Spørsmål fra leserne

• En mann lar seg skille fra sin hustru av ubibelske grunner. Etter at skilsmissen er innvilget, blir det gjort kjent for hustruen og menigheten at mannen like før skilsmissen gjorde seg skyldig i ekteskapsbrudd. Vil en mann eller en kvinne under henvisning til et slikt ekteskapsbrudd ha Bibelens tillatelse til å gifte seg igjen?

Ifølge Bibelen må man ta følgende avgjørende spørsmål i betraktning: Hvem skiller seg fra hvem, og av hvilke grunner? Hvem har rett til å skille seg? Ifølge Bibelen er det ikke ektemannens moralske stilling som er avgjørende for om han har rett til å skille seg fra sin hustru. Det er tvert imot den moralske stilling til den en skiller seg fra, som er avgjørende for om en som går til skilsmisse, har rett til å få de ekteskapelige bånd oppløst. Ifølge de inspirerte skrifter er det den urene ektefellen som får skilsmissebrev av den rene, tro og uskyldige ektefellen. Det som står i 5 Mosebok 24: 1—4, er ikke til å ta feil av i denne forbindelse.

Det var denne loven, som finnes gjengitt i 5 Mosebok, fariseerne tok opp til drøftelse i Matteus 19: 3—9. Jesus fortalte fariseerne at Gud ikke hadde gitt den første mann, Adam, rett til å skille seg fra sin hustru, Eva, av en hvilken som helst grunn. Fariseerne henviste da til den loven som finnes gjengitt i 5 Mosebok, og spurte: «Hvorfor bød da Moses å gi hustruen skilsmissebrev og skille seg fra henne?» Denne mosaiske lov omtaler spesielt den urenhet som den kvinnen som en ektemann hadde skilt seg fra, hadde gjort seg skyldig i, og ikke noen urenhet fra ektemannens side. Jesus viste den rette respekt for restriksjonene i forbindelse med retten til å skille seg fra sin ektefelle, da han sa: «For eders hårde hjertes skyld ga Moses eder lov til å skilles fra eders hustruer; men fra begynnelsen av har det ikke vært således. Men jeg sier eder at den som skiller seg fra sin hustru, uten for hors skyld, og gifter seg med en annen, han driver hor.» Ettersom Jesus her gikk ut fra det han hadde henvist til i Moseloven, talte han om en hustru som ble skilt av andre grunner enn utroskap, ekteskapsbrudd, urenhet fra hennes side, ikke på grunn av utroskap fra ektemannens side. Det var fordi Josef fra Nasaret trodde at hans forlovede, Maria, hadde gjort seg skyldig i urenhet, at han tenkte på å skille seg fra henne i stillhet, og det var bare en inngripen fra Guds side som forhindret at han gjorde dette. Det er derfor den uskyldige ektefelle som søker skilsmisse, ikke den skyldige.

Det ventes ikke av den skyldige at han skal anklage seg selv og så på grunnlag av sin anklage av seg selv skille seg fra den uskyldige ektefellen. Det er den uskyldige ektefellen som anklager den skyldige, og som søker skilsmisse. Hvis det viser seg at den som en har skilt seg fra, er den uskyldige ektefellen, blir således denne uskyldige, tro, fraskilte ektefellen utsatt for å begå umoralske handlinger, noe også Jesus sa i Matteus 5: 32: «Hver den som skiller seg fra sin hustru uten for hors skyld, han volder at hun driver hor, og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, han driver hor.» Den rett som den rene, uskyldige, tro hustru har, må derfor ikke tas fra henne, og det vil ikke være riktig å skille seg fra henne av ubibelske grunner. Av rent personlige grunner kan en hustru velge å overse den umoralske handling som hennes mann har begått, og kan fortsette å leve sammen med ham som hans hustru. Hvorfor kan hun det? Hun kan det fordi ekteskapet ikke er blitt oppløst på grunn av ektemannens ekteskapsbrudd. Hun har lovlig og bibelsk rett til å fortsette å leve sammen med ham. Hun blir ikke uten videre uren ved å fortsette å ha kjønnslig forbindelse med ham etter at han begikk ekteskapsbrudd.

Hvis en utro ektemann ikke forteller sin uskyldige hustru at han har begått ekteskapsbrudd, men varsler henne om at han har til hensikt å skille seg fra henne, og hvis hun så samtykker i skilsmisse uten at hun vet om hans ekteskapsbrudd, men ut fra den formening at hun på lovlig vis skiller seg fra ham ved gjensidig overenskomst, da går hun med på å bli skilt fra ham på dette grunnlag. Han blir innvilget skilsmisse med hennes samtykke og uten noen innvendinger fra hennes side. De går således begge to med på å bli skilt på et ubibelsk grunnlag, noe som ikke gir dem tillatelse til å gifte seg igjen. Alt de ønsker, er å bli skilt fra hverandre, og dette oppnår de også ved en ubibelsk, men lovlig skilsmisse. Begge to må ta følgene av en slik ubibelsk skilsmisse. En slik skilsmisse berøver henne naturligvis Bibelens tillatelse til å gifte seg igjen. Den hyklerske, utro ektemannen har heller ikke Bibelens tillatelse til å gifte seg igjen, og selv om han nå også utsetter henne for å begå umoralske handlinger, kan det bli vanskeligere for ham å la være å begå umoralske handlinger etter skilsmissen enn det er for henne, ettersom han begikk ekteskapsbrudd uten hennes vitende før det ble innvilget skilsmisse. Det at hustruen ikke har kjennskap til det, gir ikke menigheten rett til å sette ut av betraktning Jesu påbud om at i tilfelle ektemannen virkelig ønsker å skille seg fra sin hustru på et bibelsk grunnlag, så må skilsmissen finne sted på grunn av hennes urenhet, hennes ekteskapsbrudd. Hvis ikke det er tilfelle, så har ektemannen, selv om han begikk ekteskapsbrudd før skilsmissen, ingen rett til å gifte seg igjen, og selv om hustruen gifter seg igjen på lovlig vis, vil hun begå ekteskapsbrudd.

Den som søker å bli skilt fra sin ektefelle, bestemmer hva som er grunnene eller betingelsene for skilsmissen, og dette gjør han uten hensyn til sin egen moralske stilling før skilsmissen. Hvis nå retten går med på at en skilsmisse kan finne sted på basis av disse grunner, så blir skilsmissen innvilget ut fra disse grunner, og den som blir innvilget skilsmisse, må rette seg etter det som blir følgene av en slik skilsmisse.

Hvordan stiller det seg nå hvis den uskyldige hustruen etter skilsmissen som hun gikk med på eller fant seg i, får greie på at hennes ektemann hadde begått ekteskapsbrudd en eller flere ganger før skilsmissen uten å ha fortalt henne om det? Det forandrer ikke saken. Det gir henne ikke rett til å søke om å få foretatt en forandring i skilsmissebevillingen, slik at grunnene for skilsmissen blir bibelske i stedet for ubibelske. Det er nok så at hun etter at skilsmissen er blitt innvilget, er blitt gjort kjent med at hennes tidligere lovlige ektefelle begikk ekteskapsbrudd før skilsmissen. Men de opplysninger hun har fått om dette, har ingen innvirkning på skilsmissebevillingen. En må huske på at hvis en søker om å få forandret en lavere retts avgjørelse, så kan en ikke legge fram nye beviser eller momenter for appellretten i den hensikt at slike nye beviser eller momenter skal få noen innvirkning på appellrettens avgjørelse. Det er bare de beviser som allerede er lagt fram for den lavere rett, og som den har lagt til grunn for avgjørelsen, som kan bli og også blir tatt i betraktning av appellretten når den kommer med sin egen avgjørelse. Det er ikke tillatt å foreta noen forandring eller omstøtelse av den lavere rettsavgjørelse på grunnlag av eventuelle nye beviser. Denne samme regel med hensyn til nye beviser etter at en skilsmisse er blitt innvilget, gjelder også for menighetens offisielle representanter når en uskyldig, fraskilt kvinne, som er et medlem av menigheten, gjør dem kjent med bevisene for at hennes tidligere lovlige ektemann begikk ekteskapsbrudd før skilsmissen fant sted.

Det er bare hvis en eller begge av de fraskilte ektefellene begår umoralske handlinger etter at det er blitt innvilget skilsmisse, at den lovlige skilsmissen også vil kunne betraktes som en virkelig oppløsning av ekteskapet ifølge Bibelen. Hvis de som er skilt fra hverandre av ubibelske grunner, gjør seg skyldige i å begå umoralske handlinger etter at skilsmissen er blitt innvilget, så endrer ikke det den kjensgjerning at skilsmissen fant sted av ubibelske grunner, men det bekrefter skilsmissen og gjør den mer vidtrekkende. Ved at det er blitt begått umoralske handlinger etter at skilsmissen er blitt innvilget, er det kommet noe nytt inn i bildet som ikke forelå da det ble søkt om skilsmisse og skilsmissegrunnene med den fraskiltes samtykke ble anført av den som søkte skilsmisse. Det er derfor kommet til en ny faktor etter at skilsmissen ble innvilget, og den tjener til å bekrefte gyldigheten av skilsmissen og ikke til å sette den ut av betraktning. Dette gjelder også når den som søkte skilsmisse, er den som begår umoralske handlinger etter at skilsmissen er blitt innvilget.

Ekteskapsbrudd som blir begått før en skilsmisse, oppløser ikke i seg selv ekteskapet. Lovlig gifte ektefeller kan ha hatt kjønnslig forbindelse med hverandre også etter at det er blitt begått et slikt ekteskapsbrudd. Helt til man går til det skritt at man bestemmer seg for å søke skilsmisse, vil all kjønnslig forbindelse mellom de lovlig gifte ektefellene etter at den utro ektemannen har begått ekteskapsbrudd, føre til at utroskap ikke vil kunne anføres som grunn når man søker skilsmisse fra den utro ektefellen.

Når den som har søkt og fått skilsmisse, begår umoralske handlinger etter at skilsmissen er blitt innvilget, kommer det imidlertid et nytt moment til, noe som ikke forelå tidligere da han søkte å bli skilt fra sin uskyldige hustru. Han er årsak til at umoralske handlinger kommer inn i bildet, selv om det er han selv som har begått dem. Ved at han begår umoralske handlinger etter at skilsmisse er blitt innvilget, forsyner han nå sin uskyldige, fraskilte hustru med noe som er bibelsk skilsmissegrunn, og som hun kan vise til og bruke mot ektemannen som har skilt seg fra henne. I et slikt tilfelle trenger hun nå ikke å søke om skilsmisse ettersom det allerede er blitt innvilget en lovlig skilsmisse, en skilsmisse som i henhold til loven har skilt ektefellene fra hverandre. Men det at det er blitt begått umoralske handlinger etter at skilsmissen er blitt innvilget, fører til at skilsmissen nå er bibelsk og i virkeligheten oppløser alle ekteskapelige bånd, og at den anerkjennes som gyldig både av Gud og hans kristne menighet og i henhold til landets lover. Dette kan man ikke si om det forhold som eksisterte før den ubibelske skilsmissen ble innvilget, ettersom hustruen ifølge det lovlige ekteskap som fortsatt gjaldt, fremdeles var den utro ektefelles hustru.

I dette tilfelle hvor altså den kristne menighet på forhånd ikke ble spesielt underrettet om at det forelå noen annen avgjørende grunn for skilsmissen, en virkelig bibelsk grunn som man gikk ut fra når man søkte skilsmisse, er skilsmissen innvilget på basis av de skilsmissegrunner som ble anført av den som søkte skilsmisse. En skilsmisse må vurderes ut fra de grunner som ble anført da det ble søkt om skilsmisse, og ikke ut fra hva som eventuelt kunne ha blitt gjort hvis man hadde hatt bedre kjennskap til forholdet. En kan derfor ikke tillate at de grunner som virkelig ble anført da det ble søkt om skilsmisse, blir satt ut av betraktning for å oppnå den samme virkning som en skilsmisse ville få om den var blitt innvilget på basis av at en hadde hatt bedre kjennskap til forholdet, og at det var blitt framlagt fellende beviser for utroskap. Det at en strengt holder seg til skilsmissegrunnene, vil hindre at de fraskilte ektefellene handler ut fra en hemmelig overenskomst seg imellom i et forsøk på å dikte opp en gyldig grunn som vil kunne befri dem for de strenge restriksjoner som er pålagt dem på grunn av at de ble skilt av ubibelske grunner.

De alvorlige følger som en skilsmisse av ubibelske grunner fører med seg, tynger like hardt på den som søker skilsmisse, som på den fraskilte. De alvorlige følger som en slik skilsmisse fører med seg, bør derfor stå som en advarsel for alle som akter å søke om skilsmisse, slik at de først tar i betraktning de begrensninger og restriksjoner og farer som vil bli følgen av deres ubibelske handlemåte både for dem selv og deres uskyldige ektefelle. Den kristne menighet har ikke rett til og heller ikke plikt til å befri de fraskilte ektefellene for de alvorlige følger som deres ubibelske skilsmisse fører med seg. Når den kristne menighet viser barmhjertighet, må den ikke gå ut over det som er skrevet i Guds Ord og forsøke å forandre på noe ved å gjøre noe som den ikke er bemyndiget til å gjøre. En mann som gjennomtvinger en ubibelsk skilsmisse, er i høy grad ansvarlig overfor den uskyldige, uforskyldte ektefellen ettersom han gjør det vanskelig for henne å kunne leve et moralsk rent liv etter at skilsmissen er blitt innvilget. Hvis den uskyldige fraskilte begår umoralske handlinger, så er det ikke i første rekke den kristne menighet som er ansvarlig for at hennes nye ekteskap ikke blir anerkjent såfremt det blir inngått før hennes forrige mann dør eller begår umoralske handlinger etter at skilsmissen ble innvilget. Ifølge Bibelen er det den som søkte om skilsmisse, som er den ansvarlige. Det som den kristne menighet på lovlig vis kan gjøre, er å hjelpe henne til å vokse seg sterk i moralsk henseende som en kristen ved å gi henne all mulig åndelig hjelp.

På grunn av det ekteskapsbrudd som den utro ektemannen begikk før skilsmissen, og som han ikke angret, kan han bli utstøtt av den kristne menighet som han kanskje tilhører som et døpt medlem. Ved at han unnlater å underrette hustruen og menigheten om sitt ekteskapsbrudd, kan han bare utsette utstøtelsen for en tid. Hvis han i tillegg til at han lar være å fortelle om ekteskapsbruddet, søker å bli skilt fra sin uskyldige hustru, viser han at han ikke angrer at han har begått ekteskapsbrudd. Han har heller ikke noen tilgivelse fra sin hustru for det han har gjort. Han må derfor utstøtes av menigheten når sakens fakta kommer for dagen. I tillegg til det gale han har gjort overfor sin hustru ved å begå ekteskapsbrudd, noe han ikke har fortalt henne om, gjør han i sin hårdhjertethet saken enda verre ved å søke å bli skilt fra henne som er uskyldig. På grunn av sine umoralske handlinger, som han ved sin hyklerske, ukjærlige handlemåte viser at han ikke angrer, må han utstøtes på basis av de beviser som er lagt fram for menighetens utstøtelsesutvalg.