lærer at det må framsies bønner hvis deres kjæres sjeler skal bli utfridd. Men de som ønsker en slik tjeneste, må naturligvis betale for det.

Når noen i den nordlige delen av Transvaal (Afrika) dør, går slektningene til en heksedoktor. Også her ventes det betaling. Heksedoktoren blir betraktet som en mellommann mellom de levende og den døde. De etterlatte tror at den døde har dratt til gudenes land og blir vist en ære som han aldri var gjenstand for mens han levde. De har stor frykt for ham, fordi de tror at han har makt til å skade de levende. De forsøker derfor å blidgjøre ham ved å holde en spesiell fest den dagen han blir begravd.

Zuluene i Sør-Afrika tror at de døde kan beskytte og hjelpe de levende. For å ha de dødes gunst frembærer de derfor regelmessig offer til dem.

I visse deler av Afrika førte en slik oppfatning tidligere til at det ble ofret mennesker. Når en konge eller høvding døde, ble noen av hans tjenere begravd sammen med ham for å tjene ham i åndeverdenen. I Ghana blir penger, klær og andre ting av lignende grunn fortsatt begravd sammen med noen av de døde.

Ved St. Josephs katolske oratorium i Montreal kjøper katolikkene lys som kan brenne lenge. De tror at disse vil hjelpe sjelene til dem som er i skjærsilden.

Ja, i sine bestrebelser for å seire over døden betaler de en pris — men er det nødvendig? For å få et virkelig tilfredsstillende svar på dette spørsmålet må vi vite hva Bibelen sier om døden.

Hva er døden?

«DEN samme lagnad venter både mennesker og dyr. Den ene skal dø som den andre.» — Fork. 3: 19.

Men det er lettere å godta døden som noe endelig når det gjelder dyr, enn når det gjelder mennesker. En av grunnene til dette er at mange mennesker tror at de har en udødelig sjel, og derfor står over dyrene.

Hva sjelen er

Bibelen skiller imidlertid ikke menneskene fra dyrene med hensyn til det å være en «sjel». De hebraiske og greske ordene som blir gjengitt med «sjel» i mange bibeloversettelser eller med «liv» eller «levende skapning» i andre oversettelser, blir brukt om både mennesker og dyr. Dette fremgår av 4. Mosebok 31: 28, EN, 1. Mosebok 1: 20—24 og Åpenbaringen 16: 3, EN.

En «sjel» er derfor ikke en ånd som befinner seg inne i en skapnings kropp, enten det nå er en menneskekropp eller en dyrekropp, men betegner hele skapningen. Sjelen innbefatter kroppen og livsånden. — Fork. 3: 21; 12: 7.

Dette fremgår også av Bibelens beskrivelse av menneskets skapelse: «Gud Herren dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel.» (1. Mos. 2: 7, EN; «skapning», den norske oversettelsen av 1978) «Sjelen» var derfor ikke noe som ble tilført menneskets kropp. «Sjelen» er det som mennesket ble da kroppen ble aktivisert av livets ånde. Mennesket har ikke en sjel. Det er en sjel. Dyrene er også sjeler.

Menneskekroppen består av milliarder av levende celler, akkurat som en dyrekropp. Alle disse cellene blir gjort levende av «livets ånde». Det er derfor Bibelen sier at mennesker og dyr har «samme livsånde» eller «ånd». (Fork. 3: 19—21) Denne livsånden blir opprettholdt i kroppen ved pusting, og pustingen aktiviserer hele organismen.