-
Gjennom en mørk tunnel inn i fortidenVakttårnet – 1976 | 1. november
-
-
Hvis du studerer de merkene som ble laget av hakkene da arbeiderne hogg seg igjennom fjellet, vil du kunne finne ut nøyaktig hvor de to arbeidslagene møttes. Og den innskriften som er inngravd i fjellveggen omkring seks meter fra tunnelåpningen ved Siloa, utgjør et minne om denne bedriften (punkt 13). Den opprinnelige steininnskriften oppbevares nå på et museum i Istanbul. Men du vil kunne se en avstøpning av den i det israelske museum i Jerusalem.
For at vannet skulle kunne flyte fra Gihon til Siloa-dammen, måtte tunnelarbeiderne foreta visse forandringer med hensyn til tunnelgulvet i den enden av tunnelen som ligger nærmest Siloa. Du vil se det, for der er tunnelen høyere enn andre steder. Men når det var gjort, hadde tunnelen en fallhøyde på 2,1 meter, og vannet kunne flyte jevnt. Boken The City of David omtaler den «fullkomment avpassede hellingen fra Gihon-kilden til Siloa-dammen» som «et annet av teknologiens mirakler i gammel tid».
Når du er ferdig med turen og er kommet til Siloa, hvor kvinnene vasker sine klær i vannet, som nå består av brakkvann, kan du reflektere litt over historien i tilknytning til det du nettopp har sett. Selv om Bibelens beretning om Esekias’ tunnel ble nedskrevet for nesten 3000 år siden, kan du bekrefte dens historiske nøyaktighet. Den tunnelen som de som besøker Jerusalem, kan vade gjennom i vår tid, er et vitnesbyrd om den forutseenhet og den flid Esekias og jødene i Jerusalem la for dagen da de ble stilt overfor truselen fra Assyria.
Men selv om denne tunnelen ble laget med tanke på å skaffe nok vann, slik at byen kunne holde stand under en langvarig beleiring, satte kong Esekias ikke sin lit til den slags forberedelser. Det Esekias i første rekke satte sin lit til, var at Jehova ville beskytte og bevare sine tilbedere. Styrket av profeten Esaias sa kong Esekias til folket: «Vær frimodige og sterke, frykt ikke og reddes ikke for kongen i Assyria og hele den hær han har med seg! For med oss er der en større enn der er med ham; med ham er en arm av kjød, men med oss er [Jehova] vår Gud, og han skal hjelpe oss og føre våre kriger.» — 2 Krøn. 32: 7, 8.
Og det gjorde Jehova. Mens jødene inne i byen ble forsynt med vann som strømmet fra Gihon gjennom tunnelen, lå assyrerne leiret et stykke fra murene. På én natt tilintetgjorde så Jehovas engel 185 000 assyrere, «alle de djerve stridsmenn og fyrstene og høvedsmennene i assyrerkongens leir». (2 Krøn. 32: 21; 2 Kong. 19: 35) Når du vader gjennom Esekias’ tunnel, bør det derfor ikke bare få deg til å minnes den historiske beretning i forbindelse med et stykke ingeniørkunst. Det bør på en slående måte understreke for deg og innprente i ditt hjerte at Jehova er virkelig interessert i å støtte dem som er hengitt til ham.
-
-
Spørsmål fra leserneVakttårnet – 1976 | 1. november
-
-
Spørsmål fra leserne
● Vakttårnet omtaler Jehova Gud som det åndelige Israels himmelske Ektemann (i artiklene om Hoseas i numrene for 15. juli og 1. august 1976). Hvordan kan dette forklares, når apostelen Paulus sier at den kristne menighet er blitt trolovet med én mann, Kristus? (2 Kor. 11: 2) Er ikke dette selvmotsigende og forvirrende?
Når vi støter på billedlige uttrykk i Bibelen, må vi passe på at vi ikke blander dem sammen, men ser hvert enkelt uttrykk i sin sammenheng. Jehova Gud omtaler for eksempel sin himmelske, universelle organisasjon som sin hustru. Det kan vi se allerede i 1 Mosebok 3: 15 og en rekke ganger i Esaias’ profeti. Det fremste medlem av hans organisasjon er imidlertid hans enbårne Sønn. Sett fra dette synspunkt er Jesus Kristus det fremste medlem av Guds «kvinne», og sett fra et annet synspunkt er han den førstefødte av alle Guds sønner. Inngikk Gud ekteskap med sin enbårne Sønn? Nei. Vi må passe på at vi ikke blander sammen begrepene. Sett fra ett synspunkt er Jesus Guds Sønn; sett fra et annet synspunkt er han en del av Guds «kvinne».
Bibelen omtaler også Kristi etterfølgere ved hjelp av en rekke forskjellige billedlige uttrykk. De blir omtalt som Kristi brødre. (Matt. 25: 40; Heb. 2: 17)
-