2. Krønikebok
6 Det var da Salomo sa:+ «Jehova selv har sagt at han skulle bo i det tykke mørke;+ 2 og jeg — jeg har bygd deg et hus, en opphøyd bolig,+ ja et grunnfestet sted hvor du kan bo til uavgrenset tid.»*+
3 Så vendte kongen sitt ansikt og begynte å velsigne+ hele Israels menighet,* mens hele Israels menighet stod.+ 4 Og han sa videre: «Velsignet være Jehova, Israels Gud,+ som med sin egen munn talte med min far David+ og med sine egne hender har oppfylt det+ og sagt: 5 ’Fra den dag jeg førte mitt folk ut av Egypts land, har jeg ikke utvalgt en by blant alle Israels stammer hvor det skulle bygges et hus for at mitt navn+ kunne vise seg å være der, og jeg har ikke utvalgt noen mann til å bli leder for mitt folk Israel.+ 6 Men jeg skal utvelge Jerusalem+ for at mitt navn kan vise seg å være der, og jeg skal utvelge David til å bli satt over mitt folk Israel.’+ 7 Og det kom til å ligge min far David på hjertet å bygge et hus for Jehovas, Israels Guds, navn.+ 8 Men Jehova sa til min far David: ’Fordi det har vist seg å ligge deg på hjertet å bygge et hus for mitt navn, har du gjort vel, ettersom det har vist seg å ligge deg på hjertet.+ 9 Likevel er det ikke du som skal bygge huset;+ men din sønn, som utgår fra dine lender, han skal bygge huset for mitt navn.’+ 10 Og Jehova begynte å oppfylle det ord+ som han hadde talt, at jeg skulle stå fram i min far Davids sted+ og sitte på Israels trone,+ slik som Jehova hadde talt,+ og at jeg skulle bygge huset for Jehovas, Israels Guds, navn,+ 11 og at jeg der skulle sette Arken,+ hvor Jehovas pakt er, den som han sluttet med Israels sønner.»+
12 Så stilte han seg foran Jehovas alter midt for hele Israels menighet,+ og han bredte nå ut sine hender.+ 13 (For Salomo hadde laget en plattform+ av kobber og deretter satt den midt i det innelukkede området.+ Den var fem alen* lang og fem alen bred og tre alen høy; og han ble stående på den.) Så falt han på kne+ foran hele Israels menighet og bredte sine hender ut mot himlene.+ 14 Og han sa videre: «Jehova, Israels Gud,+ det er ingen Gud* som du+ i himlene eller på jorden, du som holder fast ved pakten+ og den kjærlige godhet mot dine tjenere som vandrer framfor deg av hele sitt hjerte,+ 15 du som overfor din tjener David, min far, har holdt det du lovte ham,+ slik at du gav løftet* med din munn og har oppfylt det med din egen hånd, som på denne dag.+ 16 Og nå, Jehova, Israels Gud, hold overfor din tjener David, min far, det du lovte ham, idet du sa: ’Ingen av dine menn skal bli avskåret fra plassen framfor meg, fra å* sitte på Israels trone,+ hvis bare dine sønner+ gir akt på sin vei ved å vandre etter min lov,+ slik som du har vandret framfor meg.’+ 17 Og nå, Jehova, Israels Gud,+ la det løftet*+ som du har gitt din tjener David, vise seg å være pålitelig.+
18 Men kommer Gud virkelig til å bo hos menneskene* på jorden?+ Se, himmelen, ja himlenes himmel, kan ikke romme deg;+ hvor mye mindre da dette hus som jeg har bygd!+ 19 Men måtte du vende deg til din tjeners bønn+ og til hans anmodning om velvilje,+ Jehova, min Gud, ved å lytte til det inntrengende rop+ og til den bønn som din tjener ber framfor deg,+ 20 så dine øyne kan vise seg å være åpne+ og rettet mot dette hus dag og natt, mot det sted hvor du sa at du ville sette ditt navn,+ ved å lytte til den bønn som din tjener ber vendt mot dette sted.+ 21 Og måtte du lytte til din tjeners og ditt folk Israels inntrengende bønner+ når de ber vendt mot dette sted,+ så du selv kan høre det fra det sted hvor du bor, fra himlene;+ ja, måtte du høre og tilgi.+
22 Hvis en mann synder mot sin neste+ og han likefram legger en forbannelse på ham for å stille ham under forbannelsen+ og han virkelig kommer under forbannelsen framfor ditt alter i dette hus,*+ 23 måtte du da høre det fra himlene,+ og måtte du gripe inn+ og dømme dine tjenere ved å gjengjelde den onde, idet du lar hans ferd* komme over hans eget hode,+ og ved å erklære den rettferdige rettferdig,+ idet du gir ham etter hans rettferdighet.+
24 Og hvis ditt folk Israel lider nederlag foran en fiende+ fordi de har fortsatt å synde mot deg,+ og de vender tilbake+ og priser ditt navn+ og ber+ og anmoder om velvilje framfor deg i dette hus,+ 25 måtte du da høre det fra himlene+ og tilgi+ ditt folk Israels synd og føre dem tilbake+ til den jord som du gav dem og deres forfedre.+
26 Når himlene er lukket, så det ikke kommer regn,+ fordi de har fortsatt å synde+ mot deg, og de ber vendt mot dette sted+ og priser ditt navn og vender om fra sin synd fordi du har fortsatt å hjemsøke dem,+ 27 måtte du da høre det fra himlene og tilgi dine tjeneres, ja ditt folk Israels, synd, ettersom du lærer+ dem om den gode veien+ som de bør vandre på; og måtte du gi regn+ over ditt land, som du har gitt ditt folk til arvelodd.+
28 Dersom det kommer hungersnød+ i landet, dersom det kommer pest,+ dersom det kommer avsviing av grøde,+ og meldugg,+ gresshopper+ og kakerlakker,+ dersom deres fiender+ beleirer dem i deres porters* land+ — en hvilken som helst plage og en hvilken som helst sykdom+ — 29 uansett hvilken bønn,+ uansett hvilken anmodning om velvilje+ som da måtte komme fra et hvilket som helst menneske eller fra hele ditt folk Israel,+ fordi enhver av dem kjenner sin egen plage+ og sin egen smerte — når han brer ut sine hender mot dette hus,+ 30 måtte du da høre det fra himlene, det sted hvor du bor,+ og måtte du tilgi+ og gi enhver etter alle hans veier+ fordi du kjenner hans hjerte+ (for du alene kjenner jo menneskesønnenes hjerte),+ 31 for at de kan frykte+ deg ved å vandre på dine veier alle de dager de lever på jordens overflate, på den jord som du gav våre forfedre.+
32 Også den fremmede, som ikke er noen del av ditt folk Israel,+ og som kommer fra et land langt borte på grunn av ditt store navn+ og din sterke hånd+ og din utrakte arm+ — når de kommer og ber vendt mot dette hus,+ 33 måtte du da høre det fra himlene, fra ditt grunnfestede bosted,+ og gjøre alt den fremmede roper til deg om,+ for at alle jordens folk kan kjenne ditt navn+ og kan frykte+ deg liksom ditt folk Israel gjør, og kan vite at ditt navn er blitt nevnt over dette huset som jeg har bygd.+
34 Dersom ditt folk drar ut til krig+ mot sine fiender på den vei du sender+ dem, og de ber+ til deg i retning av denne byen, som du har utvalgt, og det hus som jeg har bygd for ditt navn,+ 35 måtte du da fra himlene høre deres bønn og deres anmodning om velvilje+ og ta deg av deres rett.+
36 Dersom de synder mot deg+ (for det finnes ikke noe menneske som ikke synder)+ og du blir forbitret på dem og overgir dem til en fiende, og de som tar dem til fange, fører dem bort som fanger til et fjernt eller nært land+ 37 og de kommer til fornuft* i det landet som de er blitt ført bort som fanger til, og de vender om og i det landet hvor de er fanger, anmoder deg om velvilje+ og sier: ’Vi har syndet,+ vi har feilet,+ og vi har handlet ondt’+ 38 og de virkelig vender om til deg av hele sitt hjerte+ og av hele sin sjel i det landet hvor de er fanger+ hos dem som førte dem bort som fanger, og de ber i retning av sitt land, det som du gav deres forfedre, og den by som du har utvalgt,+ og det hus som jeg har bygd for ditt navn,+ 39 måtte du da fra himlene, fra ditt grunnfestede bosted,+ høre deres bønn og deres anmodninger om velvilje+ og ta deg av deres rett+ og tilgi+ ditt folk, som har syndet mot deg.
40 Min Gud, nå ber jeg deg: La dine øyne+ vise seg å være åpne og dine ører+ lydhøre for bønnen i forbindelse med dette sted. 41 Og reis deg nå,+ Jehova Gud, til din hvile,+ du og din styrkes Ark.+ La dine prester, Jehova Gud, bli kledd i frelse, og la dine lojale fryde seg i godhet.+ 42 Jehova Gud, vis ikke din salvedes* ansikt bort.+ Kom i hu all din kjærlige godhet* mot din tjener David.»+