De unge spør . . .

Skal jeg anta mine foreldres religion?

«DET ble hamret inn i meg da jeg var yngre, men jeg likte ikke den innstillingen folk der hadde.» «Jeg vokste fra det.» Slik svarte to tidligere katolikker da meningsmålere fra gallupinstituttet spurte dem om hvorfor de hadde forlatt kirken. Deres holdning svarer godt til den innstilling mange unge har i dag: De føler seg ikke moralsk forpliktet til å anta sine foreldres religion.

Men dette betyr ikke at unge mennesker nødvendigvis er irreligiøse. Fra Vest-Tyskland meldes det at ungdommen søker tilbake til «konservative verdier», religion innbefattet. En dyptgående analyse av religiøse oppfatninger i USA viste at «unge mennesker i Amerika er sterkt opptatt av sin religiøse tro. Dette engasjementet kommer blant annet til uttrykk i en skarp, vedholdende kritikk av den etablerte kirke». — The Search for America’s Faith av G. Gallup jr. og D. Poling.

Gode grunner til ikke å gjøre det

I rettferdighetens navn må det også sies at enkelte har gode grunner til ikke å velge sine foreldres religion. I den ovennevnte gallupmålingen om grunnene til at katolikker har drevet vekk fra sin kirke, var det «en mann som beklaget seg over at ’man blir dømt til helvetes straff for mindre brudd på reglene’. En annen mente det var altfor mange seremonier, andre at det ble for lite av Bibelen». — The Record, 27. oktober 1985.

Forfatterne Gallup og Poling sa: «Tenåringer viste sterk interesse for åndelige spørsmål. . . . Samtidig viste denne gruppen at den distanserte seg fra organisert religion. . . . Det er tydelig at de unges sterke åndelige hunger ikke blir stilt av den etablerte kirke.» Med «etablerte kirke» mente de en hvilken som helst av det de kaller «hovedkirkene» — den katolske, den protestantiske, den ortodokse eller den jødiske.

De siterer en ung metodist: «Kirkene bør prøve å nå fram til dem som ikke går i kirken, og hjelpe dem som ikke tror.» En stor prosentandel av en gruppe ungdommer som ble intervjuet, «antydet at de ville overveie å bruke en del av sin tid til kirkelig virksomhet på regelmessig basis hvis de ble bedt om det». Tydeligvis er de ikke blitt bedt om det.

Hvordan skal man avgjøre saken?

Hvis det nå er slik at mange ungdommer er interessert i åndelige spørsmål, og deres åndelige hunger likevel ikke blir stilt av foreldrenes «etablerte kirke», hvor skal de da vende seg hen? På hvilket grunnlag kan en ungdom avgjøre om han skal velge sine foreldres religion eller ikke?

Det er interessant at en av grunnene noen katolikker gav for ikke å fortsette å holde seg til sine foreldres religion, var at «det ble for lite av Bibelen». Bibelen er blitt definert som «kristendommens hellige bok». Ja, Bibelen er den norm som må brukes ved vurderingen av enhver religion som hevder at den er kristen. Det er faktisk blitt sagt at ingen filosofi kan sammenlignes med de «evige sannheter» som finnes i Bibelen. Så uansett hvilken religion dine foreldre måtte ha, gjør du klokt i å sammenligne dens læresetninger med Bibelen.

At folk «blir dømt til helvetes straff», var en av de innvendinger som ble nevnt ovenfor. En eller annen slags straff etter døden blir lært av de aller fleste religioner fra Vesten og Østen, og det er derfor sannsynlig at dine foreldres religion lærer at de onde kommer til helvete. Det er nok riktig at mange prester i dag prøver å «avkjøle» helvete noe ved å påstå at de fortapte ikke blir pint fysisk. De blir bare pint moralsk ved å bli ’berøvet synet av Gud’. Men vil du ikke, som et ungt menneske, være like sjokkert over tanken på at mennesker skal bli pint moralsk i all evighet, som over tanken på evig fysisk pine?

Bibelen lærer at menneskesjelen kan dø, at håpet om liv etter døden beror på Guds makt til å oppreise de døde, og at straffen for overlagt ondskap er døden, ikke evig pine. (Se Esekiel 18: 4, eldre norsk oversettelse; Apostlenes gjerninger 24: 15; Romerne 6: 23.)a Tilfredsstiller ikke dette din rettferdighetssans mer enn læren om evig pine i helvete, en lære som er til vanære for Gud? Dette er noen av de «evige sannheter» fra Bibelen som Jehovas vitner holder fram.

Unge Jehovas vitner må også treffe en avgjørelse

Hva så med ungdommer som er blitt oppdratt av foreldre som er Jehovas vitner? Sier vi at de ikke stilles overfor spørsmålet «Skal jeg anta mine foreldres religion?» Nei, slett ikke. De kommer til et punkt i livet da de selv må avgjøre om de personlig skal innvie sitt liv til Jehova Gud eller ikke.

I likhet med andre ungdommer spør de seg selv: ’Hvordan kan jeg være sikker på at mine foreldres religion er den rette?’ Og i likhet med andre må de overbevise seg selv om at dens læresetninger er i harmoni med Bibelen.

Ruth, som vokste opp i Vest-Tyskland, innrømmer at hun som ung visste hva man ventet av henne, og at hun gav de «rette» svarene. Når hun for eksempel ble spurt: «Hva skal du sette først i livet?», svarte hun: «Guds rike.» Men hun legger til: «Jeg visste at dette var det rette svaret, men etterpå spurte jeg meg selv: ’Er det sant?’» Hun var ærlig nok til å innrømme at i den fasen av hennes liv var skolen viktigere for henne enn Guds rike.

Senere spurte Ruth seg selv: «Når det er så mange forskjellige ideologier, hvordan kan jeg da vite sikkert at det jeg har lært fra barndommen av, er sannheten?» Det var tre skriftsteder som hjalp henne: Matteus 7: 15—20 (’Dere skal kjenne dem på fruktene’), Johannes 13: 35 («Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler») og Matteus 24: 14 («Evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag»). Hun så at andre religioner ikke hadde båret gode frukter. Blant Jehovas vitner så hun «et internasjonalt, forent brorskap som var aktivt opptatt med uselvisk å forkynne det gode budskap om Guds rike». Hun valgte å bli i den religion hennes mor hadde oppdratt henne i.

Dorcas i Frankrike ble også oppdratt av foreldre som er Jehovas vitner. Hun erkjenner nå at hun lot tvil få oppstå i sinnet på grunn av for lite studium av bibelske publikasjoner og for mye studium av filosofi på skolen. Men hun prøvde også å forestille seg hvordan livet ville arte seg uten den sannhet fra Bibelen som foreldrene hadde opplært henne i. Hun fant bare tomhet. Dermed satte hun seg ned og foretok et alvorlig studium av Bibelens profetier ved hjelp av passende håndbøker. Hun sier: «Etter at jeg endelig overbeviste meg selv om at jeg hadde sannheten, ble jeg døpt.» Dorcas besluttet å bli i sine foreldres religion.

I motsetning til den unge metodisten som klaget over at kirkene ikke prøver «å nå fram til dem som ikke går i kirken, og hjelpe dem som ikke tror», gleder Ruth og Dorcas seg over å gjøre nettopp dette sammen med andre Jehovas vitner. Alle Jehovas vitner, unge som gamle, blir oppfordret til å bruke «en del av sin tid» til forkynnelse. Flere og flere unge vitner blir heltidsforkynnere av det gode budskap om at Guds rike snart skal gjenopprette paradiset her på jorden. — Matteus 6: 10.

Det er du som må velge

Det er tydelig at flere og flere unge mennesker innser at et liv uten et åndelig ideal ikke er noe liv i det hele tatt. Men som vi har sett, blir den «sterke åndelige hunger» som mange unge har, ikke «stilt av den etablerte kirke».

Hvis du står overfor spørsmålet «Skal jeg anta mine foreldres religion?», hvorfor ikke da sammenligne deres tro med de «evige sannheter» som finnes i Bibelen? Skriv til Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap eller kontakt noen av Jehovas vitner som du kjenner — kanskje på skolen eller arbeidsplassen — og be om hjelpemidler til bibelstudium som vil sette deg i stand til å foreta en slik kontroll. Avgjør så selv om du skal anta dine foreldres religion eller ikke. Det er du som må velge!

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 13]

Tenåringer viser sterk interesse for åndelige spørsmål

[Bilde på side 14]

Unge mennesker bør undersøke om foreldrene deres har lært dem Bibelens sannheter