Hva er en sjel?
MANGE av de ikke-kristne menneskene på Malaya tror at menneskesjelen er et lite, usynlig menneske på størrelse med en tommeltott, som har den samme form, de samme proporsjoner og det samme utseende som det menneske i hvis legeme den har sitt tilholdssted. De tror at et tykt menneske har en tykk sjel, og at et tynt menneske har en tynn sjel. Andre primitive folkeslag forestiller seg den som en liten fugl, som deres egen skygge eller som et speilbilde av dem selv. Det er en utbredt tro blant disse menneskene at sjelen forlater legemet gjennom munnen eller neseborene mens man sover, og at den vender tilbake i det øyeblikk man våkner. Noen mennesker i Bombay har ment at det er en forbrytelse å male ansiktet på en som sover, for de tror at sjelen hans ikke vil kjenne ham igjen når den vender tilbake, og ikke vil ta bolig i legemet hans igjen, noe som ville føre til at han dør.
På Celebes har det vært skikk og bruk å feste fiskekroker i en syk persons nese, navle og føtter, slik at sjelen hans kan bli fanget hvis den prøver å unnslippe. På Borneo mener man at den er en liten, usynlig fugl, og når en mann er kommet til skade, går hans hustru eller slektninger til det stedet dette skjedde, og prøver å lokke sjelen hans til å komme tilbake ved å strø ris på bakken og kalle på den. Hustruen plukker deretter opp riskornene, tar dem med seg hjem og strør dem på den sårede mannens hode, og så kaller hun igjen på sjelen hans på samme måte som man ville kalle på en fugl.
Det er ikke sannsynlig at du har samme oppfatning av hva sjelen er som disse menneskene. Du forestiller deg den neppe som et lite menneske eller en liten fugl inne i deg som liker å komme ut gjennom nesen eller munnen din og streife omkring, men du tenker deg den kanskje som noe bitte lite og usynlig som har tilholdssted i kroppen din helt til du dør, og som da forlater legemet for å fortsette din bevisste tilværelse et annet sted.
Det amerikanske katolske skriftet «The Question Box» gir følgende definisjon av en sjel: «Sjelen er grunnelementet i de enkelte menneskers bevisste liv, det grunnelement hvormed vi føler, tenker og vil. . . . Sjelen er en usammensatt substans, det vil si, den består ikke av forskjellige deler; den er også en åndelig substans, det vil si, dens eksistens er uavhengig av materien.» Det er i virkeligheten denne oppfatningen av sjelen som stort sett gjør seg gjeldende i kristenheten. Den har en viss likhet med de oppfatninger av sjelen som de gamle greske og romerske filosofene hadde. Cicero sa: «Ettersom sjelen ikke har en sammensatt natur eller har i seg noen bestanddel som ikke er homogen, trekker jeg den slutning at den er udelelig, og at den, ettersom den er udelelig, ikke kan forgå.»
Hva sier Bibelen?
I stedet for å vende deg til filosofene i vår moderne tid eller i gammel tid for å få en forklaring på hva en sjel er, bør du vende deg til Ham som skapte menneskesjelene, for å se hva han sier i sitt skrevne Ord. Det er klart at den himmelske Far vet mer om dette emnet enn noe menneske gjør.
Når du undersøker hans skrevne Ord, vil du kanskje bli forbauset over at du ikke finner et eneste skriftsted som sier at han ga mennesket en udødelig sjel som har tilhold i menneskelegemet, og som forlater det når døden inntreffer. Det kan imidlertid hende at du vil peke på det skriftstedet som sier: «Og støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud, som ga den,» og spørre om ikke dette er en bekreftelse på at mennesket har en udødelig sjel. Men se på skriftstedet en gang til. Det sier ingenting om sjelen og ingenting om udødelighet. Hvis du vil ha det til at ordet «ånd» betyr sjel, blir du nødt til å anta samme tro som den hedenske greske filosofen Pythagoras, som lærte at sjelen har en tidligere tilværelse, for skriftstedet sier at ånden «vender tilbake til Gud». — Pred. 12: 7.
Ordet «ånd» er her brukt i samme betydning som i 1 Mosebok 6: 17, der det tales om ødeleggelsen av levende skapninger i den store vannflommen. «Og se, jeg vil la en vannflom komme over jorden til å ødelegge alt kjød under himmelen som det er livs ånde i; alt som er på jorden, skal omkomme [slutte å puste, Ro].» New World-oversettelsen sier: «for å ødelegge alt kjød som livskraften er virksom i».
Med ordet «ånd» siktes det ikke til noe uhåndgripelig noe i menneskelegemet som forlater det ved døden og fortsetter en persons bevisste tilværelse i en annen sfære men det siktes til livskraften som kom fra Gud, og som gir alt levende liv. Det er brukt i denne betydningen i Predikeren 3: 19, der det heter: «For det går menneskenes barn som det går dyrene; den samme skjebne rammer dem; som den ene dør, så dør den andre og én livsånde har de alle.» Man kan si at de alle har én livsånde, for pusten er uatskillelig knyttet til livskraften hos en skapning.
Når Bibelen bruker ordet «sjel», siktes det vanligvis til selve den levende skapning. Det er brukt i denne betydningen i 1 Mosebok 2: 7 som sier: «Og Gud [Jehova] dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel.» Sjelen var altså et resultat av en forening mellom legemet, som var dannet av bestanddeler av jorden, og livskraften, som kom fra Gud. Det er grunnen til at Bibelen også kaller dyr for sjeler. «Og Gud fortsatte med å si: ’La det vrimle fram i vannene en vrimmel av levende sjeler.’» — 1 Mos. 1: 20; 4 Mos. 31: 28, NW.
Når du har i tankene at en sjel er en levende skapning og ikke noe åndelig noe inne i en levende skapning, kan du forstå hvorfor Bibelen sier at sjeler kan drepes, gå ned i graven, sønderrives som en løve, kjøpes og ha kjøtt som føde. — Esek. 13: 19; Job 33: 18; Sl. 7: 2; 3 Mos. 22: 11; 5 Mos. 12: 20, NW.
Det som Elias sa da han oppvekte et barn fra de døde, forandrer ikke dette faktum og støtter ikke den troen at mennesket har en udødelig sjel som forlater legemet. Da Elias sa: «[Jehova] min Gud! La dette barns sjel vende tilbake til det!», var det ikke fordi han hadde samme oppfatning som primitive folkeslag, som tror at sjelen forlater legemet og flakker omkring. Elias ba ikke om at en bortvandret udødelig sjel måtte vende tilbake, men at barnets liv måtte vende tilbake. Enkelte bibeloversettelser, for eksempel An American Translation og Rotherhams The Emphasised Bible, bruker her «liv» i stedet for «sjel». Dette er et av de tilfellene da «sjel» blir brukt om ens liv som en sjel, som en skapning. Et annet tilfelle er der hvor Jesus sa: «Frykt ikke for dem som slår legemet i hjel, men ikke kan slå sjelen i hjel; men frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete [Gehenna, NW].» Dette skriftstedet viser ikke bare at sjelen ikke er udødelig, og at den kan ødelegges, men også at Gud kan bringe tilbake til livet et menneske som er blitt drept av ugudelige mennesker. — 1 Kong. 17: 21; Matt. 10: 28.
De som er i Guds minne, har derfor håp om et framtidig liv ved en oppstandelse. Det håp Bibelen gir, går ut på at du ikke behøver å være en død sjel i all evighet etter at livskraften har forlatt deg, men at du kan ha håp om at Gud vil gi deg livskraften tilbake, slik at du igjen blir en levende sjel. Denne oppstandelse fra de døde vil for noens vedkommende bli til udødelig liv som åndeskapninger, mens de fleste av dem som får en oppstandelse, vil ha mulighet for å vinne evig liv som menneskesjeler. Du har altså ikke en sjel som kan eksistere atskilt fra legemet, men du er en sjel.