Hvordan Bibelen er blitt bevart

Dette er sant, selv om ingen av originalhåndskriftene til Bibelen, verken til De hebraiske og arameiske skriftera eller til De kristne greske skrifter, er blitt bevart fram til vår tid. Så hvordan kan vi vite at den Bibelen vi har i dag, virkelig inneholder det som sto i de opprinnelige, inspirerte skriftene?

Når det gjelder De hebraiske skrifter, ligger svaret delvis i en tradisjon som Gud sto bak, for han sa at det skulle lages avskrifter av teksten.b Jehova ga for eksempel befaling om at kongene i Israel skulle lage sin egen avskrift av den skrevne Loven. (5. Mosebok 17:18) Gud ga dessuten levittene i oppdrag å oppbevare Loven og å undervise folket i den. (5. Mosebok 31:26; Nehemja 8:7) Etter at jødene kom tilbake fra eksilet i Babylon, oppsto det en egen gruppe avskrivere (soferim), som ble regnet som skriftlærde. (Esra 7:6, fotnoter.) I tidens løp laget disse avskriverne mange avskrifter av de 39 bøkene i De hebraiske skrifter.

Opp gjennom århundrene skrev avskrivere av disse bøkene med stor nøyaktighet. I middelalderen videreførte en gruppe jødiske avskrivere som ble kalt massoreter, denne tradisjonen. Det eldste komplette massoretiske håndskriftet er Leningrad-kodeksen, som er fra 1008/1009 evt. Men på midten av 1900-tallet fant man Dødehavsrullene, som blant annet inneholdt cirka 220 bibelske håndskrifter og fragmenter. Disse bibelhåndskriftene var over tusen år eldre enn Leningrad-kodeksen. En sammenligning mellom Dødehavsrullene og Leningrad-kodeksen bekrefter et avgjørende poeng: Selv om Dødehavsrullene noen steder har en annerledes ordlyd, er det ingen av disse forskjellene som påvirker selve budskapet.

Hva med de 27 bøkene i De kristne greske skrifter? Disse bøkene ble skrevet ned av noen av Jesu Kristi apostler og enkelte andre tidlige disipler. De første kristne, som fulgte tradisjonen til de jødiske avskriverne, laget avskrifter av disse bøkene. (Kolosserne 4:16) Til tross for de forsøkene på å ødelegge all tidlig kristen litteratur som den romerske keiseren Diokletian og andre sto bak, er flere tusen gamle fragmenter og håndskrifter blitt bevart fram til vår tid.

Kristne skrifter ble også oversatt til andre språk. Noen av de språkene Bibelen ble oversatt til på et tidlig tidspunkt, var armensk, etiopisk, georgisk, koptisk, latin og syrisk.

Ikke alle gamle avskrifter av bibelhåndskrifter har identisk ordlyd. Hvordan kan vi da vite hva som sto i den opprinnelige teksten?

Man kan illustrere det slik: En lærer ber 100 elever om å skrive av et kapittel fra en bok. Om det opprinnelige kapitlet senere skulle gå tapt, ville en sammenligning av de 100 avskriftene likevel gi et klart bilde av hva som sto i den opprinnelige teksten. Hver elev ville kanskje gjøre noen feil, men det er svært usannsynlig at alle elevene skulle gjøre akkurat de samme feilene. Når forskere sammenligner de flere tusen fragmentene og avskriftene av bibelbøker som de har tilgjengelig, kan de på lignende måte oppdage avskriverfeil og komme fram til den opprinnelige ordlyden.

Kan vi virkelig være sikre på at tankene i den opprinnelige bibelteksten er blitt nøyaktig overlevert til oss? Bibelforskeren William H. Green sa om teksten i De hebraiske skrifter: «Det kan trygt sies at ikke noe annet verk fra oldtiden er blitt så nøyaktig overlevert.» Om De kristne greske skrifter (det såkalte Nye testamente) skrev bibelforskeren F.F. Bruce: «Skriftene i Det nye testamente er uendelig mye bedre dokumentert enn mange av verkene til klassiske forfattere – verk som ingen ville komme på å betvile ektheten av.» Han sa også: «Hvis Det nye testamente hadde vært en samling av ikke-religiøse skrifter, ville ektheten av dem være hevet over enhver tvil.»

Den hebraiske teksten: Den første utgaven av Ny verden-oversettelsen av De hebraiske skrifter (som ble utgitt på engelsk i fem bind mellom 1953 og 1960) var basert på Biblia Hebraica av Rudolf Kittel. Siden den gang er resultatene av nyere forskning basert på Dødehavsrullene og andre gamle håndskrifter tatt med i oppdaterte utgaver av den hebraiske teksten, nemlig Biblia Hebraica Stuttgartensia og Biblia Hebraica Quinta. Disse utgavene gjengir Leningrad-kodeksen i hovedteksten sammen med fotnoter som inneholder alternative gjengivelser fra andre kilder, blant annet Den samaritanske Pentateuken, Dødehavsrullene, den greske oversettelsen Septuaginta, de arameiske targumene, den latinske oversettelsen Vulgata og den syriske oversettelsen Peshitta. Både Biblia Hebraica Stuttgartensia og Biblia Hebraica Quinta har vært konsultert under utarbeidelsen av den reviderte utgaven av Ny verden-oversettelsen.

Den greske teksten: Da bibelforskerne B.F. Westcott og F.J.A. Hort på slutten av 1800-tallet utarbeidet den greske standardteksten som de mente gjenga den opprinnelige teksten mest nøyaktig, sammenlignet de eksisterende bibelhåndskrifter og fragmenter. På midten av 1900-tallet var det denne standardteksten oversettelseskomiteen bak Ny verden-oversettelsen brukte som grunnlag for sin oversettelse. Andre gamle papyrushåndskrifter, som man tror daterer seg fra 100- og 200-tallet evt., ble også brukt. Siden da er flere papyrushåndskrifter blitt tilgjengelige. I tillegg finnes det standardtekster som har med resultatene av nyere forskning, for eksempel de standardtekstene som er utgitt av Nestle og Aland og av United Bible Societies. Det man har kommet fram til gjennom disse undersøkelsene, har hatt innvirkning på denne revisjonen.

Ut fra disse standardtekstene ser man tydelig at noen vers i De kristne greske skrifter som man finner i eldre oversettelser, for eksempel i King James Version, i virkeligheten er tilføyelser som ble gjort av senere avskrivere, og at de egentlig aldri har vært en del av de inspirerte skrifter. Man utelater nå disse versene. Men fordi den versinndelingen som ble etablert allerede på 1500-tallet, er den som er alminnelig anerkjent i dag, blir det nå et hull i versnummereringen i de fleste bibeloversettelser. Det gjelder disse versene: Matteus 17:21; 18:11; 23:14; Markus 7:16; 9:44, 46; 11:26; 15:28; Lukas 17:36; 23:17; Johannes 5:4; Apostlenes gjerninger 8:37; 15:34; 24:7; 28:29; Romerne 16:24. I denne reviderte utgaven angis disse utelatte versene med en fotnote.

Når det gjelder den lange avslutningen til Markus, kapittel 16 (versene 9–20), den korte avslutningen til Markus, kapittel 16, og ordene i Johannes 7:53 til 8:11, er det tydelig at ingen av disse passasjene var med i originalhåndskriftene. Disse uekte versene er derfor ikke tatt med i denne revisjonen.c

Enkelte andre steder er ordlyden blitt justert på grunnlag av det fagfolk generelt aksepterer som den mest autentiske gjengivelsen av den opprinnelige teksten. Ifølge noen håndskrifter står det for eksempel i Matteus 7:13: «Gå inn gjennom den trange port. For vid er den porten og bred er den veien som fører til tilintetgjørelsen.» I tidligere utgaver av Ny verden-oversettelsen var ordene «er den porten» ikke tatt med i verset. Men etter ytterligere studium av håndskriftmateriale kom man til den konklusjonen at «er den porten» sto i den opprinnelige teksten. Ordene er derfor tatt med i denne revisjonen. Det er gjort en rekke lignende justeringer. Men disse justeringene er små, og ingen av dem forandrer hovedbudskapet i Guds Ord.