Jesaja
57 Den rettferdige har gått til grunne,+ men det er ingen som legger seg det på hjertet.+ Og menn med kjærlig godhet* samles til de døde,+ uten at noen forstår at det er på grunn av ulykken at den rettferdige er blitt samlet til de døde.+ 2 Han går inn til fred;+ de hviler+ på sine senger,+ enhver som vandrer rett fram.+
3 «Men dere, kom hit,+ dere sønner av en sannsigerske,+ ætten til en ekteskapsbryter og en kvinne som driver prostitusjon:+ 4 Hvem er det dere morer dere så veldig over?+ Mot hvem åpner dere stadig munnen på vidt gap og rekker ut tungen?+ Er dere ikke overtredelsens barn, falskhetens ætt,+ 5 slike som oppegger sin lidenskap blant store trær,+ under hvert frodig tre,+ og som slakter barna i elvedalene nedenfor de steile klippenes kløfter?+
6 Blant elvedalens glatte steiner var din* andel.+ De — de var din lodd.+ Ja, til dem utøste du et drikkoffer,+ ofret du en gave. Skal jeg trøste meg med tanke på disse ting?+ 7 På et høyt og opphøyd fjell stilte du din seng.+ Dit gikk du også opp for å frambære offer.+ 8 Og bak døren og dørstolpen satte du ditt minnetegn.*+ For borte fra meg blottet du deg og steg så opp; du gjorde din seng rommelig.+ Og du gikk i gang med å slutte en pakt med dem. Du elsket å dele seng med dem.+ Det mannlige lem* så du. 9 Og du begynte å dra ned til Mẹlek* med olje og fortsatte å sørge for rikelig av dine salver.+ Og du fortsatte å sende dine utsendinger langt bort, slik at du fornedret ting til Sjẹol.+ 10 På dine mange veier har du slitt.+ Du har ikke sagt: ’Det er håpløst!’ Du har funnet at din kraft* er blitt gjenopplivet.+ Derfor er du ikke blitt syk.+
11 Hvem ble du* redd for, og hvem begynte du å frykte,+ så du gav deg til å lyve?+ Men meg kom du ikke i hu.+ Du la deg ikke noe på hjertet.+ Forholdt jeg meg ikke taus og skjulte tingene?*+ Meg hadde du derfor ingen frykt for.+ 12 Jeg skal selv forkynne om din rettferdighet+ og dine gjerninger,+ at de ikke vil gagne deg.+ 13 Når du roper om hjelp, vil de ting du har samlet,* ikke utfri deg,+ men en vind* skal bære dem alle bort.+ Et pust skal føre dem bort, men den som tar sin tilflukt til meg,+ skal arve landet og ta mitt hellige fjell i eie.+ 14 Og en skal visselig si:* ’BYGG opp, bygg opp en vei! Rydd veien!+ Fjern enhver hindring fra mitt folks vei.’»+
15 For dette er hva Den Høye og Opphøyde,+ han som bor for evig,+ og hvis navn er hellig,+ har sagt: «I det høye og på det hellige sted bor jeg,+ og hos den som er knust og ydmyk i ånden,*+ for å gjenopplive de ydmykes ånd og for å gjenopplive de knustes hjerte.+ 16 For det vil ikke være til uavgrenset tid jeg skal stride, eller for bestandig jeg skal være harm;+ for på grunn av meg ville ånden bli kraftløs,+ ja de pustende skapninger* som jeg selv har dannet.+
17 På grunn av hans urette vinnings+ misgjerning ble jeg harm, og jeg tok til å slå ham, idet jeg skjulte mitt ansikt,+ mens jeg var harm. Men han fortsatte å vandre som en frafallen+ på sitt hjertes vei. 18 Hans veier har jeg sett; og jeg begynte å helbrede ham+ og føre ham+ og gi ham og hans sørgende+ vederlag med trøst.»+
19 «Jeg skaper leppenes frukt.+ Vedvarende fred* skal det være for den som er langt borte, og for den som er nær,»+ har Jehova sagt, «og jeg vil helbrede ham.»+
20 «Men de onde er som det opprørte hav, når det ikke kan falle til ro; dets vannmasser fortsetter å kaste opp tang og gjørme. 21 Det er ingen fred,» har min Gud* sagt, «for de onde.»+