Salmene

141 Jehova, jeg har påkalt deg.+

Å, skynd deg til meg!+

Lytt til min røst når jeg roper på deg!+

 2 Måtte min bønn beredes som røkelse+ framfor deg,+

mine løftede hender som kveldens kornoffer.+

 3 Å, sett en vakt, Jehova, for min munn;+

sett en vokter for mine leppers dør!+

 4 Bøy ikke mitt hjerte til noe ondt,+

til i ondskap å gjøre skammelige gjerninger+

sammen med menn* som praktiserer det som er skadelig,+

for at jeg ikke skal spise av deres lekre retter.+

 5 Skulle den rettferdige slå meg, ville det være kjærlig godhet;+

og skulle han irettesette meg, ville det være olje på hodet,+

noe mitt hode ikke ville avvise.+

For min bønn ville fortsatt være der under deres ulykker.+

 6 Deres dommere er blitt styrtet ned ved den steile klippens sider,+

men de har hørt mine ord, at de er liflige.+

 7 Som når en kløver og splitter på jorden,

er våre ben blitt spredt omkring ved Sjẹols gap.+

 8 Men mine øyne er rettet mot deg,+ Jehova, Den Suverene Herre.+

Til deg har jeg tatt min tilflukt.+

Utøs ikke min sjel.+

 9 Bevar meg for klørne på den fellen de har lagt for meg,+

og for de snarer som blir lagt av dem som praktiserer det som er skadelig.+

10 De onde skal alle sammen falle i sine egne nett,+

mens jeg for min del går forbi.