Tenk på bibelskribentenes mot og ærlighet. Mange skribenter i gammel tid skrev bare positive ting om landet sitt og herskerne sine og hadde lett for å overdrive. Men Jehovas profeter snakket alltid sant og fortalte om feil som deres eget folk, også kongene deres, gjorde. (2. Krøn 16:9, 10; 24:18–22) De fortalte også åpent om sine egne feil og om feil som andre tjenere for Gud begikk. (2. Sam 12:1–14) Mange er overbevist om at Bibelen er inspirert av Gud, fordi de ser hvilke gode resultater det gir å leve etter den. (Sal 19:7–11) Bibelens prinsipper beskytter oss mot falsk tilbedelse og mot overtroiske oppfatninger som mange er slaver av. (Sal 115:3–8) De som tror på evolusjon, gjør ofte naturen til en slags gud, for de tillegger den evner som bare Jehova har. De som sier at det ikke finnes noen Gud, mener at det er helt opp til oss mennesker hvordan framtiden vår blir. Men de gir oss ikke noe sikkert håp om en bedre framtid. – Sal 146:3, 4. w16.09 4:10, 11

Boas var helt klart oppmerksom på Rut og den vanskelige situasjonen hun som utlending var i. Han inviterte henne for eksempel til å holde seg sammen med de unge kvinnene som jobbet for ham, slik at hun ikke skulle bli trakassert av mennene som arbeidet på markene. Boas sørget også for at hun fikk nok mat og vann, akkurat som hans egne arbeidere. Og i stedet for å snakke på en nedlatende måte til den fattige utenlandske kvinnen beroliget han henne. (Rut 2:8–10, 13, 14) Det var ikke bare det at Rut viste sin svigermor, No’omi, uselvisk kjærlighet, som gjorde inntrykk på Boas, men også det at Rut var blitt en tilbeder av Jehova. Boas’ vennlighet var i virkeligheten et uttrykk for Jehovas lojale kjærlighet til en kvinne som hadde kommet for å ‘søke tilflukt under Israels Guds vinger’. (Rut 2:12, 20; Ordsp 19:17) På lignende måte kan det at vi i dag er vennlige, hjelpe «alle slags mennesker» til å bli kjent med sannheten og forstå hvor glad Jehova er i dem. – 1. Tim 2:3, 4. w16.10 1:10–12

Også vi kan fortelle Jehova om alt som ligger oss på hjertet, og vi vet at han vil høre bønnene våre og gi oss styrke til å holde ut og bevare gleden. Og når bønnene våre blir besvart, blir troen vår sterkere. (1. Joh 5:14, 15) Siden tro er et trekk ved åndens frukt, må vi ‘fortsette å be’ om å få Guds ånd, slik Jesus oppfordret oss til å gjøre. (Luk 11:9, 13) Men vi bør ikke be til Gud bare når vi trenger hjelp. De «underfulle gjerninger» vi kan takke og lovprise Jehova for hver dag, er «flere enn [vi] kan regne opp»! (Sal 40:5) Bønnene våre bør også vise at vi ‘husker på dem som er i lenker, som om vi var lagt i lenker sammen med dem’. Og vi bør be for hele vårt verdensomfattende brorskap, spesielt for «dem som tar ledelsen blant [oss]». Det gjør oss varme om hjertet å se hvordan Jehova besvarer de bønnene vi ber for hverandre. – Hebr 13:3, 7. w16.10 3:8, 9