Skilsmissene har sine offer

HVIS du tror alt som «ekspertene» har skrevet om skilsmisse de siste tiårene, trekker du kanskje den konklusjon at det er ingen som har skylden for skilsmisser i vår tid, og at ingen blir skadelidende.

Mange foreldre på vei mot skilsmisse er blitt beroliget av noen få, alminnelige klisjeer, for eksempel: Det er bedre for barna med skilsmisse enn med et ulykkelig ekteskap; bare vent til barna er i ’den rette alderen’, så skåner du dem; barna er kommet helt over den vonde påkjenningen etter et par år.

Noen har støttet opp under disse optimistiske oppfatningene. Forfatterne Susan Gettleman og Janet Markowitz ser for eksempel bort fra «myten om at barnet tar skade av det». De hevder at skilsmissen ikke behøver å være traumatisk for barn så lenge foreldrene ’takler den på en moden måte’. De sier til og med at en skilsmisse kan hjelpe barn til en dag å takle sin egen skilsmisse! De hevder: «Det som virkelig bør være gjenstand for reform, er ekteskapets institusjon og myten om hjemmelivet.» — The Courage to Divorce.

Men høres slike dristige påstander riktige ut? Hvordan blir barna egentlig berørt, nå som antall skilsmisser bare øker og øker verden over? Er det sant at ingen blir skadelidende?

Svært store skader

I 1971 begynte de amerikanske forskerne Judith Wallerstein og Joan Berlin Kelly en betydningsfull undersøkelse av hvordan en skilsmisse virker på familier på lang sikt. De valgte 60 familier som var midt oppe i en skilsmisse. Disse familiene hadde til sammen 131 barn mellom 2 og 18 år. Til forskernes overraskelse viste det seg at skilsmissen nesten aldri kom som en lettelse for barna, ikke engang når foreldrene hadde hatt et ulykkelig ekteskap. Skilsmissen gjorde isteden barna svært urolige.

Var de psykiske skadevirkningene bare kortvarige? Nei, dessverre. Etter fem år var 37 prosent av barna fra moderat til alvorlig deprimert. De fleste av dem håpet fortsatt at foreldrene skulle bli forent igjen — selv om de hadde giftet seg på nytt! Etter 10—15 år hadde nesten halvparten av barna som var med i undersøkelsen, «nådd voksen alder som bekymrede, selvbebreidende unge menn og kvinner som kom til kort, og som i noen tilfelle var sinte».

Slike resultater går på tvers av den gjengse oppfatning av hva som er fornuftig. Som Wallerstein skriver: «Våre resultater var absolutt i strid med våre forventninger. Dette var lite hyggelige nyheter for mange mennesker, og vi fikk sinte brev fra terapeuter, foreldre og advokater som sa at vi utvilsomt tok feil.»

Men barna løy ikke. Andre undersøkelser har bekreftet den dom som Wallerstein og Kelly avsa. Journal of Social Issues sa at de fleste fagfolk, for eksempel atferdsforskere, «mener at det at foreldre skiller lag og oppløser ekteskapet, har en dyp, negativ virkning på både barn og unge». Tidsskriftet tilføyde at slike oppfatninger «i stor utstrekning er blitt underbygd», og henviste til resultater som disse: Ungdomskriminalitet og usosial atferd er vanligere blant skilsmissebarn enn blant barn i intakte familier; innleggelse på psykiatrisk sykehus kan være dobbelt så vanlig blant skilsmissebarn som blant barn i intakte familier; skilsmisse er kanskje den fremste årsaken til depresjon hos barn.

Hva med eldre barn?

Eldre barn takler ikke skilsmisse særlig bedre enn yngre barn. Når ungdommer blir vitne til at foreldrene skiller seg, kan de bli så desillusjonert at det gir dem et negativt syn på ekteskapet og andre institusjoner, for eksempel skolen. Noen trekker den konklusjon at alle mellommenneskelige forhold er upålitelige, dømt til å rakne en dag på grunn av svik og utroskap.

Noen tenåringer som blir brakt ut av likevekt på denne måten, går til ytterligheter når foreldrene skiller seg. Noen tyr til narkotika, noen nedverdiger seg til å ha et tøylesløst seksualliv, og noen rømmer hjemmefra. Andre tar skilsmissen tilsynelatende lett til å begynne med, bare for å gjennomgå en reaksjon senere. Det er kanskje ingen tilfeldighet det som bladet The Washingtonian bemerket, nemlig at økningen i antall tenåringer som får spiseforstyrrelser og til og med begår selvmord, går parallelt med økningen i antall skilsmisser.

Foreldre som ser tiden an og venter med å skille seg til barna er i ’den rette alderen’, må derfor kanskje vente lenge. Det ser ikke ut til at det finnes en magisk ’rett alder’ hvor barna glir uskadd gjennom en skilsmisse.a Sosiologen Norval D. Glenn antydet til og med i bladet Psychology Today at skilsmissens negative virkninger på barna kanskje «fortsetter uforminsket gjennom hele livet». Han avsluttet med å si: «En må tenke alvorlig over den foruroligende hypotese at det økte antall skilsmissebarn vil føre til at befolkningens ve og vel som et hele brytes ned, sakte, men sikkert.»

Selv om disse resultatene, undersøkelsene og statistikkene er dystre, betyr de ikke at alle skilsmissebarn er nødt til å få et problemfylt liv. Men de viser at skilsmisse utgjør en svært reell fare for barna. Spørsmålet er: Hvordan kan barna beskyttes mot de virkninger en skilsmisse medfører?

Hvilket håp er det for barna?

Det finnes ingen beskyttelse som er så god som forebyggelse. Som dr. Diane Medved uttrykker det i sin bok The Case Against Divorce: «Vi er nødt til å slutte å la selviske hensyn være det eneste avgjørende for om en skilsmisse er formålstjenlig eller ikke.» Det kan ikke være særlig tvil om at den selvopptatte holdning som har gjennomsyret det moderne samfunn, har undergravd utallige ekteskap. Hvordan kan ektepar bekjempe denne innflytelsen og få sitt ekteskap til å holde?

Bibelen hevder at det er dens Forfatter som har innstiftet ekteskapet. Noe som bekrefter at det er riktig, er at Bibelens råd til ektefolk virker. De har hjulpet millioner av menn og kvinner til å forbedre kvaliteten på familielivet. Bibelen har reddet utallige ekteskap fra å bli oppløst. Den kan være til hjelp for deg også.

Men dessverre kan skilsmisse ikke alltid unngås eller forebygges. Det er en realitet i dagens verden. Noen foreldre lærer om Guds normer for ekteskapet etter at de allerede er blitt skilt. Andre lever lojalt etter disse normene, men blir sviktet av en egoistisk, umoralsk ektefelle. Bibelen erkjenner også at skilsmisse kan tillates under visse ekstreme omstendigheter. (Matteus 19: 9) Men som Jesus lærte, er det umulig å treffe en klok avgjørelse uten først å ’regne ut hva det vil koste’. — Lukas 14: 28.

Hvis en skilsmisse er en fullbyrdet kjensgjerning, er dette så avgjort ikke en tid til å segne under den tunge bør som skyldfølelse eller anger kan utgjøre. Dette er en tid da virkningene på barna bør dempes. Det kan gjøres! Dr. Florence Bienenfeld, en skilsmisserådgiver og megler som er respektert i vide kretser, gir skilte foreldre denne forsikringen: «En skilsmisse behøver ikke å være en gresk tragedie hvor alle dør. Alle kan leve og med tiden komme seg igjen, bli helbredet og klare seg svært godt.» — Helping Your Child Succeed After Divorce.

Men hvordan? Hva kan foreldre, slektninger og venner gjøre for å hjelpe skilsmissebarn?

[Fotnote]