1. Mosebok
48 Og det skjedde etter disse hendelsene at det ble sagt til Josef: «Se, din far er i ferd med å bli svak.» Da tok han med seg sine to sønner, Manạsse og Ẹfraim.+ 2 Det ble nå meddelt Jakob og sagt: «Se, din sønn Josef er kommet til deg.» Da oppbød Israel sine krefter og satte seg opp i sengen. 3 Og Jakob sa så til Josef:
«Gud Den Allmektige* viste seg for meg i Lus+ i Kạnaans land for å velsigne meg.+ 4 Så sa han til meg: ’Se, jeg gjør deg fruktbar,+ og jeg vil gjøre deg tallrik, og jeg vil gjøre deg til en samling av folkeslag,+ og jeg vil gi dette landet til din ætt etter deg som en eiendom til uavgrenset tid.’+ 5 Og nå, dine to sønner som ble født deg i Egypts land før jeg kom hit til deg, til Egypt, de er mine.+ Ẹfraim og Manạsse skal bli mine liksom Ruben og Sịmeon.+ 6 Men de etterkommere som du kommer til å bli far til* etter dem, skal bli dine. Sammen med sine brødres navn skal de bli nevnt i deres arvelodd.+ 7 Og hva meg angår: Da jeg kom fra Pạddan,+ døde Rakel+ ved min side i Kạnaans land, på veien, da det ennå var et godt stykke land igjen før en kommer til Ẹfrat,+ så jeg begravet henne der på veien til Ẹfrat, det vil si Bẹtlehem.»+
8 Da fikk Israel se sønnene til Josef og sa: «Hvem er disse?»+ 9 Og Josef sa til sin far: «Det er mine sønner, som Gud har gitt meg på dette stedet.»+ Da sa han: «Jeg ber deg, før dem hit til meg, så jeg kan velsigne dem.»+ 10 Nå var Israels øyne sløve av alderdom.+ Han kunne ikke se. Derfor førte han dem bort til ham, og så kysset han dem og omfavnet dem.+ 11 Og Israel sa videre til Josef: «Jeg hadde ikke tenkt at jeg skulle få se ditt ansikt,+ men her har Gud til og med latt meg få se ditt avkom.» 12 Deretter førte Josef dem bort fra hans knær, og han bøyde seg ned med ansiktet mot jorden.+
13 Josef tok nå dem begge, Ẹfraim i sin høyre hånd, til venstre for Israel,+ og Manạsse i sin venstre hånd, til høyre for Israel,+ og førte dem bort til ham. 14 Men Israel rakte ut sin høyre hånd og la den på Ẹfraims hode,+ enda han var den yngste,+ og sin venstre hånd på Manạsses hode.+ Han la hendene slik med hensikt,* for Manạsse var den førstefødte.+ 15 Og han begynte å velsigne Josef og å si:+
«Den sanne Gud, som mine fedre Abraham og Isak vandret framfor,+
den sanne Gud, som har vært hyrde for meg i hele min tilværelse inntil denne dag,+
16 den engel som har utløst* meg fra all ulykke,+ måtte han velsigne guttene.+
Og la mitt navn bli nevnt over dem og navnet til mine fedre, Abraham og Isak,+
og la dem vokse til en stor mengde på jordens midte.»+
17 Da Josef så at hans far lot sin høyre hånd bli liggende på Ẹfraims hode, mishaget det ham,+ og han forsøkte å gripe sin fars hånd for å flytte den fra Ẹfraims hode til Manạsses hode.+ 18 Josef sa derfor til sin far: «Ikke slik, far, for dette er den førstefødte.+ Legg din høyre hånd på hans hode.» 19 Men hans far ville fortsatt ikke og sa: «Jeg vet det, min sønn, jeg vet det. Han skal også bli til et folk, og han skal også bli stor.+ Men likevel skal hans yngre bror bli større enn han,+ og hans avkom skal fullt ut svare til* nasjoner.»+ 20 Og han fortsatte å velsigne dem den dagen,+ idet han sa:
«Ved deg* skal Israel gang på gang uttale en velsignelse og si:
’Måtte Gud gjøre deg som Ẹfraim og som Manạsse.’»+
Slik fortsatte han å sette Ẹfraim foran Manạsse.+
21 Deretter sa Israel til Josef: «Se, jeg er døende,+ men Gud kommer med sikkerhet til å fortsette å være med dere og føre dere tilbake til DERES forfedres land.+ 22 Og jeg — jeg gir deg i sannhet én høyderygg* mer enn dine brødre,+ den som jeg tok fra amorittenes hånd med mitt sverd og med min bue.»