Noen som har søkt den rette religion

NOEN mennesker har helt fra de var barn, lett etter tilfredsstillende svar på sine spørsmål om livet. I sin ungdom har de kanskje vært til stede på religiøse møter eller gudstjenester. Men mange av dem har erfart at verken de kirkelige ritualene eller de svarene de har fått, egentlig har hjulpet dem til å mestre livets problemer.

De sier kanskje at de fremdeles hører hjemme i sine foreldres religion, selv om de sjelden går til gudstjenester. Ifølge en biskop i den anglikanske kirke er deres tro bare rudimentær. De har skjøvet religionen i bakgrunnen. Andre, som er skuffet over det hykleriet de ser i religiøse kretser, har tatt fullstendig avstand fra all religion. Men deres spørsmål om livet er fremdeles ubesvart.

Hvorfor noen tviler sterkt

De fleste vet at mange kirkesamfunn har hjelpeordninger for hjemløse, deler ut mat til trengende og støtter forskjellige kulturbegivenheter. Men nesten daglig hører de også meldinger om vold og blodsutgytelser på religiøst grunnlag, ikke bare blant ikke-kristne, men også blant dem som kaller seg kristne. Burde det overraske oss om de tviler på at grupper som er involvert i slike voldshandlinger, utøver den rette religion?

Mange som har en religiøs bakgrunn, har tidligere hatt høye tanker om barnehjem som er drevet med støtte fra kirkesamfunn. Men i de senere år er de blitt rystet over at katolske prester på det ene stedet etter det andre er blitt anklaget for seksuelle overgrep mot barn de har hatt i sin varetekt. Til å begynne med trodde folk at bare noen ganske få prester kunne klandres. Nå undres noen på om det er noe fundamentalt galt med selve kirken.

Enkelte har en gang vært sterkt engasjert i sin religion. Det gjelder for eksempel Eugenia. Som ung pike i Argentina var hun blant dem som foretok pilegrimsreiser for å tilbe jomfruen av Itatí. I 14 år var hun i et kloster som nonne. Så forlot hun klostret for å slutte seg til en internasjonal religiøs og politisk bevegelse som arbeidet for å oppnå en rask, radikal forandring av samfunnets sosioøkonomiske strukturer ved hjelp av revolusjonære metoder. Det hun så og erfarte, førte til at hun mistet troen på og tilliten til Gud. Hun søkte ikke egentlig en religion som hun kunne tro på. Det hun ønsket, var å finne en måte å oppnå rettferdighet på for de fattige — og en venn hun kunne stole på.

Andre legger merke til hva som foregår i kirkene, og holder seg borte. En ateist som offentliggjorde sine synspunkter i bladet Sputnik i 1991, sa rett ut: «Jeg kan ikke se noen vesentlig forskjell mellom tilbehøret i hedensk og kristen mytologi.» Som et eksempel på dette beskrev han en prosesjon der prester med gullbroderte kapper skred sakte fram gjennom Moskvas gater mens de bar på en sarkofag med en mumie. Det var legemet til «en ortodoks kristen helgen» som ble ført fra et museum til en kirke, og det minnet forfatteren om prester og mumier i det gamle Egypt. Han pekte også på at de som deltok i prosesjonen i Moskva, trodde på «den kristne treenighet», og at egypterne likeledes hadde tilbedt en triade av guder — Osiris, Isis og Horus.

Den samme forfatteren henviste til det kristne kjærlighetsbegrepet — «Gud er kjærlighet», og «du skal elske din neste» — og mente at det ikke hadde noen parallell i det hedenske Egypt. Men han bemerket i denne forbindelse: «Broderkjærligheten har ikke seiret i verden, ikke engang i den delen av den som kaller seg den kristne verden.» Han henviste videre til de dårlige fruktene av at kirken hadde krevd å få være delaktig i statens anliggender. Det han observerte, gav ham ingen følelse av at kristenhetens kirker kunne tilby det han søkte.

Det finnes derimot andre som har funnet tilfredsstillende svar, men ikke i kristenhetens kirkesamfunn.

Hun lærte sannheten om de døde

Magdalena, som nå er 37 år gammel, bor i Bulgaria. Da hennes svigerfar døde i 1991, ble hun svært fortvilt. Hun spurte seg selv om og om igjen: ’Hva skjer med et menneske når det dør? Hvor er min svigerfar?’ Hun gikk i kirken, og hun bad foran et ikon hjemme hos seg selv, men hun fikk ikke noe svar.

Så hendte det en dag at en nabo ringte og bad henne komme hjem til seg. En ung mann som studerte sammen med Jehovas vitner, var på besøk hos naboen. Hun hørte etter mens han fortalte om Guds rike og om at det er Guds hensikt å gjøre jorden til et paradis hvor folk kan få leve evig i lykke. På bordet lå boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord. Den unge mannen benyttet seg av den og gjorde henne oppmerksom på det Bibelen sier i Forkynneren 9: 5, nemlig: «De døde vet slett ingen ting.» Om kvelden leste hun mer. Hun ble klar over at de døde ikke har gått over til et annet liv i himmelen eller i helvete; de vet slett ingen ting, det er som om de skulle befinne seg i en dyp søvn. Hun tok med glede imot innbydelsen til å overvære et møte i Jehovas vitners menighet på stedet. Etter møtet sa hun seg villig til å være med på et regelmessig studium av Bibelen. På møtet hadde hun lagt merke til at bønnene ble rettet til Jehova, og hun begynte derfor også å be til Jehova om hjelp til å overvinne en inngrodd svakhet. Da hun ble bønnhørt, visste hun at hun hadde funnet den rette religion.

De fant fram til et liv som har en mening

André vokste opp i et strengt katolsk hjem i Belgia og har tidligere tjent som assistent for presten på hjemstedet. Men mens han gjorde det, oppdaget han forskjellige ting som undergravde hans respekt for kirken. Det førte til at han senere var katolikk bare i navnet.

I 15 år var han profesjonell fotballspiller. En gang da laget hans spilte i en fotballturnering i Italia, ble spillerne invitert til å komme i audiens hos paven. Det var ikke noe åndelig oppbyggende ved dette besøket, og André ble rystet over den verdslige rikdommen som omgav paven. Den tvil han nærte overfor kirken, ble forsterket. Hans eget privatliv var ulykkelig på grunn av to havarerte ekteskap. Verdenssituasjonen bekymret ham. I 1989 skrev han i dagboken sin: ’Hva er meningen med alt det tåpelige som foregår rundt omkring oss?’ Han fant ikke noe svar i sin religion.

I 1990, da André arbeidet som fotballtrener på Island, fikk han besøk av Iiris, en misjonær som er et av Jehovas vitner. Han tok imot litteratur og inviterte misjonæren til å komme igjen. Hun kom tilbake sammen med sin mann, Kjell. Da de omsider kunne sette seg ned og snakke med André, var det tydelig at han var sterkt interessert i å lære å forstå Bibelen. Hans kone, Ásta, delte denne interessen med ham. Midt på dagen hadde han tre timer fri mellom treningsøktene, og de bestemte seg for å bruke denne tiden til bibelstudium. «Jeg føler meg mer forfrisket ved å studere Bibelen enn ved bare å hvile,» sa han. Etter hvert besvarte Bibelen spørsmålene deres. Litt etter litt vokste deres tro på Jehova og hans rike. Bibelens strålende løfter om en fredelig, ny verden, en verden som er fri for «alt det tåpelige som foregår», ble en realitet for dem. Både André og Ásta gjør nå andre kjent med den troen de nylig har funnet.

Magdalena, André og Ásta føler seg trygge på at de endelig har funnet den rette religion. Også Eugenia, som først forsøkte å løse verdens problemer ved hjelp av politiske tiltak, fant til slutt hos Jehovas vitner den religionen som forekom henne å være den rette. Men hva er det egentlig som viser at en religion er den rette? Les den neste artikkelen.

[Bilde på side 7]

Et regelmessig studium av Bibelen sammen med Jehovas vitner hjelper over fem millioner mennesker som søker tilfredsstillende svar