Esra

9 Og så snart disse ting var fullført, kom fyrstene+ fram til meg og sa: «Israels folk og prestene og levittene har ikke skilt seg ut+ fra landenes folkeslag — nemlig kanaaneerne,+ hetittene,+ perisittene,+ jebusittene,+ ammonittene,+ moabittene,+ egypterne+ og amorittene+ — med hensyn til vederstyggelighetene+ deres. 2 For de har tatt noen av deres døtre til seg selv og sine sønner;+ og de, den hellige ætt,+ er blitt blandet+ med landenes folkeslag, og fyrstenes og styresmennenes hånd har vist seg å være først+ i denne troløshet.»

3 Så snart jeg nå hørte dette, sønderrev jeg min kledning+ og min ermeløse overkledning, og jeg begynte å rive hår av hodet+ og skjegget, og jeg ble sittende lamslått.+ 4 Og hos meg samlet de seg, alle de som skalv+ på grunn av Israels Guds ord mot det landflyktige folks troløshet, mens jeg satt lamslått inntil tiden for kveldskornofferet.+

5 Og ved tiden for kveldskornofferet+ reiste jeg meg fra min ydmykelse, med min kledning og min ermeløse overkledning flerret, og jeg falt så på kne+ og bredte ut mine hender mot Jehova min Gud.+ 6 Så sa jeg:+ «Min Gud, jeg føler meg virkelig skamfull+ og forlegen+ over å løfte mitt ansikt til deg, min Gud, for våre misgjerninger+ er blitt tallrike over vårt hode, og vår skyld er blitt så stor at den når til himlene.+ 7 Fra våre forfedres dager+ helt til denne dag har vi hatt stor skyld;+ og på grunn av våre misgjerninger er vi — vi selv, våre konger+ og våre prester+ — blitt gitt i landenes kongers hånd, ved sverd,+ ved fangenskap+ og ved plyndring+ og med skam i ansiktet,+ akkurat som på denne dag. 8 Og nå er for et lite øyeblikk velvilje+ fra Jehova vår Gud blitt oss til del, idet han har latt noen unnslupne bli tilbake for oss,+ og idet han har gitt oss en knagg* på sitt hellige sted, for å få våre øyne til å stråle,+ vår Gud, og for å la oss livne litt til i vår trelletjeneste.+ 9 For vi er tjenere;+ og i vår trelletjeneste har vår Gud ikke forlatt oss,+ men han viser oss kjærlig godhet innfor Persias konger+ for å la oss livne til, så vi kan reise vår Guds hus+ og gjenreise dets ruiner,+ og for å gi oss en steinmur+ i Juda og i Jerusalem.

10 Og hva skal vi nå si etter dette, vår Gud? For vi har forlatt dine bud,+ 11 dem som du gav befaling om gjennom dine tjenere profetene, idet du sa: ’Det landet som dere drar inn i for å ta det i eie, er et urent land på grunn av urenhetene hos landenes folkeslag,+ på grunn av de vederstyggeligheter+ som de ved sin urenhet+ har fylt det med fra ende til annen.+ 12 Og gi nå ikke DERES døtre til deres sønner+ og ta heller ikke deres døtre til DERES sønner; og til uavgrenset tid skal dere ikke arbeide for deres fred+ og deres velstand,* for at dere kan bli sterke+ og med sikkerhet få spise det gode i landet og virkelig ta det i eie til DERES sønner til uavgrenset tid.’+ 13 Og etter alt det som er kommet over oss på grunn av våre onde gjerninger+ og vår store skyld — for du selv, vår Gud, har regnet vår misgjerning for mindre enn den er,+ og du har gitt oss noen unnslupne som disse+ — 14 skal vi da igjen gi oss til å bryte dine bud og inngå ekteskapsallianser+ med de folkeslag som gjør disse vederstyggelighetene?+ Kommer du ikke til å bli ytterst forbitret på oss,+ slik at ingen blir igjen+ og ingen slipper unna? 15 Jehova, Israels Gud, du er rettferdig,+ for vi er blitt igjen som et unnsluppet folk, slik det er på denne dag. Vi befinner oss her framfor deg i vår skyld,+ for det er umulig å bli stående framfor deg på grunn av dette.»+