-
En fanges bønn blir besvartVakttårnet – 1981 | 15. november
-
-
som spesialpioner første gang da hun var 17 år. Da hun hadde reist hjemmefra for å begynne i denne tjenesten, skrev hun et brev til oss som jeg fortsatt ikke kan minnes uten å få tårer i øynene. Hun sa at da hun var yngre, syntes hun at jeg var den hardeste far hun kjente. Nå var hun klar over at hadde det ikke vært for den faste oppdragelsen vi som hennes foreldre hadde gitt henne, ville hun aldri ha opplevd det vidunderlige privilegium å få tjene som spesialpioner (en tjeneste som senere førte til at hun ble misjonær). Som kristne foreldre bør vi ikke unnlate å tukte barna våre. (Ordsp. 22: 6) De trenger det, og når de blir eldre, vil de verdsette det.
TJENESTEPRIVILEGIER
Jeg har hatt del i mange tjenesteprivilegier sammen med Jehovas folk. Jeg hadde for eksempel den glede å organisere de første stevnekafeteriaer i Filippinene. I mange år hadde jeg det privilegium å oversette Vakttårnet til min egen dialekt. I årenes løp har jeg sett den lille gruppen på 15 personer vokse til 11 store, blomstrende menigheter.
Jeg har også hatt det privilegium å besøke statsfengslet som ligger i nærheten av hjemmet mitt. Fra tid til annen skriver fanger til Selskapet Vakttårnet og ber om åndelig hjelp. Jeg har ofte fått i oppdrag å besøke dem som skrev disse brevene, og siden 1947 har jeg ledet regelmessige bibelstudier med interesserte fanger. I årenes løp har omkring 50 personer tatt standpunkt for Jehova og er blitt døpt mens de fortsatt satt i fengsel. Ved et områdestevne hadde jeg med meg 23 av dem. Etter deres løslatelse er noen av dem blitt pionerer så vel som reisende tilsynsmenn, og mange av dem tjener nå som eldste.
Én person som jeg aldri hadde ventet å treffe i fengslet, var den utstøtte personen som først forkynte for meg om Jehova. Denne mannen var blitt arrestert, anklaget for å ha samarbeidet med japanerne. (Senere ble han benådet og løslatt.) Mens han satt i fengsel, var han ydmyk nok til å komme på de møtene jeg ledet. Mange år senere, i 1975, var jeg en av dem som behandlet hans søknad om å bli gjenopptatt. Etter nesten 40 år som utstøtt ble han således igjen i stand til fritt å omgås Jehovas folk.
I alle disse årene har min kone virkelig vært til stor hjelp og lojalt støttet meg i tjenesten for Gud. Vi kan nå begge se tilbake på over 30 års tjeneste for Jehova. Jeg har lett etter Jehova og funnet ham og oppfylt det løft jeg gav for mange år siden i den japanske fangeleiren. Hvor takknemlig er jeg ikke for at jeg fant Jehova Gud i mine produktive år og har vært i stand til å bruke disse i hans tjeneste!
-
-
Spørsmål fra leserneVakttårnet – 1981 | 15. november
-
-
Spørsmål fra leserne
● Romerne 8: 30 (EN) taler om kristne som blir «herliggjort». Når skjer dette, og hvilken forbindelse har denne ’herliggjørelsen’ med det at de blir «kalt» og «rettferdiggjort»?
I Romerne, kapittel 8, kommer apostelen Paulus inn på hvordan Gud handler med åndsavlede kristne. Gud gjennomførte sin hensikt ved å ære eller herliggjøre dem ved å gi dem kunnskap om hans sannheter, innbefattet hans hensikt med å gjøre dem til «Kristi medarvinger» i himmelen. (Rom. 8: 14—17) Paulus skrev også:
«Dem som han [Gud] forut kjente [først anerkjente, NW], dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre; og dem som han forut bestemte, dem har han også kalt; og dem som han kalte, dem har han også rettferdiggjort; og dem som han rettferdiggjorde, dem har han også herliggjort.» — Rom. 8: 29, 30, EN.
-