Sæden spirte til slutt

I NÆRHETEN av Tokyo i Japan ble det funnet tre lotusfrø som ekspertene mente måtte ha ligget nedgravd i en kano under en torvmyr i 2000 år. En lotusekspert tok hånd om frøene og plantet dem i vann. To av disse gamle frøene spirte og utviklet seg til vakre lotusplanter med blomster. Selv om de hadde ligget i 2000 år, kunne de altså spire og vokse under de rette forhold. — The Plants, side 94.

I lignelsen om forskjellige typer sædejord talte Jesus om en annen type frø eller sæd. Han sa: «Sæden er Guds ord.» (Luk. 8: 11) Denne typen sæd kan også ligge i hviletilstand en tid og så spire når de rette forhold er til stede. Et godt eksempel på det har vi i en opplevelse fra den sørlige del av USA. Den handler om en ung kvinne som første gang kom i kontakt med Guds Ords sannhet flere år tidligere.

Da hun var 13 år, var hun blitt svært interessert i politikk. En dag spurte hun hushjelpen om hvem hun skulle stemme på når det ble valg. Hushjelpen, som var et av Jehovas vitner, forklarte piken at hun ikke deltok i politiske valg, på grunn av det Bibelen sier om de kristnes stilling i verden. (Joh. 17: 16) Den unge piken hadde aldri hørt noe lignende. I de dagene og ukene som fulgte, gikk hun etter hushjelpen rundt omkring i huset og stilte mange spørsmål om Bibelen. Hennes foreldre likte imidlertid ikke dette og sa opp hushjelpen. Men da var sannhetens sæd allerede blitt sådd.

Jehovas vitner hadde ingen menighet i den lille byen hvor familien bodde, og i de neste fem årene ble derfor sannhetens sæd liggende uten at noe skjedde. Men piken lovte seg selv at når hun en gang dro hjemmefra for å studere ved universitetet, skulle hun igjen sette seg i forbindelse med Jehovas vitner. Hun sier: «Jeg sluttet aldri å tenke på det jeg hadde lært av hushjelpen.»

Da hun så begynte på universitetet, kom hun over et eksemplar av Vakttårnet. Det førte til at hun skrev til Selskapet Vakttårnets hovedkontor. På den måten gikk det ikke lang tid før hun ble oppsøkt av et av Jehovas vitner. Hun begynte straks å overvære vitnenes kristne møter. Hun fortalte den piken hun delte rom med, om det hun lærte, og hun begynte også å komme på møtene. Begge to gjorde fine framskritt i sitt studium av Guds Ord.

I sommerferien reiste den unge kvinnen hjem. Hun fortalte begeistret sine foreldre om det hun lærte fra Bibelen. De ble svært oppbrakt og ville ikke engang at hun skulle korrespondere med vitnene. Selv om hun var svært glad i foreldrene og hadde stor respekt for dem, forsto hun at hun ikke kunne rykke opp den sannhetens sæd som var blitt sådd i hennes hjerte, og som nå var i ferd med å spire. Da hun dro tilbake til universitetet om høsten, søkte hun derfor igjen omgang med Jehovas kristne vitner og fortsatte å fortelle den piken hun delte rom med, og andre piker på internatet om det hun lærte. Hun begynte også å foreta visse forandringer med hensyn til sin egen virksomhet, for hun var formann i en baptistorganisasjon for kvinner, søndagsskolelærer, tillitsmann for studentinternatet og medlem av studentsamfunnets styre. Hun forsto ut fra Bibelen at hun ikke lenger kunne delta i denne virksomheten, og foretok de nødvendige forandringer.

Det var også en annen forandring hun forsto at hun måtte foreta. Hun måtte melde seg ut av den kirken hun tilhørte. En prest hun snakket med, sa at han mente at 1 Moseboks beretning om skapelsen og andre deler av Bibelen ikke skulle tas bokstavelig. Han innrømmet også at mye av det kirkesamfunnene lærer, er av hedensk opprinnelse. Etter å ha gjort flere forsøk fikk hun til slutt utmeldelsen.

Hun fortsatte å gjøre framskritt hva det å studere og anvende Guds Ord angår, og ble døpt som et av Jehovas kristne vitner. Da hun igjen kom hjem på ferie, sa hun til sine foreldre at det var hyggelig å være sammen med dem, men at hun for sin samvittighets skyld ikke kunne gå med dem i kirken. Foreldrene gjorde det helt klart at hun måtte velge mellom sin religion og dem. Var sannheten så rotfestet i hennes hjerte at hun kunne bestå denne prøven?

I menigheten i universitetsbyen skulle hun holde en elevtale på den teokratiske skole. Moren sa at hvis hun reiste for å holde talen, fikk hun ikke ta noe annet med seg enn det hun sto og gikk i. Da hun hadde kommet til universitetsbyen og hadde holdt talen, ringte hun hjem for å si fra at hun hadde kommet trygt fram. Moren sa da at hun ikke behøvde å komme hjem mer. — Matt. 10: 32—38.

Denne unge kristne kvinnen fortsetter å gjøre framskritt og tjener Jehova Gud regelmessig. På et stevne som Jehovas vitner nylig holdt, traff hun det vitnet som hadde vært familiens hushjelp sju år tidligere. Det var en gripende stund for begge to, men særlig for det vitnet som først hadde sådd sannhetens sæd i den unge kvinnens hjerte. Hun sa til henne: «Jeg hadde helt fra begynnelsen av følelsen av at du ville ta standpunkt for Jehova, for du viste straks at du hadde kjærlighet til Guds Ord.»