Er ditt liv preget av døden?

MENNESKET har et ønske om å leve. Allikevel griper døden inn i den nåværende menneskelige tilværelse. Denne kjensgjerningen har en sterk innvirkning på den måten folk lever sitt liv på, og på deres syn på selve livet.

Selv de som benekter at de er religiøst innstilt, forsøker ofte å få så mye de kan, ut av sin korte livstid. De lever under dødens skygge. De mange religiøst orienterte mennesker som tror at mennesket har en udødelig, åndelig sjel, håper på at døden vil utfri dem fra den fysiske tilværelse og bringe dem over i en åndelig tilværelse. Dette er grunnen til at så mange kulturer er preget av døden og på forskjellige måter ærer de døde, hvis sjeler folk tror fører en bevisst tilværelse i en åndeverden. Det håp om liv som Bibelen framholder, er på den annen side ikke basert på den forestilling at sjelen fortsetter å leve etter døden.

HVA BIBELEN LÆRER

Bibelen forteller oss at et levende menneske er en «levende sjel», som består av legemet og «livets ånde». (1 Mos. 2: 7) Bibelen taler også om at det er en «ånd» i både dyr og mennesker. (Sl. 104: 25—30; Pred. 3: 19, 20, NW) Denne ånden er livskraften i alle kroppens celler. Den opprettholdes av den oksygenrike luften og den maten som Gud har skaffet til veie. Da Gud skapte de første mennesker, sørget han for at forholdene var slik at det ville være mulig for dem og deres avkom å fortsette å leve bestandig, hvis de forble lydige mot sin Skaper. Ulydighet ville føre til døden. — 1 Mos. 2: 8, 9, 15—17.

Død er det motsatte av liv som en levende sjel. Derfor sa Gud til Adam etter at han syndet ved å være ulydig: «Fordi du lød din hustru og åt av [treet] . . . skal du [med møye] nære deg . . . alle ditt livs dager . . . inntil du vender tilbake til jorden, . . . for støv er du, og til støv skal du vende tilbake.» Fordi mennesket ikke nådde opp til Guds krav i forbindelse med livet, endte dets livs dager, og det vendte tilbake til støvet som det var tatt fra. Det døde. — 1 Mos. 3: 17—19.

Bibelen framholder konsekvent dette synet på døden. Angående virkningene av vannflommen på Noahs tid sier beretningen: «Da omkom alt kjød som rørte seg på jorden, . . . alle menneskene. Alt som hadde livsens åndedrag i sin nese, . . . døde.» (1 Mos. 7: 21, 22) ’Åtte sjeler ble frelst ved vann.’ (1 Pet. 3: 20) Den kristne skribenten av Romerbrevet bekreftet at «den lønn som synden gir, er døden». (Rom. 6: 23) Han var enig i Bibelens erklæring om at «den sjel som synder, den skal dø», og om at sjelen ved døden opphører å ha en bevisst tilværelse: «På den samme dag er det forbi med hans tankes råd.» — Esek. 18: 20, eldre norsk overs.; Sl. 146: 4.

SKIKKER BASERT PÅ ET BEDRAG

Bibelen lærer imidlertid at det finnes en åndeverden. «Gud er ånd.» (Joh. 4: 24) Han skapte andre åndepersoner lenge før mennesket eller dyrene ble til. (Job 38: 4, 7) Noen av disse, innbefattet ham som nå er kjent som Satan, gjorde opprør mot Gud og er blitt utelukket fra det lys som Guds familie av trofaste engler får del i. (1 Mos. 3: 1—15; 6: 1—7; 1 Pet. 3: 19, 20; Jud. 6) De er blitt bedragere, opptatt av å overbevise folk om at mennesket ved døden lever videre i en ånds skikkelse. (Åpb. 12: 9) Disse opprørske åndene er de som gir seg ut for å være de døde og frambringer materialisasjoner som får folk til å tro at de kan få kontakt med de avdødes ånder. Dette er grunnen til at en eller annen form for tilbedelse av de døde blir utøvd i alle deler av verden. — Es. 8: 19.

En trosoppfatning i mange deler av Nigeria går for eksempel ut på at sjelen etter døden går over i en sovetilstand, hvor den forblir inntil en første og en annen begravelsesseremoni er blitt utført. Den første seremonien består i begravelsen av den avdødes legeme. Den andre, som er en slags minnegudstjeneste, er en åndelig begravelse, som skal frigjøre sjelen fra de dødes område og tillate den å tre fullstendig inn i åndenes rike. For mange nigerianere er derfor denne minnegudstjenesten som blir holdt i kirkene en uke etter begravelsen, det samme som en ny begravelse.

Andre skikker, for eksempel skikken med en «likvake», har oppstått som følge av bestrebelsene for å hindre onde ånder i å gjøre noe med liket eller for å hindre den avdødes ånd i å vende tilbake til denne verden. Disse skikkene innbefatter ofte kompliserte og kostbare seremonier som skal vise offentlig at den avdøde er høyt æret. En håper derved også å oppnå hans gunst.

En nigeriansk begravelsesseremoni som nylig ble kringkastet gjennom fjernsynet, viste hvordan deltagere i begravelsesfølget som var kostbart kledd, gråt ved graven. Noen forsøkte til og med å kaste seg ned i graven. Så snart begravelsen av den døde var over, fulgte en stor festlighet, hvor det ble spist og drukket mye, og hvor det var stor munterhet. Noen beregner omkostningene ved denne begravelsen til 41 000 kroner. I de fleste deler av Nigeria er sorg og etterfølgende glede ved et gammelt menneskes begravelse et uttrykk for den tro at vedkommende med hell har fullført sitt liv som menneske og er rede til å begynne et liv som ånd.

Den ære den avdøde blir vist, framgår ytterligere av et brev som ble skrevet til en av avisene i Nigeria. Innsenderen fortalte om en venn som ikke hadde hatt tid til å besøke sin syke far, og som ikke hadde hatt råd til å sende mer enn 165 kroner som betaling for medisinsk behandling. Men da den gamle mannen døde en måned senere, fikk likevel den samme sønnen fri fra arbeidet. Dessuten lånte han mer enn 4700 kroner «for å betale omkostningene i forbindelse med begravelsesseremonien». Omkostninger ut over dette ble betalt av andre slektninger. Innsenderen av brevet sa i en kommentar: «Da mannen ble syk, fikk han bare 165 kroner til å hjelpe seg med, men da han døde, ble hans levninger — det unyttige, livløse legemet — ført bort under stor morskap . . . til en pris av ikke mindre enn 16 500 kroner.»

I mange tilfelle foretar nære slektninger av den avdøde seg slikt som å barbere av seg håret, klippe fingerneglene, lage merker eller kutt i kroppen eller å bære spesielle rosenkranser eller poser som inneholder frø eller lignende. Alt dette betraktes i virkeligheten som en spesiell, beskyttende «medisin» mot den avdødes ånd. Slike ting forekom ikke blant Jehovas tilbedere og blir fordømt i Bibelen. — 3 Mos. 19: 28.

NATURLIG Å FØLE SORG NÅR EN AV ENS KJÆRE DØR

Det er naturlig å føle sorg og smerte når en mister en av sine kjære. Guds tjenere har vist slik sorg, og de har gitt uttrykk for den ved gråt og ved sin klesdrakt. (1 Mos. 23: 2; 5 Mos. 34: 8; Joh. 11: 33, 35, 38) I før-kristen tid kledde de seg i sekk og hadde noen ganger foreskrevne sørgeperioder i forbindelse med ulykker, foruten døden. (2 Sam. 14: 2; Ester 4: 1) Sørgingen hadde ikke noe med blidgjøring av den avdøde å gjøre. Den var en tilkjennegivelse av sorg forårsaket av en personlig tragedie eller en tragedie som berørte hele samfunnet.

Kristne tilbedere av Jehova sørger heller ikke på en overdreven måte. Bibelen framholder grunnen til dette: «Men vi vil ikke, brødre, at I skal være uvitende om de hensovede, for at I ikke skal sørge således som de andre, som ikke har håp.» (1 Tess. 4: 13) De kristne betrakter de døde som ubevisste, som om de sover i håpet om en oppstandelse. De har intet behov for ritualer som skal virke blidgjørende eller forsonende. — Joh. 11: 11—14.

Håpet om en oppstandelse er basert på den foranstaltning Gud skaffet til veie for å oppheve virkningene av synden og fjerne dødens fordømmelse. I sin kjærlighet skaffet han til veie en løsepenge for menneskeheten ved Jesu Kristi død. Dette utgjør grunnlaget for at Gud kan oppreise døde og gi dem en anledning til å leve igjen i framtiden, med utsikter til å oppnå evig liv. — Joh. 3: 16; Matt. 20: 28; Joh. 11: 24—26.

HOLD BEGRAVELSER SOM ER I HARMONI MED BIBELEN

De kristne må derfor unngå å bli besmittet med feilaktige skikker som folk omkring dem har. De må holde seg borte fra enhver skikk som er basert på den tro at sjelen lever videre etter døden i en åndeverden. Kompliserte begravelsesseremonier er fullstendig unødvendige. Normalt blir den dødes legeme begravd i jorden eller kremert. Nedsenking i sjøen blir også benyttet. Hvis liket av hensyn til renslighet blir vasket før begravelsen, må dette ikke settes i forbindelse med den ubibelske seremoni som blir brukt for å forberede den avdøde til livet ’i den neste verden’. — Ap. gj. 9: 37.

Den vise kong Salomo ga følgende råd: «Bedre er det å gå til sørgehus enn til gjestebudshus, fordi i sørgehuset ender hvert menneskes liv, og den som lever, legger seg det på hjerte.» (Pred. 7: 2) Dette rådet slår fast to kjensgjerninger i forbindelse med begravelser. For det første er det upassende med festing i forbindelse med sorgen over de døde. For det andre er det passende at de, som viser de etterlatte medfølelse, besøker og trøster dem.

Når de som bor i nærheten, avlegger slike besøk for å uttrykke sin deltagelse, bør de vise hensyn ved å la besøket være kort og ved ikke å gjøre det nødvendig for familien å servere dem mat. Hvis familien velger det, kan den sørge for at de som kommer langveis fra for å vise sin medfølelse, får bevertning. Dette vil være å vise gjestfrihet. På den annen side bør alle besøkende ønske å vise hensyn ved ikke selvisk å opptre på en slik måte at de utgifter familien allerede har hatt i forbindelse med begravelsen, blir større. I stedet ville det være fint om de tilbød seg å hjelpe familien med husarbeid eller med å gå ærend.

Når det gjelder begravelser som blir holdt blant Jehovas vitner, kan det holdes en tale på et passende sted, for eksempel i et kapell, i Rikets sal, i hjemmet til et av familiemedlemmene eller til og med på gravplassen. Et respektert, mannlig medlem av menigheten kan bli bedt av familien om å holde talen. En enkel tale, som framholder Bibelens forklaring på døden og dens budskap om Guds løfter om å gi de døde liv igjen i en oppstandelse, kan bli holdt. Etter denne talen vil den avdødes legeme bli begravd uten noen seremonier.

Bibelen omtaler tilfelle da tilbedere av Jehova førte liket til gravplassen. Jesus oppreiste en ung mann under en slik likferd. (Luk. 7: 12—16) Det er verdt å merke seg at dette skjedde da legemet ble båret ut for å bli begravd. Det var ikke en rituell marsj rundt omkring i byen. Enkelhet er faktisk et iøynefallende trekk ved kristne begravelser. Beskrivelser av Jesu begravelse og begravelse av før-kristne tilbedere av Gud viser at den dødes legeme ble begravd på en enkel, respektabel måte. (Matt. 27: 59, 60; 1 Mos. 25: 9, 10; 49: 29—32) En slik enkelhet harmonerer med den enkle sannhet at de døde «ikke [vet] noen ting. . . . Både deres kjærlighet og deres hat og deres ærgjerrighet er det for lenge siden forbi med». (Pred. 9: 5, 6) Når de kristne holder en begravelse, vil de ikke ha fellesskap med trossamfunn som har feilaktige oppfatninger om de døde. — 2 Kor. 6: 14—17.

Etter begravelsen kan en ikke gjøre noe mer for de døde. Predikeren 9: 5, 10 sier: «De får ikke lenger noen lønn, . . . det finnes hverken gjerning eller klokskap eller kunnskap» i graven dit de døde går. De døde kan således ikke gjøre noe for å forandre sin egen situasjon. Heller ikke kan de forstyrre de levende. Dette betyr også at de levende ikke kan gjøre noe for de døde. Begravelser i tillegg til den første, egentlige begravelse, likvaker, minnegudstjenester med karakter av hyllest eller blidgjøring, ofringer, spesielle bønner med tanke på en fredelig hvile for sjelen — «R.I.P.» — basert på den tro at sjelen har en bevisst tilværelse i skjærsilden eller et annet sted, er derfor verdiløse og basert på feilaktige forestillinger. — Sl. 49: 7—10.

I stedet for at det blir holdt en begravelsestale før selve gravleggelsen, kan det gjerne holdes en minnetale på et beleilig tidspunkt kort tid etter at gravleggelsen har funnet sted. En slik minnestund vil ikke bli holdt til gagn for eller av frykt for den avdøde. Den vil utgjøre en anledning hvor de etterlatte og deres nærmeste kan bli trøstet i en tid med sorg, ettersom det tar tid å komme over følelsen av sorg og savn. Denne kjensgjerningen viser også at det ikke er riktig av de kristne å holde årlige eller andre periodiske minnehøytideligheter for døde slektninger. Bibelen gir oss bare bemyndigelse til å holde en høytid til minne om Jesus Kristus, som ofret seg selv for menneskeheten for å tilveiebringe en utfrielse av dødens fordømmelse. — Luk. 22: 19; 1 Kor. 11: 24, 25.

Selv om vi må godta døden som noe menneskene rammes av i dag, behøver vi ikke nære en sykelig frykt for den eller legge en urettmessig ærefrykt for dagen. Håpet om oppstandelsen vil beskytte oss mot overdreven sorg. «For så sant vi tror at Jesus døde og sto opp, så skal og Gud ved Jesus føre de hensovede sammen med ham», ved hjelp av en oppstandelse. (1 Tess. 4: 13, 14; Åpb. 21: 4) Av denne grunn er de kristnes liv ikke preget av døden. De ser framtiden i møte med håp om liv. De lar sitt liv være preget av å hjelpe de levende.

[Bilde på side 5]

Bør de døde bli vist større ære enn de levende?