«Økningen av hans herredømme»
«Det skal ikke være ende på økningen av hans herredømme og på freden, over Davids trone og over hans kongerike.» — Es. 9: 7, Aut. eng. overs.
1. Hva er Jehovas hensikt, og hans rett og forpliktelse?
JEHOVA Gud kroner nå sin herlige hensikt med et vellykket resultat. Alt den gang da menneskene kom i nød fordi selviskheten, villfarelsen og døden holdt sitt inntog, besluttet Jehova å opprette en rettferdig regjering over hele jorden som skulle befri menneskene. Han har rett til å opprette en slik regjering. Han er faktisk forpliktet til det, og han har ikke unnlatt å oppfylle denne forpliktelsen. «For det er ingen myndighet uten fra Gud.» (Rom. 13: 1, Rev. stand. overs.) Denne regjering kommer fra ham og er det middel han bruker til å styre sine jordiske skapninger med, og derfor blir den kalt et «teokrati». Det navnet betyr nemlig Guds herredømme eller styre. Hans regjering i himlene er nå født, og er klar til å overta herredømmet over jorden, uten hensyn til den samlede motstand fra mennesker som kjemper mot Gud. Jorden og måten menneskene lever på, skal snart gjennomgå en vidunderlig forvandling. Dette betyr en ny verden, skapt av Gud.
2. Hvorfor gleder Jehova seg over denne tiden, og hvem andre med ham?
2 Jehova gleder seg over denne tiden. Ja, enhver vil glede seg hvis han har kjennskap til Jehovas storslagne hensikt og ser på hvilket trinn av dens vellykte utvikling vi befinner oss. Det er nå gått nitten hundre år siden hans kjære Sønn, Jesus Kristus, døde offerdøden, ble oppreist fra de døde og fór opp til himmelen. Der skulle han sitte ved Faderens høyre hånd inntil den tid kom da alle hans fiender i himmel og på jord skulle gjøres til hans fotskammel, ved at de led nederlag. I mellomtiden fikk hans fiender herske over jorden uten å bli forstyrret fra himmelen, og denne perioden kalte Jesus «hedningenes tider». (Luk. 21: 24, Aut. eng. overs.) For seks og tredve år siden, i 1914, nådde vi slutten på denne lange tidsperioden. Alle de ulykker og forstyrrelser som er kommet over hedningene eller nasjonene siden 1914, alle de veer som i konsentrert form er kommet over de stønnende folk, alle de fruktesløse forsøk fra politikken, handelen og den organiserte religion på å forbedre eller bøte på tilstanden, forverringen av forholdene og den stigende frykt hos herskere og folk, alt dette utgjør et tegn. Vi behøver ikke å være i tvil om hva tegnet betyr. Jesus Kristus forklarte det for oss i sine siste dager på jorden. Tegnet viser at hedningenes tider endte i 1914, med den første verdenskrig som merkepel. Begynnelsen til veene, som kom i det året, ga denne gamle verden et smertefullt varsel om at den nå var kommet inn i sin «endens tid». Det var begynnelsen til enden for den. (Matt. 24: 7, 8; Dan. 11: 40; 12: 4) Ja, men det varslet også oss om at en ny og rettferdig verdens teokratiske regjering, det lovte Guds rike ved hans Sønn Jesus Kristus, var blitt født i himlene. Hvorfor skulle ikke Gud og Kristus glede seg? Hvorfor skulle de ikke glede seg, alle de som elsker Gud og en ny verdens regjering som skal føre med seg rettferd, fred og liv? Vi gjør det!
3. Hva var førsteårsaken til at hans Sønn kom til jorden? Som en oppfyllelse av hvilken profeti?
3 For over nitten hundre år siden ble Guds Hersker for denne regjeringen født som et menneskebarn, som den messianske «Davids sønn». Han var kommet til jorden for å bevise sin rett til herredømmet. Nå etter denne lange venteperioden er Guds rette tid kommet, og den teokratiske regjering er blitt født. Myndigheten til å lede den og ansvaret for det er blitt lagt på den innsatte konges, Jesu Kristi, skulder. Kristi fødsel ble forutsagt åtte hundre år i forvegen av Esaias’ profeti, og der ble det også berettet om hvordan han skulle ta på seg herredømmet, i disse oppmuntrende ord: «For et barn er oss født, en sønn er oss gitt, og herredømmet er på hans skulder, og han kalles under, rådgiver, veldig Gud, evig fader, fredsfyrste. Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende over Davids trone og over hans kongerike; det skal bli støttet og oppholdt ved rett og rettferdighet, fra nå av og til evig tid; [Jehovas], hærskarenes Guds nidkjærhet skal gjøre dette.» — Es. 9: 6, 7.
4. Hva må Rikets fødsel ha? Hvorfor? Hvem er det?
4 Guds kongelige Sønns fødsel hadde sine vitner. Det var ikke bare Guds engler, som frydet seg over den med ordene: «Ære være Gud i det høye og på jorden fred for mennesker som har en god vilje,» men også arbeidsomme menn, de hyrder som hørte engelens kunngjøring og gikk til Betlehem, kong Davids stad, for å forvisse seg om det. (Luk. 2: 8—20, Vulgata, norsk kat.) Men ingen av de tradisjonsbundne prester og levitter ved templet i Jerusalem ble vitner til det, selv om de hadde vist den ondsinnede kong Herodes profetien om hvor barnet skulle bli født. (Matt. 2: 1—16) Sønnens fødsel var av stor betydning, men fødselen av Guds rike ved hans Sønn er av langt større betydning. Følgelig fortjener også det å ha sine vitner på jorden. Ja, mer enn det, det må ha sine vitner på jorden, forat Jesu egen profeti om denne verdens ende kan bli oppfylt: «Dette evangelium om riket skal forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden komme.» (Matt. 24: 14) Hvem har Gud oppreist som sine vitner om Riket, Teokratiet som ble opprettet i 1914? Jo, de ydmyke Jesu Kristi etterfølgere som han rettet denne profetiske befaling til. De svarer til de ærlige menn og kvinner på den tiden da Jesus ble født, de gudfryktige hyrdene, den gamle Simeon, profetinnen Anna og den trofaste Elisabet.
5. Liker verdens herskere denne fødselen? Hva kan de ikke hindre?
5 Jordens politiske herskere nå i tiden liker ikke at Guds rike er født, likså lite som den morderiske Herodes likte at Jesus var født i Betlehem. Herskerne og deres tilhengere og understøttere prøver derfor å stanse vitnesbyrdet om at Riket er opprettet. Men Gud den allmektige forutsa gjennom Jesus Kristus at vitnesbyrdet om Riket måtte avlegges, og ingen fiendtlig makt i himmelen eller på jorden kan forhindre at vitnearbeidet blir utført på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle nasjoner. Høyt begunstiget er alle de menn og kvinner som Gud i dag oppreiser og bruker ved å la dem ha del i å oppfylle profetien om vitnesbyrdet om det opprettede rike! Vår tids Jehovas vitner bærer med glede hatet og forfølgelsen fra alle folk og nasjoner, forat de kan være hans rikes vitner.
DET UTVIDER SIN MAKT TRASS I MOTSTAND
6. Hvorfor må Riket fortsette å øke sin makt?
6 Det vitnesbyrd som er avlagt siden 1914, har jevnt og sikkert økt Rikets makt i rettsindige menneskers liv. Det kunne ikke være annerledes. I Guds eget navn erklærte profetien for lang tid siden: «Det skal ikke være ende på økningen av hans herredømme og på freden,» og dette må gå i oppfyllelse, selv om Kongen nå hersker midt iblant en masse fiender. Jehovas, hærskarenes Guds uimotståelige nidkjærhet vil aldri tillate at hans profetiske ord blir sendt uoppfylt tilbake til ham og at økningen av hans Sønns regjering blir stanset. Vitnesbyrdet om Riket må etter 1914 fortsette å øke. Overalt på jorden må det bli mer og mer kjent at den høyeste regjeringsmakt, Jehova, har tatt sin store makt og er begynt å herske over jorden ved at han har satt sin Sønn på tronen som sin salvede konge. (Åpb. 11: 15—18) Ved at hans vitner sprer denne kunnskapen vidt og bredt, kan rettsindige mennesker overalt få anledning til å vite om den eneste rettferdige regjering og samle seg om den som menneskehetens eneste håp. De kan gi den sin hele og fulle troskap før Jehovas konge ødelegger alle sine fiender og motstandere i den kommende «krigen på Guds, den allmektiges, store dag».
7. Hva må dets økning i dag svare til? Ved hjelp av hva?
7 Økningen av dem som sympatiserer med Jehovas regjerende konge og støtter ham, må svare til økningen av hans etterfølgere i det første hundreåret etterat han hadde fart opp til Guds høyre hånd da han hadde bevist sin rett til Riket ved sin kjærlige lydighet inntil døden. Denne økningen kommer ikke ved makt fra hærer som bruker ild og sverd, ikke ved menneskers kraft, men ved Jehovas ånd, som er hans uovervinnelige kraft. Den kjærlighet som bor i menn og kvinner som er innvigd til hans konge og rike, er så sterk at ingen djevelsk eller menneskelig makt kan overvinne den. Den drar dem og holder dem nær til hans konge og rike trass i alt det fiendskap de blir utsatt for på grunn av sitt standpunkt for Gud og hans rike. — Sak. 4: 6.
8. Hvordan kom keiseren i konflikt med Kongen i det første hundreåret?
8 I det første hundreåret måtte troende menn og kvinner sverge troskap mot Guds konge Jesus Kristus like for ansiktet på den herskende verdensmakt, det romerske keiserrike, der keiserne ble gjort til guder og tilbedt. Det var faktisk en representant for det romerske keiserrike, landshøvdingen Pontius Pilatus, som ga ordre om at Jesus Kristus skulle nagles til torturpelen. Fordi Jesus forkynte Guds rike som han var blitt kalt og salvet til, ble han av sine religiøse fiender anklaget for å være en oppvigler. Prestene, de skriftlærde, sadduseerne og fariseerne brakte denne anklagen fram for den romerske landshøvdingen. Den inspirerte beretning sier: «De begynte å føre klagemål imot ham og sa: Denne mann har vi funnet villeder vårt folk og forbyr å gi keiseren skatt, og sier om seg selv at han er Messias, en konge.» Og da Pilatus prøvde å løslate Jesus, ropte jødene: «Gir du denne fri, da er du ikke keiserens venn; hver den som gjør seg selv til konge, setter seg opp imot keiseren.» Det var den samme Jesus som to dager tidligere hadde sagt til sine religiøse motstandere: «Gi da keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er!» — Luk. 23: 1, 2; Joh. 19: 12; Matt. 22: 21.
9, 10. a) Hvilken økning fant sted trass i fordreid framstilling og motstand? b) Hvordan ble forkynnelsen av Riket spredt?
9 Jesu religiøse fiender ønsket ikke å ha ham som Guds Messias og konge, og derfor brukte de hans forkynnelse om Guds rike som et påskudd til å anklage ham for å være en oppvigler mot keiseren og en trusel mot staten. Denne overlagt fordreide framstilling og denne forente motstand fra keiseren og de religiøse makter førte til Jesu død, men hindret det tilhengerne av Guds oppstandne konge fra å øke i tall? Brakte det forkynnelsen om himlenes rike til taushet? Nei! Måneden etter ble Guds ånd utgytt over Kongens lojale etterfølgere på pinsedagen, og forkynnelsen av Riket ble gjenopptatt og drevet med større styrke enn på Jesu tid og på mange språk. De som erklærte seg for Guds rike under ledelse av hans konge Kristus Jesus, økte på denne pinsedagen til 3000. Motstanden fra religionens side tiltok, og arrestasjoner av Rikets forkynnere fulgte, men likevel økte tallet på Kongens tilhengere til 5000. (Ap. gj. 2: 41; 4: 4) Senere utløste Stefanus’ martyrdød en av de aller verste forfølgelser i dette religionens sentrum, Jerusalem. Apostlene ble drevet under jorden, og tusenvis av Kongens etterfølgere ble spredt omkring.
10 Jehova og hans salvede konge i himmelen hadde grunn til å le av disse tiltakene som de religiøse motstandere tok for å bringe forkynnelsen av Riket til taushet. Hvorfor? Jo, fordi, som beretningen sier, «de som nå var atspredt, dro omkring og forkynte evangeliets ord». «De som nå var atspredt på grunn av den trengsel som oppsto for Stefanus’ skyld, dro omkring like til Fønikia og Kypern og Antiokia, men talte ikke ordet til andre enn jøder.» (Ap. gj. 8: 4; 11: 19) I denne religiøse inkvisisjons veer ble en av de drivende krefter i forfølgelsen, selveste Paulus fra Tarsus, ved et mirakel vunnet over til troskap mot Kongen Kristus, og ble en av de apostoliske forkynnere for Riket.
11. Er Riket begrenset til en bestemt nasjon? Hva er det Guds løfte viser?
11 Men Jehovas rike ved Kristus er ikke begrenset til en bestemt nasjon. Det er ikke jødisk eller utelukkende for jøder. Patriarken Abraham var ikke jøde, og da Jehova fortalte denne trofaste mann om de velsignelser som skulle bli menneskene til del gjennom hans konges teokratiske regjering, sa han: «I deg skal alle jordens slekter velsignes.» «Din ætt skal ta sine fienders porter i eie; og i din ætt skal alle jordens folk velsignes.» (1 Mos. 12: 3; 22: 17, 18) Abrahams Ætt er først og fremst Jesus Kristus. Den velsignelse som kommer gjennom ham, er først av alt at de troende blir brakt inn i en rettferdig stilling overfor Gud, så de kan nyte hans gunst og ha utsikt til å få evig liv i hans rettferdige nye verden. Det er dette apostelen Paulus drøfter når han sier: «Og da Skriften forutså at det er ved tro Gud rettferdiggjør hedningene, forkynte den Abraham forut det evangelium: I deg skal alle folk velsignes.» — Gal. 3: 8, 16.
12. I hvilken retning ble velsignelsen utstrakt? Hvorfor?
12 Den livgivende velsignelse gjennom Abrahams Ætt, Jesus Kristus, må derfor spres til alle folkeslag, både til jøder og hedninger. Med rette gikk velsignelsen først til Abrahams jødiske etterkommere. Men da dette folket fulgte sine religiøse ledere og avviste velsignelsen fordi den kom gjennom den Kristus som var blitt naglet til en torturpel, da handlet Jehova Gud i samsvar med sine ord til Abraham. Han tilbød velsignelsen gjennom Jesus Kristus til de hedenske eller ikke-jødiske nasjoner. Gud gjør ikke forskjell på folk på grunn av jordisk nasjonalitet. Det som teller hos Gud og som gir oss hans velsignelse gjennom Kristus, er at vi har den samme tro som Abraham hadde. — Gal. 3: 9, 26—29.
FIENDENS YNDLINGSKNEP
13. Hvilken tjeneste utførte Peter og Paulus forat hedningene kunne komme til troen?
13 Det var apostelen Peter Gud brukte til å ta kunnskapens nøkkel og låse opp døren med adgang til Riket for hedningefolkene, men det var apostelen Paulus som ble den fremste apostel for hedningene. Paulus er den eneste apostel som den hellige skrift forteller kom til Roma. (Ap. gj. 10; Rom. 11: 13; Gal. 3: 7—9) I et guddommelig syn ble Paulus kalt til å bringe vitnesbyrdet inn i Europa. Det var i det land som nå kalles Hellas, der demokratiets vugge sto, at Paulus ble anklaget for å være oppvigler fordi han forkynte Guds rike ved Kristus.
14. Hvor, hvordan og av hvem ble Paulus anklaget for oppvigleri?
14 Etterat Paulus hadde drevet en demon ut av et åndemedium, fikk demonene sine bedratte religiøse redskaper til å slepe Paulus og Silas fram for de politiske herskerne. De anklaget dem for følgende: «Disse mennesker forstyrrer rent vår by; de er jøder, og forkynner skikker som vi ikke har lov til å ta imot eller leve etter, vi som er romere.» Et Guds mirakel utfridde Paulus og Silas fra fangehullet. Dette hendte i Filippi. Men i Tessalonika fikk de religiøse motstanderne hisset opp en pøbelhop som ropte opp om Paulus og Silas til de politiske herskerne: «Disse som oppvigler hele verden, er også kommet hit, .... og alle disse gjør stikk imot keiserens bud og sier at en annen, en som heter Jesus, er konge.» Da Paulus igjen var tilbake i Palestina og sto som fange foran keiserens domstol i Cesarea, ble han av sine religiøse forfølgeres talsmann anklaget med følgende ord: «Vi har funnet at denne mann er en pest og en oppvigler blant alle jøder rundt om i verden og en leder for nasareernes sekt; han har endog søkt å vanhellige templet. Vi grep ham derfor og ville dømme ham etter vår lov.» Men apostelen Paulus gikk ikke med på å la dem dømme seg etter deres religiøse kirkelov. I fullt samsvar med sine rettigheter som romersk borger, gjorde han retten oppmerksom på at han sto for keiserens domstol, og ikke for et religiøst dommersete. I evangelieforkynnelsens interesse innanket han derfor saken for keiseren. — Ap. gj. 16: 20, 21; 17: 6, 7; 24: 5, 6; 25: 9—12.
15. Ble forkynnelsen av det gode budskap begrenset av denne forfølgelsen? Hvorfor ikke?
15 Paulus ble holdt i fengslig forvaring i to år før og to år etter at han kom til Roma. Men ble kunngjøringen av det gode budskap begrenset, fordi han og hans medvitner ble forfulgt slik? Nei. Paulus utnyttet nemlig disse forholdene til å gi et vitnesbyrd til herskere, til sine voktere og til alle han kunne innby til seg. Han utførte et omfattende vitnearbeid, og senere kunne han fra sin husarrest i Roma skrive: «Jeg vil at I skal vite, brødre, at det jeg har opplevd, heller har tjent til evangeliets fremme, så at det er blitt vitterlig for hele livvakten og for alle de andre at det er for Kristi skyld jeg er i lenker.» «Evangeliet .... det som I har hørt, som er blitt forkynt for enhver skapning under himmelen, og som jeg, Paulus, er blitt tjener for.» Paulus fulgte sin egen befaling: «Forkynn ordet, vær rede i tide og i utide.» — Fil. 1: 12, 13; Kol. 1: 23; 2 Tim. 4: 2.
16. Hvilken avskjedsbefaling fra Jesus gjelder nå? Hvem vil adlyde den?
16 Kongen Jesu Kristi etterfølgere adlød hans avskjedsbefaling: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord; gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler [gjør disipler ut av alle folkeslag, Am. stand. overs.], idet I døper dem til Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn.» Intet menneskelagd styre i noen som helst nasjon kan tilbakekalle denne myndige befaling eller greie å hindre Kongens etterfølgere i å utføre den. Hans befaling gjelder oss som lever nå ved denne verdens og dens nasjoners ende, og vi vil adlyde den, forat hans regjerings interesser kan øke. — Matt. 28: 18—20.
17. Hvordan ble det samme fiendens knep prøvd på Esters tid? Resultatet?
17 Selv før Kristi tid var det Jehova Guds fienders yndlingsknep å anklage hans trofaste folk for politiske forbrytelser, forat man skulle tro de sto i forbindelse med verdslige regjeringer og statens makt derfor skulle bli brukt mot dem. I dronning Esters dager ble denne onde framgangsmåten brukt av den falske gudsdyrkeren Haman, i den hensikt å utrydde Jehovas utvalgte folk fullstendig fra alle deler av det persiske rike. Haman sa til kong Xerxes: «Her er et folk som bor spredt og for seg selv blant de andre folk i alle ditt rikes landskaper, og deres lover er forskjellige fra alle andre folks; de holder seg ikke etter kongens lover, og det høver ikke for kongen å la dem være i fred. Dersom det tykkes kongen godt, så la det bli utferdiget en skrivelse om at de skal utryddes.» (Ester 3: 7—9) Hamans ondskapsfulle plan greidde ikke å utslette Jehovas folk, nei, ikke engang gjøre det mindre. Den førte til at han selv ble avslørt som en som motarbeidet kongens interesser, og han ble hengt. På samme vis er det med dem som nå prøver å hindre økningen av Guds rike. De arbeider på sin egen undergang.
18. Hvorfor står nasjonene nå ansikt til ansikt med ødeleggelsen?
18 De trofaste forkynnere av Guds rike ved Kristus står i dag overfor politiske bevegelser og organisasjoner som enten omfatter halve jordkloden eller er verdensomfattende. Det faller ikke i de politiske herskeres smak at det skal proklameres av Hans vitner at Jehova gjenopptok herskermakten over jorden i 1914 og lot sin Sønns rike bli født da. De har andre planer for hvordan jordens folk skal styres. Under den religiøse ledelse av kristenhetens presteskap kan det nok være at de politiske elementer ber: «Komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.» Men deres kriger om verdensherredømmet og deres planer for hvordan jorden for framtiden skal beherskes, står i strid med deres bønner og beviser at de ikke vil at Guds rike ved hans Sønn skal fortrenge dem og gi menneskene en rettferdig, teokratisk regjering. Nasjonene frykter hverandre, og gjensidig mistillit rår blant dem. Det blir uttrykt engstelse for at de i en ny verdenskrig vil utslette hverandre med hemmelige våpen for masseødeleggelse. Nasjonene står virkelig overfor ødeleggelse, men det er fordi de har forkastet Guds rike ved Kristus, den eneste regjering som har rett til å herske over jorden. Deres ødeleggelse vil komme om kort tid ved en katastrofe som Gud setter i verk og som ble vist forbilledlig ved den verdensomfattende flommen på Noahs tid. Gjennom Jehovas vitner gir han nå alle folk og nasjoner en grundig og behørig advarsel om den.
19, 20. Hvem viser seg som denne verdens venner? Hvordan? Hvilken skjebne blir dem til del?
19 Kristenhetens religiøse organisasjoner har knyttet sin skjebne til jordens politiske makter. De vil bli utslettet sammen med dem i den katastrofen som Gud setter i verk, fordi de er Hans fiender. Det står skrevet: «Dere frafalne! Vet dere ikke at vennskap med verden betyr fiendskap mot Gud? Enhver som ønsker å være verdens venn, erklærer seg altså for Guds fiende.» — Jak. 4: 4, En am. overs.
20 De religiøse venner av denne verden er fiender av Guds rike ved Kristus. De viser hvem de er venner med ved å arbeide for å forlenge denne gamle verdens elendige tilstand og ved å prøve å hindre økningen av Jehovas Teokrati ved Kristus. Siden hans rikes fødsel i 1914, har nye politiske faktorer sikret seg stor makt og fått fremtredende stillinger i verden. De som stadig er i besittelse av sin fremtredende posisjon er De Forente Nasjoner, som etterfulgte det kortlivde Folkeforbundet, og den ateistiske kommunisme.
21. Hvordan er denne verden delt opp? Hvilken stilling inntar Jehovas vitner, og med hvilket sikkert resultat?
21 De Forente Nasjoner har til dags dato ikke greidd å binde den gamle verden sammen. Den er splittet i to blokker. De tre store står som forkjempere for Vestblokken, og det kommunistiske Russland dominerer Østblokken. Den annen verdenskrigs ildgivning er dødd hen, men en «kald krig» raser mellom de to blokkene, og de utfolder en febrilsk aktivitet for å vinne makten. Midt i denne verdenssituasjonen står Jehovas vitner. De peker hverken mot øst eller mot vest, men mot himmelen. Det gjør de ved å forkynne at Hans rike ved Kristus er den regjering som har guddommelig bemyndigelse, den eneste regjering som evner å innføre en rettferdig, fredelig, sunn ny verden, den eneste regjering som har makt til å frelse menneskene fra utslettelse i verdenskatastrofen Harmageddon. Fordi Jehovas vitner tar en slik nøytral stilling til denne gamle verdens dødbringende konflikter og fordi de viser en kristen hengivenhet og troskap mot Guds nye verdens regjering ved hans Sønn, blir de hatet av alle nasjoner og forfulgt av den gamle verdens religiøse venner. Men trass i dette må deres sak få framgang og vinne seier.