Skilsmisse — de bitre ettervirkningene

DET er verken advokatene, vennene, mediene eller «ekspertene» som må betale prisen for en skilsmisse. Det er de fraskilte — og barna deres — som betaler den endelige regningen.a Det kan vise seg at skilsmissen langtfra oppleves som noe frigjørende. Det kan være at prisen blir kolossalt høy.

I boken The Case Against Divorce innrømmer Diane Medved at hun først hadde tenkt å skrive en bok som skulle være «moralsk nøytral» til skilsmisse. Men hun følte seg tvunget til å ombestemme seg. Hvorfor? Hun skriver: «Jeg oppdaget ganske enkelt i de undersøkelsene jeg foretok, at skilsmisseprosessen og ettervirkningene er så fullstendig katastrofale — for kropp, sinn og ånd — at den ’helbredelse’ skilsmissen medfører, i et overveldende antall tilfelle så avgjort er verre enn ekteskapets ’sykdom’.»

Anne, som er nevnt i den forrige artikkelen, er enig: «Jeg trodde skilsmissen skulle gjøre det lettere. Jeg trodde at hvis jeg bare kom meg ut av dette ekteskapet, så ville jeg få det bra. Men før skilsmissen fikk i hvert fall smerten meg til å føle at jeg var i live. Etter at jeg var blitt skilt, følte jeg ikke engang at jeg var i live. Det var et så stort tomrom at jeg følte at jeg ikke eksisterte. Det var helt forferdelig. Jeg kan ikke beskrive hvor tom jeg følte meg.» Etter skilsmissen fordufter de vage løftene om frihet og spenning. Da overtar dagliglivets dystre virkelighet og kampen for å overleve.

Faktum er at selv når det er gyldige grunner til skilsmisse, kan konsekvensene være smertelige og langvarige. Alle som overveier å ta et slikt drastisk skritt, gjør derfor vel i først å følge Jesu råd: ’Beregn omkostningene.’ (Lukas 14: 28) Hvilke omkostninger er det egentlig snakk om? Hvilke smertelige ettervirkninger kan en skilsmisse få?

Følelsesmessige og moralske virkninger

En fersk undersøkelse som ble offentliggjort i Journal of Marriage and the Family, antydet at skilsmisse er forbundet med et gledeløst liv og depresjon. Det var større sannsynlighet for at fraskilte var deprimert, og det var større sannsynlighet for at de som hadde vært igjennom mer enn én skilsmisse, var oftere deprimert. Sosiologen Lenore Weitzman skriver i sin bok The Divorce Revolution at det prosentvise antall innleggelser på psykiatriske sykehus er høyest blant fraskilte og separerte personer. Sykdom, for tidlig død og selvmord er også vanligere blant dem.

Diane Medved foretok en undersøkelse blant omkring 200 personer som viste at fraskilte menn og kvinner var i følelsesmessig ubalanse i gjennomsnittlig sju år etter skilsmissen, andre i flere tiår. Det eneste hun fant at skilsmissen ikke fikk innvirkning på, var det skadelige atferdsmønsteret som i første omgang hadde fått paret til å skille seg. Det er derfor ikke så rart at det er større sannsynlighet for at annengangsekteskap skal mislykkes, enn for at førstegangsekteskap skal gjøre det.

Skilsmisser får sjelden folk til å oppføre seg bedre; ofte har de en drastisk negativ virkning på moralen. Forskere har funnet at etter en skilsmisse går de fleste menn og kvinner inn i en slags ny ungdomstid for en kort stund. De smaker sin nyvunne frihet ved å innlede det ene kjærlighetsforholdet etter det andre for å bygge opp en svekket selvaktelse eller for å lindre ensomhetsfølelsen. Men å skaffe seg en kjæreste av slike egoistiske grunner kan resultere i seksuell umoral, som fører med seg sin egen rekke av tragiske konsekvenser. Og det kan være spesielt traumatisk og skadelig for barn å se foreldrene oppføre seg på den måten.

Men altfor ofte er fraskilte par enig i verdens propaganda om at deres egne behov og interesser kommer først. De gjør seg derfor ufølsomme overfor andres smerte, den smerte de selv forårsaker i livet til personer de har rundt seg — barna, foreldrene og vennene. Noen glemmer at Gud også kan føle sorg i sitt hjerte når vi ignorerer hans normer. (Jevnfør Salme 78: 40, 41; Malaki 2: 16.) Skilsmisse kan også være noe ondsinnet, spesielt når det blir en juridisk kamp om foreldreansvar og eiendom.

Økonomisk katastrofe

Lenore Weitzman kom dessuten til at skilsmisse er en «økonomisk katastrofe» for kvinner i USA. Gjennomsnittlig blir det beløpet de kan bruke til slike nødvendige ting som mat, husleie og strøm, redusert til det halve. Hun fant at levestandarden deres ble hele 73 prosent lavere etter skilsmissen!

Hun hadde regnet med å finne at moderne, «opplyste» skilsmisselover beskyttet kvinner. Isteden fortalte kvinner at de følte seg fortvilt og forlatt etter skilsmissen. De sa at de plutselig hadde måttet ty til trygdeordninger, matkuponger, herberger og suppekjøkkener. Hele 70 prosent av de kvinnene hun intervjuet, fortalte at de hele tiden var bekymret for at de ikke skulle få endene til å møtes. Noen var redde og frustrerte og følte seg til og med innestengt sammen med barna. De følte at de ikke hadde noe tid for seg selv.

En ung mann vi kan kalle Tom, som opplevde at foreldrene skilte seg da han var åtte år, forteller: «Etter at pappa var borte, hadde vi riktignok alltid mat, men plutselig var en flaske brus blitt luksus. Vi hadde ikke råd til nye klær. Mamma måtte sy til oss. Når jeg ser på bilder av oss fra den gangen, er det et trist bilde av barn som ser syke ut.»

Ettersom de fleste kvinner får foreldreansvaret og mange fedre unnlater å betale de barnebidrag retten har pålagt dem — som ofte er minimale likevel — er sannsynligheten større for at kvinner blir fattige, enn for at menn blir det. Men menn blir ikke akkurat rike av en skilsmisse de heller. Boken Divorced Fathers sier at saksomkostningene alene kan legge beslag på halvparten av den årlige nettoinntekten til en mann i USA. En skilsmisse rammer også ektemenn og fedre hardt følelsesmessig. Mange synes det er vondt at de er henvist til bare å ha gjesteopptredener i sine barns liv.

Vern om ekteskapet!

Det kommer derfor ikke som noen særlig overraskelse å få vite at en undersøkelse blant personer som hadde vært skilt i ett år, viste at 81 prosent av ektemennene/fedrene og 97 prosent av konene/mødrene innrømmet at skilsmissen kanskje var et feilgrep, og at de burde ha gått mer inn for å få ekteskapet til å fungere. Stadig flere «eksperter» går også febrilsk mer og mer bort fra de nonchalante holdningene til ekteskapet som de en gang gjorde seg til talsmenn for. Avisen Los Angeles Times sa nylig: «Nå som vi har kunnet se utfallene i over 25 år, er det mange terapeuter . . . som går mer inn for å redde folks ekteskap.»

Men det er nokså lett for «ekspertene» å gjøre helomvending. Det eneste de trenger å gjøre, er å si: «Au da! Unnskyld!» og begynne å ta en annen tone. Det er ikke så lett for de tusener som har fulgt rådene deres. De som har vært offer for en skilsmisse, kan likevel lære noe viktig av sin bitre erfaring, for eksempel det som kommer fram i Salme 146: 3, 4: «Sett ikke lit til stormenn, til mennesker, som ikke kan hjelpe. Når de utånder, blir de til jord igjen, da er det forbi med deres planer.»

Venner, terapeuter, advokater eller personer som mediene skildrer, er bare ufullkomne mennesker. Så når vi trenger råd om ekteskapet, hvorfor da stole utelukkende på dem? Vil det ikke være mer fornuftig først å vende seg til Jehova Gud, han som har innstiftet ekteskapet? Hans prinsipper forandrer seg ikke i takt med «ekspertenes» skiftende meninger. De har holdt mål i tusener av år, og de virker den dag i dag.

Andreas og Anne begynte å innse dette en tid etter at de var blitt skilt. De skjønte at skilsmissen hadde vært en alvorlig feil. Men det var ennå ikke for sent for dem. De fant hverandre igjen og giftet seg på nytt. Og de begynte å forandre tankegang. Andreas forteller: «Det gikk opp for meg at jeg var moralsk fallitt, og at jeg trengte hjelp. For første gang på flere år bad jeg til Gud om det. Jeg ville gjøre det som var rett; så jeg måtte slutte med det jeg holdt på med, og forkaste alle de verdinormene jeg hadde plukket opp fra verden. Jeg ville ikke ha dem mer.»

Anne sier: «Grunnen til at vi kan være sammen nå, med den forferdelige tiden bak oss, er at vi begge to virkelig ønsket oss et godt forhold til Jehova. Og vi ville at ekteskapet skulle lykkes.» Det betyr ikke at det har vært lett siden. «Nå passer vi hele tiden på forholdet vårt, som en vakthund. Og hvis en av oss føler at vi er i ferd med å gli fra hverandre, så snakker vi om det.»

Andreas og Anne oppdrar nå to deilige barn. Han er menighetstjener i en av Jehovas vitners menigheter. Alt er selvfølgelig ikke helt fullkomment. Ikke et eneste ekteskap er fullkomment i denne gamle verden. Hvordan kan det være det, når det forener to ufullkomne mennesker? Det er grunnen til at Bibelen gjør oss oppmerksom på at helt siden den gangen synden kom inn i verden, har ekteskapet medført en viss ’trengsel i kjødet’. (1. Korinter 7: 28) Ekteskapet er derfor ikke noe en bør ta lett på. En som går i giftetanker, gjør vel i å bruke god nok tid på å bli kjent med den framtidige ektefellen. Og når en først har giftet seg, er ekteskapet vanligvis bare så godt som det en gjør det til. Jo mer arbeid en legger i det, jo bedre blir det.

Skilsmisse er heller ikke noe en bør ta lett på. Når en skilsmisse anses for å være nødvendig eller uunngåelig, kan Gud gi oss den hjelp vi trenger for å holde ut den vanskelige tiden som kanskje følger. Men hvis vi antar verdens tankegang og har liten aktelse for den hellige institusjon som ekteskapet er, hvem vil da beskytte oss mot følgene av slik dumhet? Vern derfor om ekteskapet. Istedenfor å være rede til å kvitte deg med det hele når tingene ikke går så bra, bør du være opptatt av hvordan problemene kan løses. Prøv å reparere broer istedenfor å brenne dem. Se hen til Guds Ord for å få praktiske løsninger på ekteskapelige problemer.b Løsningene er der. Og de virker.

[Fotnoter]

[Bilde på side 10]

Vern om ekteskapet ved å ta dere tid til å gjøre ting sammen som en familie