-
Holder du ord?Vakttårnet – 1972 | 15. august
-
-
innebære at du gjorde noe som var i strid med hans vilje.
Dine foreldre kan likeledes annullere visse avtaler du kanskje treffer, akkurat som en far eller en ektemann i det gamle Israel kunne omstøte et løfte som hans datter eller hans hustru hadde gitt, hvis han som familiens overhode kom til at det var det beste. — 4 Mos. 30: 3—15.
Jesus irettesatte noen på hans tid som tydeligvis hadde for vane å sverge på at de skulle gjøre det eller det, og som avla ed i forbindelse med mange ting av liten betydning. (Se 3 Mosebok 5: 4.) Jesus sa til dem: «Jeg sier eder at I aldeles ikke skal sverge . . . Men eders tale skal være ja, ja, nei, nei; det som er mer enn dette, er av det onde.» — Matt. 5: 33—37.
Dette betyr at vi ikke skal ha to normer å rette oss etter. Vi bør ha for vane å holde ord. Da vil det ikke være nødvendig at vi sverger på at vi skal gjøre det. Det er ikke det at det er forbudt å sverge hvis noen forlanger at vi skal gjøre det, enten fordi de vil ha en spesiell forsikring, eller fordi de tviler på det vi sier. Men for vår egen del bør vårt ord alltid være pålitelig, enten vi sverger på det eller ikke. Er det slik med deg? Betyr ditt ja alltid ja? Og når du sier «nei», viser da alltid dine handlinger at du virkelig mener det?
Det er sant at du fordi du er ufullkommen, kan komme til å si at du skal gjøre noe på et tidspunkt da du allerede har lovt å gjøre noe annet. Hva skal du da gjøre? I så å si alle tilfelle vil det være det første løftet som bør stå ved makt. Du bør ikke treffe din avgjørelse på grunnlag av hva du personlig foretrekker. Du bør imidlertid være så ydmyk og omtenksom at du går til den det gjelder, og forklarer hvorfor du ikke kan gjøre det du har lovt. Da viser du i det minste at du har et oppriktig ønske om at folk skal føle at de kan stole på det du sier.
Når det er viktig at du holder ord overfor mennesker, hvor mye viktigere er det ikke da at du holder ord overfor Gud! Hvis du har vendt deg til ham med en angrende innstilling og kanskje tatt det skritt å bli døpt og derved bedt ham om å få være hans tjener, må du ikke gå tilbake på det du har sagt. Det ville koste deg håpet om evig liv.
Hvis vi elsker Gud og har et oppriktig ønske om å behage ham, vil han hjelpe oss og gi oss styrke til å stå ved vårt ord. Han har lovt å gi oss slik hjelp. Og han holder alltid ord. — 5 Mos. 31: 6; Sl. 27: 9, 10; Heb. 13: 5.
-
-
Spørsmål fra leserneVakttårnet – 1972 | 15. august
-
-
Spørsmål fra leserne
● I 1 Peter 3: 19 står det at Jesus prekte for «åndene som var i varetekt». Hvem var disse åndene, når prekte han for dem, og ga hans forkynnelse dem anledning til å angre? — USA.
I 1 Peter 3: 20 sies det om «åndene som var i varetekt» at de «fordum hadde vært gjenstridige, dengang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager». I sitt annet inspirerte brev til de kristne omtaler Peter dem som ’engler som syndet’. (2 Pet. 2: 4, 5) Og disippelen Judas sier: «De engler som ikke tok vare på sin høye stand, men forlot sin egen bolig, dem holder han i varetekt i evige lenker under mørket til dommen på den store dag.» — Jud. 6.
Disse englene forlot sin egen bolig før vannflommen på Noahs tid, slik det framgår av 1 Mosebok 6: 2, hvor vi leser: «Guds sønner [så] at menneskenes døtre var vakre; og de tok seg hustruer, hvem de hadde lyst til.» Ja, disse Guds åndesønner eller engler hadde evnen til å materialisere seg i menneskeskikkelse, noe som tydelig framgår av det faktum at trofaste engler gjorde det samme på Guds befaling for å overbringe budskaper til mennesker på jorden. (1 Mos. 18: 1, 2, 8, 20—22; 19: 1—11; Jos. 5: 13—15) Men alle de engler som etter egen beslutning forlot sitt rette tilholdssted og sin tildelte tjeneste i himmelen for å inngå kjødelige forbindelser, handlet i strid med Guds lov. De begikk perverse handlinger, noe Judas viser når han sammenligner deres synd med den seksuelle
-