Pilatus — den politiske herskeren som dømte Herren
«JEG finner ingen skyld hos ham.» Med disse ordene avsa Pontius Pilatus den dom at Jesus var uten skyld. (Joh. 18: 38; 19: 4, 6) Til slutt ga imidlertid Pilatus etter for kravene fra folkemengden, som besto av Jesu egne landsmenn, og ga ordre om at han skulle pelfestes. Hvem var denne Pilatus?
Selve navnet «Pontius Pilatus» kan gi oss en viss idé om hans bakgrunn. Han kan på en eller annen måte ha vært i familie med C. Pontius Telesimus, en fremtredende general som tilhørte samnittene, en folkestamme i et fjelland i den sørlige delen av Italia. Og hvis familienavnet «Pilatus» skriver seg fra det latinske pilum (kastespyd), kan det vise at han var etterkommer av en militær. Men hvis navnet «Pilatus» skriver seg fra det latinske pileus, kan han ha vært en frigitt slave eller en etterkommer av en slik slave. Grunnen til det er at en pileus var en filthue som vanligvis ble brukt av slaver som var frigitt.
Det var i år 26 e. Kr. keiser Tiberius utnevnte Pilatus til landshøvding over Judea. Som landshøvding hadde Pilatus fullstendig kontroll over provinsen og kunne avsi dødsdommer. Hans offisielle residens var i Cesarea, omkring 86 kilometer nordnordvest for Jerusalem. Hovedtyngden av de romerske hærstyrker var stasjonert her.
Men under de jødiske høytider oppholdt Pilatus seg vanligvis i Jerusalem sammen med romerske militære forsterkninger.
Den tid da Pilatus var landshøvding, var preget av uroligheter. Dette skyldtes i første rekke at han krenket sine undersåtters religiøse følelser.
Ved én anledning lot Pilatus romerske soldater om natten marsjere inn i Jerusalem med felttegn som var forsynt med keiserens bilde. Disse felttegnene ble så satt opp i byen. Da dette ble oppdaget, dro en stor delegasjon av jøder til Cesarea og forlangte at felttegnene skulle fjernes. Jødene ble avvist gang på gang, men de holdt fast ved sitt krav. Til slutt forsøkte Pilatus å skremme dem ved å true dem med døden. Men da de erklærte seg villige til å dø, bøyde Pilatus seg for deres krav. — Antiquities of the Jews, bok XVIII, kap. III, avsn. 1.
Ved en annen anledning plasserte Pilatus gullskjold som bar hans eget og Tiberius’ navn, i sitt kvarter i Jerusalem. Jødene henvendte seg til keiseren, og Pilatus fikk ordre om å fjerne skjoldene. — De Legatione ad Gaium, XXXVIII.
En annen gang tok Pilatus penger av tempelskatten til en 40 kilometer lang akvedukt som skulle føre vann til byen. Titusener av jøder protesterte mot dette da Pilatus besøkte byen. Noen ga uttrykk for sin misnøye og brukte til og med skjellsord mot ham. Da de nektet å adlyde hans ordre om å spre seg, sendte han forkledde soldater inn blant dem. På et gitt signal angrep soldatene. Mange jøder ble drept. Andre ble såret og flyktet.
Det var kanskje i forbindelse med denne begivenheten at Pilatus ’blandet blod av galiléere med deres offer’, noe det fortelles om i Lukas 13: 1. Ettersom galiléerne hørte under Herodes Antipas, kan dette ha bidratt til det fiendtlige forhold som hersket mellom Pilatus og Herodes helt til den tid da Jesus ble dømt. — Luk. 23: 6—12.
Det var tidlig på morgenen den 14. nisan i år 33 at de jødiske ledere førte Jesus til Pilatus for at denne skulle dømme ham. Ettersom jødene ville bli seremonielt urene hvis de gikk inn i en hednings hus, kom Pilatus ut til dem og spurte dem om hva de anklaget Jesus for. Da han hadde fått vite det, sa han til dem at de skulle ta Jesus og dømme ham selv. Men da de ga uttrykk for at det Jesus hadde gjort seg skyldig i, fortjente døden, en straff de ifølge loven ikke kunne fullbyrde, førte Pilatus Jesus inn i sin borg for å forhøre ham. (Joh. 18: 28—37) Da Pilatus igjen kom ut til dem som anklaget Jesus, sa han: «Jeg finner ingen skyld hos ham.» (Joh. 18: 38) Men de jødiske lederne var ikke tilfreds med det og fortsatte å anklage ham. Da Pilatus fikk vite at Jesus var fra Galilea, bestemte han seg for å sende ham til Herodes Antipas. Denne gest førte til at det ble slutt på det fiendskap som hadde eksistert mellom Herodes og Pilatus. Herodes kunne ikke finne noe bevis for anklagene mot Jesus og skuffet over at Jesus nektet å utføre noe tegn, sendte han ham tilbake til Pilatus. — Luk. 23: 5—12.
Pilatus kalte igjen sammen dem som anklaget Jesus, og forsøkte fortsatt å unngå å dømme en uskyldig mann til døden. Han forsøkte å få Jesus frigitt i samsvar med den skikk at en fange skulle gis fri hver påske. På de religiøse ledernes tilskyndelse forlangte imidlertid mengden at Barabbas, en tyv, morder og oppvigler, skulle frigis. Da Pilatus forsøkte å gi Jesus fri, ble mengdens rop om at han skulle pelfestes, bare høyere. — Matt. 27: 15—23; Luk. 23: 13—23.
I stedet for å holde seg til det han visste var rett, ga Pilatus etter for mengdens krav og forsøkte å fri seg for ansvar ved å vaske sine hender, som om han renset dem for blodskyld. (Matt. 27: 24—26) Han ignorerte den advarsel hans hustru tidligere hadde kommet med om ikke å ha noe å gjøre med «denne rettferdige», ettersom hun hadde lidt meget i en drøm (tydeligvis av guddommelig opprinnelse) på grunn av ham. — Matt. 27: 19.
Deretter lot Pilatus Jesus hudstryke. Igjen ga han uttrykk for at han mente Jesus var uskyldig, og muligens for å få folket til å vise medynk med ham lot han ham tre fram for mengden kledd i en kongelig kappe og med en tornekrone på hodet. Som svar på Pilatus’ utrop: «Se det menneske!» forlangte mengden igjen at Jesus skulle pelfestes og gjorde Pilatus oppmerksom på at Jesus var anklaget for gudsbespottelse. Da de nevnte at Jesus hadde gjort seg selv til Guds sønn, begynte Pilatus å nære en overtroisk frykt. Han stilte derfor flere spørsmål til Jesus. Da Pilatus forsøkte å gi Jesus fri, advarte mengden ham om at han kunne bli anklaget for å ha satt seg opp imot keiseren. Da satte Pilatus seg på dommersetet og sa til folket: «Se her eders konge!» Dette førte bare til at ropet om at Jesus skulle pelfestes, ble enda kraftigere. Så overga Pilatus Guds Sønn til dem for at han skulle pelfestes. — Joh. 19: 1—16.
Pilatus’ skyld var virkelig stor. Han forsto fullt ut at Jesus var uskyldig, og han var klar over at anklagerne hadde dårlige motiver. (Matt. 27: 18) Likevel dømte han en uskyldig mann til døden i stedet for å risikere å miste sin stilling på grunn av ugunstige meldinger om ytterligere uroligheter i provinsen.
Til tross for dette fikk ikke Pilatus beholde sin stilling lenge. Bare noen år senere fjernet hans nærmeste overordnede, den romerske embetsmannen Vitellus, ham fra hans stilling og ga ham befaling om å møte for Tiberius for å stå til rette for sin nedslaktning av en rekke samaritanere. Mens Pilatus var på vei til Roma (i år 37 e. Kr.), døde Tiberius. Nøyaktig hva som hendte med Pilatus, er ikke kjent. Tradisjonen sier at han begikk selvmord. Det er tydelig at Pilatus skaffet seg et lite smigrende rulleblad.