2. Mosebok
33 Og Jehova sa videre til Moses: «Gå av sted, dra opp herfra, du og det folket som du har ført opp fra Egypts land,+ til det landet jeg sverget om overfor* Abraham, Isak og Jakob, idet jeg sa: ’Til din ætt skal jeg gi det.’+ 2 Og jeg vil sende en engel foran deg+ og drive ut kanaaneerne, amorittene og hetittene og perisittene, hevittene og jebusittene;+ 3 til et land* som flyter med melk og honning,+ ettersom jeg ikke skal dra opp midt iblant deg, for du er et stivnakket folk,+ for at jeg ikke skal utrydde deg på veien.»+
4 Da folket fikk høre dette onde* ord, begynte de å sørge;+ og ingen av dem tok på seg smykkene sine. 5 Og Jehova sa videre til Moses: «Si til Israels sønner: ’Dere er et stivnakket folk.+ På et øyeblikk+ kunne jeg dra opp midt iblant deg og visselig utrydde deg. Så legg nå smykkene dine fra deg, for jeg vil vite hva jeg skal gjøre med deg.’»+ 6 Og Israels sønner tok så av seg smykkene sine fra Họreb-fjellet+ av.
7 Moses på sin side gikk i gang med å fjerne sitt telt,* og han slo det opp utenfor leiren, langt borte fra leiren; og han kalte det et møtetelt. Og det var slik at alle som søkte svar+ hos Jehova, gikk ut til møteteltet, som var utenfor leiren. 8 Og det skjedde når Moses gikk ut til teltet, at hele folket reiste seg,+ og de stilte seg hver og én ved inngangen til sitt eget telt, og de stirret etter Moses inntil han gikk inn i teltet. 9 Det skjedde også, når Moses var gått inn i teltet, at skystøtten+ senket seg, og den stod ved inngangen til teltet, og han talte+ med Moses. 10 Og hele folket så skystøtten+ stå ved inngangen til teltet, og hele folket reiste seg og bøyde seg ned, hver og én ved inngangen til sitt eget telt.+ 11 Og Jehova talte til Moses ansikt til ansikt,+ slik som en mann taler til sin neste. Når han vendte tilbake til leiren, gikk hans tjener+ Josva, Nuns sønn,+ som medhjelper,* ikke bort fra teltets midte.
12 Nå sa Moses til Jehova: «Se, du sier til meg: ’Før dette folket opp’, men du selv har ikke latt meg få vite hvem du skal sende med meg. Og du har selv sagt: ’Jeg kjenner deg ved navn,+ og du har dessuten funnet velvilje for mine øyne.’ 13 Og nå, hvis jeg da har funnet velvilje for dine øyne,+ gjør meg kjent med dine veier,+ det ber jeg om, så jeg kan kjenne deg, for at jeg kan finne velvilje for dine øyne. Og tenk på* at denne nasjonen er ditt folk.»+ 14 Da sa han: «I egen person* skal jeg gå med,*+ og jeg skal i sannhet gi deg ro.»*+ 15 Han sa da til ham: «Hvis du ikke går med i egen person,* så før oss ikke opp herfra. 16 Og hvordan skal det nå bli kjent at jeg har funnet velvilje for dine øyne, jeg og ditt folk? Er det ikke ved at du går med oss,+ siden jeg og ditt folk er blitt skilt ut fra ethvert annet folk som er på jordens overflate?»+
17 Og Jehova sa så til Moses: «Også dette, som du har talt om, skal jeg gjøre,+ for du har funnet velvilje for mine øyne, og jeg kjenner deg ved navn.» 18 Da sa han: «Jeg ber deg, la meg få se din herlighet.»+ 19 Men han sa: «Jeg selv skal la all min godhet gå forbi ditt ansikt,+ og jeg vil kunngjøre* Jehovas navn framfor deg;+ og jeg vil vise gunst mot den som jeg skal vise gunst, og jeg vil vise barmhjertighet mot den* som jeg skal vise barmhjertighet.»+ 20 Og han tilføyde: «Du kan ikke se mitt ansikt, for ikke noe menneske* kan se meg og likevel leve.»+
21 Og Jehova sa videre: «Her er et sted hos meg, og du skal stille deg på klippen. 22 Og det skal skje at mens min herlighet går forbi, plasserer jeg deg i et hull i klippen, og jeg skal legge min hånd over deg som en skjerm inntil jeg har gått forbi. 23 Deretter skal jeg ta min hånd bort, og du skal i sannhet få se min rygg.* Men mitt ansikt kan ingen få se.»+