn i huset, og de stengte døren. 11 Men de mennene som var ved inngangen til huset, slo de med blindhet,+ fra den minste til den største,+ slik at de holdt på å slite seg ut i sitt forsøk på å finne inngangen.+
12 Så sa mennene til Lot: «Har du ellers noen her? Svigersønn og sønner og døtre og alle som hører deg til i byen — før dem bort fra dette stedet!+ 13 For vi er i ferd med å ødelegge dette stedet, for ropet mot dem er blitt høyt framfor Jehova,+ så Jehova har sendt oss for å ødelegge byen.»*+ 14 Lot gikk derfor ut og begynte å snakke med svigersønnene sine, de som skulle ta* døtrene hans til ekte, og han sa om og om igjen: «Bryt opp! Dra bort fra dette stedet, for Jehova er i ferd med å ødelegge byen!»+ Men i sine svigersønners øyne var han som en som spøkte.+
15 Men da daggryet brøt fram, begynte englene å skynde på Lot, idet de sa: «Bryt opp! Ta din hustru og dine to døtre som befinner seg her,+ så du ikke blir revet bort i byens misgjerning!»+ 16 Da han fortsatt drøyde,+ grep mennene ham ved hånden og hans hustru ved hånden og hans to døtre ved hånden, fordi Jehova hadde medynk med ham,+ og de førte ham så ut og stilte ham utenfor byen.+ 17 Og det skjedde, så snart de hadde ført dem ut til utkanten, at han* begynte å si: «Flykt for din sjels skyld!+ Se deg ikke tilbake+ og stans ikke noe sted i hele Distriktet!*+ Flykt til fjellområdet, så du ikke blir revet bort!»+
18 Da sa Lot til dem: «Å nei, Jehova,* vær så snill! 19 Jeg ber deg, se, din tjener har funnet velvilje for dine øyne,+ slik at du gjør din kjærlige godhet*+ stor, den som du har vist meg for å bevare min sjel i live,+ men jeg — jeg er ikke i stand til å flykte til fjellområdet, for ulykken kan holde seg nær til meg, og jeg kommer sikkert til å dø.+ 20 Jeg ber deg, se, denne byen er nær å flykte til, og den er liten.+ La meg få lov til å flykte dit — er den ikke liten?* — og min sjel vil bli i live.»+ 21 Da sa han til ham: «Se, jeg viser deg hensyn også i denne utstrekning,*+ ved at jeg ikke omstyrter den byen du har talt om.+ 22 Skynd deg! Flykt dit, for jeg kan ikke gjøre noe før du kommer dit!»+ Derfor gav han byen navnet Sọar.*+
23 Solen var gått opp over landet da Lot kom til Sọar.+ 24 Da lot Jehova det regne svovel og ild fra Jehova, fra himlene, over Sodọma og over Gomọrra.+ 25 Så gikk han i gang med å omstyrte disse byene, ja hele Distriktet og alle innbyggerne i byene og jordens planter.+ 26 Og hans hustru begynte å se seg om bak ham,* og hun ble til en saltstøtte.+
27 Nå begav Abraham seg tidlig om morgenen til det stedet hvor han hadde stått framfor Jehova.+ 28 Og han så ned mot Sodọma og Gomọrra og mot hele Distriktets land og så da et skue. Ja se, tykk røyk steg opp fra landet, som den tykke røyken fra en brennovn!+ 29 Og det skjedde da Gud ødela byene i Distriktet, at Gud kom Abraham i hu, idet han tok skritt for å sende Lot bort fra omstyrtelsens midte da han omstyrtet de byene som Lot hadde bodd blant.+
30 Senere drog Lot opp fra Sọar og begynte å bo i fjellområdet, og hans to døtre var med ham,+ for han var blitt redd for å bo i Sọar.+ Så begynte han å bo i en hule, han og hans to døtre. 31 Og den førstefødte sa så til den yngste: «Vår far er gammel, og det finnes ingen mann i landet som kan ha omgang med oss etter hele jordens vis.+ 32 Kom, la oss gi vår far vin å drikke,+ og la oss ligge med ham og bevare avkom etter vår far.»+
33 Så gav de gjentatte ganger sin far vin å drikke den natten;+ deretter gikk den førstefødte inn og la seg hos sin far, men han merket det ikke da hun la seg, eller da hun stod opp.* 34 Og det skjedde neste dag at den førstefødte sa til den yngste: «Se, jeg lå med min far i natt. La oss gi ham vin å drikke også denne natten. Gå du så inn, ligg med ham, og la oss bevare avkom etter vår far.» 35 Så gav de gjentatte ganger sin far vin å drikke også den natten; deretter reiste den yngste seg og la seg hos ham, men han merket det ikke da hun la seg, eller da hun stod opp. 36 Og begge Lots døtre ble gravide ved sin far.+ 37 Med tiden ble den førstefødte mor til en sønn og gav ham navnet Mọab.*+ Han er Mọabs far til denne dag.+ 38 Når det gjelder den yngste, fødte også hun en sønn, og hun gav ham navnet Ben-Ạmmi.* Han er far til Ạmmons sønner+ til denne dag.
20 Nå flyttet Abraham sin leir derfra+ til Nẹgev-landet og bosatte seg mellom Kạdesj+ og Sjur+ og bodde så som utlending i Gẹrar.+ 2 Og Abraham sa igjen om Sara, sin hustru: «Hun er min søster.»+ Da sendte Abimẹlek,* kongen i Gẹrar, folk av sted og hentet Sara.+ 3 Deretter kom Gud til Abimẹlek i en drøm om natten og sa til ham: «Se, du er så godt som død på grunn av den kvinnen som du har tatt,+ for hun eies som hustru av en annen eier.»+ 4 Men Abimẹlek hadde ikke vært nær henne.+ Han sa derfor: «Jehova,* skal du drepe en nasjon som virkelig er rettferdig?+ 5 Sa han ikke til meg: ’Hun er min søster’? Og hun — sa ikke hun også: ’Han er min bror’? I mitt hjertes oppriktighet og i mine henders uskyld har jeg gjort dette.»+ 6 Da sa den sanne Gud til ham i drømmen: «Også jeg vet at du har gjort dette i ditt hjertes oppriktighet,+ og jeg har også hindret deg i å synde mot meg.+ Derfor tillot jeg deg ikke å røre henne.+ 7 Men gi nå mannens hustru tilbake, for han er en profet,*+ og han kommer til å frambære påkallelse for deg.+ Forbli så i live. Men hvis du ikke gir henne tilbake, da vit at du visselig skal dø, du og alle som hører deg til.»+
8 Da stod Abimẹlek tidlig opp om morgenen og tilkalte alle sine tjenere og fortalte så alt dette for deres ører. Og mennene ble svært redde. 9 Så kalte Abimẹlek Abraham til seg og sa til ham: «Hva har du gjort mot oss, og hvilken synd har jeg begått mot deg, siden du har ført en stor synd+ over meg og mitt rike? Gjerninger som ikke burde gjøres, har du gjort i forbindelse med meg.»+ 10 Og Abimẹlek sa videre til Abraham: «Hva hadde du for øye, siden du gjorde dette?»+ 11 Til dette sa Abraham: «Det var fordi jeg sa til meg selv: ’Det finnes sikkert ingen frykt for Gud* på dette stedet,+ og de kommer uten tvil til å drepe meg på grunn av min hustru.’+ 12 Og dessuten er hun virkelig min søster, datter av min far, men ikke datter av min mor; og hun ble min hustru.+ 13 Og det skjedde da Gud lot meg vandre bort* fra min fars hus,+ at jeg sa til henne: ’Dette er din kjærlige godhet*+ som du kan vise meg: På hvert sted som vi kommer til, skal du si om meg: «Han er min bror.»’»+
14 Så tok Abimẹlek sauer og kveg og tjenere og tjenestekvinner og gav dem til Abraham og lot ham få Sara, sin hustru, tilbake.+ 15 Videre sa Abimẹlek: «Se, mitt land står til din rådighet.* Bo der det synes godt i dine øyne.»+ 16 Og til Sara sa han: «Se, jeg gir herved tusen sølvpengestykker* til din bror.+ Se, det* er et øyendekke*+ for deg for alle som er hos deg, og overfor enhver, og du er renset for skam.»* 17 Og Abraham begynte å påkalle den sanne Gud;+ og Gud* helbredet så Abimẹlek og hans hustru og hans slavekvinner, og de begynte å føde barn.* 18 Jehova hadde nemlig helt lukket hvert morsliv i Abimẹleks hus på grunn av Sara, Abrahams hustru.+
21 Og Jehova vendte sin oppmerksomhet mot Sara slik som han hadde sagt, og Jehova gjorde nå med Sara slik som han hadde talt.+ 2 Og Sara ble gravid+ og fødte så Abraham en sønn i hans alderdom til den fastsatte tid som Gud hadde talt til ham om.+ 3 Så gav Abraham sin sønn som var blitt født ham, som Sara hadde født ham, navnet Isak.+ 4 Og Abraham omskar deretter sin sønn Isak da han var åtte dager gammel, slik som Gud hadde befalt ham.+ 5 Og Abraham var hundre år gammel da hans sønn Isak ble født ham. 6 Da sa Sara: «Gud har beredt meg latter: Enhver som hører om det, kommer til å le av meg.»+ 7 Og hun tilføyde: «Hvem ville ha sagt til Abraham: ’Sara kommer sannelig til å gi barn die’? Men jeg har likevel født en sønn i hans alderdom.»
8 Barnet vokste nå opp og ble avvent;+ og Abraham stelte så i stand en stor fest den dagen da Isak ble avvent. 9 Og Sara la stadig merke til at egypterkvinnen Hạgars sønn,+ som hun hadde født Abraham, drev gjøn med ham.+ 10 Hun begynte derfor å si til Abraham: «Driv ut denne slavekvinnen og hennes sønn, for denne slavekvinnens sønn skal ikke bli arving sammen med min sønn, med Isak!»+ 11 Men det viste seg at dette mishaget Abraham sterkt for hans sønns skyld.+ 12 Da sa Gud til Abraham: «La ikke noe som Sara stadig sier til deg angående gutten og angående din slavekvinne, mishage deg. Lytt til hennes røst, for det er gjennom Isak at det som skal kalles din ætt, skal komme.+ 13 Og når det gjelder slavekvinnens sønn,+ så skal jeg også gjøre ham til en nasjon, fordi han er ditt avkom.»+
14 Så stod Abraham tidlig opp om morgenen og tok brød og en skinnflaske med vann og gav det til Hạgar,+ idet han la det på hennes skulder, og barnet,+ og deretter sendte han henne bort. Og hun gikk av sted og flakket omkring i ødemarken ved Bẹ’er-Sjẹba.*+ 15 Til sist ble det slutt på vannet+ i skinnflasken, og hun kastet+ barnet* under en av buskene. 16 Så gikk hun videre og satte seg for seg selv, på avstand, omtrent et bueskudd unna, for hun sa: «La meg ikke se på når barnet dør.»+ Hun satte seg derfor på avstand og hevet sin røst og begynte å gråte.*+
17 Da hørte Gud guttens røst,+ og Guds engel ropte til Hạgar fra himlene og sa til henne:+ «Hva er i veien med deg, Hạgar? Vær ikke redd, for Gud har lyttet til guttens røst der hvor han er. 18 Reis deg, løft opp gutten og grip tak i ham med hånden, for jeg skal gjøre ham til en stor nasjon.»+ 19 Da åpnet Gud hennes øyne så hun fikk se en brønn med vann;+ og hun gikk og fylte skinnflasken med vann og lot gutten få drikke. 20 Og Gud fortsatte å være med gutten,+ og han vokste opp og ble boende i ødemarken; og han ble bueskytter.*+ 21 Og han bosatte seg i Pạran-ødemarken,+ og hans mor tok så en hustru til ham fra Egypts land.
22 Nå skjedde det på den tiden at Abimẹlek, sammen med sin hærfører Pịkol, sa til Abraham: «Gud* er med deg i alt du gjør.+ 23 Så sverg nå her overfor meg ved Gud+ at du ikke skal vise deg falsk mot meg og mot mitt avkom og mot min etterslekt+ — at du skal behandle meg og det landet du har bodd i som utlending,+ med den samme lojale kjærlighet som jeg har behandlet deg med.»+ 24 Da sa Abraham: «Jeg sverger.»+
25 Da Abraham rettet skarp kritikk mot Abimẹlek med hensyn til den brønnen med vann som Abimẹleks tjenere hadde tatt med vold,+ 26 sa Abimẹlek: «Jeg vet ikke hvem det er som har gjort dette; du har heller ikke fortalt meg det, og jeg for min del har ikke hørt om det før i dag.»+ 27 Så tok Abraham sauer og kveg og gav dem til Abimẹlek,+ og de to gikk i gang med å slutte* en pakt.+ 28 Da Abraham stilte sju søyelam fra hjorden for seg selv, 29 sa Abimẹlek videre til Abraham: «Hva er meningen med disse sju søyelammene her som du har stilt for seg selv?» 30 Da sa han: «Du skal ta imot de sju søyelammene av min hånd, for at det kan tjene som et vitnesbyrd+ for meg om at jeg har gravd denne brønnen.» 31 Derfor kalte han det stedet Bẹ’er-Sjẹba,*+ fordi de begge hadde avlagt en ed der. 32 Så sluttet de en pakt+ ved Bẹ’er-Sjẹba, og deretter brøt Abimẹlek opp sammen med Pịkol, sin hærfører, og de vendte tilbake til filisternes land.+ 33 Deretter plantet han et tamarisktre ved Bẹ’er-Sjẹba og påkalte der Jehovas navn,+ navnet til den Gud som blir til uavgrenset tid.*+ 34 Og Abraham fortsatte å bo som utlending i filisternes land i mange dager.+
22 Nå skjedde det etter disse hendelsene at den sanne Gud satte Abraham på prøve.+ Han sa således til ham: «Abraham!» Og han svarte: «Her er jeg!»+ 2 Og han sa videre: «Jeg ber deg, ta din sønn, din eneste sønn, som du elsker så høyt,+ Isak,+ og dra til Mọria-landet+ og ofre ham der som et brennoffer på et av fjellene som jeg skal utpeke for deg.»+
3 Så stod Abraham tidlig opp om morgenen og salte eselet sitt og tok med seg to av tjenerne* sine og sin sønn Isak;+ og han kløvde ved til brennofferet. Så brøt han opp og gav seg på vei til det stedet som den sanne Gud utpekte for ham. 4 Det var først den tredje dagen at Abraham løftet sine øyne og begynte å se stedet langt borte. 5 Abraham sa nå til tjenerne sine:+ «Bli dere her med eselet, men jeg og gutten vil gå videre dit bort og tilbe+ og så komme tilbake til dere.»
6 Deretter tok Abraham veden til brennofferet og la den på sin sønn Isak+ og tok ilden og slaktekniven i hånden, og de gikk videre sammen, de to.+ 7 Og Isak begynte å si til Abraham, sin far:* «Far!»+ Og han sa: «Her er jeg, min sønn!»+ Så fortsatte han: «Her er ilden og veden, men hvor er sauen til brennofferet?»+ 8 Til dette sa Abraham: «Gud skal skaffe til veie for seg sauen til brennofferet,+ min sønn.» Og de gikk videre sammen, de to.
9 Til slutt kom de til det stedet som den sanne Gud hadde utpekt for ham, og Abraham bygde et alter+ der og la veden til rette og bandt sin sønn Isak på hender og føtter og la ham på alteret oppå veden.+ 10 Så rakte Abraham ut hånden og tok slaktekniven for å drepe sin sønn.+ 11 Men Jehovas engel begynte å rope til ham fra himlene og si:+ «Abraham, Abraham!» Til dette svarte han: «Her er jeg!» 12 Og han sa videre: «Rekk ikke hånden ut mot gutten, og gjør ham ikke noe,+ for nå vet jeg for visst at du er gudfryktig,* siden du ikke har holdt din sønn, din eneste, tilbake fra meg.»+ 13 Da løftet Abraham sine øyne og så, og der, et stykke foran ham, var det en vær som hadde satt seg fast med hornene i et kratt. Så gikk Abraham og tok væren og ofret den som et brennoffer i stedet for sin sønn.+ 14 Og Abraham begynte å kalle dette stedet med navnet Jehova-Jịre.* Derfor sies det gjerne i dag: «På Jehovas fjell vil det bli skaffet til veie.»*+
15 Og Jehovas engel ropte så til Abraham for annen gang fra himlene 16 og sa: «’Ved meg selv sverger jeg herved,’ lyder Jehovas utsagn,+ ’at fordi du har gjort dette og ikke har holdt tilbake din sønn, din eneste,+ 17 skal jeg i sannhet velsigne deg og gjøre din ætt tallrik som himlenes stjerner og som sandkornene som er på havets strand;+ og din ætt skal ta sine fienders port i eie.*+ 18 Og ved hjelp av din ætt*+ skal alle jordens nasjoner visselig velsigne seg* fordi du har lyttet til min røst.’»+
19 Så vendte Abraham tilbake til tjenerne sine, og de brøt opp og drog sammen til Bẹ’er-Sjẹba;+ og Abraham ble boende i Bẹ’er-Sjẹba.
20 Nå skjedde det etter disse hendelsene at det ble meddelt Abraham: «Se, Mịlka+ har også født din bror Nạkor+ sønner: 21 Us, hans førstefødte, og Bus,+ dennes bror, og Kẹmuel, far til Ạram, 22 og Kẹsed og Hạso og Pịldasj og Jịdlaf og Bẹtuel.»+ 23 Og Bẹtuel ble far til Rebẹkka.+ Disse åtte fikk Nạkor, Abrahams bror, med Mịlka. 24 Dessuten var det hans medhustru, som het Re’ụma. Med tiden fødte hun også barn: Tẹbah og Gạham og Tạhasj og Ma’ạka.+
23 Og Saras levetid ble hundre og tjuesju år. Det var Saras leveår.+ 2 Så døde Sara i Kịrjat-Ạrba,+ det vil si Hẹbron,+ i Kạnaans land,+ og Abraham kom inn for å holde klage over Sara og for å gråte over henne. 3 Så reiste Abraham seg fra sin døde og begynte å tale til Hets sønner,*+ idet han sa: 4 «En fastboende utlending og innvandrer er jeg blant dere.+ Gi meg et gravsted til eiendom blant dere, så jeg kan begrave min døde borte fra mine øyne.»+ 5 Da svarte Hets sønner Abraham og sa til ham: 6 «Hør oss, min herre.*+ En Guds høvding* er du blant oss.+ Begrav din døde i det beste* av våre gravsteder.+ Ingen av oss skal nekte deg sitt gravsted og hindre deg i å begrave din døde.»+
7 Da reiste Abraham seg og bøyde seg for den innfødte befolkningen,*+ for Hets+ sønner, 8 og talte med dem og sa: «Hvis DERES sjeler samtykker i* at jeg begraver min døde borte fra mine øyne, så hør på meg og rett en inntrengende bønn til Ẹfron, Sọhars sønn, for meg,+ 9 om at han må gi meg Makpẹla-hulen,*+ som er hans, den som ligger i utkanten av marken hans. La ham gi meg den som en eiendom til gravsted for det fulle beløp i sølv midt iblant dere.»+
10 Nå satt Ẹfron der blant Hets sønner. Hetitten Ẹfron+ svarte derfor Abraham i påhør av* Hets sønner framfor alle som gikk inn i porten til hans by, idet han sa:+ 11 «Nei, min herre! Hør på meg. Jeg gir deg marken; og hulen som er på den, til deg gir jeg den. For øynene på mitt folks sønner gir jeg deg den.+ Begrav din døde.» 12 Da bøyde Abraham seg ned for den innfødte befolkningen 13 og talte til Ẹfron i påhør av den innfødte befolkningen og sa: «Bare hvis du — nei, hør på meg! Jeg vil gi deg beløpet i sølv for marken. Ta imot det av meg,+ så jeg kan begrave min døde der.»
14 Da svarte Ẹfron Abraham og sa til ham: 15 «Min herre, hør på meg. Et jordstykke til en verdi av fire hundre sekel sølv,* hva er det mellom meg og deg? Begrav derfor din døde.»+ 16 Da hørte Abraham på Ẹfron, og Abraham veide opp til Ẹfron det beløp i sølv som han hadde nevnt i påhør av Hets sønner, fire hundre sekel sølv, gangbare hos kjøpmennene.+ 17 Slik ble det stadfestet at Ẹfrons mark, som lå i Makpẹla, som ligger foran Mạmre — marken og hulen som var på den, og alle trærne som var på marken,+ de som var innenfor alle dens grenser rundt omkring — var overdratt+ 18 til Abraham som hans kjøpte eiendom for øynene på Hets sønner blant alle som gikk inn i porten til hans by.+ 19 Og deretter begravet Abraham sin hustru Sara i hulen på Makpẹla-marken, foran Mạmre, det vil si Hẹbron, i Kạnaans land.+ 20 Slik ble det stadfestet at marken og hulen som var på den, var overdratt til Abraham som en eiendom til gravsted fra Hets sønners side.+
24 Nå var Abraham gammel, langt oppe i årene,* og Jehova hadde velsignet Abraham i alt.+ 2 Abraham sa derfor til sin tjener, den eldste i hans husstand, som hadde hånd om* alt han hadde:+ «Jeg ber deg, legg din hånd under mitt lår,+ 3 for jeg akter å la deg sverge ved Jehova,+ himlenes Gud og jordens Gud, at du ikke skal ta en hustru til min sønn blant døtrene til kanaaneerne, som jeg bor iblant,+ 4 men du skal dra til mitt land og til mine slektninger,+ og du skal visselig hente en hustru til min sønn, til Isak.»
5 Men tjeneren sa til ham: «Hva om kvinnen ikke vil bli med meg til dette landet? Må jeg da sørge for å føre din sønn tilbake til det landet du drog ut fra?»+ 6 Da sa Abraham til ham: «Vokt deg så du ikke fører min sønn tilbake dit.+ 7 Jehova, himlenes Gud, som tok meg fra min fars hus og fra mine slektningers land,*+ og som talte til meg, og som sverget overfor meg+ og sa: ’Til din ætt+ skal jeg gi dette landet’,+ han skal sende sin engel foran deg,+ og du skal visselig ta en hustru til min sønn derfra.+ 8 Men hvis kvinnen ikke vil bli med deg, da skal du være løst fra denne eden som du har gitt meg.+ Du må bare ikke føre min sønn tilbake dit.» 9 Dermed la tjeneren hånden under sin herre Abrahams lår og sverget overfor ham angående denne saken.+
10 Da tok tjeneren ti kameler av sin herres kameler og gjorde seg klar til å dra av sted med alle slags gode ting fra sin herre i sin hånd.+ Så brøt han opp og gav seg på vei til Mesopotạmia,* til Nạkors by. 11 Langt om lenge lot han kamelene legge seg ned utenfor byen ved en brønn med vann.+ Det var ved kveldstid, ved den tiden da kvinnene som drar opp vann, pleide å gå ut.+ 12 Så sa han: «Jehova, min herre Abrahams Gud,+ jeg ber deg, la det skje framfor meg på denne dag, og vis min herre Abraham+ kjærlig godhet.+ 13 Her står jeg ved en vannkilde, og døtrene til mennene i byen kommer ut for å dra opp vann.+ 14 Det som må skje, er at den unge kvinnen som jeg sier dette til: ’Vær snill og senk vannkrukken din, så jeg kan få drikke’, og som da sier: ’Drikk, og jeg skal også gi vann til kamelene dine’ — henne er det du skal bestemme for din tjener,+ for Isak; og la meg ved dette vite at du har vist min herre lojal kjærlighet.»+
15 Nå skjedde det at før han var ferdig med å tale,+ se, da kom Rebẹkka ut. Hun var datter av Bẹtuel,+ som var sønn av Mịlka,+ hustruen til Nạkor,+ Abrahams bror, og hun hadde vannkrukken sin på skulderen.+ 16 Og den unge kvinnen* hadde et meget tiltrekkende utseende;+ hun var jomfru,* og ingen mann hadde hatt seksuell omgang med henne;+ og hun gikk ned til kilden og begynte å fylle vannkrukken sin og kom så opp. 17 Straks løp tjeneren henne i møte og sa: «Vær snill og gi meg en liten slurk vann fra krukken din.»+ 18 Da sa hun: «Drikk, min herre.» Dermed skyndte hun seg og løftet krukken sin ned i hånden og lot ham få drikke.+ 19 Da hun var ferdig med å la ham få drikke, sa hun: «Også til dine kameler skal jeg dra opp vann, inntil de har drukket ferdig.»+ 20 Så skyndte hun seg og tømte krukken sin i drikketrauet og løp gang på gang bort til brønnen igjen for å dra opp vann,+ og hun fortsatte å dra opp vann til alle kamelene hans. 21 Hele tiden betraktet mannen henne med undring og forholdt seg taus for å få vite om Jehova hadde latt hans ferd lykkes eller ikke.+
22 Så skjedde det, da kamelene var ferdige med å drikke, at mannen tok en nesering+ av gull som veide en halv sekel,* og to armbånd+ til hendene hennes, ti gullsekel var deres vekt, 23 og så sa han: «Hvem er du datter av? Jeg ber deg, fortell meg det. Er det plass i din fars hus til at vi kan overnatte?»+ 24 Da sa hun til ham: «Jeg er datter av Bẹtuel,+ Mịlkas sønn, som hun fødte Nạkor.»+ 25 Og hun sa videre til ham: «Det er både halm og mye fôr hos oss, og også et sted å overnatte.»+ 26 Og mannen bøyde seg så og kastet seg ned framfor Jehova+ 27 og sa: «Velsignet være Jehova,+ min herre Abrahams Gud, som ikke har forlatt sin kjærlige godhet og sin pålitelighet overfor min herre. Mens jeg var på vei, har Jehova ført meg til min herres brødres hus.»+
28 Og den unge kvinnen løp av sted og fortalte sin mors husstand om disse ting. 29 Nå hadde Rebẹkka en bror, og hans navn var Laban.+ Og Laban løp så av sted til mannen som var ute ved kilden. 30 Ja, da han så neseringen og armbåndene+ på søsterens hender og hørte sin søster Rebẹkkas ord, som lød: «Slik talte mannen til meg», da gikk han til mannen, og der stod han, hos kamelene ved kilden. 31 Straks sa han: «Kom, du som er velsignet av Jehova.+ Hvorfor blir du stående her ute, når jeg selv har gjort i stand huset og en plass for kamelene?» 32 Da kom mannen inn i huset, og han* gav seg til å ta seletøyet av kamelene og komme med halm og fôr til kamelene og vann til vasking av føttene hans og føttene til de menn som var med ham.+ 33 Så ble det satt fram for ham noe å spise, men han sa: «Jeg kommer ikke til å spise før jeg har talt om mitt ærend.» Han sa derfor: «Tal!»+
34 Da sa han videre: «Jeg er Abrahams tjener.+ 35 Og Jehova har rikt velsignet min herre, idet han stadig gjør ham større og gir ham sauer og kveg og sølv og gull og tjenere og tjenestekvinner og kameler og esler.+ 36 Og Sara, min herres hustru, fødte min herre en sønn etter at hun var blitt gammel;+ og han kommer til å gi ham alt han har.+ 37 Min herre lot meg derfor sverge, idet han sa: ’Du må ikke ta en hustru til min sønn blant døtrene til kanaaneerne, i hvis land jeg bor.+ 38 Nei, du skal derimot dra til min fars hus og til min slekt,+ og du skal hente en hustru til min sønn.’+ 39 Men jeg sa til min herre: ’Hva om kvinnen ikke vil bli med meg?’+ 40 Da sa han til meg: ’Jehova, som jeg har vandret framfor,+ skal sende sin engel+ med deg og skal med sikkerhet la din ferd lykkes;+ og du skal ta en hustru til min sønn fra min slekt og fra min fars hus.+ 41 Da skal du være løst fra edsforpliktelsen mot meg,* når du kommer til min slekt; og hvis de ikke vil gi henne til deg, da skal du være løst fra edsforpliktelsen mot meg.’+
42 Da jeg kom til kilden i dag, sa jeg: ’Jehova, min herre Abrahams Gud, hvis du nå virkelig lar min ferd som jeg har dratt ut på, lykkes,+ 43 se, så står jeg ved en vannkilde. Det som må skje, er at den unge piken*+ som kommer ut for å dra opp vann, og som jeg sier dette til: «Vær snill og la meg få drikke litt vann fra krukken din», 44 og som da sier til meg: «Drikk du selv, og jeg skal også dra opp vann til kamelene dine» — hun er den kvinnen som Jehova har bestemt for min herres sønn.’+
45 Før jeg var ferdig med å tale+ i mitt hjerte,+ se, da kom Rebẹkka ut, med vannkrukken sin på skulderen; og hun gikk ned til kilden og begynte å dra opp vann.+ Da sa jeg til henne: ’Vær snill og la meg få drikke.’+ 46 Da skyndte hun seg og løftet krukken ned fra seg og sa: ’Drikk,+ og jeg skal også gi vann til kamelene dine.’ Så drakk jeg, og hun gav også vann til kamelene. 47 Deretter spurte jeg henne og sa: ’Hvem er du datter av?’+ Til det sa hun: ’Jeg er datter av Bẹtuel, Nạkors sønn, som Mịlka fødte ham.’ Da satte jeg neseringen i hennes nese og armbåndene på hennes hender.+ 48 Så bøyde jeg meg og kastet meg ned framfor Jehova og velsignet Jehova, min herre Abrahams Gud,+ som hadde ført meg på rett vei,+ så jeg kunne hente datteren til min herres bror til hans sønn. 49 Og nå, hvis dere virkelig viser min herre kjærlig godhet og er pålitelige overfor ham,+ så fortell meg det; men hvis ikke, så fortell meg det, så jeg kan vende meg til høyre eller til venstre.»+
50 Da svarte Laban og Bẹtuel og sa: «Fra Jehova har dette utgått.+ Vi kan verken si ondt eller godt til deg.+ 51 Her står Rebẹkka foran deg. Ta henne og gå, og la henne bli hustru for din herres sønn, slik som Jehova har sagt.»+ 52 Og det skjedde da Abrahams tjener hadde hørt deres ord, at han straks kastet seg til jorden for Jehova.+ 53 Og tjeneren begynte å ta fram gjenstander av sølv og gjenstander av gull og kledninger og å gi dem til Rebẹkka; og han gav utsøkte ting til hennes bror og til hennes mor.+ 54 Så spiste de og drakk, han og mennene som var med ham, og de overnattet der og stod opp om morgenen.
Da sa han: «SEND* meg av sted til min herre.»+ 55 Til dette sa hennes bror og hennes mor: «La den unge kvinnen* bli hos oss i det minste i ti dager.* Deretter kan hun dra.» 56 Men han sa til dem: «Opphold meg ikke, ettersom Jehova har latt min ferd lykkes.+ Send meg av sted, så jeg kan dra til min herre.»+ 57 Da sa de: «La oss kalle på den unge kvinnen og be om et svar fra hennes munn.»+ 58 Så kalte de på Rebẹkka og sa til henne: «Vil du dra med denne mannen?» Da sa hun: «Jeg er villig til å dra.»+
59 Dermed sendte de sin søster Rebẹkka+ av sted, sammen med hennes amme+ og Abrahams tjener og hans menn. 60 Og de begynte å velsigne Rebẹkka og si til henne: «Du, vår søster, måtte du bli til tusener ganger ti tusen,* og måtte din ætt ta i eie porten* til dem som hater den.»+ 61 Deretter brøt Rebẹkka og hennes tjenestepiker*+ opp, og de red av sted på kamelene+ og fulgte med mannen; og tjeneren tok Rebẹkka med seg og gav seg på vei.
62 Nå var Isak kommet fra den veien som går til Bẹ’er-Lạkai-Rọi,+ for han bodde i Nẹgev-landet.+ 63 Og da kvelden falt på, var Isak ute og gikk på marken for å meditere.*+ Da han løftet sine øyne og så, se, da kom det noen kameler! 64 Da Rebẹkka løftet sine øyne, fikk hun se Isak, og hun svingte seg ned fra kamelen. 65 Så sa hun til tjeneren: «Hvem er den mannen der, som kommer gående på marken for å møte oss?» Og tjeneren sa: «Det er min herre.» Og hun tok så et hodeklede og tildekket seg.+ 66 Og tjeneren gav seg til å fortelle Isak om alt det han hadde gjort. 67 Så førte Isak henne inn i sin mor Saras telt.+ Slik tok han Rebẹkka til ekte, og hun ble hans hustru;+ og han fikk henne kjær,+ og Isak fant trøst etter tapet av sin mor.*+
25 Og Abraham tok seg igjen en hustru, og hennes navn var Ketụra.+ 2 Med tiden fødte hun ham Sịmran og Jọksjan og Mẹdan og Mịdjan+ og Jịsjbak og Sjụah.+
3 Og Jọksjan ble far til Sạba+ og Dẹdan.+
Og Dẹdans sønner ble Ạssjurim og Lẹtusjim og Le’ụmmim.*
4 Og Mịdjans sønner var Ẹfa+ og Ẹfer og Hạnok og Abịda og Eldạ’a.+
Alle disse var Ketụras sønner.
5 Senere gav Abraham alt han hadde, til Isak,+ 6 men til de sønnene som Abraham hadde med medhustruene, gav Abraham gaver.+ Så, mens han ennå levde, sendte han dem bort fra sin sønn Isak,+ mot øst, til Østens land.+ 7 Og dette er Abrahams leveår, de dager han levde: hundre og syttifem år. 8 Så utåndet Abraham og døde i en god alderdom, gammel og tilfreds,* og ble samlet til sitt folk.+ 9 Og hans sønner Isak og Ịsmael begravet ham i Makpẹla-hulen på den marken som hadde tilhørt Ẹfron, hetitten Sọhars sønn, den som ligger foran Mạmre,+ 10 den marken som Abraham hadde kjøpt av Hets sønner. Der ble Abraham begravet, og likeså Sara, hans hustru.+ 11 Og etter Abrahams død viste det seg at Gud fortsatte å velsigne hans sønn Isak,+ og Isak bodde like ved Bẹ’er-Lạkai-Rọi.+
12 Og dette er den historiske beretning om Abrahams sønn Ịsmael,+ som den egyptiske kvinnen Hạgar, Saras tjenestekvinne, fødte Abraham.+
13 Og dette er navnene på Ịsmaels sønner, etter deres navn, etter deres avstamning: Nẹbajot,+ Ịsmaels førstefødte, og Kẹdar+ og Ạdbe’el og Mịbsam+ 14 og Mịsjma og Dụma og Mạssa, 15 Hạdad+ og Tẹma,+ Jẹtur, Nạfisj og Kẹdma.+ 16 Dette er Ịsmaels sønner, og dette er deres navn etter deres gårdsplasser* og etter deres inngjerdede leirer:*+ tolv høvdinger etter deres klaner.+ 17 Og dette er Ịsmaels leveår: hundre og trettisju år. Så utåndet han og døde og ble samlet til sitt folk.+ 18 Og de begynte å bo i telt fra Havịla+ nær Sjur,+ som ligger foran* Egypt, like til Assyria. Foran alle sine brødre slo han seg ned.*+
19 Og dette er den historiske beretning om Abrahams sønn Isak.+
Abraham ble far til Isak. 20 Og Isak var førti år gammel da han tok Rebẹkka, datter til syreren*+ Bẹtuel+ fra Pạddan-Ạram,* søster til syreren Laban, til hustru. 21 Og Isak fortsatte å bønnfalle Jehova spesielt for sin hustru,+ for hun var ufruktbar;+ og Jehova bønnhørte ham,+ og Rebẹkka, hans hustru, ble gravid. 22 Og sønnene i hennes indre begynte å kjempe med hverandre,+ så hun sa: «Hvis det er slik, hvorfor er jeg da i live?»* Dermed gikk hun for å spørre Jehova.+ 23 Og Jehova sa så til henne: «To nasjoner er det i ditt liv,+ og to folkegrupper skal bli skilt fra ditt indre;+ og den ene folkegruppen skal bli sterkere enn den andre folkegruppen,+ og den eldste skal tjene den yngste.»*+
24 Med tiden utløp dagene til hun skulle føde, og se, det var tvillinger i hennes liv.+ 25 Så kom den første fram, rød over det hele som en embetsdrakt av hår;+ derfor gav de ham navnet Esau.*+ 26 Deretter kom broren fram, og hånden hans holdt i Esaus hæl;+ derfor gav han ham navnet Jakob.*+ Og Isak var seksti år gammel da hun fødte dem.
27 Og guttene ble større, og Esau ble en mann som forstod seg på jakt,+ en villmarkens mann,* men Jakob var en uklanderlig mann,+ som bodde i telt.+ 28 Og Isak hadde Esau kjær, fordi det betydde vilt i hans munn,* mens Rebẹkka hadde Jakob kjær.+ 29 En gang da Jakob holdt på med å koke en stuing,* kom Esau fra marken, og han var trett. 30 Esau sa derfor til Jakob: «Fort, gi meg en munnfull, er du snill, av det røde — det røde* der, for jeg er trett!» Derfor fikk han navnet Ẹdom.*+ 31 Da sa Jakob: «Selg meg først førstefødselsretten+ din!» 32 Og Esau fortsatte: «Se, jeg holder rett og slett på å dø; til hvilken nytte er da en førstefødselsrett for meg?» 33 Og Jakob tilføyde: «Gi meg først din ed!»+ Han gav ham så sin ed og solgte sin førstefødselsrett til Jakob.+ 34 Og Jakob gav Esau brød og linsestuing, og han gav seg til å spise og drikke.+ Så reiste han seg og gikk sin vei. Slik foraktet Esau førstefødselsretten.+
26 Nå oppstod det hungersnød i landet, i tillegg til den første hungersnøden som hadde vært i Abrahams dager,+ og derfor begav Isak seg av sted til Abimẹlek, filisternes konge, til Gẹrar.+ 2 Da viste Jehova seg for ham og sa:+ «Dra ikke ned til Egypt. Bo i telt i det landet som jeg utpeker for deg.+ 3 Bo som utlending i dette landet,+ og jeg skal fortsette å være med deg og velsigne deg, for til deg og til din ætt skal jeg gi alle disse landene,+ og jeg vil oppfylle den edfestede erklæring som jeg sverget overfor Abraham, din far:+ 4 ’Og jeg vil gjøre din ætt tallrik som himlenes stjerner, og jeg vil gi din ætt alle disse landene;+ og ved hjelp av din ætt skal alle jordens nasjoner visselig velsigne seg’,*+ 5 fordi Abraham lyttet til* min røst og fortsatte å overholde sine forpliktelser overfor meg, mine befalinger, mine forskrifter og mine lover.»+ 6 Så ble Isak boende i Gẹrar.+
7 Nå stilte mennene på stedet stadig spørsmål angående hans hustru, og han pleide å si: «Hun er min søster.»+ Han var nemlig redd for å si «min hustru», for at ikke, som han sa, «mennene på stedet skal drepe meg på grunn av Rebẹkka», for hun hadde et tiltrekkende utseende.+ 8 Så hendte det, da hans dager der ble mange, at Abimẹlek, filisternes konge, så ut av vinduet og betraktet utsikten, og der var Isak, som hygget seg sammen med sin hustru Rebẹkka.+ 9 Straks kalte Abimẹlek Isak til seg og sa: «Men hun er jo din hustru! Hvordan har det seg da at du sa: ’Hun er min søster’?» Da sa Isak til ham: «Jeg sa det for at jeg ikke skulle dø for hennes skyld.»+ 10 Men Abimẹlek fortsatte: «Hva er det du har gjort mot oss?+ Litt til, og en av folket ville sikkert ha ligget med din hustru, og du ville ha ført skyld over oss!»+ 11 Så gav Abimẹlek hele folket en befaling og sa: «Den som rører ved denne mannen og hans hustru, skal visselig lide døden!»
12 Senere gav Isak seg til å så korn der i landet,+ og det året fikk han opptil hundre mål for ett,+ for Jehova velsignet ham.+ 13 Mannen ble derfor stor* og hadde stadig framgang og ble større, inntil han ble meget stor.+ 14 Og han fikk sauehjorder og kveghjorder og en mengde tjenestefolk,+ så filisterne begynte å misunne ham.+
15 Når det gjelder alle de brønnene som hans fars tjenere hadde gravd i hans far Abrahams dager,+ så stoppet filisterne disse til, og de pleide å fylle dem med tørr jord.+ 16 Til slutt sa Abimẹlek til Isak: «Dra bort fra oss, for du er blitt langt sterkere enn vi.»+ 17 Da flyttet Isak derfra og slo leir i Gẹrar-elvedalen*+ og bosatte seg der. 18 Og Isak gikk i gang med å grave opp vannbrønnene på nytt, dem som de hadde gravd i hans far Abrahams dager,* men som filisterne stoppet til etter Abrahams død;+ og han kalte dem igjen ved deres navn, de navn som hans far hadde gitt dem.+
19 Og Isaks tjenere fortsatte å grave i elvedalen og fant der en brønn med friskt* vann. 20 Og hyrdene fra Gẹrar begynte å trette med Isaks hyrder+ og sa: «Vannet er vårt!» Derfor gav han brønnen navnet Ẹsek,* fordi de hadde hatt en strid med ham. 21 Og de gikk i gang med å grave en annen brønn, og de begynte å trette om den også. Derfor gav han den navnet Sịtna.* 22 Senere flyttet han derfra og gravde enda en brønn,+ men de trettet ikke om den. Derfor gav han den navnet Rẹhobot* og sa: «Det er fordi Jehova nå har gitt oss rikelig med plass+ og har gjort oss fruktbare på jorden.»*+
23 Siden drog han opp derfra til Bẹ’er-Sjẹba.+ 24 Og den natten viste Jehova seg så for ham og sa: «Jeg er din far Abrahams Gud.+ Vær ikke redd,+ for jeg er med deg, og jeg vil velsigne deg og gjøre din ætt tallrik for min tjener Abrahams skyld.»+ 25 Derfor bygde han et alter der og påkalte* Jehovas navn+ og slo opp sitt telt der,+ og Isaks tjenere gikk i gang med å grave en brønn der.
26 Senere kom Abimẹlek til ham fra Gẹrar sammen med sin fortrolige venn Akụssat og sin hærfører Pịkol.+ 27 Da sa Isak til dem: «Hvorfor er dere kommet til meg, når dere hatet meg og derfor sendte meg bort fra dere?»+ 28 Til dette sa de: «Vi har tydelig sett at Jehova har vært med deg.+ Derfor sa vi: ’Vi ber deg, la det komme i stand en forpliktende ed mellom oss,+ mellom oss og deg, og la oss slutte en pakt med deg+ 29 om at du ikke skal gjøre oss noe ondt, liksom vi ikke har rørt deg, og liksom vi bare har gjort godt mot deg, idet* vi sendte deg bort i fred.+ Du er nå Jehovas velsignede.’»+ 30 Da laget han til et festmåltid for dem, og de spiste og drakk.+ 31 Neste morgen stod de tidlig opp, og de kom med edfestede erklæringer overfor hverandre.+ Deretter sendte Isak dem bort, og de drog fra ham i fred.+
32 Nå hendte det samme dag at Isaks tjenere kom og fortalte ham om den brønnen de hadde gravd,+ og de sa til ham: «Vi har funnet vann!» 33 Derfor gav han den navnet Sjịba.* Av den grunn er byens navn Bẹ’er-Sjẹba+ den dag i dag.
34 Og Esau ble så førti år gammel. Da tok han Jụdit, hetitten Be’ẹris datter, til hustru, og også Bạsmat, hetitten Ẹlons datter.+ 35 Og de var årsak til en bitter ånd* hos Isak og Rebẹkka.+
27 Nå skjedde det, da Isak var gammel og hans øyne var så svake at han ikke kunne se,+ at han kalte Esau, sin eldste sønn, til seg og sa til ham:+ «Min sønn!» Og han sa til ham: «Her er jeg!» 2 Og han sa videre: «Hør nå, jeg er blitt gammel.+ Jeg kjenner ikke min dødsdag.+ 3 Jeg ber deg derfor: Ta nå dine redskaper, ditt kogger og din bue, og gå ut i marken og jag noe vilt til meg.+ 4 Lag så en velsmakende rett til meg, slik som jeg liker det, og bring den til meg og, ah — la meg spise, så min sjel kan velsigne deg før jeg dør.»+
5 Men Rebẹkka lyttet mens Isak talte til sin sønn Esau. Og Esau gikk ut i marken for å jage noe vilt og ta det med tilbake.+ 6 Og Rebẹkka sa til sin sønn Jakob:+ «Se, jeg hørte nettopp at din far talte til din bror Esau og sa: 7 ’Skaff meg noe vilt og lag en velsmakende rett til meg og, ah — la meg spise, så jeg kan velsigne deg framfor Jehova før jeg dør.’+ 8 Og nå, min sønn, lytt til min røst i det som jeg gir deg påbud om.+ 9 Jeg ber deg, gå til hjorden og hent derfra to gode geitekillinger til meg, så jeg kan lage en velsmakende rett av dem til din far, slik som han liker det. 10 Så skal du bære den inn til din far, og han skal spise den, for at han kan velsigne deg før han dør.»
11 Og Jakob sa så til Rebẹkka, sin mor: «Men min bror Esau er en lodden mann, og jeg er en mann med glatt hud.+ 12 Hva nå hvis min far kjenner på meg?+ Da vil jeg i hans øyne sannelig bli som en som holder ham for narr,+ og jeg vil sannelig føre en forbannelse over meg og ikke en velsignelse.»+ 13 Så sa hans mor til ham: «La den forbannelsen som skulle ramme deg, komme over meg, min sønn.+ Bare lytt til min røst og gå og hent dem til meg.»+ 14 Da gikk han og hentet dem og brakte dem til sin mor, og hans mor laget en velsmakende rett, slik som hans far likte det. 15 Deretter tok Rebẹkka klær som tilhørte Esau, hennes eldste sønn,+ de fineste som var hos henne i huset,+ og lot Jakob, hennes yngste sønn,+ ta dem på. 16 Og skinnene av geitekillingene la hun på hendene hans og på den hårløse delen av halsen hans.+ 17 Deretter gav hun den velsmakende retten og brødet som hun hadde laget, i sin sønn Jakobs hånd.+
18 Så gikk han inn til sin far og sa: «Far!» Og han svarte: «Her er jeg! Hvem er du, min sønn?» 19 Og Jakob sa videre til sin far: «Jeg er Esau, din førstefødte.+ Jeg har gjort akkurat som du sa til meg. Reis deg opp, er du snill. Sett deg og spis noe av mitt vilt, så din sjel kan velsigne meg.»+ 20 Da sa Isak til sin sønn: «Hvordan kan det ha seg at du har vært så snar til å finne det, min sønn?» Til dette sa han: «Fordi Jehova din Gud lot det komme imot meg.» 21 Så sa Isak til Jakob: «Kom hit, er du snill, så jeg kan kjenne på deg, min sønn, og vite om du virkelig er min sønn Esau eller ikke.»+ 22 Da gikk Jakob bort til Isak, sin far, og han gav seg til å kjenne på ham, og deretter sa han: «Røsten er Jakobs røst, men hendene er Esaus hender.»+ 23 Og han kjente ham ikke igjen, fordi hendene hans viste seg å være lodne som hans bror Esaus hender. Derfor velsignet han ham.+
24 Deretter sa han: «Du er virkelig min sønn Esau?» Og han svarte: «Det er jeg.»+ 25 Så sa han: «Sett det fram for meg, så jeg kan spise noe av min sønns vilt, for at min sjel kan velsigne deg.»+ Da satte han det fram for ham, og han begynte å spise, og han hentet vin til ham, og han begynte å drikke. 26 Så sa Isak, hans far, til ham: «Kom hit, er du snill, og kyss meg, min sønn.»+ 27 Da gikk han fram og kysset ham, og han kunne kjenne duften av hans klær.+ Og han begynte å velsigne ham og å si:
«Se, duften av min sønn er lik duften av den mark som Jehova har velsignet. 28 Og måtte den sanne Gud gi deg himlenes dugg+ og jordens fruktbare mold*+ og en overflod av korn og ny vin.+ 29 Måtte folkeslag tjene deg og måtte folkegrupper bøye seg for deg.+ Bli herre over dine brødre, og måtte din mors sønner bøye seg for deg.+ Forbannet være alle som forbanner deg, og velsignet være alle som velsigner deg.»+
30 Nå skjedde det, så snart Isak var ferdig med å velsigne Jakob — ja, det skjedde faktisk da Jakob bare så vidt var kommet ut etter å ha vært for sin far Isaks ansikt — at hans bror Esau kom tilbake fra jakten.+ 31 Også han gikk i gang med å lage en velsmakende rett. Så bar han den inn til sin far og sa til sin far: «La min far reise seg og spise noe av sin sønns vilt, for at din sjel kan velsigne meg.»+ 32 Da sa Isak, hans far, til ham: «Hvem er du?» Og han svarte: «Jeg er din sønn, din førstefødte, Esau.»+ 33 Og Isak begynte å riste med en overmåte kraftig skjelving, og han sa: «Hvem var det da som jaget vilt og kom til meg med det, slik at jeg spiste av alt før du rakk å komme inn, og slik at jeg velsignet ham? Velsignet kommer han også til å bli!»*+
34 Da Esau hørte sin fars ord, begynte han å rope meget høyt og bittert og å si til sin far:+ «Velsign meg, ja meg også, far!»+ 35 Men han sa videre: «Din bror kom med svik for å få den velsignelsen som var tiltenkt deg.»+ 36 Da sa han: «Er det ikke derfor han har fått navnet Jakob,* fordi han skulle fortrenge meg disse to gangene?+ Min førstefødselsrett har han allerede tatt,+ og se, nå har han tatt min velsignelse!»+ Så tilføyde han: «Har du ikke spart en velsignelse til meg?» 37 Men som svar til Esau fortsatte Isak: «Se, jeg har satt ham til herre over deg,+ og alle hans brødre har jeg gitt ham som tjenere,+ og korn og ny vin har jeg skjenket til hans underhold+ — hva kan jeg da gjøre for deg, min sønn?»
38 Da sa Esau til sin far: «Har du bare én velsignelse, far? Velsign meg, ja meg også, far!»+ Og Esau hevet sin røst og brast i gråt.+ 39 Da svarte Isak, hans far, ham og sa:
«Se, borte fra jordens fruktbare mold kommer din bolig til å være, og borte fra duggen fra himlene der oppe.+ 40 Og ved ditt sverd skal du leve,+ og din bror skal du tjene.+ Men det skal sannelig skje, når du blir rastløs, at du da skal bryte hans åk av din nakke.»+
41 Men Esau nærte sterk uvilje mot Jakob på grunn av den velsignelsen som hans far hadde velsignet ham med,+ og Esau sa stadig i sitt hjerte:+ «De dagene da vi skal sørge over min far, nærmer seg.+ Deretter skal jeg drepe Jakob, min bror.»+ 42 Da Rebẹkka ble underrettet om sin eldste sønn Esaus ord, sendte hun straks bud og kalte til seg sin yngste sønn Jakob og sa til ham: «Se, din bror Esau trøster seg* når det gjelder deg — ved tanken på å drepe deg.+ 43 Så nå, min sønn, lytt til min røst og bryt opp,+ flykt til min bror Laban i Kạran.+ 44 Og du skal bo hos ham noen dager inntil din brors voldsomme harme legger seg,+ 45 inntil din brors vrede vender seg fra deg og han har glemt hva du har gjort mot ham.+ Og jeg skal med sikkerhet sende bud og hente deg derfra. Hvorfor skulle jeg bli berøvet dere begge på én dag?»
46 Etter dette sa Rebẹkka gjentatte ganger til Isak: «Jeg har begynt å avsky mitt liv på grunn av Hets døtre.+ Hvis Jakob noensinne tar seg en hustru av Hets døtre som disse, av landets døtre, hva skal mitt liv da være godt for?»*+
28 Da kalte Isak Jakob til seg og velsignet ham og befalte ham og sa til ham: «Du må ikke ta deg en hustru av Kạnaans* døtre.+ 2 Bryt opp, dra til Pạddan-Ạram,* til din morfar Bẹtuels hus, og ta deg en hustru derfra, en av din morbror Labans døtre.+ 3 Og Gud Den Allmektige skal velsigne deg og gjøre deg fruktbar og tallrik, og du skal visselig bli til en samling av folkeslag.+ 4 Og han skal gi deg Abrahams velsignelse,+ deg og din ætt med deg,+ så du kan ta i eie det landet hvor du har hatt dine bosteder som utlending,+ det som Gud har gitt til Abraham.»+
5 Så sendte Isak Jakob av sted, og han begav seg på vei til Pạddan-Ạram, til Laban, syreren* Bẹtuels sønn,+ som var bror til Rebẹkka,+ Jakobs og Esaus* mor.+
6 Esau så nå at Isak hadde velsignet Jakob og sendt ham av sted til Pạddan-Ạram for å ta seg en hustru derfra, og at han, da han velsignet ham, gav ham et påbud og sa: «Ta deg ikke en hustru av Kạnaans døtre»,+ 7 og at Jakob adlød sin far og sin mor og var på vei til Pạddan-Ạram.+ 8 Da innså Esau at Kạnaans døtre vakte mishag* i hans far Isaks øyne.+ 9 Esau gikk derfor til Ịsmael* og tok Mạhalat, datter til Abrahams sønn Ịsmael, Nẹbajots søster, til hustru, ved siden av de andre hustruene sine.+
10 Og Jakob fortsatte på sin vei ut fra Bẹ’er-Sjẹba og gikk mot Kạran.+ 11 Etter en tid kom han til et sted og gjorde seg klar til å overnatte der, for solen var gått ned. Han tok da en av steinene på stedet og plasserte den som sin hodestøtte* og la seg på det stedet.+ 12 Og han begynte å drømme,+ og se, en stige* var stilt opp på jorden, og toppen av den nådde opp til himlene; og se, Guds engler steg opp og ned på den.+ 13 Og se, Jehova stod over den, og han sa så:+
«Jeg er Jehova, din far Abrahams Gud og Isaks Gud.+ Det landet som du ligger på — til deg skal jeg gi det, og til din ætt.+ 14 Og din ætt skal i sannhet bli som støvkornene på jorden,+ og du skal bre deg mot vest og mot øst og mot nord og mot sør,+ og ved hjelp av deg og ved hjelp av din ætt skal alle jordens slekter visselig velsigne seg.*+ 15 Og se, jeg er med deg, og jeg vil bevare deg overalt hvor du går, og jeg vil føre deg tilbake til denne jord,+ for jeg kommer ikke til å forlate deg før jeg har gjort det jeg har sagt til deg.»+
16 Da våknet Jakob av sin søvn og sa: «Jehova er i sannhet på dette stedet, og jeg visste det ikke.» 17 Og han ble grepet av frykt og tilføyde:+ «Så fryktinngytende dette stedet er!+ Dette er intet mindre enn Guds hus,+ og dette er himlenes port.» 18 Så stod Jakob tidlig opp om morgenen og tok steinen som lå der som hans hodestøtte, og han reiste den som en støtte og helte olje over toppen på den.+ 19 Videre gav han dette stedet navnet Betel;*+ men egentlig var byens navn tidligere Lus.+
20 Og Jakob avla så et løfte,+ idet han sa: «Hvis Gud fortsetter å være med meg og bevarer meg på denne veien som jeg går på, og gir meg brød å spise og klær å ha på meg+ 21 og jeg vender tilbake i fred til min fars hus, da vil Jehova ha vist at han er min Gud.*+ 22 Og denne steinen som jeg har reist som en støtte, skal bli et Guds hus,+ og av alt du gir meg, skal jeg ubetinget gi en tiendedel til deg.»+
29 Deretter tok Jakob bena fatt* og reiste videre til orientalernes*+ land. 2 Da så han, og se, det var en brønn ute i marken, og se, det lå tre saueflokker* ved den, for av den brønnen pleide de å gi flokkene+ vann; og det lå en stor stein over brønnåpningen.+ 3 Når alle flokkene var blitt samlet der, veltet de steinen bort fra brønnåpningen og gav hjordene vann, og deretter la de steinen på plass igjen over brønnåpningen.
4 Jakob sa nå til dem: «Mine brødre, hvor er dere fra?» Og de svarte: «Vi er fra Kạran.»+ 5 Da sa han til dem: «Kjenner dere Laban,+ Nạkors+ sønnesønn?» Til det sa de: «Vi kjenner ham.» 6 Da sa han til dem: «Står det bra til med ham?»*+ Så sa de: «Det står bra til.* Og der kommer hans datter Rakel+ med sauene!»+ 7 Og han sa videre: «Men det er jo ennå høylys dag.* Det er ikke tiden for å samle hjordene. GI sauene vann, gå så og la dem beite.»+ 8 Til dette sa de: «Det har vi ikke lov til før alle flokkene er samlet og de har veltet steinen bort fra brønnåpningen. Da skal vi gi sauene vann.»
9 Mens han ennå snakket med dem, kom Rakel+ med sin fars sauer, for hun var gjeterjente.+ 10 Og det skjedde da Jakob så Rakel, sin morbror Labans datter, og sin morbror Labans sauer, at Jakob straks gikk fram og veltet steinen bort fra brønnåpningen og gav sin morbror Labans sauer vann.+ 11 Så kysset+ Jakob Rakel og hevet sin røst og brast i gråt.+ 12 Og Jakob gav seg til å fortelle Rakel at han var hennes fars bror,*+ og at han var sønn av Rebẹkka. Hun løp så av sted og fortalte det til sin far.+
13 Nå skjedde det, så snart Laban hørte meddelelsen om Jakob, sin søstersønn, at han løp av sted for å møte ham.+ Så omfavnet han ham og kysset ham og tok ham med inn i sitt hus.+ Og han begynte å fortelle Laban om alt dette.* 14 Deretter sa Laban til ham: «Du er virkelig mitt ben og mitt kjøtt.»+ Så bodde han hos ham en hel måned.*
15 Deretter sa Laban til Jakob: «Er du min bror,+ og skal du tjene meg for ingenting?+ Si meg: Hva skal du ha i lønn?»+ 16 Nå hadde Laban to døtre. Den eldstes navn var Lea,+ og den yngstes navn var Rakel. 17 Men Leas øyne hadde ingen glans;* Rakel,+ derimot, var blitt vakker av skikkelse og vakker av utseende.+ 18 Og Jakob var forelsket i Rakel. Derfor sa han: «Jeg er villig til å tjene deg i sju år for Rakel, din yngste datter.»+ 19 Til dette sa Laban: «Det er bedre at jeg gir henne til deg, enn at jeg gir henne til en annen mann.+ Bli boende hos meg.» 20 Og Jakob tjente så i sju år for Rakel,+ men i hans øyne viste de seg å være som noen få dager på grunn av hans kjærlighet til henne.+
21 Så sa Jakob til Laban: «Gi meg min hustru, for mine dager er utløpt,* og la meg ha omgang med henne.»+ 22 Da samlet Laban alle mennene på stedet og holdt en fest.+ 23 Men i løpet av kvelden skjedde det at han tok sin datter Lea og førte henne til ham for at han skulle ha omgang med henne. 24 Dessuten gav Laban sin tjenestekvinne Sịlpa+ til henne, til sin datter Lea, som tjenestekvinne. 25 Om morgenen, se, da viste det seg at det var Lea! Da sa han til Laban: «Hva er det du har gjort mot meg? Var det ikke for Rakel jeg tjente hos deg? Hvorfor har du da narret meg?»+ 26 Til dette sa Laban: «Det er ikke vanlig på vårt sted å gjøre det slik, å gi bort den yngste kvinnen før den førstefødte. 27 Du får feire+ denne kvinnens* uke til ende.* Deretter skal også denne andre kvinnen* bli gitt deg for den tjeneste som du kan utføre hos meg i sju år til.»+ 28 Da gjorde Jakob dette og feiret denne kvinnens uke til ende, og deretter gav han ham sin datter Rakel til hustru. 29 Dessuten gav Laban sin tjenestekvinne Bịlha+ til sin datter Rakel som hennes tjenestekvinne.
30 Så hadde han også omgang med Rakel, og han viste større kjærlighet til Rakel enn til Lea.+ Siden tjente han hos ham i sju år til.+ 31 Da Jehova så at Lea ble hatet,* åpnet han hennes morsliv,+ men Rakel var ufruktbar.+ 32 Og Lea ble gravid og fødte en sønn og gav ham så navnet Ruben,*+ for hun sa: «Det er fordi Jehova har sett til min elendighet,+ for nå kommer min mann til å begynne å elske meg.» 33 Og hun ble gravid igjen og fødte en sønn og sa da: «Det er fordi Jehova har lyttet,+ ettersom jeg ble hatet,* og så gav han meg også denne.» Derfor gav hun ham navnet Sịmeon.*+ 34 Og hun ble gravid enda en gang og fødte en sønn og sa da: «Nå, denne gangen, kommer min mann til å slutte seg til meg, siden jeg har født ham tre sønner.» Han fikk derfor navnet Levi.*+ 35 Og hun ble gravid en gang til og fødte en sønn og sa da: «Denne gangen skal jeg prise Jehova.» Derfor gav hun ham navnet Juda.*+ Deretter holdt hun opp med å føde barn.
30 Da Rakel så at hun ikke hadde født Jakob barn, ble Rakel skinnsyk* på sin søster og begynte å si til Jakob:+ «Gi meg barn, ellers kommer jeg til å være en død kvinne.»+ 2 Da flammet Jakobs vrede opp mot Rakel, og han sa:+ «Er jeg i Guds sted, han som har nektet deg livsfrukt?»+ 3 Så sa hun: «Her er min slavekvinne Bịlha.+ Ha omgang med henne, så hun kan føde på mine knær og jeg, ja jeg, kan få barn ved henne.»+ 4 Dermed gav hun ham sin tjenestekvinne Bịlha til hustru, og Jakob hadde omgang med henne.+ 5 Og Bịlha ble gravid, og med tiden fødte hun Jakob en sønn.+ 6 Da sa Rakel: «Gud har virket som min dommer+ og har også lyttet til min røst og gitt meg en sønn.» Derfor gav hun ham navnet Dan.*+ 7 Og Bịlha, Rakels tjenestekvinne, ble gravid igjen, og med tiden fødte hun Jakob enda en sønn. 8 Da sa Rakel: «Harde* kamper har jeg kjempet mot min søster. Og jeg har vunnet!» Derfor gav hun ham navnet Nạftali.*+
9 Da Lea så at hun hadde holdt opp med å føde barn, tok hun sin tjenestekvinne Sịlpa og gav henne til Jakob som hustru.+ 10 Etter en tid fødte Sịlpa, Leas tjenestekvinne, Jakob en sønn. 11 Da sa Lea: «Med hell!»* Derfor gav hun ham navnet Gad.*+ 12 Deretter fødte Sịlpa, Leas tjenestekvinne, Jakob enda en sønn. 13 Da sa Lea: «Til min lykke! For døtrene* kommer sannelig til å prise meg lykkelig.»+ Derfor gav hun ham navnet Ạsjer.*+
14 Nå kom Ruben+ gående i hvetehøstens+ dager og fant alruner på marken. Så tok han dem med til Lea, sin mor. Da sa Rakel til Lea: «Vær så snill å gi meg noen av din sønns alruner.»+ 15 Til dette sa hun til henne: «Er det en liten ting, det at du har tatt min mann,+ siden du nå også tar min sønns alruner?» Da sa Rakel: «Så skal han ligge med deg i natt i bytte for din sønns alruner.»
16 Da Jakob kom fra marken om kvelden,+ gikk Lea ut for å møte ham, og hun sa: «Det er meg du skal ha omgang med, for jeg har faktisk leid deg for min sønns alruner.» Så lå han med henne den natten.+ 17 Og Gud hørte og svarte Lea, og hun ble gravid, og med tiden fødte hun Jakob en femte sønn.+ 18 Da sa Lea: «Gud har gitt meg en leiearbeiders lønn,* fordi jeg har gitt min tjenestekvinne til min mann.» Derfor gav hun ham navnet Jịssakar.*+ 19 Og Lea ble gravid enda en gang, og med tiden fødte hun Jakob en sjette sønn.+ 20 Da sa Lea: «Gud har skjenket meg, ja meg, en god gave. Endelig kommer min mann til å tåle meg,*+ fordi jeg har født ham seks sønner.»+ Derfor gav hun ham navnet Sẹbulon.*+ 21 Og siden fødte hun en datter og gav henne så navnet Dina.*+
22 Omsider kom Gud Rakel i hu, og Gud hørte og svarte henne, idet han åpnet hennes morsliv.+ 23 Og hun ble gravid og fødte en sønn. Da sa hun: «Gud har tatt bort min vanære!»+ 24 Så gav hun ham navnet Josef,*+ idet hun sa: «Jehova gir meg enda en sønn.»
25 Og det skjedde, straks etter at Rakel hadde født Josef, at Jakob sa til Laban: «Send meg bort, så jeg kan dra til mitt sted og til mitt land.+ 26 Gi meg mine hustruer og mine barn, som jeg har tjent hos deg for, så jeg kan dra; for du kjenner jo selv til den tjeneste som jeg har utført for deg.»+ 27 Da sa Laban til ham: «Om jeg nå har funnet velvilje for dine øyne — jeg har tydet varslene slik at Jehova velsigner meg takket være deg.»+ 28 Og han tilføyde: «Fastsett din lønn for meg, så skal jeg gi deg den.»+ 29 Da sa han til ham: «Du vet jo selv hvordan jeg har tjent deg, og hvordan det har gått med hjorden din hos meg+ — 30 at det i virkeligheten var lite du hadde før jeg kom, men at det økte til en stor mengde, fordi Jehova velsignet deg etter at jeg trådte til.+ Og nå, når skal jeg også gjøre noe for mitt eget hus?»+
31 Da sa han: «Hva skal jeg gi deg?» Og Jakob sa videre: «Du skal ikke gi meg noe som helst!+ Hvis du gjør følgende for meg, skal jeg igjen gjete ditt småfe.+ Jeg skal fortsette å vokte det.+ 32 Jeg vil i dag gå igjennom alt ditt småfe. Sett du til side derfra hver flekkete og spraglete sau og hver mørkebrun sau blant de unge værene og hvert spraglete og flekkete dyr blant hunngeitene. Heretter skal slike være min lønn.+ 33 Og min rettferd skal svare for meg på en hvilken som helst dag i framtiden du måtte komme for å se over min lønn;+ hvert dyr som ikke er flekkete og spraglete blant hunngeitene og mørkebrunt blant de unge værene, er stjålet hvis det er hos meg.»+
34 Til dette sa Laban: «Vel, det er utmerket! La det være* i samsvar med ditt ord.»+ 35 Den dagen satte han så de stripete og spraglete bukkene til side og alle de flekkete og spraglete hunngeitene, hvert dyr som det var noe hvitt på, og hvert mørkebrunt dyr blant de unge værene, men han overlot dem i sine sønners hender. 36 Deretter la han tre dagsreiser mellom seg og Jakob, og Jakob gjette det av Labans småfe som var tilbake.
37 Så tok Jakob seg noen staver* som ennå var saftige, av styrakstreet+ og av mandeltreet+ og av platantreet+ og skavet på dem hvite avskavede flekker ved å blottlegge hvite steder på stavene.+ 38 Til slutt plasserte han de stavene som han hadde skavet på, foran småfeet, i rennene, i vanntrauene,+ hvor småfeet pleide å komme for å drikke, for at de skulle komme i brunst* foran dem når de kom for å drikke.
39 Så pleide småfeet å komme i brunst foran stavene, og småfeet pleide å få stripete, flekkete og spraglete unger.+ 40 Og Jakob skilte ut de unge værene og vendte så småfeets ansikter mot de stripete og alle de mørkebrune blant Labans småfe. Så satte han sine egne flokker for seg og satte dem ikke sammen med Labans småfe. 41 Og det skjedde alltid, når det hardføre+ småfeet kom i brunst, at Jakob la stavene i rennene+ for øynene på småfeet, for at de skulle komme i brunst ved stavene. 42 Men når småfeet viste seg å være svakt, pleide han ikke å legge dem der. Slik ble de svake alltid Labans, men de hardføre Jakobs.+
43 Og mannen fortsatte å bre seg mer og mer, og han fikk etter hvert store hjorder, og tjenestekvinner og tjenere og kameler og esler.+
31 Etter en tid fikk han høre Labans sønners ord, at de sa: «Jakob har tatt alt som tilhørte vår far; og av det som tilhørte vår far, har han samlet seg all denne velstanden.»+ 2 Når Jakob så på Labans ansikt, se, da var dette ikke med ham som før.+ 3 Til slutt sa Jehova til Jakob: «Vend tilbake til dine fedres land og til dine slektninger,*+ og jeg skal fortsette å være med deg.»+ 4 Da sendte Jakob bud og bad Rakel og Lea komme ut på marken til småfeet hans, 5 og han sa til dem:
«Jeg ser på DERES fars ansikt at han ikke er den samme mot meg som før;+ men min fars Gud har vist seg å være med meg.+ 6 Og dere vet jo selv at jeg har tjent DERES far av all min kraft.+ 7 Og DERES far har ført meg bak lyset, og han har forandret min lønn ti ganger, men Gud* har ikke tillatt ham å skade meg.+ 8 Når han på den ene side sa: ’De flekkete skal være din lønn’, da fikk alt småfeet flekkete unger; men når han på den annen side sa: ’De stripete skal være din lønn’, da fikk alt småfeet stripete unger.+ 9 Slik tok Gud etter hvert DERES fars hjord bort og gav den til meg.+ 10 Til slutt skjedde det, ved den tiden da småfeet kom i brunst, at jeg løftet mine øyne og så et syn i en drøm,+ og se, bukkene som sprang på* småfeet, var stripete, flekkete og spettete.+ 11 Så sa den sanne Guds engel til meg i drømmen: ’Jakob!’ Og jeg svarte: ’Her er jeg.’+ 12 Og han fortsatte: ’Jeg ber deg, løft dine øyne og se — alle bukkene som springer på småfeet, er stripete, flekkete og spettete, for jeg har sett alt det Laban gjør mot deg.+ 13 Jeg er den sanne Gud fra Betel,*+ hvor du salvet en støtte,+ og hvor du avla et løfte til meg.+ Bryt nå opp, dra bort fra dette landet og vend tilbake til ditt fødeland.’»*+
14 Da svarte Rakel og Lea og sa til ham: «Finnes det lenger en andel for oss i arven* i vår fars hus?+ 15 Regnes vi ikke i virkeligheten som fremmede for ham, ettersom han har solgt oss og han til og med stadig spiser av de pengene som ble gitt for oss?+ 16 For all den rikdom som Gud* har tatt bort fra vår far, tilhører oss og våre barn.+ Så gjør nå alt det Gud har sagt til deg.»+
17 Da brøt Jakob opp og løftet sine barn og sine hustruer opp på kamelene;+ 18 og han drev hele sin hjord av sted og alle de eiendelene som han hadde samlet seg,+ den hjord han hadde ervervet seg, den som han hadde samlet seg i Pạddan-Ạram, for å dra til sin far Isak, til Kạnaans land.+
19 Nå var Laban gått for å klippe sauene sine. Imens stjal Rakel de tẹrafim-bildene*+ som tilhørte hennes far. 20 Og Jakob narret syreren Laban,* for han hadde ikke fortalt ham at han var i ferd med å rømme. 21 Og nå rømte han og brøt opp og gikk over Elven,*+ han og alt han hadde. Deretter vendte han sitt ansikt mot Gịleads fjellområde.+ 22 Senere, den tredje dagen, ble det fortalt Laban at Jakob hadde rømt. 23 Da tok han med seg sine brødre og satte så etter+ ham over en strekning på sju dagsreiser og innhentet ham i Gịleads fjellområde. 24 Men Gud kom til syreren+ Laban i en drøm om natten+ og sa til ham: «Vokt deg, så du ikke sier noe til Jakob — verken godt eller ondt.»*+
25 Så nærmet Laban seg Jakob, da Jakob hadde slått opp sitt telt på fjellet og Laban hadde latt sine brødre slå leir* i Gịleads fjellområde. 26 Da sa Laban til Jakob: «Hva har du gjort? Du gikk hen og narret meg* og drev døtrene mine bort som fanger tatt ved sverdet.+ 27 Hvorfor måtte du rømme i hemmelighet og narre meg? Hvorfor fortalte du meg ikke om det, så jeg kunne sende deg bort med glede og med sanger,+ med tamburin og med harpe?+ 28 Og du gav meg ikke anledning til å kysse mine barn* og mine døtre.+ Nå har du handlet dåraktig. 29 Det er i min hånds makt å skade dere,+ men DERES fars Gud talte til meg i natt og sa: ’Vokt deg for å si noe til Jakob — godt eller ondt.’+ 30 Selv om du nå faktisk har dratt av sted fordi du har lengtet så sterkt etter din fars hus, hvorfor har du da stjålet mine guder?»*+
31 Som svar sa Jakob så til Laban: «Det var fordi jeg var redd.+ For jeg sa til meg selv at du kanskje kunne rive døtrene dine fra meg. 32 Uansett hvem du måtte finne dine guder* hos, så skal han ikke leve.+ Undersøk selv framfor våre brødre hva som er hos meg, og ta dem til deg.»+ Men Jakob visste ikke at Rakel hadde stjålet dem.+ 33 Da gikk Laban inn i Jakobs telt og inn i Leas telt og inn i de to slavekvinnenes+ telt, men fant dem ikke. Til slutt gikk han ut av Leas telt og gikk inn i Rakels telt. 34 Nå hadde Rakel tatt tẹrafim-bildene, og hun fant på å legge dem i kamelens damesalkurv, og hun satt på dem. Og Laban gikk i gang med å lete igjennom hele teltet, men fant dem ikke. 35 Da sa hun til sin far: «La ikke vreden lyne i min herres*+ øyne fordi jeg ikke kan reise meg for deg, for jeg har det på kvinners vis.»+ Så lette han nøye videre, men fant ikke tẹrafim-bildene.+
36 Og Jakob ble vred+ og begynte å trette med Laban, og som svar sa Jakob videre til Laban: «Hva er mitt opprør,+ hva er min synd, siden du så hissig har satt etter meg?+ 37 Nå som du har lett igjennom alle mine eiendeler, hva har du da funnet av alle de eiendeler som tilhører ditt hus?+ Legg det her framfor mine brødre og dine brødre,+ og la dem dømme mellom oss to.+ 38 I disse tjue årene har jeg vært hos deg. Dine søyer og dine hunngeiter har ikke abortert,+ og værene blant ditt småfe har jeg aldri spist. 39 Et dyr som var revet i stykker, kom jeg ikke til deg med.+ Jeg pleide selv å bære tapet av det. Om noe var stjålet om dagen, eller om det var stjålet om natten, så pleide du å kreve det av min hånd.+ 40 Jeg har opplevd at heten fortærte meg om dagen og kulden om natten, og søvnen flyktet ofte fra mine øyne.+ 41 Jeg har nå vært tjue år i ditt hus. Jeg har tjent deg* i fjorten år for dine to døtre og i seks år for ditt småfe, og du forandret etter hvert min lønn ti ganger.+ 42 Hvis ikke min fars Gud,+ Abrahams Gud og Isaks Redsel,*+ hadde vist seg å være på min side, ville du nå ha sendt meg tomhendt bort. Gud har sett min elendighet og mine henders slit, og derfor irettesatte han deg* i natt.»+
43 Da svarte Laban og sa til Jakob: «Døtrene er mine døtre, og barna er mine barn, og småfeet er mitt småfe, og alt du ser, tilhører meg og mine døtre. Hva kan jeg gjøre mot dem i dag eller mot barna som de har født? 44 Så kom nå, la oss slutte en pakt,+ jeg og du, og den skal tjene* som et vitne mellom meg og deg.»+ 45 Da tok Jakob en stein og satte den opp som en støtte.+ 46 Så sa Jakob til sine brødre: «Samle sammen steiner!» Og de gikk i gang med å ta steiner og lage en røys.+ Deretter spiste de der på røysen. 47 Og Laban kalte den heretter Jẹgar-Sahadụta,* men Jakob kalte den Gạled.*
48 Så sa Laban: «Denne røysen er et vitne mellom meg og deg i dag.» Derfor gav han den navnet Gạled,+ 49 og Vakttårnet,* for han sa: «La Jehova holde vakt mellom meg og deg når vi er ute av syne* for hverandre.+ 50 Hvis du gir deg til å plage døtrene mine,+ og hvis du tar deg hustruer ved siden av døtrene mine, så er det ingen mann hos oss. Se,* Gud er vitne mellom meg og deg.»+ 51 Og Laban sa videre til Jakob: «Her er denne røysen, og her er den støtten som jeg har reist mellom meg og deg. 52 Denne røysen er et vitne, og støtten er noe som bærer vitnesbyrd,+ om at jeg ikke vil gå forbi denne røysen mot deg, og om at du ikke skal gå forbi denne røysen og denne støtten mot meg for å volde skade.+ 53 La Abrahams gud*+ og Nạkors gud+ dømme* mellom oss, deres fars gud.»* Men Jakob sverget ved sin far Isaks Redsel.+
54 Deretter frambar Jakob et offer på fjellet og innbød sine brødre til å spise brød.*+ Så spiste de brød og ble natten over på fjellet.* 55 Men Laban stod tidlig opp om morgenen og kysset+ sine barn* og sine døtre og velsignet dem.+ Så drog Laban av sted for å vende tilbake til sitt eget sted.*+
32 Og Jakob på sin side gav seg på vei, og nå møtte Guds engler* ham.+ 2 Med det samme Jakob så dem, sa han: «Dette er Guds leir!»+ Derfor gav han dette stedet navnet Mahanạjim.*+
3 Så sendte Jakob sendebud+ foran seg til sin bror Esau, til Sẹ’ir-landet,+ Ẹdoms område,+ 4 og han befalte dem og sa: «Dette er hva dere skal si til min herre,+ til Esau: ’Dette er hva din tjener Jakob har sagt: «Hos Laban har jeg bodd som utlending, og jeg har vært der lenge, helt til nå.+ 5 Og jeg har fått okser og esler, sauer og tjenere og tjenestekvinner,+ og jeg ville sende bud for å meddele det til min herre, for å finne velvilje for dine øyne.»’»+
6 Etter en tid kom sendebudene tilbake til Jakob og sa: «Vi kom til din bror Esau, og han er også på vei for å møte deg, og fire hundre mann med ham.»+ 7 Og Jakob ble svært redd og engstelig.+ Han delte derfor folket som var med ham, og småfeet og kveget og kamelene i to leirer,+ 8 og han sa: «Hvis Esau skulle komme til den ene leiren og angripe den, da vil det helt sikkert være en leir igjen som kan slippe unna.»+
9 Deretter sa Jakob: «Å, min far Abrahams Gud og min far Isaks Gud,+ Jehova, du som sier til meg: ’Vend tilbake til ditt land og til dine slektninger, og jeg vil handle vel mot deg.’+ 10 Jeg er ikke verdig til all den kjærlige godhet og all den trofasthet* som du har vist din tjener,+ for med bare min stav gikk jeg over denne Jordan, og nå er jeg blitt til to leirer.+ 11 Jeg ber deg, utfri meg+ av min brors hånd, av Esaus hånd, for jeg er redd for ham, for at han kan komme og angripe meg,+ både mor og barn. 12 Og du har selv sagt: ’Jeg skal visselig handle vel mot deg, og jeg vil gjøre din ætt* lik havets sandkorn, som er så tallrike at de ikke kan telles.’»+
13 Og han ble der den natten. Og av det som var kommet i hans hånd, begynte han å ta ut en gave til Esau, sin bror:+ 14 to hundre hunngeiter og tjue bukker, to hundre søyer og tjue værer, 15 tretti kameler som gav die, og deres føll, førti kuer og ti okser, tjue eselhopper og ti fullvoksne esler.+
16 Så overlot han den ene flokken etter den andre til sine tjenere, hver flokk for seg, og sa gjentatte ganger til sine tjenere: «Gå over foran meg, og dere skal la det være et mellomrom mellom flokkene.»+ 17 Videre befalte han den første og sa: «Hvis min bror Esau møter deg og spør deg og sier: ’Hvem hører du til, og hvor skal du hen, og hvem hører de til, disse som er foran deg?’, 18 da skal du si: ’Din tjener Jakob. En gave er det,+ sendt til min herre,+ til Esau, og se, han kommer også selv etter oss.’» 19 Så befalte han også den andre og den tredje og alle dem som fulgte flokkene, og sa: «Etter dette ord skal dere tale til Esau når dere treffer på ham.+ 20 Og dere skal også si: ’Se, din tjener Jakob kommer etter oss.’»+ For han sa til seg selv: «Jeg kan kanskje gjøre ham forsonlig stemt ved hjelp av den gaven som går foran meg,+ og deretter skal jeg se hans ansikt. Kanskje han tar vennlig imot meg.»+ 21 Så gikk gaven over foran ham, men selv ble han den natten i leiren.+
22 Senere samme natt stod han opp og tok sine to hustruer+ og sine to tjenestekvinner+ og sine elleve unge sønner+ og gikk over Jạbboks+ vadested. 23 Han tok dem altså og førte dem over elvedalen,*+ og han førte over det han hadde.
24 Til slutt var Jakob alene tilbake. Da begynte en mann å kjempe* med ham, inntil daggryet brøt fram.+ 25 Da han så at han ikke hadde fått overtaket over ham,+ rørte han ved hofteleddsskålen* hans; og Jakobs hofteleddsskål kom ut av stilling mens han kjempet med ham.+ 26 Så sa han: «La meg gå,* for daggryet har brutt fram.» Til dette sa han: «Jeg lar deg ikke gå før du har velsignet meg.»+ 27 Da sa han til ham: «Hva er ditt navn?» Og han svarte: «Jakob.» 28 Så sa han: «Ditt navn skal ikke lenger være Jakob, men Israel,*+ for du har kjempet*+ med Gud og med mennesker, slik at du til slutt har fått overtaket.» 29 Da spurte Jakob og sa: «Jeg ber deg, fortell meg ditt navn.» Men han sa: «Hvorfor spør du etter mitt navn?»+ Så velsignet han ham der. 30 Derfor gav Jakob stedet navnet Pẹniel,*+ for han sa: «Jeg har sett Gud ansikt til ansikt, og likevel ble min sjel utfridd.»+
31 Og solen begynte å skinne på ham så snart han var kommet forbi Pẹnuel, men han haltet på sin hofte.+ 32 Det er grunnen til at Israels sønner den dag i dag ikke pleier å spise hoftenervens sene,* som sitter på hofteleddsskålen, fordi han rørte ved Jakobs hofteleddsskål ved hoftenervens sene.+
33 Etter en stund løftet Jakob sine øyne og så, og der kom Esau, og med ham fire hundre mann.+ Da fordelte han barna mellom Lea og Rakel og de to tjenestekvinnene,+ 2 og han stilte tjenestekvinnene og deres barn forrest+ og Lea og hennes barn etter dem+ og Rakel og Josef bak dem.+ 3 Og selv gikk han videre foran dem og bøyde seg så sju ganger til jorden, inntil han kom fram til sin bror.+
4 Og Esau løp ham i møte,+ og han begynte å omfavne ham+ og falle ham om halsen og kysse ham,* og de brast i gråt. 5 Deretter løftet han sine øyne og så kvinnene og barna og sa: «Hvem er disse som er med deg?» Til dette sa han: «Det er de barna som Gud har begunstiget din tjener med.»+ 6 Da trådte tjenestekvinnene fram, de og deres barn, og bøyde seg; 7 og Lea trådte også fram, og hennes barn, og de bøyde seg, og deretter trådte Josef fram, og Rakel, og de bøyde seg.+
8 Så sa han: «Hva er din mening med hele* denne leiren av reisende folk som jeg har møtt?»+ Til dette sa han: «Å finne velvilje for min herres øyne.»+ 9 Da sa Esau: «Jeg har svært mye, min bror.+ La det som er ditt, forbli ditt.» 10 Men Jakob sa: «Nei, jeg ber deg. Hvis jeg nå har funnet velvilje for dine øyne,+ da må du ta imot min gave av min hånd, for i samsvar med hensikten med den har jeg sett ditt ansikt som om jeg så Guds ansikt, siden du tok velvillig imot meg.+ 11 Jeg ber deg, ta imot gaven som overbringer min velsignelse, og som ble ført til deg,+ ettersom Gud har vist meg sin gunst, og ettersom jeg har alt.»+ Og da han fortsatte å nøde ham, tok han imot den.+
12 Senere sa han:* «La oss bryte opp og dra av sted, og la meg dra foran deg.» 13 Men han sa til ham: «Min herre vet at barna er svake, og at det i min varetekt er sauer og kveg som gir die,+ og skulle de drive dem for fort en eneste dag, så kommer alt småfeet sannelig til å dø.+ 14 La min herre dra av sted foran sin tjener, det ber jeg om, men la meg for min del fortsette reisen i ro og mak, med den farten som passer for buskapen+ som er foran meg, og med den farten som passer for barna,+ inntil jeg kommer til min herre i Sẹ’ir.»+ 15 Da sa Esau: «Jeg ber deg, la meg stille noen av de folkene som er med meg, til din rådighet.» Til dette sa han: «Hvorfor det? La meg finne velvilje for min herres øyne.»+ 16 Så vendte Esau samme dag tilbake på veien til Sẹ’ir.
17 Og Jakob brøt opp og drog til Sụkkot,*+ og han gikk i gang med å bygge seg et hus, og til sin hjord laget han løvhytter.+ Derfor gav han stedet navnet Sụkkot.
18 Med tiden kom Jakob i god behold til byen Sịkem,+ som ligger i Kạnaans land,+ da han nå kom fra Pạddan-Ạram;+ og han slo leir foran byen. 19 Så kjøpte han et stykke av den marken hvor han hadde slått opp teltet sitt, av Sịkems far Hạmors sønners hånd for hundre pengestykker.*+ 20 Deretter satte han opp et alter der og kalte det: Gud, Israels Gud.*+
34 Nå pleide Dina, Leas datter,+ som hun hadde født Jakob, å gå ut for å besøke+ landets døtre.+ 2 Og Sịkem, sønn av hevitten+ Hạmor, en høvding* i landet, fikk se henne, og så tok han henne og lå med henne og krenket* henne.+ 3 Og hans sjel begynte å henge fast ved Dina,* Jakobs datter, og han ble forelsket i den unge kvinnen og fortsatte å snakke overtalende til den unge kvinnen.* 4 Til slutt sa Sịkem til Hạmor, sin far:+ «La meg få denne unge piken til hustru.»+
5 Og Jakob hørte at han hadde skjendet Dina, hans datter. Men hans sønner var ute på marken med hans hjord,+ og Jakob forholdt seg taus inntil de skulle komme inn.+ 6 Senere gikk Hạmor, Sịkems far, ut til Jakob for å snakke med ham.+ 7 Og Jakobs sønner kom inn fra marken så snart de hørte om det; og mennene ble såret i sine følelser, og de ble meget vrede,+ fordi han hadde begått en skjendig og dåraktig handling mot Israel ved å ligge med Jakobs datter,+ enda noe slikt ikke burde forekomme.+
8 Og Hạmor begynte å tale med dem og sa: «Når det gjelder Sịkem, min sønn, så er hans sjel knyttet til DERES datter.+ Jeg ber dere, gi henne til ham som hustru,+ 9 og inngå ekteskapsallianser med oss.+ DERES døtre skal dere gi til oss, og våre døtre skal dere ta til dere.+ 10 Og dere kan bo hos oss, og landet skal stå til rådighet for dere. Bo og driv handel* i det og slå dere ned i det.»+ 11 Så sa Sịkem til hennes far og til hennes brødre: «La meg finne velvilje for DERES øyne, og hva dere enn sier til meg, det skal jeg gi. 12 Gjør brudesummen* og den gaven som pålegges meg, svært stor,+ og jeg vil gi i samsvar med det dere sier til meg; gi meg bare den unge kvinnen til hustru.»
13 Og Jakobs sønner begynte å svare Sịkem og hans far Hạmor med svik, og de talte slik fordi han hadde skjendet Dina, deres søster.+ 14 Og de sa så til dem: «Vi kan umulig gjøre noe slikt, å gi vår søster til en mann som har forhud,+ for det er en skam for oss. 15 Bare på denne betingelsen kan vi gi dere vårt samtykke: at dere blir som vi, ved at enhver av mannkjønn hos dere blir omskåret.+ 16 Da skal vi i sannhet gi våre døtre til dere, og DERES døtre skal vi ta til oss, og vi skal i sannhet bo hos dere og bli ett folk.+ 17 Men hvis dere ikke hører på oss med hensyn til å bli omskåret, da vil vi ta vår datter og dra bort.»
18 Og deres ord syntes gode i Hạmors øyne og i Hạmors sønn Sịkems+ øyne, 19 og den unge mannen drøyde ikke med å oppfylle betingelsen,+ for han var virkelig glad i Jakobs datter, og han var den som nøt størst ære+ i hele sin fars hus.+
20 Så gikk Hạmor og hans sønn Sịkem til porten i sin by og begynte å tale til mennene i sin by+ og sa: 21 «Disse mennene er fredeligsinnet mot oss.+ La dem derfor bo i landet og drive handel* i det, siden landet er ganske vidstrakt* foran dem.+ Deres døtre kan vi ta oss til hustruer, og våre egne døtre kan vi gi til dem.+ 22 Men bare på denne betingelsen vil mennene samtykke i å bo hos oss så vi blir ett folk: at enhver av mannkjønn hos oss blir omskåret, liksom de er omskåret.+ 23 Deres eiendeler og deres rikdom og all deres buskap, vil det ikke da bli vårt?+ La oss bare gi dem vårt samtykke, så de kan bo hos oss.»+ 24 Da hørte alle som gikk ut gjennom porten i hans by, på Hạmor og på hans sønn Sịkem, og alle av mannkjønn ble omskåret, alle som gikk ut gjennom porten i hans by.
25 Men den tredje dagen, da de hadde smerter,+ skjedde det at Jakobs to sønner Sịmeon og Levi,+ Dinas brødre,+ tok hvert sitt sverd og gikk til byen uten at noen ante uråd,* og de drepte enhver av mannkjønn.+ 26 Og Hạmor og hans sønn Sịkem drepte de med sverdets egg.+ Så tok de Dina fra Sịkems hus og gikk ut.+ 27 De andre sønnene til Jakob gikk løs på de dødelig sårede mennene og gav seg til å plyndre byen, fordi de hadde skjendet deres søster.+ 28 De tok deres småfe og deres storfe og deres esler og det som var i byen, og det som var på marken.+ 29 Og alle deres midler til underhold førte de bort, og alle deres små barn og deres hustruer førte de bort som fanger, slik at de røvet alt som var i husene.+
30 Da sa Jakob til Sịmeon og til Levi:+ «Dere har ført bannlysning over meg ved å gjøre meg til en stank for innbyggerne i landet,+ for kanaaneerne og perisittene; jeg er jo få i antall,*+ og de kommer sikkert til å samle seg mot meg og angripe meg, og jeg kommer til å bli tilintetgjort, jeg og mitt hus.» 31 Til det sa de: «Skal noen få behandle vår søster som en prostituert?»*+
35 Deretter sa Gud til Jakob: «Bryt opp, dra opp til Betel og bo der,+ og lag et alter der for den sanne Gud, som viste seg for deg da du flyktet for din bror Esau.»+
2 Da sa Jakob til sin husstand og til alle som var hos ham: «Fjern de fremmede guder* som er midt iblant dere,+ og rens dere og skift DERES kapper,+ 3 og la oss bryte opp og dra opp til Betel. Og der skal jeg lage et alter for den sanne Gud, som svarte meg på min trengsels dag,+ idet han viste seg å være med meg på den veien som jeg har vandret.»+ 4 Så gav de Jakob alle de fremmede guder+ som de hadde i sine hender,* og øreringene som de hadde i sine ører, og Jakob gjemte+ dem under det store treet som stod like ved Sịkem.
5 Deretter brøt de opp, og skrekk fra Gud kom over de byene som lå omkring dem,+ så de ikke satte etter Jakobs sønner. 6 Omsider kom Jakob til Lus,+ som ligger i Kạnaans land, det vil si Betel, han og alle folkene som var med ham. 7 Så bygde han et alter der og begynte å kalle stedet El-Betel,* for der hadde den sanne Gud åpenbart seg for ham da han flyktet fra sin bror.+ 8 Senere døde Debọra,+ Rebẹkkas amme, og hun ble begravet nedenfor Betel under et stort tre. Derfor gav han det navnet Ạllon-Bạkut.*
9 Nå viste Gud seg igjen for Jakob mens han kom fra Pạddan-Ạram,+ og velsignet ham.+ 10 Så sa Gud til ham: «Ditt navn er Jakob.+ Ditt navn skal ikke lenger være Jakob, men Israel skal bli ditt navn.» Og han begynte å kalle ham med navnet Israel.+ 11 Og Gud sa videre til ham: «Jeg er Gud Den Allmektige.*+ Vær fruktbar og bli mange. Nasjoner* og en samling av nasjoner skal utgå fra deg, og konger skal utgå av dine lender.+ 12 Og det landet som jeg har gitt til Abraham og til Isak — til deg skal jeg gi det, og til din ætt*+ etter deg skal jeg gi landet.»+ 13 Så steg Gud opp fra ham på det stedet hvor han hadde talt med ham.+
14 Da reiste Jakob en støtte på det stedet hvor han hadde talt med ham,+ en steinstøtte, og han utøste et drikkoffer over den og helte olje over den.+ 15 Og Jakob fortsatte å kalle det stedet hvor Gud hadde talt med ham, med navnet Betel.+
16 Så brøt de opp fra Betel. Og mens det ennå var et godt stykke land igjen før de kom til Ẹfrat,+ begynte Rakel å føde, og hun hadde en hard fødsel.+ 17 Men så skjedde det, under den vanskelige fødselen hennes, at jordmoren sa til henne: «Vær ikke redd, for du kommer til å få denne sønnen også.»+ 18 Og det endte med at da hennes sjel*+ var i ferd med å gå ut (for hun døde),+ gav hun ham navnet Ben-Ọni;* men hans far kalte ham Bẹnjamin.*+ 19 Slik døde Rakel, og hun ble begravet på veien til Ẹfrat, det vil si Bẹtlehem.+ 20 Da reiste Jakob en støtte over hennes grav. Det er støtten på Rakels grav den dag i dag.+
21 Deretter brøt Israel opp og slo opp sitt telt et stykke bortenfor Ẹder-tårnet.+ 22 Og mens Israel bodde i telt+ der i landet, hendte det at Ruben en gang gikk bort og lå med Bịlha, sin fars medhustru, og Israel fikk høre om det.+
Jakob fikk altså tolv sønner. 23 Sønnene med Lea var Ruben, Jakobs førstefødte,+ og Sịmeon og Levi og Juda og Jịssakar og Sẹbulon. 24 Sønnene med Rakel var Josef og Bẹnjamin. 25 Og sønnene med Bịlha, Rakels tjenestekvinne, var Dan og Nạftali. 26 Og sønnene med Sịlpa, Leas tjenestekvinne, var Gad og Ạsjer. Dette er Jakobs sønner, som ble født ham i Pạddan-Ạram.
27 Omsider kom Jakob til sin far Isak, til Mạmre,+ til Kịrjat-Ạrba,+ det vil si Hẹbron, hvor Abraham og også Isak hadde bodd som utlendinger.+ 28 Og Isaks dager ble hundre og åtti år.+ 29 Så utåndet Isak og døde og ble samlet til sitt folk, gammel og mett av dager,*+ og Esau og Jakob, hans sønner, begravet ham.+
36 Og dette er den historiske beretning om Esau, det vil si Ẹdom.+
2 Esau tok seg hustruer blant Kạnaans døtre:+ Ada,+ hetitten Ẹlons datter,+ og Oholibạma,+ Ạnas datter, hevitten Sịbeons sønnedatter,* 3 og Bạsmat,+ Ịsmaels datter, Nẹbajots søster.+
4 Og Ada fødte Esau sønnen Ẹlifas, og Bạsmat fødte Rẹ’uel,
5 og Oholibạma fødte Jẹ’usj og Jạlam og Kọrah.+
Dette er Esaus sønner, som ble født ham i Kạnaans land. 6 Deretter tok Esau sine hustruer og sine sønner og sine døtre og alle sjelene i sitt hus og sin hjord og alle de andre husdyrene sine og alt sitt gods,+ som han hadde samlet seg i Kạnaans land, og drog til et annet land,* bort fra sin bror Jakob.+ 7 For deres eiendeler var blitt for mange til at de kunne bo sammen, og det landet hvor de hadde sine bosteder som utlendinger, kunne ikke gi dem underhold på grunn av hjordene deres.+ 8 Da bosatte Esau seg i Sẹ’irs fjellområde.+ Esau er Ẹdom.+
9 Og dette er den historiske beretning om Esau, Ẹdoms far, i Sẹ’irs fjellområde.+
10 Dette er navnene på Esaus sønner: Ẹlifas, sønn av Esaus hustru Ada; Rẹ’uel, sønn av Esaus hustru Bạsmat.+
11 Og Ẹlifas’ sønner ble Tẹman,+ Ọmar, Sẹfo og Gạtam og Kẹnas.+ 12 Og Tịmna+ ble medhustru til Ẹlifas, Esaus sønn. Med tiden fødte hun Ẹlifas sønnen Ạmalek.+ Dette er sønnene* til Esaus hustru Ada.
13 Dette er Rẹ’uels sønner: Nạhat og Sẹrah, Sjạmmah og Mịssa.+ Dette ble sønnene* til Esaus hustru Bạsmat.+
14 Og dette ble sønnene til Oholibạma, Ạnas datter, Sịbeons sønnedatter, Esaus hustru: Hun fødte Esau sønnene Jẹ’usj og Jạlam og Kọrah.+
15 Dette er sjeikene*+ blant Esaus sønner: sønnene til Ẹlifas, Esaus førstefødte: sjeik Tẹman,+ sjeik Ọmar, sjeik Sẹfo, sjeik Kẹnas, 16 sjeik Kọrah,* sjeik Gạtam, sjeik Ạmalek. Dette er Ẹlifas’ sjeiker+ i Ẹdoms land. Dette er sønnene med Ada.
17 Dette er sønnene til Rẹ’uel, Esaus sønn: sjeik Nạhat, sjeik Sẹrah, sjeik Sjạmmah, sjeik Mịssa. Dette er Rẹ’uels sjeiker i Ẹdoms land.+ Dette er sønnene med Esaus hustru Bạsmat.
18 Endelig er dette Esaus hustru Oholibạmas sønner: sjeik Jẹ’usj, sjeik Jạlam, sjeik Kọrah. Dette er sjeikene gjennom Oholibạma, Ạnas datter, Esaus hustru.
19 Dette er Esaus sønner, og dette er deres sjeiker. Han er Ẹdom.+
20 Dette er horitten Sẹ’irs sønner, landets innbyggere:+ Lọtan og Sjọbal og Sịbeon og Ạna+ 21 og Dịsjon og Ẹser og Dịsjan.+ Dette er horittenes sjeiker, Sẹ’irs sønner, i Ẹdoms land.
22 Og Lọtans sønner ble Họri og Hẹmam; og Lọtans søster var Tịmna.+
23 Og dette er Sjọbals sønner: Ạlvan og Mạnahat og Ẹbal, Sjẹfo og Ọnam.
24 Og dette er Sịbeons sønner: Ạja og Ạna. Dette er den Ạna som fant de varme kildene* i ødemarken mens han gjette eslene for sin far Sịbeon.+
25 Og dette er Ạnas barn: Dịsjon og Oholibạma, Ạnas datter.
26 Og dette er Dịsjons* sønner: Hẹmdan og Ẹsjban og Jịtran og Kẹran.+
27 Dette er Ẹsers sønner: Bịlhan og Sa’ạvan og Ạkan.
28 Dette er Dịsjans sønner: Us og Ạran.+
29 Dette er horittenes sjeiker: sjeik Lọtan, sjeik Sjọbal, sjeik Sịbeon, sjeik Ạna, 30 sjeik Dịsjon, sjeik Ẹser, sjeik Dịsjan.+ Dette er horittenes sjeiker etter deres sjeiker i Sẹ’ir-landet.
31 Og dette er de kongene som regjerte i Ẹdoms land+ før det regjerte noen konge over Israels sønner.+ 32 Bẹla, Bẹors sønn, begynte å regjere i Ẹdom,+ og navnet på hans by var Dinhạba. 33 Da Bẹla døde, begynte Jọbab, sønn av Sẹrah fra Bọsra,+ å regjere i hans sted.+ 34 Da Jọbab døde, begynte Hụsjam fra temanittenes+ land å regjere i hans sted.+ 35 Da Hụsjam døde, begynte Hạdad, Bẹdads sønn, som beseiret midjanittene+ i Mọabs område,+ å regjere i hans sted, og navnet på hans by var Ạvit.+ 36 Da Hạdad døde, begynte Sạmla fra Masrẹka å regjere i hans sted.+ 37 Da Sạmla døde, begynte Sjạ’ul fra Rẹhobot ved Elven å regjere i hans sted.+ 38 Da Sjạ’ul døde, begynte Bạ’al-Hạnan, Ạkbors sønn, å regjere i hans sted.+ 39 Da Bạ’al-Hạnan, Ạkbors sønn, døde, begynte Hạdar å regjere i hans sted; og navnet på hans by var Pạ’u, og hans hustrus navn var Mehẹtabel; hun var datter av Mạtred, datter av Mẹsahab.+
40 Og dette er navnene på Esaus sjeiker etter deres slekter, etter deres steder, med deres navn: sjeik Tịmna, sjeik Ạlva, sjeik Jẹtet,+ 41 sjeik Oholibạma, sjeik Ẹlah, sjeik Pịnon,+ 42 sjeik Kẹnas, sjeik Tẹman, sjeik Mịbsar,+ 43 sjeik Mạgdiel, sjeik Ịram. Dette er Ẹdoms sjeiker+ etter deres bosteder i deres eiendomsland.+ Dette er Esau, Ẹdoms+ far.
37 Og Jakob ble boende i det landet hvor hans far hadde hatt sine bosteder som utlending,+ i Kạnaans land.+
2 Dette er den historiske beretning om Jakob.
Da Josef+ var sytten år gammel, gjette han sauer blant småfeet sammen med sine brødre,*+ og ettersom han bare var en gutt, var han sammen med sønnene til Bịlha+ og sønnene til Sịlpa,+ sin fars hustruer. Og Josef kom med en dårlig omtale av dem til deres far.+ 3 Og Israel elsket Josef mer enn alle de andre sønnene sine,+ fordi han var hans alderdoms sønn; og han fikk laget en lang, stripete, skjortelignende kledning til ham.+ 4 Da brødrene hans så at deres far elsket ham mer enn alle brødrene hans, begynte de å hate ham,+ og de kunne ikke tale fredelig til ham.+
5 Senere hadde Josef en drøm og fortalte den til brødrene sine,+ og de fant ytterligere grunn til å hate ham. 6 Og han sa til dem: «Jeg ber dere, hør på denne drømmen som jeg har drømt.+ 7 Vel, her holdt vi på med å binde kornband midt ute på marken, og se, mitt kornband reiste seg og stod også oppreist, og se, DERES kornband begynte å stille seg omkring og bøye seg for mitt kornband.»+ 8 Og brødrene hans begynte å si til ham: «Skal du virkelig være konge over oss?,+ eller: Skal du virkelig herske over oss?»+ Så fant de ny grunn til å hate ham for drømmene hans og for ordene hans.
9 Siden hadde han enda en drøm, og han fortalte den til brødrene sine og sa: «Se, jeg har hatt en drøm til, og se, solen og månen og elleve stjerner bøyde seg for meg.»+ 10 Så fortalte han den til sin far, så vel som til sine brødre, og hans far begynte å refse ham og si til ham:+ «Hva betyr denne drømmen som du har drømt? Skal jeg og også din mor og dine brødre virkelig komme og bøye oss til jorden for deg?» 11 Og brødrene hans ble skinnsyke* på ham,+ men hans far merket seg det som var blitt sagt.*+
12 Brødrene hans gikk nå av sted for å la sin fars småfe* beite like ved Sịkem.+ 13 Etter en tid sa Israel til Josef: «Brødrene dine gjeter småfe like ved Sịkem, ikke sant? Kom, og la meg sende deg til dem.» Da sa han til ham: «Her er jeg!»+ 14 Så sa han til ham: «Jeg ber deg, gå av sted. Se om brødrene dine er i god behold, og om småfeet er i god behold,* og kom tilbake til meg med beskjed.»+ Dermed sendte han ham av sted fra Hẹbron-lavsletten,+ og han gav seg på vei mot Sịkem. 15 Senere fant en mann ham, og se, han flakket omkring på en mark. Da spurte mannen ham og sa: «Hva leter du etter?» 16 Til dette sa han: «Det er brødrene mine jeg leter etter. Jeg ber deg, fortell meg hvor de gjeter småfeet.» 17 Og mannen sa videre: «De har dratt bort herfra, for jeg hørte dem si: ’La oss gå til Dọtan.’» Da gikk Josef videre etter brødrene sine og fant dem ved Dọtan.
18 Nå fikk de se ham langt borte, og før han rakk å komme fram til dem, begynte de på en slu måte å legge planer mot ham om å slå ham i hjel.+ 19 Så de sa til hverandre: «Se, der kommer denne drømmeren!*+ 20 Og kom nå og la oss drepe ham og kaste ham i en av cisternene;+ og vi skal si at et farlig villdyr har ett ham opp.+ La oss så se hva det blir av drømmene hans.» 21 Da Ruben hørte dette, forsøkte han å utfri ham av deres hånd.+ Han sa derfor: «La oss ikke slå hans sjel i hjel.»*+ 22 Og Ruben sa videre til dem: «Utøs ikke blod.+ Kast ham i denne cisternen som er i ødemarken, men legg ikke voldshånd på ham.»+ Hans hensikt var å utfri ham av deres hånd for å føre ham tilbake til hans far.
23 Så skjedde det, så snart Josef kom til brødrene sine, at de gav seg til å dra av Josef den lange kledningen hans, ja den lange, stripete kledningen som han hadde på seg,+ 24 og deretter tok de ham og kastet ham i cisternen.+ På den tiden var cisternen tom; det var ikke vann i den.
25 Så satte de seg ned for å spise brød.*+ Da de løftet sine øyne og så seg om, se, da kom det en karavane med ismaelitter+ fra Gịlead, og kamelene deres bar på ladanum og balsam* og harpiksholdig bark,+ og de var på vei for å føre det ned til Egypt. 26 Da sa Juda til brødrene sine: «Til hvilket gagn ville det være om vi drepte vår bror og dekket over hans blod?+ 27 Kom og la oss selge ham til ismaelittene,+ og la oss ikke legge hånd på ham.+ Han er jo tross alt vår bror, vårt kjød.» Da hørte de på sin bror.+ 28 Nå kom det noen menn, midjanittiske kjøpmenn,+ forbi. De trakk og løftet da Josef opp av cisternen+ og solgte så Josef til ismaelittene for tjue sølvstykker.+ Med tiden førte disse Josef til Egypt.
29 Senere kom Ruben tilbake til cisternen, og se, Josef var ikke i cisternen. Da sønderrev han sine klær.+ 30 Da han kom tilbake til de andre brødrene sine, utbrøt han: «Barnet er borte! Og jeg — hvor skal vel jeg ta veien?»+
31 De tok imidlertid Josefs lange kledning og slaktet en geitebukk og dyppet den lange kledningen gjentatte ganger i blodet.+ 32 Så sendte de den lange, stripete kledningen av sted og lot den bli brakt til deres far og sa: «Denne har vi funnet. Vi ber deg, undersøk+ om det er din sønns lange kledning eller ikke.»+ 33 Og han gikk i gang med å undersøke den og utbrøt: «Det er den lange kledningen til min sønn! Et farlig villdyr må ha ett ham opp!+ Josef er uten tvil blitt revet i stykker!»+ 34 Dermed sønderrev Jakob sine kapper og tok sekkelerret om hoftene og sørget over sin sønn i mange dager.+ 35 Og alle sønnene hans og alle døtrene hans reiste seg gang på gang for å trøste ham,+ men han ville ikke la seg trøste og sa om og om igjen:+ «For jeg kommer til å fare sørgende ned til min sønn i Sjẹol!»* Og hans far fortsatte å gråte over ham.
36 Men midjanittene solgte ham i Egypt til Pọtifar, en hoffmann hos farao,*+ sjefen for livvakten.+
38 Nå skjedde det i mellomtiden, da Juda drog ned fra sine brødre, at han slo opp sitt telt i nærheten av en mann, en adullamitt,+ og hans navn var Hịra. 2 Og der fikk Juda se en datter av en viss kanaaneer,+ og hans* navn var Sjụa. Så tok han henne til ekte og hadde omgang med henne. 3 Og hun ble gravid. Senere fødte hun en sønn, og han gav ham navnet Er.+ 4 Så ble hun gravid igjen. Med tiden fødte hun en sønn og gav ham navnet Ọnan. 5 Enda en gang fødte hun så en sønn, og hun gav ham navnet Sjẹlah. Og han* var i Ạksib* da hun fødte ham.+
6 Med tiden tok Juda en hustru til Er, sin førstefødte, og hennes navn var Tạmar.+ 7 Men Er, Judas førstefødte, viste seg å være ond i Jehovas øyne;+ derfor lot Jehova ham dø.+ 8 Juda sa derfor til Ọnan: «Ha omgang med* din brors hustru, og inngå svogerekteskap* med henne, og oppreis din bror avkom.»+ 9 Men Ọnan visste at avkommet ikke ville bli hans;+ og det skjedde, hver gang han hadde omgang med sin brors hustru, at han spilte sin sæd på jorden* for ikke å gi sin bror avkom.+ 10 Men det han gjorde, var ondt i Jehovas øyne;+ derfor lot han også ham dø.+ 11 Så sa Juda til Tạmar, sin svigerdatter: «Bo som enke i din fars hus inntil min sønn Sjẹlah blir voksen.»+ For han sa til seg selv:* «Kanskje også han dør, liksom hans brødre.»+ Tạmar drog derfor av sted og ble boende i sin fars hus.+
12 Slik gikk det mange dager, og Sjụas datter, Judas hustru,+ døde; og Juda overholdt sørgetiden.+ Deretter drog han opp til Tịmnah,+ til dem som klipte sauene hans, han og hans venn adullamitten Hịra.+ 13 Da ble det fortalt Tạmar: «Se, din svigerfar er på vei opp til Tịmnah for å klippe sauene sine.»+ 14 Hun tok da av seg sine enkeklær og tildekket seg med et sjal og tilslørte seg og satte seg ved inngangen til Ẹnajim, som ligger på veien til Tịmnah. For hun så at Sjẹlah var blitt voksen, og likevel var hun ikke blitt gitt ham til hustru.+
15 Da Juda fikk se henne, tok han henne straks for en skjøge,*+ siden hun hadde tildekket ansiktet.+ 16 Han bøyde derfor av til henne ved veien og sa: «Jeg ber deg, la meg ha omgang med deg.»+ For han visste ikke at hun var hans svigerdatter.+ Men hun sa: «Hva gir du meg for at du skal få ha omgang med meg?»+ 17 Til dette sa han: «Jeg skal selv sende en geitekilling fra hjorden.» Men hun sa: «Gir du et pant inntil du sender den?»+ 18 Og han sa videre: «Hva skal jeg gi deg til pant?» Til dette sa hun: «Din seglring+ og din snor og din stav, som du har i hånden.» Da gav han dem til henne og hadde omgang med henne, og hun ble gravid ved ham. 19 Deretter reiste hun seg og gikk, og hun tok av seg sjalet og kledde seg i sine enkeklær.+
20 Og Juda sendte så geitekillingen ved sin venn adullamittens+ hånd for å få igjen pantet av kvinnens hånd, men han fant henne ikke. 21 Og han gav seg til å spørre mennene på hennes sted og sa: «Hvor er den tempelprostituerte som var i Ẹnajim, ved veien?» Men de sa gjentatte ganger: «Det har aldri vært noen tempelprostituert+ på dette stedet.» 22 Til slutt gikk han tilbake til Juda og sa: «Jeg fant henne ikke, og dessuten sa mennene på stedet: ’Det har aldri vært noen tempelprostituert på dette stedet.’» 23 Da sa Juda: «La henne beholde dem, for at vi ikke skal bli gjenstand for forakt.+ Jeg har i hvert fall sendt dette kjeet, men du fant henne ikke.»
24 Omkring tre måneder senere skjedde det imidlertid at det ble fortalt Juda: «Tạmar, din svigerdatter, har tedd seg som en skjøge,*+ og se, hun er også blitt gravid+ ved sitt skjøgeliv.»* Da sa Juda: «FØR henne ut og la henne brennes.»+ 25 Da hun ble ført ut, sendte hun på sin side bud til sin svigerfar og sa: «Det er ved den mannen som disse tingene tilhører, jeg er blitt gravid.»+ Og hun tilføyde: «Jeg ber deg, undersøk+ hvem disse tingene tilhører — seglringen og snoren* og staven.»+ 26 Så undersøkte Juda dem og sa:+ «Hun er mer rettferdig enn jeg,+ ettersom jeg ikke gav henne til min sønn Sjẹlah.»+ Og han hadde ingen ytterligere omgang med henne etter dette.+
27 Nå viste det seg ved den tiden da hun skulle føde, at se, det var tvillinger i hennes liv. 28 Videre skjedde det, da hun var i ferd med å føde, at den ene stakk hånden fram, og jordmoren tok straks og bandt en skarlagenrød tråd om hånden hans, idet hun sa: «Denne kom først ut.» 29 Til slutt gikk det slik at så snart han drog hånden tilbake, se, da kom hans bror ut, og hun utbrøt: «Hva mener du med dette, at du har forårsaket en bekkenbunnrift for din egen skyld?» Derfor fikk han navnet Pẹres.*+ 30 Og etterpå kom hans bror ut, han som hadde den skarlagenrøde tråden om hånden, og han fikk navnet Sẹrah.*+
39 Josef på sin side ble ført ned til Egypt,+ og Pọtifar,+ en hoffmann hos farao,* sjefen for livvakten, en egypter, kjøpte ham så av ismaelittenes+ hånd, av dem som hadde ført ham dit ned. 2 Men Jehova viste seg å være med Josef, slik at han ble en framgangsrik mann,+ og han kom til å stå over sin herres,* egypterens, hus. 3 Og hans herre så at Jehova var med ham, og at Jehova lot alt han gjorde, lykkes i hans hånd.
4 Og Josef fortsatte å finne velvilje for hans øyne og vartet ham opp til stadighet, med den følge at han satte ham over sitt hus;+ og alt som var hans, gav han i hans hånd. 5 Og det gikk slik at fra det tidspunkt han satte ham over sitt hus og over alt som var hans, velsignet Jehova hele tiden egypterens hus takket være Josef, og Jehovas velsignelse kom til å være over alt det han hadde i huset og på marken.+ 6 Til slutt overlot han alt han hadde, i Josefs hånd;+ og han hadde ikke kjennskap til noe som helst av det som var hos ham, annet enn det brødet* han selv spiste. Og Josef ble vakker av skikkelse og vakker av utseende.
7 Etter disse hendelsene skjedde det så at hans herres hustru begynte å løfte sine øyne+ mot Josef og si: «Ligg med meg.»+ 8 Men han ville ikke+ og pleide å si til sin herres hustru: «Se, min herre har ikke kjennskap til det som er hos meg i huset; og alt som er hans, har han gitt i min hånd.+ 9 Det er ingen som er større i dette huset enn jeg, og han har ikke nektet meg noe som helst bortsett fra deg, siden du er hans hustru.+ Hvordan kunne jeg da gjøre denne store ondskap og i virkeligheten synde mot Gud?»+
10 Og det viste seg, når hun talte til Josef dag etter dag, at han ikke hørte på henne med hensyn til å ligge hos henne, å være sammen med henne.+ 11 Men en dag hendte det at han som andre dager* gikk inn i huset for å gjøre sitt arbeid, og ingen av husets menn var der i huset.+ 12 Da grep hun fatt i ham, i kledningen hans,+ og sa: «Ligg med meg!»+ Men han etterlot kledningen sin i hennes hånd og flyktet og kom seg ut.+ 13 Og det skjedde, så snart hun så at han hadde etterlatt kledningen sin i hennes hånd for å flykte ut, 14 at hun begynte å rope til mennene som hørte til hennes hus, og å si til dem: «Se, han har ført en mann til oss, en hebreer, for å gjøre oss til latter. Han kom til meg for å ligge med meg, men jeg begynte å rope av full hals.+ 15 Og deretter, så snart han hørte at jeg hevet min røst og begynte å rope, da etterlot han kledningen sin ved siden av meg og flyktet og kom seg ut.» 16 Så lot hun kledningen hans bli liggende ved siden av seg inntil hans herre kom til sitt hus.+
17 Da talte hun til ham med de samme ord og sa: «Den hebraiske tjeneren som du førte til oss, kom til meg for å gjøre meg til latter.* 18 Men deretter, så snart jeg hevet min røst og begynte å rope, da etterlot han kledningen sin ved siden av meg og flyktet ut.»+ 19 Følgen var at så snart hans herre hørte de ord som hans hustru talte til ham, idet hun sa: «Slik og slik gjorde din tjener mot meg», blusset hans vrede opp.+ 20 Så tok Josefs herre ham og overgav ham til fengselet,* det stedet hvor kongens fanger* ble holdt i arrest,* og han ble værende der i fengselet.+
21 Men Jehova fortsatte å være med Josef og viste ham stadig kjærlig godhet og lot ham finne velvilje hos overoppsynsmannen* for fengselet.+ 22 Så overgav overoppsynsmannen for fengselet alle fangene som var i fengselet, i Josefs hånd; og det viste seg at alt det de gjorde der, var det han som fikk gjort.+ 23 Overoppsynsmannen for fengselet så ikke etter noe som helst som var i hans hånd, for Jehova var med Josef,* og Jehova lot det han gjorde, lykkes.+
40 Nå skjedde det etter disse hendelsene at munnskjenken+ hos kongen i Egypt og likeså bakeren syndet mot sin herre,* kongen i Egypt.+ 2 Og farao ble harm på sine to embetsmenn,+ på sjefen* for munnskjenkene og på sjefen for bakerne.+ 3 Derfor satte han dem i arresten i huset til sjefen for livvakten,+ i fengselet,+ det stedet hvor Josef var fange. 4 Da satte sjefen for livvakten Josef til å være hos dem for at han skulle varte dem opp;+ og de ble i arresten i noen dager.
5 Så drømte de begge en drøm,+ hver sin drøm den samme natt,+ hver sin drøm med dens egen tydning+ — munnskjenken og bakeren hos kongen i Egypt, de som var fanger i fengselet.+ 6 Da Josef kom inn til dem om morgenen og så dem, se, da så de nedslått ut.+ 7 Og han begynte å spørre faraos embetsmenn, som var sammen med ham i arresten i hans herres hus, idet han sa: «Hvorfor er DERES ansikter så triste i dag?»+ 8 Da sa de til ham: «Vi har drømt en drøm, og det er ingen her som kan tyde den.» Da sa Josef til dem: «Hører ikke tydninger Gud til?+ Jeg ber dere, fortell den til meg.»
9 Og sjefen for munnskjenkene tok til å fortelle sin drøm til Josef og å si til ham: «I min drøm, se, der var det en vinranke foran meg. 10 Og på vinranken var det tre kvister, og den var tydeligvis i ferd med å sette skudd.+ Dens blomster sprang ut. Dens klaser lot druene modnes. 11 Og faraos beger var i min hånd, og så tok jeg druene og presset dem ut i faraos beger.+ Deretter gav jeg begeret i faraos hånd.»+ 12 Da sa Josef til ham: «Dette er dens tydning:+ De tre kvistene er tre dager. 13 Om tre dager fra nå av kommer farao til å løfte opp ditt hode, og han kommer sannelig til å innsette deg i ditt embete igjen;+ og du kommer sannelig til å gi faraos beger i hans hånd, slik du tidligere pleide da du tjenestegjorde som hans munnskjenk.+ 14 Men du må huske meg så snart det går deg godt,+ og du må vise meg kjærlig godhet, det ber jeg deg om, og nevne meg for farao,+ og du må få meg ut av dette huset. 15 For jeg ble i virkeligheten bortført fra hebreernes land;+ og her har jeg heller ikke gjort noe som helst som de skulle sette meg i fangehullet* for.»+
16 Da sjefen for bakerne så at han hadde tydet noe godt, sa han på sin side til Josef: «Også jeg så meg selv i min drøm, og se, det var tre kurver med hvitt brød på mitt hode, 17 og i den øverste kurven var det alle slags fødemidler til farao,+ laget av en baker, og noen fugler+ spiste dem av kurven på mitt hode.» 18 Da svarte Josef og sa: «Dette er dens tydning:+ De tre kurvene er tre dager. 19 Om tre dager fra nå av kommer farao til å løfte opp ditt hode fra deg, og han kommer sannelig til å henge deg på en pæl;*+ og fuglene kommer sannelig til å spise kjøttet av deg.»+
20 Nå viste det seg på den tredje dagen at det var faraos fødselsdag,+ og han holdt da en fest for alle sine tjenere og løftet opp hodet til sjefen for munnskjenkene og hodet til sjefen for bakerne midt iblant sine tjenere.+ 21 Han gjeninnsatte så sjefen for munnskjenkene i hans stilling som munnskjenk,+ og han fortsatte å gi begeret i faraos hånd. 22 Men sjefen for bakerne hengte han opp,+ slik som Josef hadde tydet det for dem.+ 23 Sjefen for munnskjenkene husket imidlertid ikke Josef, men glemte ham.+
41 Og det skjedde, etter at to hele år* var gått, at farao drømte,+ og se, han stod ved Nilen. 2 Og se, opp av Nilen steg det sju kuer, vakre å se til og fete i kjøttet, og de begynte å beite blant nilgresset.*+ 3 Og se, sju andre kuer steg opp av Nilen etter dem, stygge å se til og tynne i kjøttet,+ og de stilte seg ved siden av kuene på Nilens bredd. 4 Så begynte de kuene som var stygge å se til og tynne i kjøttet, å ete opp de sju kuene som var vakre å se til og fete.+ Da våknet farao.+
5 Men han sovnet igjen og drømte en gang til. Og se, sju aks vokste opp på ett strå, fete og gode.+ 6 Og se, sju aks, tynne og svidd av østavinden,+ vokste opp etter dem.+ 7 Og de tynne aksene begynte å sluke de sju fete og fulle aksene.+ Da våknet farao, og se, det var en drøm.
8 Og det skjedde om morgenen at hans ånd ble urolig.+ Han sendte derfor bud og tilkalte alle de magipraktiserende prestene i Egypt+ og alle landets vismenn,+ og farao fortalte dem så sine drømmer.*+ Men det var ingen som kunne tyde dem for farao.
9 Da talte sjefen for munnskjenkene med farao+ og sa: «Mine synder nevner jeg i dag.+ 10 Farao var harm på sine tjenere.+ Han satte meg derfor i arresten i huset til sjefen for livvakten,+ både meg og sjefen for bakerne. 11 Senere drømte vi begge en drøm den samme natten, både jeg og han. Vi drømte hver vår drøm med sin egen tydning.+ 12 Og det var en ung mann sammen med oss der, en hebreer,+ en tjener hos sjefen for livvakten.+ Da vi fortalte ham drømmene våre,+ gav han seg til å tyde dem for oss. Han gav en tydning til hver, i overensstemmelse med hans drøm. 13 Og det viste seg at akkurat som han hadde tydet det for oss, slik skjedde det. Meg gjeninnsatte han i mitt embete,+ men ham hengte han opp.»*+
14 Og farao sendte så bud og tilkalte Josef,+ for at de skulle skynde seg å hente ham fra fangehullet.+ Derfor raket han seg+ og skiftet sine kapper+ og gikk inn til farao. 15 Da sa farao til Josef: «Jeg har drømt en drøm, men det er ingen som kan tyde den. Nå har jeg selv hørt at det er blitt sagt om deg at du kan høre en drøm og tyde den.»+ 16 Til dette svarte Josef farao og sa: «Det er ikke meg det kommer an på! Gud kommer til å meddele* farao velferd.»+
17 Og farao sa videre til Josef: «I min drøm, se, da stod jeg på Nilens bredd. 18 Og se, opp av Nilen steg det sju kuer, fete i kjøttet og vakre av skikkelse, og de begynte å beite blant nilgresset.+ 19 Og se, sju andre kuer steg opp etter dem, ynkelige og meget stygge av skikkelse og tynne i kjøttet.+ Noe så stygt som dem har jeg ikke sett i hele Egypts land. 20 Og de radmagre og stygge kuene begynte å ete opp de sju første, fete kuene.+ 21 Disse kom altså ned i magen på dem, og likevel kunne det ikke merkes at de var kommet ned i magen på dem, for deres utseende var like stygt som i begynnelsen.+ Da våknet jeg.
22 Deretter så jeg i min drøm, og se, sju aks vokste opp på ett strå, fulle og gode.+ 23 Og se, sju aks — inntørkede, tynne, svidd av østavinden+ — vokste opp etter dem. 24 Og de tynne aksene begynte å sluke de sju gode aksene.+ Så la jeg det fram for de magipraktiserende prestene,+ men det var ingen som fortalte meg noe.»+
25 Da sa Josef til farao: «Faraos drøm er kun én. Det den sanne Gud er i ferd med å gjøre, har han fortalt farao.+ 26 De sju gode kuene er sju år. Likeså er de sju gode aksene sju år. Drømmen er kun én. 27 Og de sju radmagre og stygge kuene som kom opp etter dem, er sju år; og de sju tomme aksene, som var svidd av østavinden,+ vil vise seg å være sju år med hungersnød.+ 28 Dette er det ord som jeg har talt til farao: Det den sanne Gud er i ferd med å gjøre, har han latt farao se.+
29 Se, det kommer sju år med stor overflod i hele Egypts land. 30 Men etter dem skal det med sikkerhet komme sju år med hungersnød, og all overfloden i Egypts land skal sannelig bli glemt, og hungersnøden kommer rett og slett til å fortære landet.+ 31 Og den overflod som en gang var i landet, kommer ikke til å merkes som følge av hungersnøden etterpå, for den kommer sannelig til å være meget hard. 32 Og det at drømmen ble gjentatt for farao to ganger, betyr at saken står fast fra den sanne Guds side,+ og at den sanne Gud skynder seg å gjøre det.+
33 Så la nå farao se seg ut en klok og vis mann og sette ham over Egypts land.+ 34 La farao gå til handling og innsette tilsynsmenn over landet,+ og han skal kreve inn en femtedel av Egypts land i de sju årene med overflod.+ 35 Og la dem samle inn alle matvarene i disse gode årene som kommer, og la dem hope opp korn under faraos hånd som matvarer i byene,+ og de skal ta vare på det. 36 Og matvarene skal tjene som et forråd for landet i de sju årene med hungersnød som vil komme i Egypts land,+ for at landet ikke skal gå til grunne ved hungersnøden.»+
37 Nå viste dette seg å være godt i faraos og alle hans tjeneres øyne.+ 38 Da sa farao til sine tjenere: «Kan det finnes en annen mann som denne, som har Guds ånd i seg?»+ 39 Så sa farao til Josef: «Ettersom Gud har latt deg vite alt dette,+ er det ingen som er så klok og vis som du.+ 40 Du skal personlig stå over mitt hus,+ og hele mitt folk skal adlyde deg i ett og alt.*+ Bare med hensyn til tronen skal jeg være større enn deg.»+ 41 Og farao sa videre til Josef: «Se, jeg setter deg i sannhet over hele Egypts land.»+ 42 Dermed tok farao sin signetring+ av hånden og satte den på Josefs hånd og kledde ham i klær av fint lin* og la et halskjede av gull om halsen hans.+ 43 Dessuten lot han ham kjøre i den nest gjeveste vogn han hadde,+ slik at de skulle rope «Avrékh!»* foran ham, og satte ham dermed over hele Egypts land.
44 Og farao sa videre til Josef: «Jeg er farao, men uten din bemyndigelse får ingen mann løfte sin hånd eller sin fot i hele Egypts land.»+ 45 Så gav farao Josef navnet Sạfenat-Panẹah* og gav ham Ạsenat,+ datter til Potifẹra,* presten i On,*+ til hustru. Og Josef begynte å dra ut over Egypts land.+ 46 Og Josef var tretti år gammel+ da han stod framfor farao, Egypts konge.
Så gikk Josef ut fra farao og reiste rundt i hele Egypts land. 47 Og i de sju årene med overflod fortsatte landet å bære så en fikk hendene fulle.+ 48 Og han drev på med å samle inn alle matvarene i de sju årene som kom over Egypts land, og han lagret matvarene i byene.+ Matvarene fra den mark som var omkring en by, lagret han midt i den.+ 49 Og Josef fortsatte å hope opp korn i svært store mengder,+ som havets sand, inntil de til slutt gav opp å holde tall på det, fordi det var uten tall.+
50 Og før året med hungersnøden kom, ble det født Josef to sønner,+ som Ạsenat, datter til Potifẹra, presten i On, fødte ham. 51 Og Josef gav den førstefødte navnet Manạsse,*+ for, som han sa: «Gud* har latt meg glemme alle mine vanskeligheter og hele min fars hus.»+ 52 Og den andre gav han navnet Ẹfraim,*+ for, som han sa: «Gud har gjort meg fruktbar i min elendighets land.»+
53 Og de sju årene med den overflod som hadde rådd i Egypts land, tok etter hvert slutt,+ 54 og deretter begynte de sju årene med hungersnød å komme, akkurat som Josef hadde sagt.+ Og hungersnøden oppstod i alle landene, men i hele Egypts land fantes det brød.+ 55 Til slutt ble hele Egypts land uthungret, og folket begynte å rope til farao etter brød.+ Da sa farao til alle egypterne: «Gå til Josef. Hva han enn sier til dere, skal dere gjøre.»+ 56 Og hungersnøden rådde over hele jordens overflate.+ Da begynte Josef å åpne alle kornlagrene som var iblant dem,* og å selge til egypterne,*+ da hungersnøden fikk et sterkt grep om Egypts land. 57 Dessuten kom folk fra hele jorden* til Egypt for å kjøpe av Josef, for hungersnøden hadde et sterkt grep om hele jorden.+
42 Med tiden ble Jakob klar over at det var korn i Egypt.+ Da sa Jakob til sønnene sine: «Hvorfor fortsetter dere å se på hverandre?» 2 Og han sa videre: «Se, jeg har hørt at det er korn i Egypt.+ Dra dit ned og kjøp noe til oss der, så vi kan holde oss i live og ikke dø.» 3 Da drog ti av Josefs brødre+ ned for å kjøpe korn i Egypt. 4 Men Jakob sendte ikke Bẹnjamin,+ Josefs bror, sammen med de andre brødrene hans, for han sa: «Ellers kunne en dødsulykke* ramme ham.»+
5 Så kom Israels sønner sammen med de andre som kom for å kjøpe, ettersom hungersnøden rådde i Kạnaans land.+ 6 Og Josef var den som hadde makten over landet.+ Det var han som stod for salget til alle jordens folk.+ Josefs brødre kom derfor og bøyde seg for ham med ansiktet mot jorden.+ 7 Da Josef fikk se brødrene sine, kjente han dem straks igjen, men han gjorde seg ukjennelig for dem.+ Så talte han hardt til dem og sa til dem: «Hvor er dere kommet fra?» Til det sa de: «Fra Kạnaans land for å kjøpe matvarer.»+
8 Josef kjente altså igjen brødrene sine, men de på sin side kjente ikke igjen ham. 9 Straks husket Josef de drømmene som han hadde drømt om dem,+ og han sa videre til dem: «Dere er spioner! Dere er kommet for å se landets sårbare tilstand!»*+ 10 Da sa de til ham: «Nei, min herre,+ dine tjenere+ er kommet for å kjøpe matvarer. 11 Vi er alle sønner av én og samme mann. Vi er rettskafne menn. Dine tjenere handler ikke som spioner.»+ 12 Men han sa til dem: «Det er ikke sant! For dere er kommet for å se landets sårbare tilstand!»+ 13 Til dette sa de: «Dine tjenere er tolv brødre.+ Vi er sønner av én og samme mann+ i Kạnaans land; og se, den yngste er hos vår far i dag,+ mens den andre ikke mer er til.»+
14 Men Josef sa til dem: «Det er som jeg har sagt til dere, idet jeg sa: ’Dere er spioner!’ 15 På denne måten skal dere bli prøvd: Så sant farao lever, dere skal ikke komme ut herfra hvis ikke DERES yngste bror kommer hit.+ 16 Send en av dere av sted for å hente DERES bror mens dere holdes bundet, så DERES ord kan bli prøvd og vise seg å være sant i DERES tilfelle.+ Og hvis ikke, da er dere spioner, så sant farao lever.» 17 Dermed tok han dem alle sammen i forvaring i tre dager.
18 Så sa Josef til dem den tredje dagen: «Gjør dette og bevar livet. Jeg frykter+ den sanne Gud. 19 Hvis dere er rettskafne, la da en av DERES brødre holdes bundet i det arresthuset hvor dere sitter,+ men dra av sted, dere andre, og ta med korn til hjelp mot hungersnøden i DERES hus.+ 20 Så skal dere føre DERES yngste bror til meg, for at DERES ord skal bli funnet å være pålitelige; og dere skal ikke dø.»+ Og de gikk i gang med å gjøre dette.
21 Og de begynte å si til hverandre: «Det er ubestridelig at vi er skyldige med hensyn til vår bror,+ for vi så hans sjels trengsel da han bønnfalt oss om å vise medynk, men vi hørte ikke etter. Det er derfor denne trengselen er kommet over oss.»+ 22 Da svarte Ruben dem og sa: «Sa jeg ikke til dere: ’Synd ikke mot barnet’, men dere hørte ikke etter?+ Og hans blod, se, nå blir det sannelig krevd tilbake.»+ 23 Men de visste ikke at Josef lyttet,* for det var en tolk mellom dem. 24 Da vendte han seg bort fra dem og begynte å gråte.+ Så kom han tilbake til dem og talte til dem og tok Sịmeon+ fra dem og bandt ham for øynene på dem.+ 25 Deretter gav Josef befaling, og de* gikk i gang med å fylle sekkene deres med korn. De skulle også legge pengene deres tilbake i hver enkelts sekk+ og gi dem proviant til reisen.+ Følgelig ble dette gjort overfor dem.
26 Så lesset de kornet sitt på eslene sine og drog derfra. 27 Da en av dem åpnet sekken sin for å gi fôr til eselet sitt på overnattingsstedet,+ fikk han se pengene sine, og se, de lå i åpningen på sekken hans.+ 28 Da sa han til brødrene sine: «Pengene mine er blitt gitt tilbake, og nå er de her i sekken min!» Da sank motet i deres hjerter, så de skjelvende vendte seg til hverandre+ og sa: «Hva er det Gud har gjort mot oss?»+
29 Omsider kom de til Jakob, sin far, til Kạnaans land, og fortalte ham alt det som hadde hendt dem, idet de sa: 30 «Den mannen som er landets herre,* talte hardt til oss,+ for han tok oss for å være menn som utspionerte landet.+ 31 Men vi sa til ham: ’Vi er rettskafne menn.+ Vi handler ikke som spioner. 32 Vi er tolv brødre,+ vår fars sønner.+ Én er ikke mer til,+ og den yngste er i dag hos vår far i Kạnaans land.’+ 33 Men den mannen som er landets herre, sa til oss:+ ’På denne måten skal jeg få vite om dere er rettskafne:+ La en av DERES brødre bli hos meg.+ Ta så med noe til hjelp mot hungersnøden i DERES hus og dra av sted.+ 34 Og før DERES yngste bror til meg, så jeg kan vite at dere ikke er spioner, men at dere er rettskafne. DERES bror skal jeg gi tilbake til dere, og dere kan drive handel i landet.’»+
35 Og da de holdt på med å tømme sekkene sine, se, da viste det seg at hver enkelts pengeknytte lå i hans sekk. Og både de og deres far fikk se pengeknyttene deres, og de ble redde. 36 Da utbrøt Jakob, deres far, overfor dem: «Det er meg dere har berøvet barna!+ Josef er ikke mer, og Sịmeon er ikke mer,+ og Bẹnjamin akter dere å ta! Det er meg alt dette er kommet over!» 37 Men Ruben sa til sin far: «Mine egne to sønner kan du slå i hjel hvis jeg ikke fører ham tilbake til deg.+ Overgi ham i min varetekt, så skal jeg selv føre ham tilbake til deg.»+ 38 Men han sa: «Min sønn skal ikke dra ned sammen med dere, for hans bror er død, og han er blitt alene tilbake.+ Hvis en dødsulykke* skulle ramme ham på den veien som dere kom til å dra, da ville dere i sannhet bringe mine grå hår med sorg ned til Sjẹol.»*+
43 Og hungersnøden var hard i landet.+ 2 Og det skjedde, så snart de hadde spist opp alt kornet som de hadde hatt med fra Egypt,+ at deres far sa til dem: «Vend tilbake, kjøp litt mat til oss.»+ 3 Da sa Juda til ham:+ «Mannen kom med en uttrykkelig erklæring til oss, idet han sa: ’Dere får ikke se mitt ansikt igjen hvis ikke DERES bror er med dere.’+ 4 Hvis du sender vår bror med oss,+ er vi villige til å dra ned og kjøpe mat til deg. 5 Men hvis du ikke sender ham, kommer vi ikke til å dra ned, for mannen sa jo til oss: ’Dere får ikke se mitt ansikt igjen hvis ikke DERES bror er med dere.’»+ 6 Og Israel utbrøt:+ «Hvorfor måtte dere volde meg skade ved å fortelle mannen at dere hadde en bror til?» 7 Da sa de: «Mannen spurte direkte om oss og våre slektninger, idet han sa: ’Lever DERES far ennå?+ Har dere en bror til?’, og så fortalte vi ham det i samsvar med disse kjensgjerningene.+ Hvordan kunne vi vel vite at han kom til å si: ’Før DERES bror hit ned’?»+
8 Til slutt sa Juda til Israel, sin far: «Send gutten med meg,+ så vi kan bryte opp og dra av sted, og så vi kan holde oss i live og ikke dø,+ både vi og du og våre små barn.+ 9 Jeg skal selv innestå for ham.+ Av min hånd kan du kreve straffen for ham.+ Hvis jeg ikke fører ham til deg og stiller ham fram for deg, da har jeg syndet mot deg for alltid.* 10 Men hvis vi ikke hadde drøyd, ville vi nå ha vært der og tilbake hele to ganger.»+
11 Da sa Israel, deres far, til dem: «Hvis det nå er slik det forholder seg,+ så gjør dette: Ta landets beste varer i sekkene DERES og bring dem ned til mannen som en gave:+ litt balsam*+ og litt honning,+ ladanum og harpiksholdig bark,+ pistasienøtter og mandler.+ 12 Ta også med dobbelt så mange penger* i DERES hånd; og de pengene som ble lagt tilbake i åpningen på sekkene DERES, skal dere ta med tilbake i DERES hånd.+ Kanskje det var en feiltagelse.+ 13 Og ta DERES bror og bryt opp, vend tilbake til mannen. 14 Og måtte Gud Den Allmektige* la dere finne medlidenhet framfor mannen,+ så han virkelig gir dere DERES andre bror og Bẹnjamin fri. Men jeg — hvis jeg må bli berøvet barna, så må jeg bli berøvet barna!»+
15 Mennene tok derfor denne gaven, og de tok dobbelt så mange penger i sin hånd, og Bẹnjamin. Så brøt de opp, gav seg på vei ned til Egypt og trådte fram for Josef.+ 16 Da Josef så Bẹnjamin sammen med dem, sa han straks til den mannen som stod over hans hus: «Før mennene til huset og slakt noen dyr og stell i stand,+ for mennene skal spise sammen med meg ved middagstid.» 17 Straks gjorde mannen slik som Josef hadde sagt.+ Mannen førte altså mennene til Josefs hus. 18 Men mennene ble redde fordi de var blitt ført til Josefs hus,+ og de begynte å si: «Det er på grunn av de pengene som var med oss tilbake i sekkene våre første gang, at vi blir ført hit, for at de skal kaste seg over oss og angripe oss og ta oss til slaver og også ta våre esler!»+
19 De gikk derfor fram til den mannen som stod over Josefs hus, og talte til ham ved inngangen til huset, 20 og de sa: «Unnskyld oss, min herre! Vi kom virkelig hit ned første gang for å kjøpe mat.+ 21 Men det som skjedde, var at da vi kom til overnattingsstedet+ og begynte å åpne sekkene våre, se, da lå hver enkelts penger i åpningen på sekken hans, våre penger i full vekt. Vi vil derfor gjerne gi dem tilbake med våre egne hender.+ 22 Og vi har tatt med oss mer penger hit ned i våre hender for å kjøpe mat. Vi vet virkelig ikke hvem som la pengene våre i sekkene våre.»+ 23 Da sa han: «Alt er i orden hva dere angår. Vær ikke redde.+ DERES Gud og DERES fars Gud gav dere en skatt i sekkene DERES.+ Pengene DERES kom først til meg.» Så førte han Sịmeon ut til dem.+
24 Mannen førte deretter mennene inn i Josefs hus og gav dem vann, så de kunne få vasket føttene,+ og han gav fôr til eslene deres.+ 25 Og de gikk i gang med å gjøre gaven+ klar til Josefs ankomst ved middagstid, for de hadde hørt at det var der de skulle spise brød.*+ 26 Da Josef gikk inn i huset, bar de gaven som var i deres hånd, inn til ham i huset, og de kastet seg til jorden for ham.+ 27 Deretter spurte han om det stod bra til med dem,* og sa:+ «Står det bra til med DERES far,* den gamle mannen som dere har talt om? Lever han ennå?»+ 28 Til dette sa de: «Det står bra til med din tjener, vår far. Han lever ennå.» Så bøyde de seg og kastet seg ned.+
29 Da han løftet sine øyne og så sin bror Bẹnjamin, sin mors sønn,+ sa han videre: «Er dette DERES bror, den yngste, som dere har talt til meg om?»+ Og han tilføyde: «Måtte Gud vise deg sin gunst,+ min sønn.» 30 Josef fikk det nå travelt, for hans innerste følelser for broren var blitt vakt,+ så han så etter et sted hvor han kunne gråte, og han gikk inn i et indre rom og brast i gråt der.+ 31 Så vasket han sitt ansikt og gikk ut og behersket seg og sa:+ «SETT fram maten.»+ 32 Og de begynte å sette den fram, særskilt for ham og særskilt for dem og særskilt for de egypterne som spiste hos ham; egypterne kunne nemlig ikke spise et måltid sammen med hebreerne, for det er en vederstyggelighet for egypterne.+
33 Og de ble plassert framfor ham — den førstefødte i samsvar med sin rett som førstefødt+ og den yngste i samsvar med sin unge alder; og mennene ble sittende og se forbløffet på hverandre. 34 Og han lot det stadig bli båret porsjoner fra seg og bort til dem, men han gjorde gjerne Bẹnjamins porsjon fem ganger så stor som alle de andres porsjoner.+ Slik fortsatte de å holde gjestebud og å drikke i fullt mål sammen med ham.+
44 Senere befalte han den mannen som stod over hans hus,+ og sa: «Fyll mennenes sekker med mat, så mye som de er i stand til å bære, og legg hver enkelts penger i åpningen på sekken hans.+ 2 Men du skal legge mitt beger, sølvbegeret, i åpningen på sekken til den yngste sammen med pengene for kornet hans.» Så gjorde han etter Josefs ord, det han hadde talt.+
3 Det var blitt lyst om morgenen da mennene ble sendt av sted,+ både de og eslene deres. 4 De drog ut av byen. De var ikke kommet langt da Josef sa til den mannen som stod over hans hus: «Bryt opp! Sett etter mennene og se til at du innhenter dem og sier til dem: ’Hvorfor har dere gjengjeldt godt med ondt?+ 5 Er ikke dette det beger som min herre drikker av og bruker når han tyder varsler med kyndighet?+ Det er en ond gjerning dere har begått.’»
6 Til slutt innhentet han dem og sa disse ordene til dem. 7 Men de sa til ham: «Hvorfor taler min herre med slike ord? Det er utenkelig at dine tjenere skulle gjøre noe slikt. 8 De pengene som vi fant i åpningen på sekkene våre, brakte vi jo tilbake til deg fra Kạnaans land.+ Hvordan skulle vi da kunne stjele sølv eller gull fra din herres hus?+ 9 Den av dine slaver* som det måtte bli funnet hos, skal dø, og i tillegg skal vi selv bli slaver for min herre.»+ 10 Da sa han: «La det nå skje nøyaktig i samsvar med DERES ord.+ Den som det måtte bli funnet hos, skal altså bli slave for meg,+ men dere selv skal bli funnet uskyldige.» 11 Så skyndte de seg og løftet hver sin sekk ned på jorden, og de åpnet hver sin sekk. 12 Og han gav seg til å lete nøye. Han begynte med den eldste og sluttet med den yngste. Til sist ble begeret funnet i Bẹnjamins sekk.+
13 Da sønderrev de sine kapper+ og løftet hver sin bør opp på sitt esel igjen og vendte tilbake til byen. 14 Og Juda+ og brødrene hans gikk inn i Josefs hus, og han var der fremdeles; og de falt så til jorden framfor ham.+ 15 Josef sa nå til dem: «Hva slags gjerning er dette som dere har gjort? Visste dere ikke at en mann som jeg kan tyde varsler med kyndighet?»+ 16 Da utbrøt Juda: «Hva kan vi si til min herre? Hvordan kan vi tale? Og hvordan kan vi bevise at vi er rettferdige?+ Den sanne Gud har oppdaget dine slavers misgjerning.+ Se, vi er min herres slaver,+ både vi og han i hvis hånd begeret ble funnet!» 17 Men han sa: «Det er utenkelig for meg å gjøre dette!+ Den mann i hvis hånd begeret ble funnet, han skal bli slave for meg.+ Men dere andre, dra opp i fred til DERES far.»+
18 Juda gikk nå fram til ham og sa: «Jeg ber deg, min herre, vær vennlig å la din slave tale et ord i min herres påhør,+ og la ikke din vrede+ bli opptent mot din slave, for det er med deg som med farao.*+ 19 Min herre* spurte sine slaver og sa: ’Har dere en far eller en bror?’ 20 Vi sa da til min herre: ’Ja, vi har en gammel far og et barn av hans alderdom, den yngste.+ Men hans bror er død, så han er alene igjen etter sin mor,+ og hans far elsker ham.’ 21 Deretter sa du til dine slaver: ’Før ham ned til meg, så jeg kan feste mitt øye på ham.’+ 22 Men vi sa til min herre: ’Gutten kan ikke forlate sin far. Hvis han forlot sin far, da ville denne med sikkerhet dø.’+ 23 Da sa du til dine slaver: ’Hvis ikke DERES yngste bror kommer hit ned sammen med dere, får dere ikke mer se mitt ansikt.’+
24 Og det skjedde at vi drog opp til din slave, min far, og deretter fortalte vi ham min herres ord. 25 Senere sa vår far: ’Vend tilbake, kjøp litt mat til oss.’+ 26 Men vi sa: ’Vi kan ikke dra ned. Hvis vår yngste bror er med oss, vil vi dra ned, for vi kan ikke se mannens ansikt hvis vår yngste bror ikke er med oss.’+ 27 Da sa din slave, min far, til oss: ’Dere vet jo selv at min hustru bare fødte meg to sønner.+ 28 Senere gikk den ene bort fra meg, og jeg utbrøt: «Å, han er sikkert blitt revet i stykker!»,+ og jeg har ikke sett ham inntil nå. 29 Hvis dere også skulle ta denne bort fra mine øyne og en dødsulykke skulle ramme ham, da ville dere sannelig bringe mine grå hår med ulykke ned til Sjẹol.’+
30 Og nå, så snart jeg kommer til din slave, min far, uten at gutten er med oss — hans sjel er jo knyttet til dennes sjel+ — 31 da vil det helt sikkert gå slik at så snart han ser at gutten ikke er der, kommer han rett og slett til å dø, og dine slaver kommer sannelig til å bringe din slaves, vår fars, grå hår med sorg ned til Sjẹol.* 32 For din slave påtok seg å innestå for+ gutten så lenge han er borte fra sin far, idet jeg sa: ’Hvis jeg ikke fører ham tilbake til deg, da har jeg syndet mot min far for alltid.’*+ 33 Derfor ber jeg deg nå: La din slave bli igjen i stedet for gutten som slave for min herre, så gutten kan dra opp sammen med sine brødre.+ 34 For hvordan kan jeg dra opp til min far uten at gutten er med meg? Kommer jeg ikke da til å se på den ulykke som vil ramme min far?»+
45 Nå kunne ikke Josef lenger beherske seg overfor alle dem som stod hos ham.+ Så han ropte: «LA alle gå ut fra meg!» Og ingen andre stod hos Josef da han gav seg til kjenne for brødrene sine.+
2 Og han begynte å heve sin røst i gråt,+ slik at egypterne kunne høre det og faraos hus kunne høre det.* 3 Til slutt sa Josef til brødrene sine: «Jeg er Josef. Lever min far ennå?» Men brødrene hans kunne slett ikke svare ham, for de var forferdet på grunn av ham.+ 4 Josef sa da til brødrene sine: «Jeg ber dere, kom hit til meg.» Da kom de bort til ham.
Så sa han: «Jeg er Josef, DERES bror, som dere solgte til Egypt.+ 5 Men vær nå ikke bedrøvet+ og vær ikke vrede på dere selv fordi dere solgte meg hit; Gud har nemlig sendt meg i forveien for dere for å bevare liv.+ 6 For dette er hungersnødens andre år på jordens midte,+ og det er ennå fem år da det verken kommer til å være pløyetid eller innhøstning.+ 7 Derfor sendte Gud meg i forveien for dere for å sikre dere en rest*+ på jorden og for å bevare dere i live ved en storslagen redning. 8 Altså var det ikke dere som sendte meg hit,+ men den sanne Gud, for at han skulle sette meg til far+ for farao og til herre over hele hans hus og til hersker over hele Egypts land.
9 Skynd dere og dra opp til min far, og dere skal si til ham: ’Dette er hva din sønn Josef har sagt: «Gud har satt meg til herre over hele Egypt.+ Kom ned til meg. Drøy ikke! 10 Og du skal bo i landet Gọsen,+ og du skal være i nærheten av meg, du og dine sønner og dine sønnesønner og ditt småfe og ditt storfe og alt du har. 11 Og jeg vil forsyne deg med mat der — for ennå kommer det fem år med hungersnød+ — for at ikke du og ditt hus og alt du har, skal bli rammet av fattigdom.»’ 12 Og se, DERES øyne og min bror Bẹnjamins øyne ser at det er min munn som taler til dere.+ 13 Nå må dere fortelle min far om all min herlighet i Egypt og alt dere har sett; og dere må skynde dere å føre min far hit ned.»
14 Så falt han sin bror Bẹnjamin om halsen og brast i gråt, og Bẹnjamin gråt ved hans hals.+ 15 Og han begynte å kysse alle sine brødre og å gråte, bøyd over dem,+ og deretter talte hans brødre med ham.
16 Og nyheten ble hørt i faraos hus, idet det ble sagt: «Josefs brødre er kommet!» Og det viste seg å være godt i faraos og hans tjeneres øyne.+ 17 Farao sa derfor til Josef: «Si til dine brødre: ’Gjør dette: Less på lastedyrene DERES og begi dere av sted, dra inn i Kạnaans land+ 18 og ta DERES far og DERES husstander og kom hit til meg, så jeg kan gi dere de gode ting i Egypts land; og spis landets fedme.*+ 19 Og du selv får dette påbud:*+ «Gjør dette: TA dere vogner+ fra Egypts land til DERES små barn og DERES hustruer, og dere skal løfte DERES far opp på en vogn og komme hit.+ 20 Og la ikke DERES øye være bedrøvet over DERES utrustning,+ for det gode i hele Egypts land er DERES.»’»+
21 Deretter gjorde Israels sønner dette, og Josef gav dem vogner i samsvar med faraos befalinger og gav dem proviant+ til reisen. 22 Til dem alle gav han hvert deres skift med kapper,+ men til Bẹnjamin gav han tre hundre sølvstykker og fem skift med kapper.+ 23 Og til sin far sendte han følgende: ti esler som bar på gode ting fra Egypt, og ti eselhopper som bar på korn og brød og mat til hans far til reisen. 24 Dermed sendte han brødrene sine av sted, og de begav seg på vei. Men han sa til dem: «Bli ikke sinte på hverandre på veien.»+
25 Og de drog av sted opp fra Egypt og kom omsider til Kạnaans land, til sin far Jakob. 26 Så avla de rapport for ham og sa: «Josef lever ennå, og det er han som hersker over hele Egypts land!»+ Men hans hjerte ble numment, for han trodde dem ikke.+ 27 Da de fortsatte å tale til ham om alle Josefs ord, som han hadde talt til dem, og han fikk se vognene som Josef hadde sendt til å hente ham i, begynte deres far Jakobs ånd å livne til igjen.+ 28 Da utbrøt Israel: «Det er nok! Josef, min sønn, lever ennå! Å, la meg dra og se ham før jeg dør!»+
46 Dermed brøt Israel opp med alt* som var hans, og kom til Bẹ’er-Sjẹba,+ og han gikk i gang med å frambære ofre til sin far Isaks Gud.+ 2 Så talte Gud til Israel i syner om natten og sa:+ «Jakob, Jakob!» Da sa han: «Her er jeg!»+ 3 Og han sa videre: «Jeg er den sanne Gud,+ din fars Gud.*+ Vær ikke redd for å dra ned til Egypt, for der skal jeg gjøre deg til en stor nasjon.+ 4 Jeg skal selv dra ned med deg til Egypt, og jeg skal også selv med sikkerhet føre deg opp derfra;+ og Josef skal legge sin hånd på dine øyne.»*+
5 Deretter brøt Jakob opp fra Bẹ’er-Sjẹba, og Israels sønner fraktet Jakob, sin far, og sine små barn og sine hustruer videre i de vognene som farao hadde sendt til å frakte ham i.+ 6 Dessuten tok de med seg sine hjorder og sine eiendeler, som de hadde samlet seg i Kạnaans land.+ Omsider kom de til Egypt, Jakob og alt hans avkom med ham. 7 Han førte sine sønner og sine sønnesønner med seg, sine døtre og sine sønnedøtre, ja alt sitt avkom, med seg til Egypt.+
8 Og dette er navnene på Israels sønner som kom til Egypt:+ Jakob og hans sønner: Jakobs førstefødte var Ruben.+
9 Og Rubens sønner var Hạnok og Pạllu og Hẹsron og Kạrmi.+
10 Og Sịmeons+ sønner var Jẹmuel og Jạmin og Ọhad og Jạkin+ og Sọhar og Sjạ’ul,+ som var sønn av en kanaaneisk kvinne.
11 Og Levis+ sønner var Gẹrsjon,+ Kẹhat+ og Merạri.+
12 Og Judas+ sønner var Er+ og Ọnan+ og Sjẹlah+ og Pẹres+ og Sẹrah.+ Men Er og Ọnan døde i Kạnaans land.+
Og Pẹres’ sønner ble Hẹsron+ og Hạmul.+
13 Og Jịssakars+ sønner var Tọla+ og Pụva+ og Iob og Sjịmron.+
14 Og Sẹbulons+ sønner var Sẹred og Ẹlon og Jạhle’el.+
15 Dette er Leas sønner,+ som hun fødte Jakob i Pạddan-Ạram, foruten hans datter Dina.+ I alt var hans sønner og hans døtre trettitre sjeler.
16 Og Gads+ sønner var Sịfjon og Hạggi, Sjụni og Ẹsbon, Ẹri og Arọdi og Arẹli.+
17 Og Ạsjers+ sønner var Jịmnah og Jịsjva og Jịsjvi og Berịa,+ og så var det Sẹra, deres søster.
Og Berịas sønner var Hẹber og Mạlkiel.+
18 Dette er sønnene til Sịlpa,+ som Laban gav til sin datter Lea. Med tiden fødte hun Jakob disse: seksten sjeler.
19 Sønnene til Rakel,+ Jakobs hustru, var Josef+ og Bẹnjamin.+
20 Og i Egypts land ble det født Josef sønner: Manạsse+ og Ẹfraim,*+ som Ạsenat,+ datter til Potifẹra, presten i On, fødte ham.
21 Og Bẹnjamins sønner var Bẹla+ og Bẹker+ og Ạsjbel, Gẹra+ og Na’ạman,+ Ẹhi og Rosj, Mụppim+ og Hụppim+ og Ard.
22 Dette er Rakels sønner som ble født Jakob. I alt var det fjorten sjeler.
23 Og Dans+ sønner var Hụsjim.+
24 Og Nạftalis+ sønner var Jạhse’el og Gụni+ og Jẹser og Sjịllem.+
25 Dette er sønnene til Bịlha,+ som Laban gav til sin datter Rakel. Med tiden fødte hun Jakob disse; i alt var det sju sjeler.
26 Alle de sjelene som kom til Jakob, til Egypt,* var de som utgikk av hans lend,+ foruten hustruene til Jakobs sønner. I alt var det sekstiseks sjeler. 27 Og Josefs sønner, som ble født ham i Egypt, var to sjeler. I alt utgjorde Jakobs hus, som kom til Egypt, sytti* sjeler.+
28 Og han sendte Juda+ foran seg til Josef for å gi beskjed forut for seg* til Gọsen. Så kom de til landet Gọsen.*+ 29 Da lot Josef sin vogn bli gjort klar og drog opp for å møte Israel, sin far, i Gọsen.+ Da han viste seg for ham, falt han ham straks om halsen og brast gang på gang i gråt ved hans hals.+ 30 Til slutt sa Israel til Josef: «Nå er jeg villig til å dø,+ nå som jeg har sett ditt ansikt, ettersom du fortsatt er i live.»
31 Da sa Josef til sine brødre og til sin fars husstand: «La meg dra opp og avlegge rapport for farao og si til ham:+ ’Mine brødre og min fars husstand, som var i Kạnaans land, er kommet hit til meg.+ 32 Og mennene er hyrder,+ for de ble feoppdrettere;+ og deres småfe og deres storfe og alt de har, har de ført hit.’+ 33 Og det som må skje, er at når farao tilkaller dere og sier: ’Hvilket yrke har dere?’, 34 da skal dere si: ’Dine tjenere har vært feoppdrettere fra vår ungdom av og til nå, både vi og våre forfedre’,+ for at dere skal få bo i landet Gọsen;+ enhver sauegjeter er nemlig en vederstyggelighet for Egypt.»+
47 Så kom Josef og avla rapport for farao og sa:+ «Min far og mine brødre og deres småfe og deres storfe og alt de har, er kommet fra Kạnaans land, og se, de er i landet Gọsen.»+ 2 Og av hele antallet av sine brødre tok han fem menn, for å føre dem fram for farao.+
3 Da sa farao til hans brødre: «Hvilket yrke har dere?»+ Og de sa til farao: «Dine tjenere er sauegjetere,+ både vi og våre forfedre.»+ 4 Deretter sa de til farao: «Vi er kommet for å bo som utlendinger i landet,+ for det finnes ikke beite for småfeet til dine tjenere,+ for hungersnøden er hard i Kạnaans land.+ Og nå ber vi deg: La dine tjenere bo i landet Gọsen.»+ 5 Da sa farao til Josef: «Din far og dine brødre er kommet hit til deg. 6 Egypts land står til din rådighet.+ La din far og dine brødre bo i den aller beste delen av landet.+ La dem bo i landet Gọsen,+ og hvis du vet at det er modige menn* blant dem,+ så skal du sette dem til å være oppsynsmenn* over kveget, over det som er mitt.»+
7 Deretter førte Josef sin far Jakob inn og forestilte ham for farao, og Jakob velsignet så farao.+ 8 Farao sa nå til Jakob: «Hvor mange er dine leveårs dager?» 9 Da sa Jakob til farao: «Dagene i de år da jeg har bodd som utlending på forskjellige steder, er hundre og tretti år.+ Få og fulle av trengsler har mine leveårs dager vist seg å være,+ og de har ikke nådd mine fedres leveårs dager i de dager da de bodde som utlendinger på forskjellige steder.»+ 10 Deretter velsignet Jakob farao og gikk ut fra farao.+
11 Dermed lot Josef sin far og sine brødre bosette seg, og han gav dem en eiendom i Egypts land, i den aller beste delen av landet, i Rạmeses-landet,+ slik som farao hadde befalt. 12 Og Josef fortsatte å forsyne sin far og sine brødre og hele sin fars husstand med brød,+ etter tallet på småbarna.*+
13 Nå fantes det ikke brød i hele landet, for hungersnøden var meget hard;+ og Egypts land og Kạnaans land ble utmattet som følge av hungersnøden.+ 14 Og Josef fortsatte å samle alle pengene som fantes i Egypts land og i Kạnaans land som betaling for det kornet som folk kjøpte;+ og Josef brakte stadig pengene til faraos hus. 15 Med tiden var pengene fra Egypts land og Kạnaans land brukt opp, og alle egypterne begynte å komme til Josef og si: «Gi oss brød!+ Hvorfor skulle vi dø for dine øyne fordi pengene har tatt slutt?»+ 16 Da sa Josef: «Gi fra dere buskapen DERES, og jeg skal gi dere brød i bytte mot buskapen DERES, hvis pengene har tatt slutt.» 17 Og de begynte å føre buskapen sin til Josef; og Josef fortsatte å gi dem brød i bytte mot hestene deres* og buskapen av småfe og buskapen av storfe og eslene,+ og han fortsatte å sørge for brød til dem i bytte mot hele buskapen deres i løpet av det året.
18 Etter hvert gikk det året til ende, og de begynte å komme til ham det neste* året og si til ham: «Vi skal ikke skjule for min herre at pengene og husdyrbestanden er brukt opp og gitt til min herre.+ Det er ikke noe annet igjen framfor min herre enn våre legemer og vår jord.+ 19 Hvorfor skulle vi dø for dine øyne,+ både vi og vår jord? Kjøp oss og vår jord for brød,+ så skal vi med vår jord bli slaver for farao; og gi oss såkorn, så vi kan leve og ikke dø og vår jord ikke legges øde.»+ 20 Så kjøpte Josef for farao all jord som tilhørte egypterne;+ egypterne solgte nemlig hver sin mark, for hungersnøden hadde fått et sterkt grep om dem; og landet kom til å tilhøre farao.
21 Når det gjelder folket, så flyttet han dem inn i byer fra den ene enden av Egypts område til den andre enden.+ 22 Bare prestenes jord kjøpte han ikke,+ for prestenes rasjoner kom fra farao, og de spiste de rasjoner som farao gav dem.+ Derfor solgte de ikke sin jord.+ 23 Så sa Josef til folket: «Se, jeg har i dag kjøpt dere og DERES jord for farao. Her er såkorn til dere, og dere skal tilså jorden med det.+ 24 Når det har gitt grøde,+ da skal dere gi en femtedel til farao,+ men fire deler skal tilfalle dere som såkorn til marken og som mat for dere og for dem som er i DERES hus, og som DERES små barn kan spise.»+ 25 Da sa de: «Du har bevart vårt liv.+ La oss finne velvilje for min herres øyne, så vil vi bli slaver for farao.»+ 26 Og Josef gjorde det så til en forordning som gjelder fram til denne dag for Egypts jordeiendom, at farao skal ha en femtedel. Bare den jord som tilhørte prestene som en særskilt gruppe, kom ikke til å tilhøre farao.+
27 Og Israel ble boende i Egypts land, i landet Gọsen;+ og de slo seg ned i det og var fruktbare og ble etter hvert svært mange.+ 28 Og Jakob levde så i Egypts land i sytten år, slik at Jakobs dager, hans leveår, ble hundre og førtisju år.+
29 Etter hvert nærmet det seg de dager da Israel skulle dø.+ Han kalte da sin sønn Josef til seg og sa til ham: «Hvis jeg nå har funnet velvilje for dine øyne, så legg din hånd under mitt lår,+ det ber jeg deg om, og du må vise meg kjærlig godhet og være pålitelig* overfor meg.+ (Jeg ber deg, begrav meg ikke i Egypt.)+ 30 Og jeg må ligge hos mine fedre,+ og du må føre meg ut av Egypt og begrave meg i deres grav.»+ Da sa han: «Jeg skal selv gjøre etter ditt ord.» 31 Så sa han: «Gi meg din ed.» Og han gav ham sin ed.+ Så bøyde Israel seg over hodeenden i sengen.*+
48 Og det skjedde etter disse hendelsene at det ble sagt til Josef: «Se, din far er i ferd med å bli svak.» Da tok han med seg sine to sønner, Manạsse og Ẹfraim.+ 2 Det ble nå meddelt Jakob og sagt: «Se, din sønn Josef er kommet til deg.» Da oppbød Israel sine krefter og satte seg opp i sengen. 3 Og Jakob sa så til Josef:
«Gud Den Allmektige* viste seg for meg i Lus+ i Kạnaans land for å velsigne meg.+ 4 Så sa han til meg: ’Se, jeg gjør deg fruktbar,+ og jeg vil gjøre deg tallrik, og jeg vil gjøre deg til en samling av folkeslag,+ og jeg vil gi dette landet til din ætt etter deg som en eiendom til uavgrenset tid.’+ 5 Og nå, dine to sønner som ble født deg i Egypts land før jeg kom hit til deg, til Egypt, de er mine.+ Ẹfraim og Manạsse skal bli mine liksom Ruben og Sịmeon.+ 6 Men de etterkommere som du kommer til å bli far til* etter dem, skal bli dine. Sammen med sine brødres navn skal de bli nevnt i deres arvelodd.+ 7 Og hva meg angår: Da jeg kom fra Pạddan,+ døde Rakel+ ved min side i Kạnaans land, på veien, da det ennå var et godt stykke land igjen før en kommer til Ẹfrat,+ så jeg begravet henne der på veien til Ẹfrat, det vil si Bẹtlehem.»+
8 Da fikk Israel se sønnene til Josef og sa: «Hvem er disse?»+ 9 Og Josef sa til sin far: «Det er mine sønner, som Gud har gitt meg på dette stedet.»+ Da sa han: «Jeg ber deg, før dem hit til meg, så jeg kan velsigne dem.»+ 10 Nå var Israels øyne sløve av alderdom.+ Han kunne ikke se. Derfor førte han dem bort til ham, og så kysset han dem og omfavnet dem.+ 11 Og Israel sa videre til Josef: «Jeg hadde ikke tenkt at jeg skulle få se ditt ansikt,+ men her har Gud til og med latt meg få se ditt avkom.» 12 Deretter førte Josef dem bort fra hans knær, og han bøyde seg ned med ansiktet mot jorden.+
13 Josef tok nå dem begge, Ẹfraim i sin høyre hånd, til venstre for Israel,+ og Manạsse i sin venstre hånd, til høyre for Israel,+ og førte dem bort til ham. 14 Men Israel rakte ut sin høyre hånd og la den på Ẹfraims hode,+ enda han var den yngste,+ og sin venstre hånd på Manạsses hode.+ Han la hendene slik med hensikt,* for Manạsse var den førstefødte.+ 15 Og han begynte å velsigne Josef og å si:+
«Den sanne Gud, som mine fedre Abraham og Isak vandret framfor,+
den sanne Gud, som har vært hyrde for meg i hele min tilværelse inntil denne dag,+
16 den engel som har utløst* meg fra all ulykke,+ måtte han velsigne guttene.+
Og la mitt navn bli nevnt over dem og navnet til mine fedre, Abraham og Isak,+
og la dem vokse til en stor mengde på jordens midte.»+
17 Da Josef så at hans far lot sin høyre hånd bli liggende på Ẹfraims hode, mishaget det ham,+ og han forsøkte å gripe sin fars hånd for å flytte den fra Ẹfraims hode til Manạsses hode.+ 18 Josef sa derfor til sin far: «Ikke slik, far, for dette er den førstefødte.+ Legg din høyre hånd på hans hode.» 19 Men hans far ville fortsatt ikke og sa: «Jeg vet det, min sønn, jeg vet det. Han skal også bli til et folk, og han skal også bli stor.+ Men likevel skal hans yngre bror bli større enn han,+ og hans avkom skal fullt ut svare til* nasjoner.»+ 20 Og han fortsatte å velsigne dem den dagen,+ idet han sa:
«Ved deg* skal Israel gang på gang uttale en velsignelse og si:
’Måtte Gud gjøre deg som Ẹfraim og som Manạsse.’»+
Slik fortsatte han å sette Ẹfraim foran Manạsse.+
21 Deretter sa Israel til Josef: «Se, jeg er døende,+ men Gud kommer med sikkerhet til å fortsette å være med dere og føre dere tilbake til DERES forfedres land.+ 22 Og jeg — jeg gir deg i sannhet én høyderygg* mer enn dine brødre,+ den som jeg tok fra amorittenes hånd med mitt sverd og med min bue.»
49 Senere kalte Jakob sine sønner til seg og sa: «Kom sammen, så jeg kan fortelle dere hva som skal hende dere i dagenes siste del. 2 Kom sammen og hør, dere Jakobs sønner, ja, hør på Israel, DERES far.+
3 Ruben, du er min førstefødte,+ min kraft og den første frukt av min mannskraft,+ med fortrinn i verdighet og fortrinn i styrke. 4 Skaff deg ikke fortrinn, med din hensynsløse tøylesløshet som vannmasser,*+ for du har steget opp i din fars seng.+ Den gangen vanhelliget du mitt leie.+ Han steg opp på det!
5 Sịmeon og Levi er brødre.*+ Voldsredskaper er deres nedslaktingsvåpen.*+ 6 Tre ikke inn i deres fortrolige krets,+ du min sjel. Bli ikke forent med deres forsamling,+ du mitt sinnelag,* for i sin vrede drepte de menn,*+ og i sin egenrådighet skar de over hasene på okser. 7 Forbannet være deres vrede,+ for den er grusom,+ og deres raseri, for det farer hardt fram.+ La meg fordele dem i Jakob, og la meg spre dem i Israel.+
8 Juda,+ deg kommer dine brødre til å prise.+ Din hånd kommer til å være på dine fienders nakke.+ Din fars sønner kommer til å kaste seg ned for deg.+ 9 En løveunge er Juda.+ Fra byttet, min sønn, kommer du sannelig til å stige opp. Han bøyde seg ned, han strakte seg som en løve,* og siden han er som en løve,* hvem våger å vekke ham?+ 10 Septeret* skal ikke vike fra Juda,+ heller ikke kommandostaven* fra stedet mellom hans føtter,* inntil Sjịlo* kommer;+ og ham skal folkene adlyde.*+ 11 Idet han binder sitt fullvoksne esel til en vinranke og sin eselhoppes avkom til en utsøkt vinranke,* skal han sannelig vaske sin kledning i vin og sin klesdrakt i drueblod.+ 12 Mørkerøde er hans øyne av vin, og hvite er hans tenner av melk.
13 Sẹbulon kommer til å bo ved havets strand,+ og han kommer til å være ved stranden hvor skipene ligger for anker;*+ og hans fjerneste side vil vende mot Sịdon.+
14 Jịssakar+ er et knokkelsterkt esel som ligger mellom de to saltaskene. 15 Og han kommer til å se at hvilestedet er godt, og at landet er fagert; og han kommer til å bøye sin skulder for å bære bører, og han kommer til å bli satt til tvangsarbeid som slave.
16 Dan kommer til å dømme sitt folk som en av Israels stammer.+ 17 La Dan vise seg å være en slange ved veien, en hornslange ved stien, som biter hesten i hælene så dens rytter faller bakover.+ 18 Jeg skal visselig vente* på frelse fra deg,* Jehova.+
19 Når det gjelder Gad, så kommer en røverflokk til å overfalle ham, men han kommer til å overfalle den bakerste baktroppen.+
20 Fra Ạsjer — hans brød vil være fett,+ og han kommer til å gi en konges lekre retter.+
21 Nạftali+ er en smekker* hind. Han ytrer formfullendte ord.*+
22 Et skudd* av et fruktbærende tre+ er Josef, et skudd av et fruktbærende tre ved kilden,+ som strekker sine grener* opp over en mur.+ 23 Men bueskytterne drev på med å plage ham og skjøt på ham og fortsatte å nære sterk uvilje mot ham.+ 24 Og likevel forble hans bue på et fast sted,+ og hans sterke hender* var smidige.*+ Fra Jakobs Mektiges hender,+ derfra kommer Hyrden, Israels Stein.+ 25 Han er fra din fars Gud,*+ og han skal hjelpe deg;+ og han er med Den Allmektige,+ og han skal velsigne deg med velsignelser fra himlene der oppe,+ med velsignelser fra vanndypet* som ligger der nede,+ med brysters og morslivs velsignelser.+ 26 Din fars velsignelser skal sannelig overgå de evige fjells velsignelser,+ de varige høyders prydelse.*+ De skal fortsette å være over Josefs hode, ja over issen på ham som er tatt ut* blant sine brødre.+
27 Bẹnjamin kommer stadig til å rive i stykker som en ulv.+ Om morgenen kommer han til å fortære dyret som er røvet, og om kvelden kommer han til å dele bytte.»+
28 Alle disse er Israels tolv stammer, og dette er hva deres far sa til dem da han velsignet dem. Han velsignet dem hver især i samsvar med hans egen velsignelse.+
29 Deretter befalte han dem og sa til dem: «Jeg samles nå til mitt folk.+ Begrav meg hos mine fedre i den hulen som ligger på hetitten Ẹfrons mark,+ 30 i den hulen som ligger på Makpẹla-marken, som ligger foran Mạmre i Kạnaans land, den mark som Abraham kjøpte av hetitten Ẹfron som en eiendom til gravsted.+ 31 Der begravet de Abraham og Sara, hans hustru.+ Der begravet de Isak og Rebẹkka, hans hustru,+ og der begravet jeg Lea. 32 Marken som ble kjøpt,* og hulen som ligger på den, var fra Hets sønner.»+
33 Dermed var Jakob ferdig med å gi befalinger til sine sønner. Så trakk han føttene opp i sengen og utåndet og ble samlet til sitt folk.+
50 Da kastet Josef seg ned over sin fars ansikt+ og brast i gråt over ham og kysset ham.+ 2 Deretter befalte Josef sine tjenere, legene, å balsamere+ hans far. Legene balsamerte så Israel, 3 og de brukte fulle førti dager på ham, for så mange dager bruker de vanligvis på balsameringen, og egypterne fortsatte å felle tårer over ham i sytti dager.+
4 Til slutt var gråtedagene over ham forbi, og Josef talte til faraos husstand og sa: «Hvis jeg nå har funnet velvilje for DERES øyne,+ så tal, det ber jeg dere om, i faraos påhør og si: 5 ’Min far lot meg sverge,+ idet han sa: «Se, jeg er døende.+ I mitt gravsted som jeg har gravd for meg i Kạnaans land,+ der skal du begrave meg.»+ Og nå ber jeg deg: La meg dra opp og begrave min far; deretter vil jeg vende tilbake.’» 6 Da sa farao: «Dra opp og begrav din far, slik som han lot deg sverge.»+
7 Så drog Josef opp for å begrave sin far, og alle faraos tjenere, de eldste*+ i hans husstand og alle de eldste i Egypts land drog opp sammen med ham, 8 foruten hele Josefs husstand og hans brødre og hans fars husstand.+ Bare sine små barn og sitt småfe og sitt storfe lot de bli igjen i landet Gọsen. 9 Dessuten drog både vogner+ og hestfolk opp sammen med ham, og leiren ble meget stor. 10 Så kom de til Ạtads* treskeplass,+ som ligger i Jordan-området,+ og der holdt de en meget stor og omfattende klage, og han lot sørgehøytidelighetene for sin far pågå i sju dager.+ 11 Og landets innbyggere, kanaaneerne, fikk se sørgehøytidelighetene på Ạtads treskeplass, og de utbrøt: «Dette er en tung sorg for egypterne!» Derfor fikk stedet navnet Ạbel-Mịsrajim;* det ligger i Jordan-området.+
12 Og hans sønner gikk i gang med å gjøre med ham nøyaktig som han hadde befalt dem.+ 13 Hans sønner førte ham altså til Kạnaans land og begravet ham i hulen på Makpẹla-marken, den mark som Abraham hadde kjøpt som en eiendom til gravsted av hetitten Ẹfron, foran Mạmre.+ 14 Deretter, etter at Josef hadde begravet sin far, vendte han tilbake til Egypt, han og hans brødre og alle som var dratt opp sammen med ham for å begrave hans far.
15 Da Josefs brødre så at deres far var død,* begynte de å si: «Kanskje Josef nærer sterk uvilje mot oss,+ så han sørger for å gjengjelde oss alt det onde som vi har gjort mot ham.»+ 16 De uttalte derfor en befaling til Josef med disse ord: «Din far gav en befaling før han døde, idet han sa: 17 ’Dette er hva dere skal si til Josef: «Jeg bønnfaller deg, tilgi+ dine brødres opprør, det ber jeg deg om, og deres synd, at de har gjort ondt mot deg.»’+ Og nå ber vi deg: Tilgi det opprør som din fars Guds tjenere har gjort seg skyldig i.»+ Og Josef brast i gråt da de talte til ham. 18 Deretter kom hans brødre også og falt ned for ham og sa: «Se, vi er som slaver* for deg!»+ 19 Da sa Josef til dem: «Vær ikke redde, for er jeg i Guds sted?+ 20 Når det gjelder dere, så tenkte dere å gjøre ondt mot meg. Gud tenkte det til det gode, i den hensikt å handle som på denne dag, for å bevare mange mennesker i live.+ 21 Så vær nå ikke redde. Jeg skal selv fortsette å forsyne dere og DERES små barn med mat.»+ Slik trøstet han dem og talte beroligende til dem.*
22 Og Josef ble boende i Egypt, han og hans fars hus; og Josef levde i hundre og ti år. 23 Og Josef fikk se Ẹfraims sønner i tredje generasjon*+ og også sønnene til Mạkir,+ Manạsses sønn. De ble født på Josefs knær.+ 24 Til slutt sa Josef til sine brødre: «Jeg er døende; men Gud kommer visselig til å vende sin oppmerksomhet mot dere,+ og han kommer med sikkerhet til å føre dere opp fra dette landet til det landet som han sverget om overfor* Abraham, Isak og Jakob.»+ 25 Josef lot derfor Israels sønner sverge, idet han sa: «Gud kommer visselig til å vende sin oppmerksomhet mot dere. Dere skal derfor føre mine ben opp herfra.»+ 26 Så døde Josef, hundre og ti år gammel; og de lot ham balsamere,+ og han ble lagt i en kiste i Egypt.
«I begynnelsen». Hebr.: Bere’sjịth. Dette første ordet i Bibelen blir på hebr. brukt som navn på Bibelens første bok. I LXXVg blir boken kalt «Genesis».
«Gud». Hebr.: אֱלֹהִים (’Elohịm), uten bestemt artikkel. Med den bestemte artikkel forekommer ’Elohịm, «Gud», første gang i 5:22. Tittelen ’Elohịm er majestetsflt., som blir brukt for å betegne storhet, verdighet og opphøydhet. Flertallsformen betegner altså ikke flere guder el. en guddom bestående av flere personer. Gr.: ὁ θεός (ho theọs), ent. (med den bestemte artikkelen ho), som betegner én særskilt «Gud». Jf. fotn. til Dom 16:23.
El.: «de brusende vanns; urhavets». Hebr.: thehọm; LXX(gr.: tes abỵssou)Vg(lat.: abỵssi): «avgrunnens». Se fotn. til 7:11, «vanndyp». Jf. fotn. til 6:17, «vannflommen».
«og . . . virksomme kraft». El.: «og . . . ånd». Hebr.: werụach. Ordet rụach, som oftest blir oversatt med «ånd», kan også oversettes med «vind» og andre uttrykk som betegner en usynlig virksom kraft. Se fotnoter til 3:8, «bris», og 8:1.
El.: «vannmassenes; vannets»; flt. på hebr.
«Og . . . tok til å si». Hebr.: wajjọ’mer (av ’amạr). Det første av mer enn 40 steder i 1Mo, kap. 1, der et hebr. verb i imperfektum blir brukt for å angi fremadskridende handling. Se f.eks. v. 16, 21 (og fotnoter). Se også tillegget, 3C.
Bokst.: «etter sitt slag». Hebr.: leminọ; gr.: katạ gẹnos; lat.: iụxta gẹnus sụum. Betegnelsen «slag» refererer tydeligvis til en gruppe livsformer som kan krysses med hverandre innenfor gruppens grenser, og kan omfatte mer enn det man ofte legger i betegnelsen «art» i moderne naturvitenskapelig terminologi.
El.: «årstider».
«Og . . . gikk i gang med å danne». Hebr.: wajjạ‛as (av ‛asạh). Forskjellig fra verbet «skape» (hebr.: barạ’), som er brukt i v. 1, 21, 27; 2:3. Fremadskridende handling er angitt ved at det hebr. verbet står i imperfektum. Se tillegget, 3C.
«av levende sjeler». Hebr.: nẹfesj chajjạh, ent.; gr.: ψυχῶν ζωσῶν (psykhọn zosọn, flt.). Det siktes til havdyr. På hebr. blir det samme uttrykket brukt om mennesket i 2:7. Se tillegget, 4A.
«Og . . . gikk i gang med å skape». Hebr.: wajjivrạ’ (av barạ’). Fremadskridende handling er angitt ved at det hebr. verbet står i imperfektum. Se tillegget, 3C.
«levende sjel». Hebr.: nẹfesj hachajjạh, ent.; gr.: ψυχὴν ζῴων (psykhẹn [ent.] zoion [flt.], «sjel av levende»).
El.: «tamme dyr». Hebr.: behemạh, ent. Jf. fotn. til Job 40:15.
«[andre] dyr som beveger seg». Det hebr. ordet, rẹmes, som også blir oversatt med «kryp», betegner tydeligvis dyr som beveger seg nær bakken, for eksempel gnagere, krypdyr, insekter og forskjellige smådyr.
«og . . . ville dyr». El.: «og . . . levende skapninger». Hebr.: wechajethọ, ent. I v. 28 er det samme ordet gjengitt med «levende skapning».
«Gud». Hebr.: ’Elohịm. Se fotn. til v. 1, «Gud».
«La oss danne». Hebr.: na‛asẹh. Se fotn. til v. 16.
El.: «mennesker av jord; jordmennesker». Hebr.: ’adhạm, ent., uten bestemt artikkel, brukt kollektivt. Det hebr. ordet ’adhạm er øyensynlig beslektet med ordet ’adhamạh, som betyr «jord».
«i vårt bilde». Hebr.: betsalmẹnu (av tsẹlem, «bilde; avbildning; skyggebilde»).
«som beveger seg». El.: «som kryper». Hebr.: haromẹseth; lat.: quae movẹntur.
Hebr.: hinnẹh; en interjeksjon som henleder oppmerksomheten på det som følger etter. Oftest gjengitt med imperativen «se».
«liv som en sjel». Bokst.: «levende sjel». Hebr.: nẹfesj chajjạh; også gjengitt med «levende sjel(er)» i v. 20; 2:7.
Bokst.: «en dag, den sjette».
«og han begynte å hvile». Hebr.: wajjisjbọth (av sjavạth). Det hebr. verbet står i imperfektum, en verbform som bringer tanken hen på noe ufullstendig, vedvarende el. fremadskridende. Se tillegget, 3C.
«og å hellige den». El.: «og å gjøre den hellig (behandle den som hellig)». Hebr.: waiqaddẹsj ’othọ; lat.: et sanctificạvit ịllum. Se fotn. til 2Mo 31:13.
«har . . . hvilt». El.: «hviler». Hebr.: sjavạth («hvile; avstå [fra arbeid]»), perfektum. Verbet brukes om noe som kjennetegner en person, i dette tilfellet Gud på den sjuende dagen i skapelsesuken. Denne gjengivelsen av sjavạth stemmer med den inspirerte bibelskribentens argumentasjon i He 4:3–11. Se fotn. til v. 2.
El.: «Dette er [himlenes og jordens] opprinnelseshistorie». Hebr.: ’ẹlleh tholedhọth; bokst.: «Disse er . . . opprinnelser (frambringelser; avlinger)»; gr.: Haute he bịblos genẹseos, «Dette er boken om . . . opprinnelse (tilblivelse)»; lat.: ịstae generatiọnes, «Disse er . . . tilblivelser (herkomster)». Jf. fotn. til Mt 1:1.
«Jehova». Hebr.: יְהוָה (JHWH, her vokalisert som Jehwạh). Navnet betyr «han lar (får til å) bli», el. «han forårsaker at . . . blir (til)» (av hebr. הָוָה [hawạh, «å bli»]); LXXA(gr.): kỵrios; syr.: Marja’; lat.: Dọminus. Det første stedet hvor Guds særskilte personlige navn, יהוה (JHWH), forekommer; disse fire hebr. bokstavene kalles «tetragrammet». Dette navnet betegner Jehova som «den som har en hensikt og gjennomfører den». Bare den sanne Gud kan med rette bære dette navnet. Se tillegget, 1A.
«Jehova Gud». Hebr.: Jehwạh ’Elohịm. Dette uttrykket, uten den hebr. bestemte artikkelen ha foran ’Elohịm, forekommer 20 ganger i 1Mo 2 og 3. Det første stedet hvor uttrykket Jehwạh ha’Elohịm forekommer (altså med den bestemte artikkel), er 1Kr 22:1. Det blir gjengitt med «Jehova, den sanne Gud». Se tillegget, 1A.
El.: «Men en damp». Hebr.: we’ẹdh; LXX(gr.: pegẹ de)Vg(lat.: sed fons)Sy: «Men en kilde», noe som bringer tanken hen på en underjordisk ferskvannsstrøm; T: «Men en sky».
El.: «leire», ifølge senere tiders bruk av det hebr. ordet i pottemakerkunsten. Hebr.: ‛afạr.
«livspust». El.: «livets ånde». Hebr.: nisjmạth (av nesjamạh) chajjịm.
«en levende sjel». Bokst.: «til en levende sjel [pustende skapning]». Hebr.: lenẹfesj chajjạh; gr.: εις ψυχὴν ζῶσαν (eis psykhẹn zọsan); lat.: in ạnimam vivẹntem. Se 1:20, 21, 30; 1Kt 15:45; tillegget, 4A.
«Jehova». Hebr.: Jehwạh; LXXP. Oxy. VII.1007. På dette bladet av et velinhåndskrift fra 200-tallet evt. er Guds navn, «Jehova», i v. 8 og 18 gjengitt med dobbelt jodh (den første bokstaven i tetragrammet), skrevet som to z-er med en vannrett strek gjennom. Se tillegget, 1C, pkt. 6.
«en hage [el.: park] i Eden». Hebr.: gan-be‛Ẹdhen («Eden» betyr «glede; behag»); LXXBagster(gr.): parạdeison en Edẹm; lat.: paradịsum voluptạtis, «gledens paradis».
«fra begynnelsen», Vg.
«som gikk ut». På hebr. et partisipp som bringer tanken hen på en kontinuerlig strøm.
Hebr.: Kusj; LXXVg: «Etiopia».
Hebr.: Chiddẹqel; LXXVg: «Tigris».
«Assyria». Hebr.: ’Asjsjụr; LXXVg: «assyrerne».
«Eufrat», LXXVg; hebr.: Ferạth.
«skal du visselig dø». Bokst.: «skal du døende dø». Hebr.: moth tamụth (foranstilt infinitiv absolutus som forsterkning av den bøyde verbformen). Det første stedet i Bibelen hvor døden er nevnt. Se fotn. til Ese 3:18.
Se tillegget, 1C, pkt. 6.
El.: «som en som kompletterer ham; som en som passer til ham».
Det var fortsatt den sjette skapelsesdagen. Verbet «forme» står på hebr. i imperfektum, noe som her angir vedvarende el. fremadskridende handling. Se tillegget, 3C.
Bokst.: «fant han ingen hjelper».
Hebr.: Jehwạh.
El.: «Adam». Hebr.: ha’adhạm. Se fotn. til 3:8, «mennesket».
Bokst.: «manninne». Hebr.: ’isjsjạh (av ’isj, «mann», med hunkjønnsendelsen -ah).
«av mannen». Hebr.: me’ịsj.
El.: «kvinne».
El.: «Adam». Hebr.: ha’adhạm.
«trærne i hagen». Bokst.: «hagens tre». Ordet for «tre» står i ent. på hebr., men er brukt i kollektiv betydning om en lund el. skog.
«den . . . den». El.: «det . . . det», dvs. treet.
«Dere skal visselig ikke dø.» Bokst.: «Dere skal ikke døende dø.» Hebr.: lo’-mọth temuthụn. Jf. 2:17.
«DERES». For å skille mellom 2. og 3. person av det personlige pronomens genitivform i flertall, som er likelydende på norsk, brukes store bokstaver (kapiteler) i 2. person, som her, og små bokstaver i 3. person. Jf. f.eks. 1:12: «deres».
«som Gud». Hebr.: kE’lohịm, uten bestemt artikkel. Tittelen er majestetsflt.
«å se på», LXXSyVg. Bokst.: «til å gi innsikt (visdom; forstand)».
«til sin mann». Hebr.: le’isjạh.
El.: «lyden av Jehova Gud».
«på den tiden av dagen da det blåste en bris». Bokst.: «ved dagens bris (vind)». Hebr.: lerụach hajjọm. Det hebr. ordet rụach er oversatt med «virksom kraft» i 1:2.
El.: «Adam»; el.: «mennesket av jord; jordmennesket». Hebr.: ha’adhạm; LXXSyVg: «Adam».
El.: «Adam». Hebr.: ha’adhạm.
El.: «som du satte ved min side».
Hebr.: Jehowạh. Det første av en rekke steder i BHS hvor Guds navn også er forsynt med et vokaltegn som angir vokalen «o». Se fotn. til 2:4, «Jehova»; tillegget, 1A.
El.: «er du forbannet som intet annet av».
El.: «bite i».
El.: «ditt avkom». Hebr.: zar‛akhạ (av zẹra‛)
«Han», M(hebr.: hu’)LXXSyVghss.
Denne gjengivelsen stemmer med ordene i Ro 16:20, hvor det blir brukt et gr. ord som betyr «knuse», i et utsagn som henspiller på denne uttalelsen fra Guds side.
«knuse hans hæl». El.: «såre ham i hælen». Hankjønnspronomen («hans»; el.: «ham»), i tråd med MLXXSy. Det siktes til kvinnens «ætt», hankj. på hebr.
Bokst.: «øke din smerte og ditt svangerskap». Uttrykksmåten er en hendiadys, dvs. en stilfigur som består i at én tanke blir uttrykt ved hjelp av to ord forbundet med «og».
El.: «ditt begjær; din lyst; din lengsel».
«Eva». Hebr.: Chawwạh (hunkj.), som betyr «(den) levende»; gr.: Zoẹ, «liv»; Vgc(lat.): Hẹva.
«til uavgrenset tid». El.: «evig». Se fotn. til 21:33.
Se fotn. til 2:4, «Jehova Gud».
Navnet betyr «noe som er frambrakt». Eva forklarer hvorfor hun gav ham dette navnet.
«Jeg har frambrakt». Hebr.: qanịthi (av qanạh, «frambringe»).
Bokst.: «noen dager».
El.: «også».
El.: «han fikk et dystert uttrykk i ansiktet».
El.: «vil du ikke da bli opphøyd?»
El.: «og den ønsker (higer etter) å få tak i deg».
«La oss gå ut på marken», ifølge SamLXXItSy; Vg: «La oss gå ut i det fri.» Ordene mangler i M; i noen hss. og tekstutgaver er det et åpent rom her.
Bokst.: «Røsten av [din brors blod]».
Det hebr. ordet for «blod» står her i flt. og blir brukt om det utgytte blodet; det følges av et partisipp, gjengitt med «roper», som også står i flt.
El.: «sin grøde». Hebr.: kochạh.
«Derfor». Hebr.: lakhẹn; LXXSyVg leser den hebr. grunnteksten som lo’ khen og oversetter den derfor: «Ikke slik!»
El.: «landet Nod».
Bokst.: «far».
El.: «fløyte». Det siktes muligens til et blåseinstrument som bestod av flere rør.
Bokst.: «hamret».
«Da diktet . . . disse ord». Bokst.: «Og . . . gikk i gang med å si», imperfektum på hebr. (Se tillegget, 3C.) Gjengivelsen «diktet» er passende i dette tilfellet, ettersom det Lamek sa, har en poetisk form.
«det jeg sier». El.: «min sang; mitt dikt». Hebr.: ’imrathị. I Bibelen blir dette ordet brukt i poetiske sammenhenger.
Den hebr. partikkelen ki foran ordet ’isj, «en mann», innleder bare det poetiske utsagnet og krever ingen oversettelse.
Bokst.: «for mitt sår».
Bokst.: «for mitt slag».
Betyr «satt; innsatt», dvs. i stedet for el. som en erstatning for.
El.: «et annet avkom».
Bokst.: «ble det begynt», passiv form på hebr.
El.: «Adam»; el.: «menneskeslekt». Hebr.: ’adhạm.
El.: «ble etter hvert». Det hebr. verbet står i imperfektum.
El.: «Hanok». Navnet betyr «en som er opplært; innviet». Hebr.: Chanọkh.
«fortsatte han å vandre med». LXX: «behaget han». Jf. He 11:5.
«den sanne Gud». Hebr.: ha’Elohịm; det første stedet hvor ’Elohịm, «Gud», forekommer med den bestemte artikkel, ha, og derfor er gjengitt med «den sanne Gud». I GK, § 126 e, sies det: «אֱלֹהִיםהָ el. הָאֵל ὁ θεός, den eneste sanne Gud». Se tillegget, 1F.
«Gud». Hebr.: ’Elohịm, uten bestemt artikkel.
«for Gud forflyttet ham», LXX. Jf. He 11:5.
Betyr trolig «hvile; trøst».
«sønner». LXXA: «engler».
El.: «han». Hebr.: hu’, hankj. på hebr.; viser tilbake til «mennesket», ikke til «min ånd».
El.: «bare».
El.: «Fellerne». Hebr.: hannefilịm, «de som får andre til å falle».
«de veldige». El.: «de mektige; de sterke». Hebr.: haggibborịm.
Bokst.: «navnets menn».
Bokst.: «dagen».
«blant sine samtidige». Bokst.: «blant (i) sine generasjoner». Hebr.: bedhorothạw (grunnform: dor).
El.: «alle mennesker». Jf. fotn. til Apg 2:17, «over all slags kjød».
«av tømmer av et harpiksholdig tre». Bokst.: «av gofertrær». Det siktes til en harpiksholdig tresort, muligens sypress.
El.: «celler; kamre».
En alen tilsvarer 44,5 cm.
El.: «en lysåpning». Hebr.: tsọhar.
«med en høyde på en alen». Bokst.: «inntil en alen ovenfra».
El.: «himmelhavet; himmeloseanet». Hebr.: hammabbụl; lat.: dilụvii (av dilụvium, «oversvømmelse; vannflom»). Se fotn. til 7:6.
El.: «alle kjødelige skapninger». Jf. fotn. til v. 12.
Bokst.: «som livets virksomme kraft [el.: «ånd»] [er] i». Hebr.: ’asjer-bọ rụach chajjịm. Her betyr rụach «virksom kraft; ånd». Se fotn. til 1:2, «virksomme kraft».
Bokst.: «etter dets slag». Hebr.: leminẹhu. Se fotn. til 1:11.
«sju av hvert». Bokst.: «sju sju».
Bokst.: «en mann og hans hustru».
El.: «en ætt». Hebr.: zẹra‛.
Se fotn. til v. 6.
«Gud», MLXXSy; SamTJ,OVghss: «Jehova». Dette er et av de stedene hvor hss. til Vg støtter bruken av Guds navn. Se fotn. til 1Mo 7:9 i BHK og BHS; tillegget, 1A.
Se fotn. til v. 6.
«den andre måneden». Etter utgangen av Egypt, da israelittene på Jehovas befaling innførte et hellig (religiøst) kalenderår, ble dette den åttende måneden, bul. Den svarer til siste halvdel av oktober og første halvdel av november. Se tillegget, 8B.
«det . . . vanndyp». El.: «de . . . brusende vann; det . . . vanntak (vannsvøp)». Hebr.: tehọm; LXX: «avgrunnen»; Vg: «den . . . avgrunn». Se fotn. til 1:2, «vanndypets». Ifølge 1:7 må dette ha vært «vannene . . . over det utstrakte rom». Jf. fotn. til 6:17, «vannflommen».
El.: «vinduer». LXX: «vannfall (katarakter)».
Se fotn. til 6:17, «som livskraften er virksom i».
El.: «himmelhavet; himmeloseanet». Se fotn. til 6:17, «vannflommen».
«livskraftens pust virksom». Bokst.: «livets virksomme krafts [el.: «ånds»] pust». Hebr.: nisjmath-rụach chajjịm.
Hebr.: rụach; tidligere gjengitt med «virksom kraft; bris; ånd».
El.: «vanntakets; vannsvøpets». Se fotn. til 7:11, «vanndyp».
El.: «vinduer».
«gradvis trakk de seg tilbake». Bokst.: «gående og tilbaketrekkende; gåing og tilbaketrekking».
«den sjuende måneden». Svarer til måneden abib (nisan), den første måneden i jødenes hellige kalender etter utgangen av Egypt. Abib svarer til siste halvdel av mars og første halvdel av april. Se tillegget, 8B.
«fortsatte å avta gradvis». Bokst.: «var gående og avtagende».
«den tiende måneden». Svarer til måneden tammuz, den fjerde måneden i jødenes hellige kalender etter utgangen av Egypt. Tammuz svarer til siste halvdel av juni og første halvdel av juli. Se tillegget, 8B.
Bokst.: «fortsatte å gå (fly) ut, gående ut og tilbakevendende».
El.: «fot». «Fotsåle» er en bokst. overs. av det hebr. uttrykket.
«den første måneden». Svarer til måneden etanim (tisjri), den sjuende måneden i jødenes hellige kalender etter utgangen av Egypt. Etanim svarer til siste halvdel av september og første halvdel av oktober. Se tillegget, 8B.
El.: «beroligende».
Bokst.: «I alle jordens dager».
El.: «liv». Se fotn. til 1:30.
«Blodet av DERES sjeler». El.: «DERES livs blod».
El.: «menneskenes». Hebr.: ha’adhạm.
«enhver». Bokst.: «en mann». Hebr.: ’isj.
Hebr.: nẹfesj, som i 2:7; gr.: ten psykhẹn.
El.: «ætt».
«setter jeg herved». El.: «skal jeg med sikkerhet sette». Det hebr. verbet står i perfektum.
Bokst.: «hele jorden».
Bokst.: «en jordens (åkerjordens; moldjordens) mann».
Bokst.: «kappen».
Bokst.: «var vendt bakover».
Bokst.: «La ham bli slavers slave».
Hebr.: Jehowạh. Se fotn. til 3:14, «Jehova».
El.: «tjener».
«bo». El.: «telte; oppholde seg».
«Rodanim», SamLXX. Se fotn. til 1Kr 1:7, «Rodanim».
«befolkningen på nasjonenes øyer». Bokst.: «nasjonenes øyer (kystland)».
«en veldig mann». Hebr.: gibbọr. Ordet forekommer første gang i 6:4, andre gang i dette verset og så to ganger i v. 9.
Bokst.: «en veldig mann i jakt».
«i opposisjon til». Bokst.: «foran; framfor», men i betydningen «mot; i tross mot; i opposisjon til», som i 4Mo 16:2; Jos 7:12, 13; 1Kr 14:8; 2Kr 14:10; Job 23:4, hvor det samme uttrykket forekommer. Hebr.: lifnẹ; gr.: enantịon, «framfor; mot».
El.: «kongerike; kongedømme».
«Babel», MSamSy; LXXVg: «Babylon».
«Lasja». Svarer ifølge tradisjonen til Kallirrhoe, ved østbredden av Dødehavet.
Betyr «deling»; el.: «strøm; bekk».
El.: «jordens befolkning».
El.: «samme språk». Bokst.: «én leppe», MLXXVg.
«og også et tårn». Hebr.: umighdạl; gr.: kai pỵrgon; lat.: et tụrrem.
El.: «lage oss et monument». Bokst.: «gjøre oss et navn».
Bokst.: «høre på».
«Babel». Hebr.: Bavẹl. Moses avledet navnet «Babel» av verbalroten balạl, «forvirre», og tilla dermed «Babel» betydningen «forvirring». SyVg: «Babel»; LXX: Sỵgkhysis, «forvirring». Akkadisk: Bab-ilu. Byens innbyggere hevdet at navnet var en sammensetning av bab (port) og ilu (gud) (på hebr. ’el) og betydde «Guds port».
El.: «jordens befolknings».
I LXX lyder v. 12 og 13 slik: (12) «Og Arpaksjad levde i hundre og trettifem år og ble far til Kainan. (13) Og etter at Arpaksjad var blitt far til Kainan, levde han i fire hundre og tretti år og ble far til sønner og døtre, og han døde. Og Kainan levde i hundre og tretti år og ble far til Sjelah. Og etter at Kainan var blitt far til Sjelah, levde han i tre hundre og tretti år og ble far til sønner og døtre, og han døde.» I LXX blir altså navnet Kainan skutt inn mellom navnene Arpaksjad og Sjelah. Jf. Lu 3:36.
El.: «mens hans far Tarah ennå levde». Bokst.: «for sin far Tarahs ansikt».
El.: «i Ur i Kaldea».
Bokst.: «de drog ut med dem», M; Sy: «han drog ut med dem»; SamLXXVg: «han førte dem ut».
El.: «og fra ditt hjem (hjemsted)».
«skal bli velsignet», LXXVg. Se fotn. til 22:18, «skal . . . visselig velsigne seg».
Settes i forbindelse med nåtidens Nabulus (Nablus), nærmere bestemt med Tell Balata, som ligger like i nærheten.
El.: «kunngjøre; forkynne». Se 2Mo 34:5.
El.: «mot sør; mot sydlandet», dvs. mot den sørlige delen av det lovte land.
Tittelen «farao» står overalt i M uten bestemt artikkel.
SamLXX tilføyer: «og Lot sammen med ham».
El.: «kunngjorde; forkynte».
Bokst.: «[Er] ikke hele landet foran deg?»
«-distriktet». El.: «-bekkenet». Hebr.: kikkạr. Uttrykket «Jordan-distriktet», el. bare «Distriktet», betegner i første rekke det nesten sirkelrunde området i den nedre delen av Jordandalen omkring Jeriko.
«paradis», LXXSyVg.
«Soan», Sy.
Bokst.: «mot Negev».
Bokst.: «mot havet», dvs. Middelhavet.
El.: «Så reiste Abram fra sted til sted og slo opp sitt (sine) telt.»
«Nå skjedde det i de dager da». Hebr.: waihị bimẹ. Denne frasen forekommer seks ganger i M; her, i Rut 1:1; Est 1:1; Jes 7:1; Jer 1:3, og, med et innskudd, i 2Sa 21:1. Det blir brukt om en periode med prøvelser som ender med velsignelse.
«konge». Hebr.: mẹlekh; det første stedet hvor denne tittelen forekommer; den står uten bestemt artikkel og blir etterfulgt av et egennavn i genitiv.
«over nasjoner», LXXVg.
Pronomenet «disse» viser tydeligvis tilbake til de kongene som er nevnt i v. 1.
El.: «Markenes dal; Åkrenes dal».
Bokst.: «de».
«hebreeren». Hebr.: ha‛ivrị; det første stedet hvor dette ordet forekommer; neste sted er 39:14, 17.
Bokst.: «eiere av (herrer til) en pakt». Hebr.: ba‛alẹ verịth.
El.: «hans slektning», dvs. hans brorsønn.
«slaver som var født i hans husstand». Bokst.: «fødte av hans hus». De var barn av slaver og altså ikke kjøpt.
Bokst.: «til venstre», dvs. når man står vendt mot øst.
El.: «Slettedalen». Denne dalen lå i nærheten av Salem, el. Jerusalem.
«prest». Hebr.: khohẹn; det første stedet hvor dette ordet forekommer.
«for Den Høyeste Gud». Hebr.: le’Ẹl ‛Eljọn. Det hebr. ordet for «Gud» her er ikke ’Elohịm, men ’El; ordet ’El står uten bestemt artikkel, selv om det etterfølges av adjektivet ‛Eljọn, «Høyeste».
«han som har frambrakt». LXXVg: «som har skapt»; men i v. 22 har Vg: «himmelens og jordens eier».
Bokst.: «han».
«en tiendedel». El.: «tiende». Det første stedet hvor ordet for «tiende» el. «tiendedel» forekommer.
«sjelene», M(hebr.: hannẹfesj, ent., men brukt i kollektiv betydning)SyVg; LXX: «mennene».
«Jeg er din beskytter og din meget store lønn», Vg.
«Suverene Herre Jehova». Hebr.: ’Adhonai Jehwịh. På de stedene hvor Guds navn står etter tittelen ’Adhonai, slik det gjør her, er konsonantene i navnet (JHWH) forsynt med andre vokaltegn enn de vanlige. Her har BHK og BHS Jehwịh i stedet for Jehwạh, mens Gins. har Jehowịh i stedet for Jehowạh. Se tillegget, 1E.
Bokst.: «fra dine innvoller».
«trodde». Det første stedet hvor begrepet «tro» er nevnt, noe som harmonerer godt med at Abraham i Ro 4:11 blir omtalt som «far til alle dem som har tro mens de er uomskåret».
Hebr.: Jehwịh; der hvor tetragrammet forekommer i dette verset i M, var det i LXXP. Oxy. IV.656 opprinnelig satt av et åpent rom med plass til fire bokstaver. Se The Oxyrhynchus Papyri, del IV, ved B.P. Grenfell og A.S. Hunt, London 1904, s. 30, 33.
«meg», MLXXVg; Sy: «deg».
Bokst.: «en skrekk, et stort mørke».
Bokst.: «skar». LXX: diẹtheto [ . . . diathẹken], «inngikk (sluttet) [ . . . en pakt]».
«og deg». Bokst.: «og mellom deg». Hebr.: uvenẹjkha. I M er bokstaven jodh som følger etter nun med sẹghol, markert med et ekstraordinært punkt av soferim (jødiske avskrivere), kanskje fordi de ville henlede oppmerksomheten på stavemåten. Se tillegget, 2A.
El.: «plage».
«Jehovas engel». Hebr.: mal’ạkh Jehwạh; det første stedet hvor dette uttrykket forekommer.
Betyr «Gud hører (lytter)».
El.: «et villesel». Se Job 39:5.
Hebr.: ’El.
El.: «en Gud som ser meg»; el.: «en Gud som lar seg bli sett (som viser seg)».
El.: «også».
«sett på [bokst.: etter] ham». Ang. gjengivelsen «på»: Se JThS, bd. 50, 1949, s. 179.
«Derfor kalte hun brønnen», Sy.
Betyr «brønnen til den levende som ser meg».
«Gud Den Allmektige». Hebr.: ’El Sjaddai.
Hebr.: ’Elohịm, flt., uten bestemt artikkel.
Betyr «far er høy (opphøyd)». Hebr.: ’Avrạm.
Betyr «far til en stor mengde». Hebr.: ’Avrahạm.
«Gud». Bokst.: «til en Gud». Hebr.: lE’lohịm, flt., uten bestemt artikkel.
El.: «den som er sønn av en slave».
Bokst.: «sølv». Hebr.: kẹsef.
El.: «utslettes».
Betyr muligens «stridslysten». Hebr.: Sarai.
Betyr «fyrstinne». Hebr.: Sarạh.
Se tillegget, 1F.
Betyr «latter». Hebr.: Jitschạq; et onomatopoetikon (lydhermende ord); lyden av ordet antyder betydningen.
«høvdinger». Hebr.: nesi’ịm (ent.: nasị’); Vg: «førere; ledere»; LXX: «nasjoner».
Dette er det første av de 134 stedene der soferim (jødiske avskrivere) endret JHWH til ’Adhonai. De foretok denne endringen på grunn av en misforstått ærefrykt for Guds navn. Se tillegget, 1B.
En sea tilsvarer 7,33 l.
«til ham». Dette uttrykket er i M markert med ekstraordinære punkter av soferim; det skaper imidlertid ikke behov for noen endring i oversettelsen. Se tillegget, 2A.
«neste år på denne tiden». El.: «på denne tiden til våren». Vg: «på denne (den samme) tiden, med livet som ledsager». Jf. Ro 4:17–20.
Bokst.: «hadde det ikke lenger på kvinners vis». Den dag i dag det vanlige hebr. uttrykket for det å ha menstruasjon.
El.: «glede».
Bokst.: «og min herre». Hebr.: wa’dhonị. Sara blir rosende omtalt for at hun kaller sin mann «min herre». Se 1Pe 3:6.
«Og Jehova». Hebr.: waJhowạh.
Den første av soferims 18 tekstrettelser, den eneste i 1Mo. M: «men Abraham stod fremdeles foran Jehova». Se tillegget, 2B.
Se fotn. til v. 3.
Se fotn. til v. 3.
Se fotn. til v. 3.
Se fotn. til v. 3.
«i én pøbelflokk». El.: «fra alle kanter».
Bokst.: «den (henne)», hunkj. på hebr.; viser til «byen», hunkj. på hebr.
El.: «de som hadde til hensikt å ta».
«de», LXXSyVgc.
El.: «Bekkenet». Se fotn. til 13:10, «-distriktet».
Et av de 134 stedene der soferim (jødiske avskrivere) endret JHWH til ’Adhonai. Se tillegget, 1B.
El.: «din lojale kjærlighet». Hebr.: chasdekhạ.
El.: «er det ikke en liten ting?»
El.: «også i dette».
Betyr «litenhet».
«se seg tilbake», SyVg.
«eller da hun stod opp». Hebr.: uvequmạh. I M er den andre waw-en markert med et ekstraordinært punkt av soferim, kanskje fordi de ville henlede oppmerksomheten på stavemåten. Se tillegget, 2A.
Betyr «fra far». Hebr.: Mo’ạv. LXX tilføyer: «idet hun sa: ’Fra min far’».
Betyr «sønn av mitt folk», dvs. «sønn av mine slektninger», ikke sønn av fremmede, som f.eks. innbyggerne i Sodoma. Hebr.: Ben-‛Ammị.
Trolig en tittel.
Et av de 134 stedene der soferim (jødiske avskrivere) endret JHWH til ’Adhonai. Se tillegget, 1B.
«en profet». Hebr.: navị’; det første stedet hvor dette ordet forekommer.
Hebr.: ’Elohịm, majestetsflt. som uttrykk for Abrahams Guds opphøyde stilling.
«lot . . . vandre bort», flt. i M i overensstemmelse med ’Elohịm, «Gud»; Sam: «lot . . . vandre bort», ent.
El.: «din lojale kjærlighet». Hebr.: chasdẹkh.
El.: «ligger åpent for deg». Bokst.: «[er] foran deg».
«sølvpengestykker», dvs. sølvsekler. Hebr.: kẹsef.
El.: «han». Hebr.: pronomenet hu’, som er hankj.
«et øyendekke». Et hebr. idiom. Det dreide seg om en juridisk erklæring som fastslo at en kvinnes rykte var uplettet, og som frikjente henne for anklage i andres øyne.
El.: «’og overfor enhver.’ Og hun [Sara] ble stilt i det rette lys».
Hebr.: ’Elohịm, uten bestemt artikkel.
El.: «slik at de begynte å få barn».
Betyr «edsbrønnen»; el.: «sjubrønnen». Hebr.: Be’ẹr Sjạva‛.
El.: «hun lot gutten falle».
LXX: «og barnet hevet sin røst og gråt».
Bokst.: «han ble skytter, en mann med bue».
Hebr.: ’Elohịm, majestetsflt., uten bestemt artikkel.
Bokst.: «skjære».
Se fotn. til v. 14.
«den Gud som blir til uavgrenset tid». El.: «evighetens Gud». Hebr.: ’El ‛olạm. Ordet ‛olạm refererer til et langt tidsrom av uavgrenset el. uviss varighet. Mange steder, som her, blir det brukt i betydningen «evig tid».
El.: «guttene; de unge mennene».
M tilføyer «og han sa», men dette er enten tilføyd av en avskriver eller brukt for å introdusere direkte tale, i oversettelsen markert ved bruk av kolon og anførselstegn.
El.: «at du frykter Gud».
Betyr «Jehova skal sørge for [det]; Jehova skal skaffe til veie; Jehova skal se til [det]». Hebr.: Jehwạh Jir’ẹh.
«På Jehovas fjell vil det bli skaffet til veie.» Hebr.: behạr Jehwạh jera’ẹh; LXX: «På fjellet er Jehova blitt sett»; Sy: «På dette fjell skal Jehova se»; Vg: «På fjellet skal Jehova se.» Noen foretrekker å foreta en liten tekstrettelse som gir denne ordlyden: «Jehova-Jire, som fjellet der Jehova viser seg, kalles i dag.»
El.: «og din ætt skal ta porten til dem som er hans fiender, i eie». (Det hebr. pronominalsuffikset som svarer til «sine» [«hans»], står i hankj. ent.) Å ta fiendens port, dvs. byporten, i eie innebar å innta selve byen.
El.: «ditt avkom».
«skal . . . visselig velsigne seg». Det hebr. verbet står i den refleksive formen, hithpa‛ẹl, og er altså forskjellig fra nịf‛al-formen av det samme verbet, som forekommer i 12:3b. Nịf‛al-formen har både passiv og refleksiv betydning og er gjengitt refleksivt i 12:3b. LXXSyVg: «skal . . . bli velsignet», som i 12:3b. Jf. 5Mo 29:19.
«Hets sønner». El.: «hetittene». Hebr.: bene-Chẹth.
«min herre». Hebr.: ’adhonị; ordet ’adhọn, «herre», med pronominalsuffikset i, som angir 1. person ent. («min»).
El.: «En mektig høvding».
Bokst.: «det utvalgte».
Bokst.: «for landets folk». Hebr.: le‛am-ha’ạrets.
Bokst.: «[Hvis det er] med DERES sjel»; «sjel» (ent.) er her brukt kollektivt. Hebr.: ’eth-nafsjekhẹm; gr.: tei psykhei hymọn.
«Makpela-hulen». Navnet betyr «dobbelthulen», noe som kan tyde på at hulen hadde to innganger, ev. to kamre el. nisjer. Hebr.: me‛arạth hamMakhpelạh.
«i påhør av». Bokst.: «for ørene til».
Se tillegget, 8A.
Bokst.: «dagene».
«som hadde hånd om». Bokst.: «den styrende (herskende) [over]». Hebr.: hammosjẹl, dvs. den som tjente som forvalter, bestyrer, husholder. Se fotn. til Lu 12:42.
El.: «fra mitt hjemland».
«Mesopotamia» (fra gr.; betyr «[landet] mellom elvene»), LXXVg; hebr.: ’Arạm Naharạjim, som betyr «De to elvers Aram».
«Og den unge kvinnen». Hebr.: wehanna‛arạ.
«jomfru». Hebr.: bethulạh; gr.: parthẹnos; lat.: vịrgoque, «og jomfru».
En sekel veide 11,4 g.
Sannsynligvis Laban.
«fra edsforpliktelsen mot meg». El.: «fra min forbannelse». Den som sverger, erklærer at en bestemt forbannelse skal ramme ham hvis han bryter sin ed.
«den unge piken». El.: «den jomfruen». Hebr.: ha‛almạh; gr.: he parthẹnos; lat.: vịrgo. Se fotn. til Jes 7:14, «den unge piken».
«SEND». Verbet er skrevet med store bokstaver (kapiteler) for å markere at oppfordringen er rettet til flere. Det samme virkemidlet er brukt en rekke andre steder.
«den unge kvinnen». El.: «piken; jomfruen». Hebr.: hanna‛arạ; gr.: he parthẹnos.
«i det minste i ti dager». Bokst.: «[noen] dager eller ti». Sy: «en måned av dager». Jf. 29:14.
Bokst.: «bli til tusener av myriader».
Se fotn. til 22:17.
El.: «piker; unge kvinner».
«meditere», LXXVg; dvs. snakke med seg selv.
Bokst.: «etter sin mor». LXX: «med hensyn til Sara, sin mor». Siste del av verset lyder ifølge Vg slik: «og han elsket [henne] så høyt at det lindret den smerte (sorg) som hadde rammet [ham] på grunn av [hans] mors død».
Ettersom hvert av disse tre navnene på hebr. har flertallsendelsen im, mener man at de betegner stammer el. folkeslag.
El.: «mett [av dager]». LXXSyVg: «full (mett) av dager».
El.: «bosetninger».
«inngjerdede leirer». El.: «leirer med murer (steingjerder) rundt».
El.: «øst for».
Bokst.: «falt han», M; LXX: «bodde han (bosatte han seg; slo han seg ned)»; Vg: «døde han».
Bokst.: «arameeren». Hebr.: ha’arammị; gr.: tou Sỵrou, «syreren».
Navnet betyr «Arams (Syrias) slette»; en del av Mesopotamia. Se 28:2.
«i live», tilføyd i overensstemmelse med Sy. Jf. 27:46.
El.: «den minste».
Betyr «lodden; hårete». Hebr.: ‛Esạw.
Betyr «en som griper i hælen; en fortrenger». Hebr.: Ja‛aqọv.
El.: «en villmann». Bokst.: «en markens mann».
Bokst.: «fordi [det var] vilt i hans munn».
El.: «suppe; gryterett».
«det røde». Hebr.: ha’adhọm.
Betyr «rød; rødlig». Hebr.: ’Edhọm.
Se fotn. til 22:18, «skal . . . visselig velsigne seg».
El.: «adlød».
El.: «rik».
«-elvedalen». El.: «-wadien». Uttrykket betegner en elvedal hvor det bare sjelden el. periodisk renner vann. Det hebraiske ordet kan også betegne selve elven (el. bekken), hvor det til tider kan være nokså stri strøm.
«dem som de hadde gravd i hans far Abrahams dager», M; SamLXXVg: «dem som hans far Abrahams tjenere hadde gravd».
El.: «levende». Hebr.: chajjịm.
Betyr «strid».
Betyr «anklage».
Betyr «brede plasser; vidstrakte steder; steder hvor det er rikelig med plass».
El.: «i landet».
El.: «kunngjorde; forkynte».
El.: «og».
Betyr «ed»; el.: «sju».
«en bitter ånd». El.: «sorg i sinnet».
«fruktbare mold». Bokst.: «fedme»; flt. på hebr. Uttrykket henspiller på fruktbarhet, fruktbare områder.
El.: «forbli».
Betyr «en som griper i hælen; en fortrenger».
«trøster seg». El.: «pønsker på hevn».
El.: «hvorfor skulle jeg da leve?»
El.: «kanaaneernes».
Se fotn. til 25:20, «Paddan-Aram».
Bokst.: «arameeren».
«Jakobs og Esaus». Jakob nevnes her før sin eldre tvillingbror, Esau, som et uttrykk for hans forrang.
«vakte mishag». El.: «var onde».
El.: «hodepute».
El.: «en steintrapp; en oppadstigende rekke av steintrinn».
«skal . . . bli velsignet», LXXVg. Se fotn. til 22:18, «skal . . . visselig velsigne seg».
Betyr «Guds hus». Hebr.: Beth-’Ẹl.
El.: «Gud for meg». Hebr.: li lE’lohịm.
El.: «Deretter gikk Jakob av sted igjen». Bokst.: «Og Jakob løftet sine føtter».
Bokst.: «Østens sønners».
El.: «flokker av småfe», dvs. både sauer og geiter.
Bokst.: «[Er det] fred for ham?» Hebr.: hasjalọm lo?
Bokst.: «Og de sa: ’Fred!’» Hebr.: wajjo’merụ sjalọm.
El.: «Se, det er fremdeles mye igjen av dagen.»
«bror». Egentlig hans nevø (søstersønn).
El.: «om alt som hadde hendt».
Bokst.: «en måned av dager».
El.: «var matte (svake)».
Bokst.: «fylt; oppfylt».
Dvs. Leas.
«Du får feire . . . til ende». Bokst.: «Oppfyll . . .»
Dvs. Rakel.
«ble hatet». El.: «ikke ble elsket; ble elsket mindre».
Betyr «Se, en sønn!» Hebr.: Re’uvẹn.
Se fotn. til v. 31.
Fra en rot som betyr «å høre; å lytte», dvs. «å bønnhøre». Hebr.: Sjim‛ọn.
Betyr «fastholdelse; sluttet til». Hebr.: Lewị.
Betyr «lovprist; (gjenstand for) lovprisning». Hebr.: Jehudhạh.
El.: «misunnelig; sjalu».
Betyr «dommer». Hebr.: Dan.
El.: «overmenneskelige». Bokst.: «Guds». Hebr.: ’Elohịm, uten bestemt artikkel.
Betyr «mine kamper (brytekamper)». Hebr.: Naftalị.
«Det er kommet hell!», Mmargen.
Betyr «hell; lykke». Hebr.: Gadh.
El.: «kvinnene».
Betyr «lykkelig; lykke». Hebr.: ’Asjẹr.
Bokst.: «Gud har gitt min [leiearbeider]lønn».
Betyr «han er lønn», dvs. en lønnens mann. Hebr.: Jissaskhạr.
El.: «bo hos meg». Ev.: «gjøre meg til sin rettmessige hustru». (Ang. denne mulige gjengivelsen: Se VT, bd. I, 1951, s. 59–60.) LXX: «Nå kommer min mann til å velge meg [som hustru]». Det akkadiske verbet zabalu, som er beslektet med det hebr. verbet som er brukt her, zavạl, betyr «dra (slepe); bære byrder» og har i forbindelse med inngåelse av ekteskap den betydning at mannen brakte bryllupsgavene inn i sin svigerfars hus.
Betyr «tolerering; det å tåle»; el. muligens: «opphøyd bolig». Hebr.: Zevulụn.
Betyr «dømt; frikjent; rettferdiggjort». Hebr.: Dinạh.
Kortform av Josifja, som betyr «måtte Jah legge til (øke); Jah har lagt til (økt)». Hebr.: Josẹf.
Bokst.: «Og Laban sa: ’Se! Å, om det måtte bli [ . . . !]’»
El.: «grener; skudd».
«de skulle unnfange», Vg.
El.: «til ditt hjem». Bokst.: «til ditt fødested».
«Gud», MLXXVg; Sam: «Jehova».
El.: «som paret seg med».
«den sanne Gud fra Betel». Hebr.: ha’Ẹl Beth-’Ẹl; LXX: «den Gud som viste seg for deg på Guds sted». Se tillegget, 1G.
El.: «ditt hjemland; dine slektningers land».
«en andel . . . i arven». Bokst.: «en andel og en arv (en eiendom)». En hendiadys. Jf. fotn. til 3:16, «. . . svangerskap».
«Gud», MLXXVg; Sam: «Jehova».
«de terafim-bildene (husgudene; familiegudene)». Hebr.: hatterafịm. LXXVg: «de avgudene (avgudsbildene)»; Sy: «de bildene».
Bokst.: «Og Jakob stjal arameeren (syreren) Labans hjerte».
Dvs. Eufrat.
Bokst.: «fra godt til ondt».
Øyensynlig skulle det ha stått: «og Laban hadde slått opp sitt telt». På hebr. har det opprinnelig etter alt å dømme stått «sitt telt» i stedet for «sine brødre»; de to uttrykkene ligner hverandre.
Bokst.: «Du stjal mitt hjerte».
El.: «sønner».
«mine guder». Hebr.: ’elohai, flt.; refererer til falske guder; gr.: tous theous mou; lat.: dẹos mẹos.
«dine guder». Hebr.: ’elohẹjkha, flt.; refererer til falske guder.
«min herres». Hebr.: ’adhonị; ordet ’adhọn, «herre», med pronominalsuffikset i, som angir 1. person ent. («min»).
«Og slik har jeg tjent deg i tjue år i ditt hus», Vgc.
El.: «Isaks Frykt; Han som Isak frykter».
El.: «og derfor felte han en dom».
El.: «så den virkelig kan tjene».
Et aram. uttrykk som betyr «vitnerøys; vitnesbyrdets røys».
Et hebr. uttrykk som betyr «vitnerøys; vitnesbyrdets røys».
«og Vakttårnet (Utsiktspunktet)». Hebr.: wehamMitspạh.
Bokst.: «når vi er skjult».
El.: «så er det ingen mann som er vitne hos oss. Se»; LXXhss: «se, da er det ingen (ingen mann) hos oss som ser».
El.: «guder». Hebr.: ’elohẹ, flt.; muligens brukt med flertallsbetydning fordi syreren (arameeren) Laban trodde på terafim.
«La . . . dømme». I M står verbet her i flt. Jf. fotn. til 20:13, «lot . . . vandre bort».
El.: «guder». Hebr.: ’elohẹ, flt. Refererer kanskje ikke bare til Jehova, ettersom det hebr. verbet som svarer til «la . . . dømme» også står i flt. I SamLXXSyVg står verbet i ent. og refererer altså til én Gud.
El.: «spise et måltid».
I MLXX slutter kap. 31 her og har altså bare 54 vers.
El.: «sønner».
I SyVg slutter kap. 31 her og har altså 55 vers; kap. 32 er derfor ett vers kortere enn i M.
Betyr «to leirer».
El.: «den sannhet». Hebr.: ha’emẹth.
El.: «ditt avkom».
El.: «wadien; elven [den vannførende wadien]».
El.: «bryte».
El.: «hofteskålen».
Bokst.: «Send meg av sted».
Betyr «den som kjemper med (holder fast ved) Gud»; el.: «Gud kjemper». Hebr.: Jisra’ẹl.
El.: «har holdt fast [ved]; har anstrengt deg; har holdt ut», ifølge BDB, s. 975.
Betyr «Guds ansikt». Hebr.: Peni’ẹl.
El.: «senen ved hovedblodåren i hoften».
«og kysse ham», MSamLXXBagsterVg. Det tilsvarende uttrykket i M er markert med ekstraordinære punkter av soferim (jødiske avskrivere); punktene angir muligens at soferim mente at det burde utelates. I fotnotene i BHK og BHS sies det at uttrykket kan være et tillegg til teksten. Se tillegget, 2A.
Bokst.: «Hvem [er] for deg hele».
Dvs. Esau.
Navnet betyr «(løv)hytter».
Bokst.: «for hundre qesitạh». En pengeenhet av ukjent verdi.
«Gud, Israels Gud». El.: «Gud er Israels Gud». Hebr.: ’El ’Elohẹ Jisra’ẹl.
«en høvding». Hebr.: nesị’. LXX: «herskeren (fyrsten)»; Vg: «fyrsten».
El.: «ydmyket», LXX.
El.: «Og hans sinn (begjær) fortsatte å være rettet mot Dina».
Bokst.: «fortsatte å tale til den unge kvinnens hjerte».
El.: «reis omkring», dvs. for å drive handel.
Den sum brudgommen betalte til brudens familie.
«drive handel». Se fotn. til v. 10.
Bokst.: «vidt (bredt) til begge sider».
«uten at noen ante uråd». El.: «uforstyrret; uhindret».
«få i antall». Bokst.: «menn av antall». Se 1Kr 16:19; Sl 105:12.
El.: «skjøge; utuktig kvinne».
«guder». Hebr.: ’elohẹ, flt. av ’elọah; betegner flere guder.
El.: «som de hadde hos seg».
Betyr «Betels Gud».
Betyr «gråtens store tre».
Se fotn. til 17:1.
«Nasjoner», LXXVg; M: «En nasjon».
El.: «ditt avkom».
«hennes sjel (liv)». Hebr.: nafsjạh; gr.: autẹn ten psykhẹn.
Betyr «min sorgs sønn».
Betyr «høyre hånds sønn». Hebr.: Vinjamịn.
«mett (full) av dager», MLXXVg.
Bokst.: «datter av Ana, datter av Sibeon, hevitten», M; SamLXXSy: «datter av Ana, sønn av Sibeon, hevitten». Jf. v. 24.
Bokst.: «til et land», M; Sy: «til Se’irs land».
El.: «sønnesønnene».
El.: «sønnesønnene».
El.: «førerne». LXXVg: «førerne; lederne». Det aktuelle hebr. ordet er ’allufẹ, en form av ’allụf, som er avledet av ’ẹlef, «tusen». ’Allụf har derfor grunnbetydningen «fører for tusen» og svarer til det gr. ordet khilịarkhos (kiliark). Se fotn. til Mr 6:21.
«sjeik Korah», MLXXSyVg; mangler i Sam. V. 5, 14, 18 viser at han var Esaus (ikke Elifas’) sønn med Oholibama.
«de varme kildene». Hebr.: hajjemịm; lat.: ạquas cạlidas, «varme vann».
«Disjons», SamLXXSyVgc og 1Kr 1:41; MVg: «Disjans».
El.: «var han sammen med sine brødre blant småfeet».
El.: «misunnelige; sjalu».
«det som var blitt sagt». El.: «saken».
«sin fars småfe», MLXXSyVg. I M er den hebr. partikkelen ’eth, som står foran disse ordene, markert med ekstraordinære punkter av soferim (jødiske avskrivere), som antagelig ville antyde at ordene er tvilsomme og burde utelates. I så fall menes det muligens at Josefs brødre selv var gått for å spise (jf. uttrykket «beite»). I v. 13 forekommer ikke ordet for «småfe» på hebr., men verbet (gjengitt med «gjeter») er det samme som i v. 12. Se tillegget, 2A.
Bokst.: «Se dine brødres fred og småfeets fred».
«drømmeren». Bokst.: «drømmenes eier (herre)».
Bokst.: «La oss ikke slå ham på sjelen.»
El.: «spise et måltid».
Dvs. balsam fra Gilead.
«i Sjeol». Bokst.: «til Sjeol». Hebr.: sje’ọlah; gr.: eis haidou; syr.: lasjiul; lat.: in infẹrnum; det første stedet hvor dette ordet forekommer. Se tillegget, 4B.
Se fotn. til 12:15.
«hans», M; LXXSy: «hennes».
«han», dvs. Juda; LXX: «hun».
Formodentlig identisk med Aksib i Jos 15:44 og Mi 1:14; M: «Kesib».
Bokst.: «Gå inn til».
El.: «leviratekteskap». Jehova anerkjente senere denne ordningen formelt i Moseloven; se 5Mo 25:5–9.
Bokst.: «at han spilte [den] på jorden».
El.: «For han tenkte».
El.: «en prostituert». Gr.: pọrnen. Se fotn. til 1Kt 6:15.
El.: «har drevet utukt».
El.: «ved sin utukt».
«snoren», TOLXXSyVg; M: «snorene».
Betyr «brudd; brist; bekkenbunnrift».
Betyr «framstråling; oppgang», dvs. solens el. lysets. Muligens en kortform av Serahja, som betyr «Jah har strålt fram».
Se fotn. til 12:15.
El.: «den maten».
«en dag . . . som andre dager». Ang. denne gjengivelsen: Se VT, bd. II, 1952, s. 85–87.
LXX tilføyer: «og han sa til meg: ’Jeg vil ligge med deg’».
Bokst.: «(den runde) borgens hus».
Bokst.: «bundne».
Bokst.: «ble holdt bundet».
«overoppsynsmannen». Hebr.: sar, «fyrste; fører; sjef».
Bokst.: «ham».
«mot sin herre». Hebr.: la’adhonehẹm (av ’adhọn), majestetsflt. Jf. fotn. til 39:2.
«sjefen». Hebr.: sar. Jf. 12:15, hvor ordet står i flt. og er oversatt med «fyrster».
Bokst.: «cisternen», dvs. et hull el. en hule som hadde form som en cisterne og ble brukt som fengsel.
El.: «en trestokk». Bokst.: «et tre; tremateriale». Gr.: ksỵlou; lat.: crụce (av crux). Se fotn. til 41:13.
Bokst.: «to år av dager».
El.: «sivplantene».
«sine drømmer», Sam; M: «sin drøm»; LXXVg: «drømmen».
«men ham hengte han (opp)», M; LXX: «men han ble hengt (opp)»; Vg: «og han ble hengt (opp) på en torturpæl [lat.: crụce (av crux)]».
«Det er ikke meg det kommer an på! Gud kommer til å meddele». Vg: «Uten meg vil Gud meddele».
El.: «og hele mitt folk skal rette seg etter din munn». Bokst.: «og på din munn skal hele mitt folk kysse».
El.: «av byssos-stoff».
«Avrékh!» Hebr.: ’Avrẹkh. Den nøyaktige betydningen av dette egyptiske uttrykket, som er transkribert til hebraisk, er fremdeles ukjent. Sy: «Far og Hersker!»; Vg: «at alle skulle bøye kne for ham».
Betyr, slik hebreerne oppfattet uttrykket, «den som åpenbarer skjulte ting». Lat.: Salvatọrem mụndi, «verdens Frelser».
På Kairomuseet er det en gravstøtte, en stele, funnet i 1935, hvor man kan lese navnet «Putifar».
«On», M; LXXVg: «Heliopolis», som betyr «solens by». Navnet Heliopolis kommer av at man her dyrket solen i skikkelse av guden Ra (Re) i Ras tempel.
Betyr «en som forårsaker forglemmelse; en som lar (får til å) glemme». Hebr.: Menasjsjẹh.
Hebr.: ’Elohịm, uten bestemt artikkel.
Betyr «dobbelt fruktbar». Hebr.: ’Efrạjim.
«alle kornlagrene som var iblant dem». Bokst.: «alt som var iblant dem». LXX: «alle kornlagrene».
El.: «til Egypt».
«folk fra hele jorden». Bokst.: «hele jorden», men verbet på hebr. står i flt. og refererer til «folk; mennesker».
Bokst.: «en helbredelse», en eufemisme for «en dødsulykke».
«landets sårbare tilstand». El.: «landets forsvarsløshet». Bokst.: «landets nakenhet», dvs. hvor landet er sårbart for angrep.
El.: «forstod det».
El.: «man».
Hebr.: ’adhonẹ, majestetsflt.
Se fotn. til v. 4.
«til Sjeol». Hebr.: sje’ọlah; gr.: eis haidou; syr.: lasjiul; lat.: ad ịnferos. Se tillegget, 4B.
«for alltid». Bokst.: «alle dagene».
Dvs. balsam fra Gilead.
Bokst.: «dobbelt så mye sølv».
«Og . . . Gud Den Allmektige». Hebr.: we’Ẹl Sjaddai. Verken ’El, «Gud», eller Sjaddai, «Den Allmektige», står med bestemt artikkel.
El.: «spise et måltid».
Bokst.: «spurte han dem om fred (velferd)».
Bokst.: «Har DERES far fred (velferd) [ . . . ]?»
El.: «tjenere».
El.: «for du er som farao».
«Min herre». Hebr.: ’adhonị, av ’adhọn.
«til Sjeol». Hebr.: sje’ọlah; gr.: eis haidou; syr.: lasjiul; lat.: ad ịnferos. Se tillegget, 4B.
«for alltid». Bokst.: «alle dagene».
El.: «og faraos hus fikk høre om det».
«en rest». El.: «noen overlevende; noen som er igjen». Hebr.: sje’erịth.
«landets fedme». El.: «det beste i landet».
«Og du selv får dette påbud», underforstått «om å si til dem». LXX: «Men gi du dem dette påbud».
El.: «alle».
El.: «Jeg, den sanne Gud, er din fars Gud.»
Dvs. for å lukke dem når Jakob døde.
Etter «Efraim» tilføyer LXX ytterligere fem navn. Tillegget lyder slik: «Og det ble født Manasse sønner, som hans syriske medhustru fødte ham, nemlig Makir. Og Makir ble far til Galaad. Og Efraims, Manasses brors, sønner var Sutalaam og Taam. Og Sutalaams sønner var Edem.» Dette kan være årsaken til at LXX i 1Mo 46:27 og 2Mo 1:5 og Stefanus i Apg 7:14 sier 75 sjeler i stedet for 70.
El.: «som kom til å tilhøre Jakob, og som kom til Egypt».
«sytti», MTSyVg; LXX: «syttifem».
«til Josef, så han kunne gi ham beskjed», Vg.
«til Josef for at han skulle møte ham i Heroopolis i landet Rameses», LXX.
Vg: «driftige menn».
Hebr.: sarẹ; det hebr. ordet sar kan også gjengis med bl.a. «fører; sjef; fyrste».
El.: «etter familiens størrelse».
«i bytte mot hestene deres». Bokst.: «for hestene». Hebr.: bassusịm. Dette er første gang hester (hebr.: sus; flt.: susim) er nevnt i Bibelen. Egyptiske hester ble med tiden meget høyt verdsatt.
Bokst.: «det andre».
«og være pålitelig». El.: «og sannferdighet; og trofasthet». Hebr.: we’emẹth.
«sengen». Hebr.: hammittạh; LXX: «Og Israel tilbad over (idet han støttet seg til) toppen av sin stav.» «Stav» (hebr.: mattẹh, som i 38:25) og «seng» (hebr.: mittạh, som i 48:2) skrives på hebr. med de samme konsonantene, og uten vokaltegnene kan de leses på begge måter.
Se fotn. til 43:14.
El.: «som du er blitt far til».
El.: «Han la hendene i kryss», i overensstemmelse med LXXVg.
El.: «gjenløst; kjøpt (krevd) . . . tilbake».
El.: «skal bli til et fullt antall av». Bokst.: «skal bli til en fylde av».
«deg», MSamSyVg; TPLXX: «dere».
Bokst.: «skulder».
El.: «Det var hensynsløs tøylesløshet som brusende vannmasser. Du skal ikke ha fortrinn».
«hubroer; hyener», med en annen vokalisering.
«nedslaktingsvåpen». Noen mener at betydningen av det hebr. ordet ennå ikke er klarlagt. V. 5 lyder ifølge LXXBagster: «Simeon og Levi, brødre, fullførte sin urettferdige utryddelse.»
«min ære (herlighet)», MVg; LXX: «min lever». Se VT, bd. II, 1952, s. 358–362.
El.: «en mann». Hebr.: ’isj, sannsynligvis brukt i kollektiv betydning.
«som en løve». Hebr.: ke’arjẹh, afrikansk løve.
«og . . . som en løve». Hebr.: ukhelavị’, asiatisk løve.
«Septeret». Hebr.: sjẹvet; lat.: scẹptrum, «septeret»; gr.: ạrkhon, «en hersker».
El.: «heller ikke en befalingsmann». Hebr.: lo’ . . . umechoqẹq.
«fra stedet mellom hans føtter». El.: «fra stedet foran ham». Jf. Dom 5:27.
«Sjilo». El.: «han som det (den) tilhører». Hebr.: Sjilọh; LXX: «det som er gjemt (holdt i forvaring) til ham»; Vg: «han som skal bli sendt».
El.: «og ham skal folkenes lydighet tilhøre». LXXVg: «og han skal være det som nasjoner venter på».
El.: «til en vinranke med høyrøde druer».
El.: «hvor skipene legger til (losser)».
El.: «Jeg har ventet».
«på frelse fra deg». Hebr.: lisju‛othkhạ. Det første stedet hvor det hebr. substantivet jesju‛ạh, «frelse», forekommer. Ordet har samme rot som de bibelske navnene Jesjua, Josva og Jesus.
El.: «rappfotet».
El.: «Han utvikler et grenete gevir.»
Bokst.: «En sønn».
Bokst.: «døtre».
«hans sterke hender». Bokst.: «hans henders armer».
El.: «raske».
«fra . . . Gud». Hebr.: me’Ẹl.
El.: «de brusende vann». Vg: «avgrunnen», som i 1:2.
El.: «ønske» (dvs. det ønskverdige på de varige høyder); el.: «bolig».
«ham som er tatt ut». Hebr.: nezịr; i 4Mo 6:2, 13, 18–20 oversatt med «nasireer», som betyr «en som er tatt ut; en som er innviet; en som er atskilt».
Bokst.: «Kjøpet av marken».
El.: «de eldre mennene».
Hebr.: ha’Atạdh, som betyr «tornebusken».
Betyr «egypternes sorg». «Misrajim» er det hebr. ordet for «egyptere». Se 10:13.
«Josefs brødre så at deres far var død, og de var redde», Sy; Vg: «Nå da han var død, var hans brødre redde».
El.: «tjenere».
Bokst.: «og talte til deres hjerte».
Bokst.: «sønner av de tredje», dvs. etterkommere i tredje ledd.
El.: «det landet som han med en ed lovte».