-
Enhet i den nye verdens levemåte en realitetVakttårnet – 1953 | 1. november
-
-
noe «klasseskille» få lov å eksistere. (Jak. 2: 1—9) Det må heller ikke tillates at det oppstår «splid», hvis menighetens enhet skal bevares. (1 Kor. 1: 10—13) Uenighet om menighetens anliggender kan bli årsak til at det dannes grupper som er mer opptatt av visse idéer enn av menighetens felles anliggender. Dette er sekterisme, og hører ikke hjemme i den teokratiske ordning. Undertiden kan også noen som har vært forholdsvis lenge i menigheten og som stadig er sammen, i noen grad bli intolerante overfor det synspunkt som hevdes av dem som skiller seg svært fra dem i alder, og kanskje til og med begynne å utelukke dem fra sitt vennskap. Også dette kan unngås ved at de forteller hverandre sine opplevelser på feltet, eller ved at de prøver å finne anledning til å arbeide sammen i tjenesten. Jakob oppsummerer dette ved å si: «For hvor det er misunnelse og trettesyke, der er det uorden og alt ondt. Men visdommen ovenfra er først og fremst ren, dernest fredsommelig, rimelig, rede til å lyde, full av barmhjertighet og gode frukter, ikke partisk, ikke hyklersk.» — Jak. 3: 16, 17, NW.
15. Hvordan bør forholdet være mellom en arbeidsgiver og en arbeider?
15 Det kan også bli spørsmål om hvordan forholdet bør være mellom en arbeider og hans arbeidsgiver, særlig når denne er en bror i sannheten. Bør arbeideren vente eller forlange at hans bror skal gi ham visse rettigheter eller fritagelser som ikke andre arbeidere har, når han er på arbeid? Eller kan arbeidsgiveren vente at det vanlige forhold mellom arbeidsgiver og arbeider skal opprettholdes på menighetens møter? Det bibelske svar er nei. Ingen av delene er riktig. «Så mange som er slaver under et åk, skal fortsette å akte sine eiere full ære verd, forat Guds navn og læren aldri må bli talt ærekrenkende om. Men de som har troende eiere, skal ikke se ned på dem, fordi de er brødre. De skal tvert imot desto villigere være slaver, fordi de som nyter fordelen av deres gode tjeneste, er troende og elsket.» (1 Tim. 6: 1, 2, NW) Det rådet Paulus her gir, er ikke i strid med hans ord ved en annen anledning: «Det er hverken jøde eller greker, det er hverken slave eller fri, det er hverken mann eller kvinne; for dere er alle ett i forening med Kristus Jesus.» (Gal. 3: 28, NW) Han viste tvert imot her hvordan det rette forhold oss imellom skal være.
16. Hvilken holdning inntar de sanne kristne overfor klasseskille som blir gjennomtvunget ved forskjellige lands lover?
16 Selv om alle i Guds øyne og ifølge hans handlemåte med sine salvede sønner står i samme forhold i Kristi legeme, innser vi at det i denne onde tingenes ordning er en viss klasseforskjell, og at det settes opp skillelinjer som ofte blir gjennomtvunget ved landets lover. Om de kristne godtar slike lovformelige normer, så betyr det ikke at de går på akkord med Guds lov. De følger tvert imot den formaning Paulus videre gir: «Dere slaver, vær lydige mot dem som er deres herrer i kjødelig forstand, med frykt og beven av et oppriktig hjerte, som for Kristus, ikke som øyentjenere for å behage mennesker, men som Kristi slaver, så dere gjør Guds vilje helhjertet. Vær slaver med villig sinn, som for Jehova, og ikke for mennesker, for dere vet at enhver, hva godt han enn gjør, skal få det igjen av Jehova, enten han er slave eller fri. Og dere som er herrer, gjør det samme mot dem, hold opp med å true, for dere vet at han som er Herre over både dem og dere, er i himlene, og det finnes ingen partiskhet hos ham.» — Ef. 6: 5—9, NW.
17. Hvilke vanlige årsaker til strid vil Jehovas vitner avvise, og hva vil de fortsette å holde fast på?
17 Uansett hvilke innskrenkninger av virksomheten eller hvilken diskriminering verdslige regjeringer kan tvinge igjennom, så vil Jehovas vitner ikke la dette bli årsak til strid, for de vet at det ikke er deres oppgave å rette på sosial urettferdighet. Men mens de venter på at Jehova skal foreta denne frigjøringen, vil de fortsette å holde Guds banner for frihet i en ny verden, som snart skal innføres, høyt hevet, og de vil fortsette å holde fast på at det innen kjernen av dette samfunn som allerede holder på å bli dannet, må settes et eksempel for alle oppriktige mennesker i verden: «Nå formaner jeg dere, brødre, til å holde øye med dem som skaper splittelser og gir grunn til snubling, i strid med den lære som dere har lært, og unngå dem. For den slags mennesker er ikke slaver av vår Herre Kristus, men av sin egen buk, og ved glatte ord og smigrende tale forfører de de ærliges hjerter. Den Gud som gir fred, skal for sin del snart knuse Satan under deres føtter.» (Rom. 16: 17, 18, 20, NW) Først da vil sann rettferdighet og upartiskhet og den enhet som nå er en realitet innen Guds familie, finnes rundt om på hele jorden.
-
-
Hvem vet hva sann tilbedelse er?Vakttårnet – 1953 | 1. november
-
-
Hvem vet hva sann tilbedelse er?
I 1951 forkastet en rettsinstans i Iowa et legat til fremmelse av den kristne religion, da den fant at de mange motstridende oppfatninger gjorde det umulig å definere kristendom. En domstol i England forkastet ganske nylig en engelsk advokats testament som uttrykkelig bestemte at mottageren av hans eiendom skulle være «et medlem av den anglikanske kirke og en tilhenger av denne kirkes lære». Som grunn anførte domstolen at det kunne gis altfor mange fortolkninger av hva det menes med å være medlem av den anglikanske kirke, til at dette kravet kunne ha noen betydning i det hele tatt. Den fastslo at det var umulig å definere hva den anglikanske kirkes lære er, og dermed hvorvidt man er «en tilhenger» av denne lære. Apostlene og de første kristne hadde selvfølgelig ingen slike problemer. De visste hva sann tilbedelse var, og definerte det helt nøyaktig. Den tilstand som nå råder, har oppstått på grunn av de tillegg, splittelser og forvirrende lærdommer som er blitt innført av falske lærere som doserte sine egne tanker og meninger i stedet for Guds. Ikke engang de som påstår at de følger Kristus, vet nå lenger bestemt hvilken løpebane han fulgte! De kunne finne ut dette hvis de forkastet disse menneskelige ideene og vendte tilbake til den eneste bok som gir pålitelige beretninger om hva han forkynte og gjorde, men det er altfor mange som har det så travelt med hverdagslige anliggender at de ikke vil ta seg tid til det, og de fortsetter derfor å benytte navnet «kristen» mens de følger alle slags motstridende veier.
-