Hvorfor er det så lett å ty til løgn?

INGEN liker å bli løyet for. Likevel lyver folk over hele verden for hverandre av forskjellige grunner. En undersøkelse som er gjengitt i boken The Day America Told the Truth av James Patterson og Peter Kim, avslørte at 91 prosent av amerikanerne lyver regelmessig. Forfatterne sier: «De fleste av oss har problemer med å klare seg en uke uten å lyve. Én av fem klarer seg ikke en eneste dag — og da snakker vi om bevisst, overlagt løgn.»

Løgn er vanlig praksis på nesten alle livets områder i vår tid. Politiske ledere lyver for folket og for hverandre. Gang på gang har de vært på fjernsynet og benektet at de hadde noen som helst befatning med skandaløse intriger som de i virkeligheten var sterkt involvert i. Sissela Bok bemerker i sin bok Lying—Moral Choice in Public and Private Life: «Innen rettsvesenet og i journalistikken, i forvaltningen og i samfunnsvitenskapen blir det tatt for gitt at folk lyver og bedrar, når de som lyver, og som ser ut til også å bestemme reglene, mener at det kan forsvares.»

Common Cause Magazine for mai/juni 1989 sa angående politikere som lyver: «Watergate og Vietnam kan virkelig måle seg med Iran-Contras-skandalen hva angår myndighetenes forsøk på å føre folk bak lyset og mistillit fra offentlighetens side. Hva var det så som i så høy grad gjorde Reagan-perioden til et vannskille? Jo, det var mange som løy, men få som angret.» Det er derfor med god grunn at folk flest ikke stoler på sine politiske ledere.

Slike ledere synes det er vanskelig å stole på hverandre i internasjonale spørsmål. Den greske filosofen Platon bemerket: «Statens herskere . . . kan tillates å lyve til beste for staten.» I internasjonale forhold er det slik som Bibelens profeti i Daniel 11: 27 sier: «De sitter ved samme bord og taler løgn.»

I forretningsverdenen er det vanlig praksis å lyve om produkter og tjenester. De som ønsker å kjøpe noe, må være forsiktige når de inngår kontrakt, og de må passe på å lese det som står med liten skrift. I noen land har myndighetene opprettet et forbrukerombud som skal beskytte folk mot reklame som inneholder usannheter, mot helseskadelige varer som angivelig er gagnlige eller harmløse, og mot bedrageri. Til tross for slike tiltak blir folk stadig påført økonomisk tap av løgnaktige forretningsfolk.

Noen har så lett for å ty til løgn at det blir en vane. Andre snakker vanligvis sant, men lyver når de kommer i en knipe. Det er få som ikke under noen omstendighet vil lyve.

Løgn er blitt definert som «1. en uærlig uttalelse eller handling, særlig med det for øye å føre noen bak lyset . . . 2. alt som gir eller har til hensikt å gi et uriktig inntrykk». Hensikten er å få andre til å tro noe som løgneren vet ikke er sant. Ved hjelp av løgn og halve sannheter forsøker han å føre dem som har rett til å få vite sannheten, bak lyset.

Hvorfor folk lyver

Det er forskjellige grunner til at folk lyver. Noen mener at de er nødt til å lyve om kvalifikasjonene sine for å komme seg fram i en konkurransepreget verden. Andre benytter seg av løgn for å forsøke å skjule sine feil eller sin skyld. Andre igjen forfalsker arbeidsrapporter for å gi inntrykk av at de har utført arbeid som de i virkeligheten ikke har utført. Så har vi dem som lyver for å skade andres rykte, for å unngå å bli stilt i forlegenhet, for å underbygge en løgn de har kommet med tidligere, eller for å svindle folk for penger.

Noen løgner blir ofte kalt hvite løgner, fordi man mener at de ikke skader noen. Det er vanlig å rettferdiggjøre en slik løgn ved å si at den er til beskyttelse for en eller annen. Men fører slike hvite løgner virkelig ikke noe negativt med seg?

Tenk over hva det fører til

Hvite løgner kan skape et mønster som fører til at vi begynner å lyve om mer alvorlige ting. Sissela Bok kommenterer dette slik: «Løgner som blir forsvart som ’hvite’, er likevel ikke alltid så bagatellmessige. At en løgn i det hele tatt kan være harmløs, er høyst tvilsomt. Det løgneren oppfatter som harmløst eller til og med gagnlig, blir ikke nødvendigvis oppfattet slik av den som blir ført bak lyset.»

Uansett hvor uskyldig en løgn kan virke, er den med på å skade forholdet mennesker imellom. Løgnerens troverdighet blir ødelagt, og det kan godt være at tilliten blir brutt ned for godt. Den berømte essayisten Ralph Waldo Emerson skrev: «Enhver krenkelse av sannheten er ikke bare en form for selvmord begått av løgneren, men også et dolkestøt mot samfunnets helse.»

Det er lett for en løgner å komme med en usann uttalelse om en annen person. Selv om han ikke legger fram noe bevis, skaper han tvil, og mange tror ham uten å undersøke påstanden. Den uskyldige personens rykte blir dermed skadet, og han får ansvaret for å bevise sin uskyld. Det er derfor frustrerende når folk tror på løgneren i stedet for den som er uskyldig, og det ødelegger forholdet mellom den uskyldige personen og løgneren.

En som lyver, kan lett få for vane å lyve. Én løgn fører vanligvis til en ny løgn. Den amerikanske statsmannen Thomas Jefferson uttalte i sin tid: «Det er ingen last som er så ussel, så ynkelig, så foraktelig; og den som tillater seg å ty til løgn én gang, finner det mye lettere å gjøre det for andre og tredje gang, helt til det blir en vane.» Ja, løgn fører til moralsk sammenbrudd.

Grunnen til at det er lett å ty til løgn

Løgnen oppstod da en opprørsk engel løy for den første kvinne og fortalte henne at hun ikke kom til å dø hvis hun var ulydig mot sin Skaper. Dette førte til uoverskuelig skade på hele den menneskelige familie, for alle menneskene er underlagt ufullkommenhet, synd og død som følge av dette. — 1. Mosebok 3: 1—4; Romerne 5: 12.

Siden den gang da Adam og Eva gjorde opprør, har den lumske innflytelsen fra denne løgnens far skapt en atmosfære som stimulerer folk til å lyve. (Johannes 8: 44) Vi lever i en dekadent verden hvor sannheten bare er relativ. The Saturday Evening Post for september 1986 uttalte at problemet med løgn «berører næringslivet, myndighetene, skoleverket, underholdningsbransjen og forholdet til våre medmennesker i hverdagen. . . . Vi har antatt teorien om betinget gyldighet, denne ene, store løgnen som går ut på at det ikke finnes noen absolutte sannheter».

De som har for vane å lyve, ser det nettopp slik. De har ingen medfølelse med dem de fører bak lyset. Det er lett for dem å lyve. Det er en livsstil. Men det er også mange som ikke har for vane å lyve, som likevel uten å nøle kan komme til å ty til løgn, på grunn av frykt — frykt for å bli avslørt, frykt for straff, og så videre. Det er en svakhet vi har som ufullkomne mennesker. Hvordan kan vi få bukt med denne tendensen og bli fast besluttet på å snakke sant?

Hvorfor være sannferdig?

Vår store Skaper krever sannferdighet av alle. Hans skrevne Ord, Bibelen, sier i Hebreerne 6: 18 at «det er umulig for Gud å lyve». Hans Sønn, Jesus Kristus, som var Guds personlige representant på jorden, fulgte også denne normen. Han sa til de jødiske religiøse lederne som søkte å drepe ham: «Nå søker dere å drepe meg, et menneske som har fortalt dere sannheten, som jeg har hørt av Gud. . . . Og hvis jeg sa at jeg ikke kjenner ham, ville jeg være lik dere — en løgner.» (Johannes 8: 40, 55) Jesus fastsatte et mønster for oss: «Han begikk ingen synd, og det ble heller ikke funnet svik i hans munn.» — 1. Peter 2: 21, 22.

Vår Skaper, som har navnet Jehova, hater løgn, slik Ordspråkene 6: 16—19 tydelig viser: «Seks er de ting som [Jehova] hater, og sju de ting han har avsky for: hovmodige øyne og svikefull [en falsk, NW] tunge, hender som utøser uskyldig blod, sinn som legger onde planer, føtter som løper etter det som er ondt, falske vitner som farer med løgner og volder strid mellom brødre.»

For å bli godkjent av sannhetens Gud må vi leve etter hans normer. Hans inspirerte Ord gir oss følgende befaling: «Lyv ikke for hverandre. Legg av den gamle personlighet med dens gjerninger.» (Kolosserne 3: 9) De som ikke vil slutte med å lyve, er ikke antagelige for ham; de kommer ikke til å få livets gave av ham. Ja, Salme 5: 7 sier rett ut at Gud «gjør ende på dem som taler løgn». Åpenbaringen 21: 8 sier videre at «alle løgnerne» har «den annen død» i vente, det vil si evig tilintetgjørelse. Så vi får gode grunner til å snakke sant hvis vi antar Guds syn på løgn.

Men hva bør man gjøre når sannheten vil kunne skape en pinlig situasjon eller sårede følelser? Løsningen ligger aldri i å ty til løgn, men noen ganger ligger den i å la være å si noe. Hvorfor komme med løgner som bare kan ødelegge din troverdighet og føre til at du pådrar deg Guds mishag?

Frykt og menneskelig svakhet kan friste noen til å søke tilflukt i en løgn. Det er enten minste motstands vei eller misforstått godhet. Apostelen Peter gav etter for en slik fristelse da han tre ganger benektet at han kjente Jesus Kristus. Etterpå skar det ham i hjertet at han hadde løyet. (Lukas 22: 54—62) Fordi han angret oppriktig, tilgav Gud ham, noe som tydelig framgår av at han senere ble velsignet med mange tjenesteprivilegier. Når man angrer og samtidig er fast bestemt på å slutte med å lyve, vil Gud kunne tilgi at man har gjort noe som han hater.

Men i stedet for å be om tilgivelse etter at du har løyet, bør du bevare et godt forhold til din Skaper og opprettholde din troverdighet overfor andre ved å snakke sant. Husk hva som står i Salme 15: 1, 2: «[Jehova], hvem kan gjeste ditt telt, hvem får bo på ditt hellige fjell? Den som gjør rett og er hel i sin ferd og ærlig i tanke og tale.»