«Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig»

Bibelens 64. bok — 3 Johannes

Skribent: Apostelen Johannes

Sted skrevet: Efesos, eller i nærheten

Fullført: ca. 98 e. Kr.

Omspenner: Ubestemt

1. Hvem var 3 Johannes stilt til, og hva vet en om ham?

DETTE brevet er skrevet til Gajus, en trofast kristen som Johannes i sannhet elsket. Gajus var et vanlig navn i den første menighets tid. Det forekommer fire ganger i andre deler av de kristne greske skrifter, og det hentyder til i det minste to og muligens tre forskjellige menn. (Ap. gj. 19: 29; 20: 4; Rom. 16: 23; 1 Kor. 1: 14) Det finnes ikke noen tilgjengelige opplysninger som tydelig viser at den Gajus som Johannes skrev til, var en av disse. Alt vi vet om Gajus, er at han var et medlem av en kristen menighet, at han var en av Johannes’ spesielle venner, og at brevet var stilt til ham personlig, noe som framgår av at entallsformen «du» hele tiden blir brukt.

2. Hvem har skrevet brevet, og hvor og når er det skrevet?

² Ettersom stilen i de innledende og avsluttende hilsener er den samme som i Johannes’ annet brev og skribenten igjen omtaler seg selv som «den eldste», kan det ikke være noen tvil om at apostelen Johannes også har skrevet dette brevet. Likheten med de to andre brevene hva språk og innhold angår, tyder også på at det i likhet med disse brevene er skrevet i eller i nærheten av Efesos omkring år 98. På grunn av at det er så kort, ble det sjelden sitert av skribenter i den første kristne tid, men sammen med Johannes’ annet brev er det tatt med i tidlige fortegnelser over de inspirerte skrifter.a

3. Hva gir Johannes uttrykk for, i dette brevet, og hvilket glimt får vi av de første kristnes brorskap?

³ Johannes gir i sitt brev uttrykk for sin verdsettelse av Gajus’ gjestfrihet overfor reisende brødre og nevner noen vanskeligheter i forbindelse med en viss Diotrefes, som hadde en ærgjerrig innstilling. Den Demetrius som blir nevnt, ser ut til å være den som brakte brevet til Gajus, og det er mulig at han var utsendt av Johannes, og at han hadde behov for å bli vist gjestfrihet av Gajus på sin reise, noe brevet skulle sikre. Liksom i tilfellet med Gajus vet vi ikke noe om Diotrefes og Demetrius ut over det vi leser her. Brevet gir imidlertid et interessant glimt av det nære, internasjonale brorskap som fantes blant de første kristne, og som blant annet hadde kommet til uttrykk ved at de sørget for gratis kost og losji til dem som reiste «for hans navns skyld», selv om de som var disse menns verter, kanskje ikke kjente dem personlig.

INNHOLDET AV 3 JOHANNES

4. Hva roser Johannes Gajus for, hvilken uregjerlig oppførsel fordømmer han, og hvilket godt råd gir han?

⁴ Apostelen oppfordrer Gajus til å vise gjestfrihet og gjøre gode gjerninger (versene 1—15). Johannes gleder seg over å høre at Gajus fremdeles «vandrer i sannhet». Han roser ham for hans trofasthet, som kommer til uttrykk ved at han viser kjærlig omsorg for tilreisende brødre. «Vi er . . . skyldige,» sier Johannes, «å ta oss av slike, for at vi kan bli medarbeidere for sannheten.» Johannes har tidligere skrevet til menigheten, men Diotrefes, som opphøyer seg selv, mottar ikke noe med respekt. (NW) Hvis Johannes kommer, vil han kreve ham til regnskap for at han har ’baktalt ham med onde ord’. Den elskede Gajus blir oppfordret til ’ikke å ta etter det onde, men det gode’. Demetrius blir omtalt som et rosverdig eksempel. Johannes vil ikke skrive om mange ting, men håper at han snart vil få se Gajus. — Versene 4, 8, 10, 11.

HVORFOR DEN ER NYTTIG

5. a) Hvordan viste Johannes seg som en eksemplarisk tilsynsmann, og hvilken ånd var det viktig å bevare? b) Hvorfor talte Johannes så sterkt imot Diotrefes? c) Hva burde vi som lever nå, nidkjært gå inn for, og hvilket prinsipp som Johannes framholder, er det i harmoni med?

⁵ Apostelen Johannes viser seg som en eksemplarisk tilsynsmann ved sin nidkjærhet for å beskytte menigheten mot ting som kan besmitte den. Den kjærlige og gjestfrie ånd som preget menigheten, var til ros for den, og det var dens plikt å bevare denne gode ånd, slik at brødrene på stedet og «fremmede» eller tilreisende brødre kunne tjene sammen som «medarbeidere for sannheten». Men Diotrefes så øyensynlig annerledes på det. Han hadde stolte øyne, en av de ting Jehova hater, og han viste mangel på respekt for teokratisk myndighet og baktalte til og med apostelen Johannes med onde ord. (Ordspr. 6: 16, 17) Han la hindringer i veien for den kristne menighets gjestfrihet. Det er derfor ikke merkelig at Johannes talte så sterkt imot dette og oppfordret menigheten til å vise sann kristen kjærlighet. Vi som lever nå, burde med like stor nidkjærhet gå inn for å bevare ydmykheten, vandre i sannheten og vise gudfryktig kjærlighet og gavmildhet, i overensstemmelse med det prinsipp som blir framholdt av Johannes: «Den som gjør det gode, er av Gud; den som gjør det onde, har ikke sett Gud.» — 3 Joh. 11.

[Fotnote]