-
Hvordan regnskapets dag blir til velsignelse for ossVakttårnet – 1979 | 1. juni
-
-
15, 16. a) Hvorfor ønsket salmisten å leve lenge, ifølge Salme 45: 18? b) Hvem kjenner kongens navn, og fortjener det å bli nevnt og prist så lenge?
15 Får ikke slike gode framtidsutsikter vårt hjerte til å strømme over, slik salmisten under inspirasjon sa at hans hjerte gjorde? Jo, og med vår tunge gjentar vi salmistens avsluttende ord til den herlige konge hvis regjering er støttet av Guds egen trone: «Fra slekt til slekt vil jeg minne om ditt navn; derfor skal folkene prise deg for evig.» — Sal. 45: 18.
16 Salmisten ønsket å leve lenge — «fra slekt til slekt» — bare for å kunne minne om kongens navn. Han nevnte ikke kongens navn. I virkeligheten kjente han ikke navnet på den kongen som han under inspirasjon skrev profetisk om. Men vi som lever nå, vet hvilken konge det var salmisten skrev om, og vi kjenner hans navn. Det er Jesus Kristus, Jehova Guds Sønn. Fortjener hans navn å bli nevnt «fra slekt til slekt»? Salmisten forutsa at det skulle finnes ’folk’ som ville være av den oppfatning, og som derfor ville «prise» ham som bærer dette navnet, «for evig».
17. Hva bør vi derfor nå gjøre, og hva vil det bety for oss?
17 Vi har nå mulighet til å overleve den kommende regnskapets dag for nasjonene og få del i Guds rikes velsignelser. I tro kan vi allerede nå juble med Guds salvede konge, for denne konges seier i Harmageddon er sikker, og det er hevet over tvil at han kommer til å herske over den rensede jord i 1000 år. Nå — i dag — bør vi slutte oss til de ’folk’ som vil prise den seierrike konge «for evig». Det vil bringe ære til Jehova Gud, Jesu himmelske Far, som selv er den store og suverene «evighetens Konge» og «folkenes konge». Det vil bety at vi «for evig» vil kunne ære og prise hans salvede konge. Og dette vil virkelig gi vårt liv mening.
-
-
Fra presteseminar til pionertjenesteVakttårnet – 1979 | 1. juni
-
-
Fra presteseminar til pionertjeneste
«Jeg kom fra en svært religiøs familie av katolikker og ble sendt av sted for å studere til prest. På seminaret avla vi bestemte løfter om kyskhet, fattigdom og ydmykhet, men jeg la merke til at de ikke betydde mye, og at det var mange homoseksuelle der. Da en mann forsøkte å misbruke meg, forlot jeg seminaret. Jeg begynte å leve et svært utsvevende liv. Jeg befant meg i et latinamerikansk land og begynte å smugle narkotika, brennevin, tobakk og våpen. Jeg ble satt i fengsel flere ganger. Til slutt startet jeg en forretning i Puerto Rico og forsøkte å forandre livet mitt, men på grunn av drukkenskap gikk jeg konkurs. Da jeg til slutt var i en svært miserabel tilstand ba jeg til Gud om hjelp. Jeg spurte en pinsevenn om han ville hjelpe meg, men han bare oppfordret meg til å komme til kirken hans og få den hellige ånd.
Deretter startet jeg en annen forretning og fant en mann som ville arbeide sammen med meg. Jeg spurte om hvilket religionssamfumn han tilhørte, og ham sa at han var et av Jehovas vitner. Med en gang ba jeg ham om å hjelpe meg med å lese Bibelen. Han kom hjem til meg, og vi studerte fra kl. 14 til kl. 17 en søndag. Jeg sa at han ikke måtte be meg om å komme til kirken hans, ettersom jeg ikke var interessert i kirker. Han lovte å respektere mine ønsker. Den samme ettermiddagen begynte jeg å lese den boken som vi hadde studert, og ved midnatt hadde jeg lest den ut. Neste dag da vitnet kom på jobben, spurte jeg ham om å få være med i kirken hans. Han ble selvsagt overrasket, men jeg fortalte ham så at jeg hadde lest boken, og at jeg ønsket å overvære et møte for å se om dette virkelig var sannheten. Jeg gikk på et møte og ble svært imponert. Da jeg kom hjem, ba jeg min kone om å stelle i stand noen klær, slik at jeg kunne ha noe rent og pent å ha på meg. Jeg ville gjerne gå på flere møter, men jeg ønsket å være kledd som de andre. . . . Nå går forretningen bra, jeg har betalt min gjeld, og jeg er hjelpepioner. Hver dag forteller jeg andre om Guds rike. Selv legger jeg planer med tanke på å kunne utføre alminnelig pionertjeneste.» — Innsendt.
-