Guds nåde er nok for hans tjenere
APOSTELEN Paulus ba engang gjentatte ganger til Gud om å bli befridd for en bestemt plage, men i stedet for å oppfylle hans bønn sa Gud til ham: «Min nåde er deg nok; for min kraft fullendes i skrøpelighet.» At Paulus virkelig dro lærdom av dette, går fram av det han skrev til de kristne i Filippi noen år senere: «Jeg har lært å være nøid med de kår jeg er i . . . Alt formår jeg i ham som gir meg kraft!» — 2 Kor. 12: 9; Fil. 4: 11, 13, LB.
At Jehova Guds nåde er nok for de kristne i dag akkurat som det var det for Paulus for 1900 år siden, skjønner vi av følgende opplevelse:
For om lag to år siden kom et av Jehovas vitner til et hjem hvor en sykepleierske inviterte ham inn. Hun viste ham inn til sengen til husets frue, en mor som etter alt å dømme fremdeles var i 20-årene, og som måtte bruke kunstig lunge som følge av at hun var blitt rammet av poliomyelitt. Sykdommen hadde fart så hardt fram mot henne at hun var lam fra halsen og ned. Det eneste hun kunne bevege, var hodet, og det kunne hun bare snu fra den ene siden til den andre. Etter å ha hørt på hva vitnet hadde å si, sa hun at hun gjerne ville ha bladene Vakttårnet og Våkn opp! som ble tilbudt henne, og at hun med glede ville lese dem.
Vitnet gikk ikke lenge etter sammen med et annet vitne tilbake til denne vanføre damen. Hun var glad over å se dem, stilte bibelske spørsmål og ville gjerne at de skulle besøke henne igjen. Det ble derfor foretatt regelmessige besøk hos henne, som imidlertid bare varte fra 15 til 20 minutter, da hun ble fort trett. «Jeg har aldri tidligere hørt noe som kan sammenlignes med dette,» sa hun ved en anledning. Hun fortalte at det hadde vært mange utsendinger fra forskjellige trossamfunn og besøkt henne i løpet av de sju årene hun hadde vært lenket til sengen, og de fleste av disse hadde drevet helbredelse ved bønn. «Men uansett hvor hardt jeg prøvde, så lyktes det aldri,» sa hun. Det endte med at disse helbredelsespredikantene sa til henne at hun manglet tro, eller at det var det at Gud straffet henne for hennes tidligere synder. Av den grunn hadde hun tatt avstand fra all religion og hadde til å begynne med stilt Vitnene i klasse med alle de andre.
Hun oppdaget imidlertid ganske snart at Jehovas vitner var annerledes, men kunne ikke akkurat si hva forskjellen besto i. Det varte ikke lenge før hun lærte å tro på Jehovas nye verden og sette sitt håp til den, og hun syntes det hørtes logisk ut at det er Satan som er ansvarlig for de ulykker som rammer menneskene. Noe som også gjorde veldig inntrykk på henne, var at Jehovas vitner alltid slo opp i Bibelen og lot henne lese svarene på sine mange spørsmål utifra den. Dette hadde ingen av dem som tidligere hadde besøkt henne fra andre religiøse trossamfunn, gjort
Hun har nå skaffet seg boken From Paradise Lost to Paradise Regained (Fra det tapte paradis til det gjenvunne paradis) og leser i den for sine to barn mens hun lar dem bla om sidene. Hun har et stort brett festet på sengen med klyper på som holder bøkene. Her ligger hun og leser og fryder seg over sannheten. Hun er også blitt klar over at det er med munnen man bekjenner til frelse. Hun har derfor en spesiell telefon, og kan på den måten ringe opp til sine venner og fortelle dem om alt det vidunderlige hun har lært om Jehova og hans nye, verden. Barna hennes skaffer henne telefonnummer til mennesker hun ikke kjenner, som hun ringer opp til på samme måte og avlegger et vitnesbyrd for.
Hun spurte om hun kunne bli regnet med blant Jehovas folk og rapportere sin virksomhet til menigheten. Hvor lykkelig hun ble da hun hørte at også hun kunne bli et av Kristi «andre får»! Det er alltid et smil på hennes ansikt, og hun stråler av lykke over sitt håp og over sin nyvunne tro på Jehova. Alle som har kjent henne fra før, kan se den forandring som har skjedd med henne på grunn av denne hennes nye religion. Det er også en glede å se hvor ivrig hun er etter å ha en regelmessig andel i å forkynne det gode budskap om Guds rike.
Hun sier at hun tidligere feilaktig ga Gud skylden for mange ting. Nå ønsker hun å gjøre alt hun kan, for å rettferdiggjøre Gud i menneskenes øyne. Hun er helt igjennom våken og intelligent. Hun forkynner regelmessig for andre og leder et hjemmebibelstudium — og det til tross for at det eneste hun kan bevege, er hodet, og det bare fra side til side. Hun ser til tross for sin tilstand med forventning fram til å bli døpt, fordi, som hun sa: «Nå har jeg endelig funnet sannheten!»
Hvilket talende bevis utgjør ikke denne vanføre unge moren for at Guds nåde er nok for hans tjenere!