tilfellet var med tollerne Matteus Levi og Sakkeus. Fordi Jesus hjalp tollere til å gjøre framskritt i åndelig henseende, ble han med urette anklaget for å være «tolleres og synderes venn». Det var imidlertid forskjell på å pleie vennskap med noen og de bestrebelser Jesus gjorde seg for å lege åndelig syke og få dem til å angre og lede dem inn på rettferdighetens vei. — Matt. 11: 19; Luk. 5: 27—36; 19: 2—10.

20. Hvordan hjelper disse opplysningene om det rette jødiske syn på ’hedninger og tollere’ oss til bedre å forstå apostelens ord om utstøtelse, og hva blir konklusjonen av dette?

²⁰ Jesu eget eksempel beskytter oss således mot å innta den samme ytterliggående holdning som visse rabbinere når det gjelder å betrakte noen som «en hedning og en toller». Vi ser også en nøye sammenheng mellom den måten disse ble behandlet på, og det apostelen Paulus sier om dem som er utstøtt av den kristne menighet, nemlig at vi «ikke skulle ha omgang med» dem og ’ikke engang ete sammen med dem’. (1 Kor. 5: 11) Det er tydelig at det at en synder som ikke angrer, skal behandles som «en hedning og en toller», betyr at vi ikke kan ha noen fortrolig omgang med en slik person. Men, som Jesu eksempel viser, betyr ikke dette at vi må behandle vedkommende som en fiende eller nekte å vise alminnelig høflighet og omtanke. Det utelukker heller ikke at vi hjelper dem som ønsker å forandre sin urette handlemåte og oppnå eller gjenoppnå Guds gunst.

Hvordan 2 Johannes 9—11 skal forstås

21. Hvilken formaning kommer apostelen Johannes med i versene 9—11 i sitt annet brev, og hvilke spørsmål oppstår på bakgrunn av dette?

²¹ Apostelen Johannes kommer med denne formaningen i sitt annet brev: «Hver den som slår inn på avveie og ikke blir i Kristi lære, han har ikke Gud [det vil si, er ikke i forening med ham, har ikke noe fellesskap med ham; jevnfør 1 Johannes 1: 6]; den som blir i læren, han har både Faderen og Sønnen. Dersom noen kommer til eder og ikke fører denne lære, da ta ikke imot ham i eders hus, og by ham ikke velkommen [hils ham ikke, UO]! for den som byr ham velkommen [som hilser ham, UO], blir medskyldig med ham i hans onde gjerninger.» (2 Joh. 9—11) Sikter disse ordene nødvendigvis til alle som blir utstøtt av menigheten fordi de har handlet galt? Betyr de nødvendigvis at en overhodet ikke kan snakke med en utstøtt for å irettesette eller formane vedkommende i den hensikt å få ham til å angre, vende om og bli gjenopptatt i menigheten? Når vi undersøker den sammenheng disse ordene står i, kan vi bedre forstå hva apostelen mente.

22. a) Hva slags mennesker viser sammenhengen at apostelen talte om? b) Hvorfor ville det være upassende av en kristen å hilse på slike mennesker? c) Er det noen forskjell mellom den holdning vi blir anbefalt å innta overfor dem Johannes omtaler, og den holdning vi normalt og med rette inntar til ’hedninger og tollere’?

²² Legg merke til at apostelen Johannes i vers 7 sier at «mange forførere er gått ut i verden, som ikke bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød; dette er forføreren og Antikristen». Apostelen kommer så med en advarsel til de kristne. Han sier at de måtte være på vakt og ikke ta imot slike i sitt hjem, for de driver aktiv propaganda for falsk lære og prøver på en snedig måte å få andre til å gjøre det som er galt. Disse menneskene måtte ikke få fotfeste, slik at de kunne gjøre sin innflytelse gjeldende. En skulle til og med la være å hilse på dem for ikke å bli delaktig i deres onde gjerninger. I denne forbindelse kan vi merke oss at den vanlige hilsen blant jødene på apostlenes tid var et uttrykk som betyr: «Fred være med deg.» En kristen ville naturligvis ikke ønske å si det til en som var en bedrager og en antikrist. Det er imidlertid ingenting som viser at jøder som hadde et likevektig og bibelsk syn, ikke ville hilse på en hedning eller en toller. Det Jesus sa om å hilse da han oppfordret de kristne til å etterligne Gud med hensyn til å vise både «onde og gode» ufortjent godhet, skulle gjøre det klart at det ikke ville være riktig å innta en så streng holdning. — Matt. 5: 45—48.

23. I hvilken utstrekning eller under hvilke omstendigheter kan 2 Johannes 9—11 med rette bli anvendt på en som er utstøtt?

²³ Er alle som er blitt utstøtt, lik dem som blir beskrevet i Johannes’ annet brev? På det tidspunkt da det var nødvendig å utstøte dem, fulgte de tydeligvis en slik handlemåte eller hadde i det minste en lignende innstilling. Som det sies på side 168 i publikasjonen Organisert for å forkynne om Riket og gjøre disipler: «En døpt person som med overlegg følger en umoralsk handlemåte, forkaster i virkeligheten Bibelens lære i like høy grad som en som lærer andre noe som er i strid med det Bibelen sier om Gud, gjenløsningen, oppstandelsen og så videre. (Se til sammenligning Titus 3: 10, 11; 2 Timoteus 2: 16—19.)» Og hvis en som er blitt utstøtt, prøver å rettferdiggjøre sin umoralske handlemåte overfor andre eller å få andre til å godta hans feilaktige tankegang, vil han absolutt passe til den beskrivelse apostelen Johannes kommer med i sitt annet brev.

24, 25. a) Hva er det som viser at den beskrivelsen vi finner i 2 Johannes 9—11, ikke passer på alle som blir utstøtt? b) Hvordan bør dette få oss til å reagere, og hvilket viktig spørsmål skal vi nå behandle?

²⁴ Ikke alle utstøtte opptrer som ’forførere og antikrister’. Det er ikke alle av dem som prøver å forsvare urette handlinger, motarbeider sannheten og går inn for å lokke andre til å følge den urette handlemåte som de selv ble utstøtt for. Dette framgår av at mange har angret og er blitt gjenopptatt som godkjente medlemmer av menigheten. I De forente stater (hvor det nå er over en halv million kristne vitner for Jehova) var det således 36 671 som av forskjellige grunner ble utstøtt i tiårsperioden fra 1963 til 1973. I løpet av den samme perioden var det imidlertid 14 508 som viste oppriktig anger og ble gjenopptatt i menighetene. Dette tallet utgjorde nesten 40 prosent av tallet på utstøtte.a Vi som er her på jorden, skulle i sannhet glede oss sammen med Jehova og hans himmelske familie over dette. — Luk. 15: 7.

²⁵ Er det så noe som kan gjøres for å hjelpe enda flere av dem som er blitt utstøtt — men som ikke følger ’antikristenes’ handlemåte, som Johannes beskriver — til å bli gjenopptatt i menigheten? La oss se hvordan de bibelske prinsipper kommer til anvendelse i praksis.

Et likevektig syn på de utstøtte

1, 2. a) Hvorfor tar en kristen menighet med rette visse skritt overfor slike som øver umoralsk innflytelse i den, og hvem har et spesielt ansvar hva dette angår? b) Hvilken annen fare må en være på vakt mot?

EN LITEN surdeig kan syre en hel deig. Umoralsk innflytelse kan likeledes besmitte og forderve en hel menighet. Enhver menighet bør med rette ønske å beskytte seg mot den slags innflytelse, og særlig de eldste i menigheten bør legge seg det på hjertet. — 1 Kor. 5: 6; Ap. gj. 20: 28—30.

² Det er farlig å være slapp hva dette angår. Menigheten i Korint var det. Den hadde en som handlet galt, i sin midte, og unnlot å ta skritt for å fjerne en slik fordervende innflytelse. Men det er også en annen fare. Hvilken? Jo, faren for å gå for langt i den annen retning, faren for å være altfor streng og hard.

3, 4. Hva betyr Paulus’ ord i 2 Korintierne 2: 10, 11?

³ Vi kan legge merke til en advarsel apostelen Paulus kommer med i sitt annet brev til korintierne, tydeligvis (ifølge sammenhengen) i forbindelse med den synderen som han skrev om i sitt første brev, og som det hadde vært nødvendig å ’støte ut’. (1 Kor. 5: 1—5, 13) Vedkommende angret i dette tilfellet. Etter å ha oppfordret menigheten til å tilgi ham den sorg han hadde voldt den, sa Paulus: «For at vi ikke skal dåres av Satan; for ikke er vi uvitende om hans tanker.» (2 Kor. 2: 5—11) Hva mente apostelen med det?

⁴ Satans «tanker» er å oppsluke så mange