Spørsmål fra leserne

● Hvorfor gjengir noen bibeloversettelser Titus 2: 13 som om dette skriftstedet omtaler bare en person, Jesus, og kaller ham Gud og Frelser?

Titus 2: 13 lyder slik ifølge New World Translation: «Mens vi venter på det lykkelige håp og den herlige tilkjennegivelse av den store Gud og av vår Frelser, Kristus Jesus.»

Men mange bibeloversettere har gjengitt den siste delen av dette verset som om det her var snakk om bare én person, Jesus. Den vanlige norske bibeloversettelsen sier for eksempel: «. . . at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme til syne i herligheten.» Slike oversettere hevder ofte at denne gjengivelsen retter seg etter en «regel» i gresk grammatikk. Men treenighetslæren gjør dem også tilbøyelige til å oversette dette uttrykket slik.

En bokstavelig oversettelse av det greske uttrykket er: «herlighet til den store Gud og Frelser av oss Kristus Jesus.» (Oversatt til norsk fra The Interlinear Greek-English New Testament, av dr. Alfred Marshall) Legg merke til at det står en enkelt artikkel (den) foran to substantiver (Gud, Frelser) som er knyttet sammen med konjunksjonen «og».

For over 100 år siden formulerte Granville Sharp det som formentlig skal være en «regel» som kommer til anvendelse ved bruken av slike konstruksjoner. Denne regelen går ut på at siden artikkelen (den) ikke gjentas foran det andre substantivet (Frelser), sikter de to substantivene til samme person eller samme sak. Dette skulle bety at både «store Gud» og «Frelser» er beskrivelser av Jesus, som om det skulle bety ’Jesus Kristus, den store Gud og vår Frelser’.

De som heller til den oppfatning at Jesus er Gud, gir av og til det inntrykk at korrekt gresk grammatikk nødvendiggjør ovenstående standpunkt. Men det er ikke tilfelle. De lærde har faktisk i stor utstrekning diskutert hvorvidt det er riktig å anvende denne «regelen» på dette verset i Titus.

Dr. Henry Alford (The Greek Testament, bind III) sier for eksempel: «Ingen er uenig i at det kan bety det som de har tolket det» til å bety. Men han tilføyer at en heller bør avgjøre ’hva ordene egentlig betyr’. Og det kan en ikke fastslå ved hjelp av grammatiske regler.

En gresk grammatikk (A Grammar of New Testament Greek, Moulton-Turner, 1963) sier om Titus 2: 13: «Det var ikke strengt tatt nødvendig å gjenta artikkelen for å gjøre det klart at personene skal betraktes som atskilte.» Hva så med ’Sharps regel’? Dr. Nigel Turner innrømmer: «Dessverre kan vi ikke være sikre på at en slik regel er avgjørende i denne greske perioden.» (Grammatical Insights into the New Testament, 1965) Professor Alexander Buttmann påpeker angående den greske konstruksjonen som er brukt: «Det vil sannsynligvis aldri være mulig verken når det gjelder profan litteratur eller NT [Det nye testamente], å komme fram til strenge regler som det ikke er unntak fra, . . . » — A Grammar of the New Testament Greek.

I The Expositor’s Greek Testament sier dr. N. J. D. White: «Det grammatiske argumentet . . . er for spinkelt til at det kan tillegges noen større vekt, særlig når vi tar i betraktning ikke bare at artikkelen generelt sett er oversett i disse brevene, men også at den er utelatt foran» «frelser» i 1. Timoteus 1: 1; 4: 10. Og dr. Alford understreker at i andre passasjer hvor Paulus bruker uttrykk som «Gud, vår frelser», er det klart at han ikke mener Jesus, for «det skilles helt tydelig mellom Faderen og Sønnen». (1. Tim. 1: 1; 2: 3—5) Dette er i harmoni med det resten av Bibelen lærer, nemlig at Jesus er en Sønn som er skapt, og som ikke er likestilt med sin Far. — Joh. 14: 28; 1. Kor. 11: 3.

Dr. White konkluderer derfor slik: ’Alt tatt i betraktning foretrekker vi å gjengi denne passasjen slik: tilsynekomsten av herligheten til den store Gud og vår Frelser, Jesus Kristus.’ En rekke moderne oversettelser er i harmoni med dette. I selve teksten eller i fotnoter gjengir de Titus 2: 13 slik at det fremgår at det er snakk om to atskilte personer, «den store Gud», som er Jehova, og hans Sønn, «vår Frelser, Kristus Jesus». Begge disse har herlighet. (Luk. 9: 26, EN; 2. Tim. 1: 10) Se den norske oversettelsen av 1930, Det nye testamente på moderne norsk, Lyder Bruns oversettelse, The New American Bible, The Authentic New Testament, The Jerusalem Bible (fotnoten) og oversettelsene av J. B. Phillips, James Moffatt og Charles K. Williams.