«Ekteskap mellom disse trofaste og saktmodige overlevende fra Harmageddon vil få hjem og familiekretser til å blomstre overalt på jorden. Den forskjønnede jord vil gjenlyde av muntre, vakre stemmer fra barn som de hengivne foreldre vil unnfange og oppdra i rettferdighet. Da foreldrene ennå ikke er fullkomne selv, vil de ikke være i stand til å frambringe fullkomne barn, men vil gjøre det i rettferdighet. De vil deretter oppdra sine barn i tukt og påminnelse om Gud og under det rettferdige oppsyn av de ’nye himler’.»

Vannflommen var en virkelig fysisk katastrofe for den gamle ugudelige verden. Harmageddon-slaget kommer på samme måte til å bli en fysisk katastrofe for den nåværende onde verden, og ikke bare noe åndelig. Den arken til frelse som vi går inn i, er ikke en bokstavelig ark, men Guds organisasjon. Og hva det angår at Noahs familie ikke fikk barn mens de var i arken, så er det klart at hvis det at de «andre får» nå får naturlige barn i «ark»-tilstanden, forstyrrer det bildet at arkens beboere ikke hadde barn, så ville det at den salvede levning får naturlige barn nå, også svekke bildet eller forbildet med arken. Men det gjør det ikke. Barn som blir født nå, blir ikke født som en oppfyllelse av det fornyede guddommelige oppdrag. Da Gud overfor Noah etter vannflommen fornyet dette oppdraget, som gikk ut på å gifte seg og formere seg (1 Mosebok 9: 1, 7), ble oppdraget fullført på en forbilledlig måte ved en symbolsk oppfyllelse, idet det i 1 Mosebok, kapitel 10, er oppført 70 (10 X 7) ætter som stammer fra Noah og hans sønner. På samme måten vil oppfyllelsen av det guddommelige oppdrag som blir fornyet etter Harmageddon, ikke skje ved å fylle den til trengsel med beboere, men ved en symbolsk oppfyllelse, slik at det gjør oppstandelsen av de døde mulig ved å gi rikelig med plass til de oppstandne. Det blir vist i Vakttårnet for 1. mai 1947, artikkelen «Apostelens råd angående ekteskap», side 140, i fotnoten, at Gud vil vise at hån kan la det guddommelige oppdrag bli oppfylt på en helt bokstavelig måte til hevdelse av sitt ord, og han vil gi en nøyaktig demonstrasjon av dets oppfyllelse. De som får del i oppfyllelsen av det, vil fremdeles ’tjene Gud dag og natt i hans tempel’ (Åpb. 7: 15), de vil oppfylle 5 Mosebok 6: 7 med hensyn til å oppdra sine barn, og deres barn vil oppfylle Efeserne 6: 1—3 med hensyn til å være lydige mot sine foreldre, på samme måten som den salvede levning og deres barn blir oppfordret til å adlyde disse guddommelige bud.

Dine brødre i Teokratiets tjeneste,

VAKTTÅRNETS BIBEL- OG TRAKTATSELSKAP

Opplevelse på feltet

FORKYNNELSE FOR SPEDALSKE I AFRIKA

«Virkelig misjonsarbeid på Gullkysten fører med seg en mangfoldighet av opplevelser. Sammen med to andre Gilead-studenter hadde jeg fått i oppdrag å besøke Ho-kretsen av Jehovas vitner, og også den kolonien av spedalske som ligger i nærheten. Vi dro med bil fra hovedstaden Accra ved middagstid, Omkring fem timer senere ble vi hilst hjertelig velkommen i Ho, Snart var vi på veg til byens sentrum for å holde det offentlige foredraget. På den tiden var det blitt mørkt. Som så ofte før, ble derfor foredraget holdt under den klare tropiske månen og de funklende stjernene. Omkring 300 var til stede ved foredraget. Var det noen som forstyrret? Ja! Hvem? Den løkten som ble brukt til å kaste lys på talerens bibel og notater, tjente også som signal for en hel masse forskjellige slags insekter til å samle seg og hilse på taleren på sin spesielle måte.

Neste morgen dro vi av sted til kolonien for spedalske, omtrent 5 km borte. Blant de omkring 500 spedalske fra forskjellige religiøse trossamfunn som oppholder seg i kolonien, er det fire av Jehovas vitner. Og jeg skal si de var glad over å se oss Gileadstudenter ! Vi kommer lenge til å huske det lykkelige uttrykket i ansiktene deres, en av de få måtene de kan uttrykke sin glede på, fordi de ikke kunne ta på oss. Avdelingskontoret har regelmessig sendt en del nummer av Vakttårnet gratis til disse brødrene, og det har de satt stor pris på.

Etter en samtale med direktøren for kolonien fikk vi tillatelse til å holde et foredrag for dem som var til stede. Alle lyttet meget oppmerksomt. Det var ikke en tiltalende forsamling å se på hva det ytre angikk. De var av alle aldre, men noen av de unge guttene så ut som gamle menn, og alle var merket av spedalskheten på litt forskjellige måter. En av de spedalske brødrene var tolk for taleren, og det er noe taleren kommer til å huske lenge. Denne tolken sto på en meters avstand fra taleren, med sin bibel på eve-språket i hånden. Ørene hans var halvt tært bort, tærne også. Fingrene hans var tært bort helt til den andre knoken, men likevel hadde han et stort teokratisk smil på sitt innskrumpede ansikt. Når skriftstedene skulle leses, var det påfallende å legge merke til hvor fort han fant dem, enda han bare hadde disse fingerstumpene å hjelpe seg med. Han kjente sin bibel.

Da talen var over, hadde vi en prat med de fire vitnene alene, og så var tiden inne til å gå, for vi måtte være tilbake i Accra igjen samme dag. Det er skikken blant de innfødte å hilse og si farvel med begeistrede håndtrykk, men disse forkynnerne kunne ikke gjøre det. De fulgte oss til grensene for kolonien, og så skiltes vi, etterat vi hadde lovt å komme igjen så snart som mulig og besøke dem. Så satte vi kursen mot Accra, 160 km i syd. Vi kunne ikke annet enn å lengte enda mer etter at den nye verden skal komme med de lovte velsignelser for alle lydige mennesker.»