-
Et valg mellom to slags kjærlighetVåkn opp! – 1977 | 8. oktober
-
-
eget beste å følge Guds Ords veiledning. For meg har det ført til at jeg kan stå fram for Gud med en god, ren samvittighet. Jehova er trofast, og vi kan ikke oppnå annet enn velsignelser ved å følge hans kjærlige veiledning. — Innsendt.
-
-
Skapte Gud Djevelen?Våkn opp! – 1977 | 8. oktober
-
-
Hva sier Bibelen?
Skapte Gud Djevelen?
JESUS KRISTUS sa om sin Far, Jehova Gud: «Ingen er god uten én, det er Gud.» (Mark. 10: 18) Når det forholder seg slik, hvordan ble da Djevelen til? Kan Djevelen være en av Guds skapninger? Nei, på ingen måte.
I en sang som Moses skrev, taler han om Guds gjerninger og sier: «Gi vår Gud ære! Klippen! — fullkomment er hans verk, for rettferd er alle hans veier; en trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettvis er han.» Deretter sier han om Israels nasjon, som Gud hadde utvalgt, utfridd fra Egypt og lært sin lov: «De har handlet fordervelig for sin egen del; de er ikke hans barn; feilen er deres egen. En fordervet og vrang generasjon!» — 5 Mos. 32: 3—5, vers 5 fra NW.
Gud kunne ikke lastes for israelittenes urette handlemåte. Han hadde tatt seg av dem, beskyttet og ledet dem, og de var fullstendig klar over alt dette. De handlet med fullt overlegg. Når de valgte å følge en dårlig handlemåte, brukte han ikke sin makt for å hindre dem i å gjøre det. Han lot dem bruke sin frie vilje.
Hele Guds skaperverk er fullkomment, og hans veier, alt det han gjør, er rettferd. Alt han skaper, har en bestemt hensikt og er dannet slik at det kan oppfylle denne hensikt. Når det gjelder englene, fikk de en fullkommen start. (Sl. 103: 20) De var skapt i Guds bilde, i bildet til Ham som visselig er i besittelse av en fri vilje. Ja, når det gjelder fornuftutstyrte skapninger, ville fullkommenhet nødvendigvis innbefatte friheten til selv å velge. Hvis de ikke hadde kunnet velge enten en god eller en dårlig handlemåte, ville de ikke ha vært annet enn roboter, akkurat som en elektronisk datamaskin ikke kan gjøre annet enn det den er programmert for. Ingen fornuftutstyrt skapning kan være lykkelig hvis han blir berøvet sin frie vilje.
Fra Jehova Guds synspunkt kan dessuten fornuftutstyrte skapninger med en fri vilje bringe mye større ære til Gud. Gud har skapt mange livløse ting, for eksempel stjernene og planetene i universet, som ikke har noe valg, men som må gå nøyaktig i sine baner. Disse åpenbarer Skaperens visdom og makt. Men når en person som er i besittelse av en fri vilje, velger å følge en rett handlemåte fordi han elsker det som er rett, og fordi han elsker sin Skaper på grunn av de gode egenskapene han har, bringer det mye større ære til Gud og gleder ham mye mer.
Det Bibelen viser, er derfor at den engelen som ble Satan Djevelen, ble skapt fullkommen. Han gjorde seg selv fortjent til navnene Satan og Djevelen ved å velge å følge en uavhengig handlemåte og gjøre opprør mot Gud. Jesus sa om ham: «Han var en manndraper fra begynnelsen [da han begynte, NW] og står ikke i [sto ikke fast i, NW] sannheten; for sannhet er ikke i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en løgner og løgnens far.» — Joh. 8: 44.
Ettersom denne engelen var skapt av Gud og var en av hans himmelske engler, kunne det sies at han til å begynne med var «i sannheten». Han var løgnens far, ikke før han uttalte en løgn og ble en løgner, men fra og med det tidspunkt da han kom med den første løgn til Eva i Edens hage. (1 Mos. 3: 1—5) Han var derfor en manndraper «da han begynte», det vil si fra det øyeblikk da han uttalte den løgnen som forårsaket Adams og Evas død. Det var ikke fra det tidspunkt han ble skapt, men fra han begynte sin løgnaktige, opprørske handlemåte.
Det er derfor helt klart at Gud ikke skapte en djevel. Denne engelen gjorde seg selv til Satan Djevelen ved å følge en handlemåte i opposisjon til Gud og bakvaske Gud ved å lyve om ham, og således ødela denne første løgneren sin egen fullkommenhet. Fra da av ble han kalt Satan, som betyr «motstander», og Djevelen, som betyr «bakvasker». Gud ødela ham ikke straks han gjorde opprør, men lot ham leve i en bestemt hensikt. Han er imidlertid dømt til døden og kommer til å bli utslettet når Guds tid er inne. — Rom. 16: 20.
For at vi lettere skal kunne forstå hvilken handlemåte Gud har fulgt overfor Satan, kan vi se på hvordan han gikk fram overfor Farao, herskeren i det gamle Egypt. Den faraonen det her dreier seg om, hadde satt hebreerne til å utføre hardt slavearbeid i Egypt. Jehova Gud, som så hvilken undertrykt tilstand de befant seg i, sendte Moses til Farao med bud om at han skulle la israelittene fare. Gud visste hvilken innstilling Farao hadde, og han sa til Moses at Farao kom til å nekte å etterkomme det han ba om. Han sa: «Men jeg vet at kongen i Egypt ikke vil gi eder lov til å dra ut, ikke engang om han får kjenne en sterk hånd over seg. Derfor vil jeg rekke ut min hånd og slå Egypt med alle mine under, som jeg vil gjøre midt iblant dem; så skal han la eder fare.» — 2 Mos. 3: 19, 20.
Senere sa Jehova til Moses: «Jeg vil forherde hans hjerte, så han ikke lar folket fare.» (2 Mos. 4: 21) Dette vil ikke si det samme som at Gud inngjøt onde tanker i Faraos hjerte. New World Translation sier: «Jeg vil la hans hjerte bli hardt.» Gud foretok seg ikke noe med ham på det daværende tidspunkt, men lot ham løpe linen helt ut, noe som til slutt førte til hans egen ødeleggelse.
Jehova bevirket altså ikke at Farao handlet i strid med sin egen vilje. Faraos hjerte var bestemt på å fortsette å holde israelittene i slaveri. Gud viste i virkeligheten godhet mot Farao ved å stanse den ene plagen etter den andre som han hadde latt komme over Egypt, da Farao bønnfalt om det. Men det at Gud tolererte Farao, førte bare til at hans sanne jeg, hans hårdnakkete innstilling, kom for dagen. Gud sa til Farao: «Derfor lot jeg deg bli i live [eller «har jeg bevart deg»] at jeg kunne vise deg min makt, og mitt navn kunne bli kunngjort over hele jorden.» (2 Mos. 9: 16) Det ble dessuten vist at Jehova var langt større enn Egypts guder. (2 Mos. 12: 12) Som følge av dette sluttet mange egyptere seg til israelittene i tilbedelsen av den sanne Gud, Jehova. — 2 Mos. 12: 37, 38.
Gud skaper følgelig ikke noen eller noe som er ondt. Heller ikke frister han noen til å gjøre det onde. Jesu halvbror Jakob sa: «Deretter, når lysten har unnfanget, føder den synd; men når synden er blitt fullmoden, føder den død.» (Jak. 1: 14, 15) Den av Guds åndesønner som ble Satan, lot derfor sitt eget selviske begjær lokke seg til å gjøre det onde. Av dette eksemplet kan vi se at vi øyeblikkelig må skyve til side urette ønsker som måtte dukke opp i vårt sinn, og så fort som mulig komme oss vekk fra fristelser vi eventuelt måtte bli stilt overfor. Hvis vi dveler ved lysten, får den næring, og den vil bli fullmoden og føde synd, til stor sorg for oss selv.
-