Vurdering av svakhet, ondskap og anger

SYND — å komme til kort i forhold til Jehovas rettferdige normer — er noe de kristne hater. (Hebreerne 1: 9) Dessverre synder vi alle fra tid til annen. Vi kjemper alle med nedarvede svakheter og ufullkommenheter. I de fleste tilfelle kan vi imidlertid tre fram for Jehova med en ren samvittighet hvis vi bekjenner våre synder for ham og oppriktig forsøker å unngå å gjenta dem. (Romerne 7: 21—24; 1. Johannes 1: 8, 9; 2: 1, 2) Vi er takknemlig mot Jehova fordi han på grunnlag av gjenløsningsofferet godtar vår hellige tjeneste til tross for våre svakheter.

Hvis noen begår en alvorlig synd på grunn av kjødelige svakheter, har vedkommende et presserende behov for hjelp av menighetens hyrder, i samsvar med den framgangsmåten som er beskrevet i Jakob 5: 14—16: «Er det noen blant dere som er [åndelig] syk? La ham kalle til seg menighetens eldste . . . hvis han har begått synder, skal det bli tilgitt ham. Bekjenn derfor åpent deres synder for hverandre, og be for hverandre, så dere kan bli helbredet.»

Når en innviet kristen begår en grov synd, er det altså nødvendig med noe mer enn en personlig bekjennelse overfor Jehova. De eldste må ta bestemte skritt, ettersom menighetens renhet og fred er i fare. (Matteus 18: 15—17; 1. Korinter 5: 9—11; 6: 9, 10) De må vurdere følgende spørsmål: Angrer vedkommende? Hva var det som ledet opp til overtredelsen? Var den et resultat av et enkelt øyeblikks svakhet? Har vedkommende praktisert synd? Å avgjøre dette er ikke alltid så enkelt og liketil, så det krever betydelig skjelneevne.

Men hva om synden skyldes at vedkommende bevisst følger en urett handlemåte og har en ondsinnet oppførsel? I så fall har de eldste et klart ansvar. Da apostelen Paulus gav veiledning om hvordan en alvorlig sak i menigheten i Korint skulle behandles, sa han: «Fjern den onde mannen fra deres midte.» (1. Korinter 5: 13) Onde mennesker har ikke noe i den kristne menighet å gjøre.

Svakhet? Ondskap? Anger?

Hvordan kan de eldste avgjøre om en person angrer?a Dette er ikke noen enkel oppgave. Tenk for eksempel på kong David. Han begikk ekteskapsbrudd, og deretter begikk han i virkeligheten mord. Likevel lot Jehova ham leve. (2. Samuelsbok 11: 2—24; 12: 1—14) Tenk så på Ananias og Saffira. De prøvde å bedra apostlene ved hyklersk å late som om de var mer gavmilde enn de i virkeligheten var. Var dette alvorlig? Ja, det var det. Like alvorlig som mord og ekteskapsbrudd? Naturligvis ikke! Likevel måtte Ananias og Saffira bøte med livet. — Apostlenes gjerninger 5: 1—11.

Hvorfor ble de dømt så forskjellig? David begikk alvorlige synder på grunn av kjødelig svakhet. Da han ble konfrontert med hva han hadde gjort, angret han, og Jehova tilgav ham — men han ble tuktet strengt ved at han fikk problemer i sitt hus. Ananias og Saffira syndet ved at de hyklersk løy og på den måten prøvde å bedra den kristne menighet og «drive falskt spill overfor den hellige ånd». Det viste at de hadde et ondt hjerte. De fikk derfor en strengere dom.

I begge tilfellene var det Jehova som avsa dommen, og dommen var rettferdig, for han kan granske hjerter. (Ordspråkene 17: 3, NW) De eldste kan ikke gjøre det; de er jo bare mennesker. Hvordan kan de eldste så avgjøre hvorvidt en alvorlig synd mer er et utslag av svakhet enn av ondskap?

All synd er i virkeligheten ond, men ikke alle syndere er onde. Den samme slags synd kan være et utslag av svakhet hos én person, men av ondskap hos en annen. Nå skyldes jo vanligvis alle synder et visst mål av både svakhet og ondskap hos overtrederen. Én avgjørende faktor er hvordan vedkommende betrakter det han har gjort, og hva han har tenkt å gjøre med saken. Viser han anger? De eldste trenger skjelneevne og innsikt for å finne ut av det. Hvordan kan de få det? Apostelen Paulus gav Timoteus følgende forsikring: «Tenk stadig over hva jeg sier; Herren skal virkelig gi deg innsikt i alle ting.» (2. Timoteus 2: 7) Hvis de eldste ydmykt ’stadig tenker over’ det som Paulus og andre bibelskribenter har skrevet under inspirasjon, vil de få den skjelneevne og innsikt de trenger for å ha et riktig syn på dem i menigheten som synder. Da vil deres avgjørelser gjenspeile Jehovas syn på saken, ikke deres eget. — Ordspråkene 11: 2; Matteus 18: 18.

Hvordan gjør man det i praksis? Én måte er å undersøke hvordan Bibelen beskriver onde mennesker, og så se om beskrivelsen passer på den personen man har med å gjøre.

Skyld og anger

De første mennesker som valgte å følge en ond handlemåte, var Adam og Eva. Til tross for at de var fullkomne og hadde full kjennskap til Jehovas lov, gjorde de opprør mot Guds overherredømme. Da Jehova konfronterte dem med det de hadde gjort, reagerte de på en måte som er verd å merke seg — Adam skyldte på Eva, og Eva skyldte på slangen. (1. Mosebok 3: 12, 13) Sammenlign dette med Davids store ydmykhet. Da han ble konfrontert med sine alvorlige synder, innrømmet han sin skyld og bad inderlig om tilgivelse. Han sa: «Jeg har syndet mot [Jehova].» — 2. Samuelsbok 12: 13; Salme 51: 6, 11, 12.

De eldste bør ta disse to eksemplene i betraktning når de behandler saker hvor det er begått alvorlige synder, særlig hvis det er en voksen person det gjelder. Påtar overtrederen seg uten videre skylden, og ser han hen til Jehova for å få hjelp og tilgivelse, slik David gjorde da han ble gjort oppmerksom på sin synd, eller prøver han å bagatellisere det han har gjort, og kanskje velte skylden over på andre? Det kan jo være at den som har syndet, ønsker å forklare hva det var som ledet opp til overtredelsen, og det kan foreligge eller ha foreligget omstendigheter som de eldste må ta i betraktning når de avgjør hvordan de skal hjelpe ham. (Jevnfør Hosea 4: 14.) Men han bør innrømme at det er han som har syndet, og at han er ansvarlig overfor Jehova. Husk: «[Jehova] er nær hos dem som har et nedbrutt hjerte, og han frelser dem som har en knust ånd.» — Salme 34: 19.

Å praktisere det som er ondt

Salmenes bok omtaler mange onde mennesker. Slike skriftsteder kan gi de eldste ytterligere hjelp til å finne ut om en person hovedsakelig er ond eller svak. Ta for eksempel kong Davids inspirerte bønn: «Riv meg ikke bort med de gudløse, sammen med dem som gjør urett [praktiserer det som er skadelig, NW]. De taler vennlig med sin neste, men deres hjerte er fullt av ondskap.» (Salme 28: 3) Legg merke til at onde mennesker omtales parallelt med «dem som praktiserer det som er skadelig». En som synder på grunn av kjødelig svakhet, vil gjerne slutte å synde så snart han kommer til fornuft. Men hvis noen «praktiserer» noe galt på en slik måte at det blir en del av hans atferdsmønster, kan det tyde på at han har et ondt hjerte.

David nevner enda et karakteristisk trekk ved ondskap i dette verset. Akkurat som Ananias og Saffira taler en ond person gode ord med munnen, men har ondskap i hjertet. Han kan være hyklersk i likhet med fariseerne på Jesu tid, som ’så rettferdige ut for folk utvendig, men som innvendig var fulle av hykleri og lovløshet’. (Matteus 23: 28; Lukas 11: 39) Jehova hater hykleri. (Ordspråkene 6: 16—19) Hvis noen selv overfor et dømmende utvalg hyklersk forsøker å benekte alvorlige synder han har begått, eller motvillig innrømmer bare det som allerede er kjent, og nekter å avlegge full tilståelse, kan dette godt tyde på at vedkommende har et ondt hjerte.

Hovmodig ringeakt for Jehova

Salme 10 beskriver andre karakteristiske trekk ved onde personer. Der leser vi: «De gudløse [den onde, NW] jager i sitt hovmod en stakkar . . . og ringeakter [Jehova].» (Salme 10: 2, 3) Hvordan skal vi betrakte en innviet kristen som er hovmodig og ringeakter Jehova? Dette er helt klart en ond sinnsinnstilling. Så snart en som har syndet på grunn av svakhet, forstår eller blir gjort oppmerksom på at han har syndet, vil han angre og anstrenge seg kraftig for å rette på sin handlemåte. (2. Korinter 7: 10, 11) Men hvis en person synder på grunn av en dyptgående mangel på respekt for Jehova, hva vil da hindre ham i å vende tilbake til sin syndige handlemåte om og om igjen? Hvis han er hovmodig selv når han får mild veiledning, hvordan kan han da ha den ydmykheten som skal til for å angre oppriktig og alvorlig?

Tenk nå over Davids ord litt lenger ut i den samme salmen: «Hvorfor skal de gudløse [den onde, NW] ringeakte Gud og si med seg selv: ’Du krever ikke til regnskap’?» (Salme 10: 13) En som er ond, vet forskjellen mellom rett og galt innenfor den kristne menighet, men nøler ikke med å gjøre det som er galt, hvis han tror han kan slippe heldig fra det. Så lenge det ikke er fare for å bli avslørt, gir han sine syndige tilbøyeligheter fritt løp. Hvis hans synder likevel kommer for en dag, vil han til forskjell fra David ty til list for å unngå disiplinære tiltak. En slik person er virkelig respektløs overfor Jehova. «Frykt for Gud vet han ikke av. . . . Han . . . viser ikke det onde fra seg.» — Salme 36: 2, 5.

Når det går ut over andre

En synd berører vanligvis mer enn én person. En ekteskapsbryter synder mot Gud, og han bedrar sin kone og sine barn. Hvis den han synder sammen med, er gift, rammer han også hennes familie. Dessuten tilflekker han menighetens gode navn og rykte. Hvilket syn har han på alt dette? Viser han dyptfølt sorg ledsaget av ekte anger? Eller legger han for dagen den ånd som er beskrevet i Salme 94: «Alle ugjerningsmennene skryter. [Jehova], de knuser ditt folk og kuer din eiendom. Enker og fremmede slår de i hjel, og farløse myrder de. De sier: ’[Jah] ser det ikke, han merker det ikke, Jakobs Gud’»? — Salme 94: 4—7.

Synder som blir behandlet i en menighet, vil trolig ikke omfatte mord og drap, men den ånd som kommer til uttrykk her — det at en person viser at han er rede til å la andre bli skadelidende for selv å oppnå fordeler — kan bli åpenbar etter hvert som de eldste foretar undersøkelser i forbindelse med overtredelser som er begått. Dette er også arroganse, en egenskap som kjennetegner onde personer. (Ordspråkene 21: 4) Det er det stikk motsatte av en sann kristen ånd; en sann kristen er jo villig til å ofre seg selv for sin bror. — Johannes 15: 12, 13.

Anvendelse av gudgitte prinsipper

De få retningslinjene som er nevnt her, er ikke ment som noe regelverk. De gir imidlertid en viss pekepinn om noe av det Jehova betrakter som virkelig ondskap. Nekter en person å påta seg ansvaret for den overtredelsen han har begått? Har den som har syndet, frekt ignorert veiledning som han tidligere har fått om akkurat det samme? Foreligger det en inngrodd tilbøyelighet til å begå alvorlige overtredelser? Viser overtrederen grov ringeakt for Jehovas lover? Har han på en beregnende måte prøvd å skjule overtredelsen og samtidig kanskje forledet andre? (Judas 4) Gjør han seg bare enda iherdigere anstrengelser for å skjule overtredelsen når den kommer fram i lyset? Overser han fullstendig den skade han har påført andre, og den vanære han har brakt over Jehovas navn? Hvordan er hans innstilling? Opptrer han hovmodig eller arrogant etter at de eldste vennlig har gitt bibelsk veiledning? Mangler han et oppriktig ønske om å unngå å gjenta overtredelsen? Hvis de eldste legger merke til slike holdninger, som utgjør en sterk indikasjon på at overtrederen ikke angrer, kan de komme til at de synder som er begått, er et utslag av ondskap og ikke bare av kjødelig svakhet.

Selv når de eldste har å gjøre med en person som ser ut til å være tilbøyelig til å begå overtredelser av ondskap, slutter de ikke å formane ham til å jage etter rettferdighet. (Hebreerne 3: 12) Onde mennesker kan angre og forandre seg. Hvis det ikke var slik, hvorfor gav Jehova da israelittene formaningen: «Den ugudelige [den onde, NW] skal forlate sin vei og ugjerningsmannen oppgi sine tanker og vende om til [Jehova], så vil han vise barmhjertighet, til vår Gud, for han er rik på tilgivelse»? (Jesaja 55: 7) Kanskje de eldste i et dømmende utvalg under behandlingen av en sak merker en tydelig forandring i overtrederens hjertetilstand, fordi hans fremtreden og innstilling viser at han angrer.

Selv hvis de eldste utstøter en person, vil de i egenskap av hyrder samtidig oppfordre ham til å angre og prøve å oppnå Jehovas gunst igjen. Husk «den onde mannen» i Korint. Han forandret seg tydeligvis, og senere anbefalte Paulus at han skulle bli gjenopptatt. (2. Korinter 2: 7, 8) Tenk også på kong Manasse. Han var virkelig meget ond, men da han omsider angret, godtok Jehova hans anger. — 2. Kongebok 21: 10—16; 2. Krønikebok 33: 9, 13, 19.

Det finnes riktignok én synd som ikke vil bli tilgitt, nemlig synd mot den hellige ånd. (Hebreerne 10: 26, 27) Det er Jehova og han alene som avgjør hvem som har begått denne synden. Det er ingen mennesker som har myndighet til det. Det de eldste har ansvaret for, er å holde menigheten ren og hjelpe til med å reise opp angrende syndere. Hvis de gjør det med skjelneevne og i ydmykhet og lar sine avgjørelser gjenspeile Jehovas visdom, vil Jehova velsigne denne siden av deres hyrdearbeid.

[Fotnote]

[Bilde på side 29]

Ananias og Saffira drev hyklersk falskt spill overfor den hellige ånd, noe som viste at de hadde et ondt hjerte