Esekiel

19 «Og du, stem i en klagesang+ om Israels høvdinger,+ 2 og du skal si: ’Hva var din mor? En løvinne blant løver.*+ Hun la seg ned blant ungløver med manke. Hun alte opp sine unger.

3 Og med tiden oppfostret hun en av sine unger.+ En ungløve med manke ble han, og han begynte å lære å rive i stykker bytte.+ Han fortærte til og med mennesker.* 4 Og nasjoner fikk stadig høre om ham. I deres fallgrav ble han fanget, og de gav seg til å føre ham ved hjelp av kroker* til Egypts land.+

5 Da hun så at hun hadde ventet, og at hennes håp var gått til grunne, da tok hun en annen av sine unger.+ Til en ungløve med manke gjorde hun ham. 6 Og han begynte å gå omkring midt iblant løver. En ungløve med manke ble han. Og han lærte etter hvert å rive i stykker bytte.+ Han fortærte til og med mennesker.+ 7 Og han lærte deres boligtårn* å kjenne, og han herjet til og med deres byer,+ slik at landet ble lagt øde, og han fylte det med lyden av sin brøling.+ 8 Og nasjoner rundt omkring fra provinsene begynte å sette seg* imot ham+ og bredte ut sitt nett over ham.+ I deres fallgrav ble han fanget.+ 9 Til slutt satte de ham i buret ved hjelp av kroker* og førte ham til kongen i Babylon.*+ De førte ham dit ved hjelp av fangstgarn, for at hans røst ikke mer skulle bli hørt på fjellene i Israel.+

10 Din mor+ var som en vinranke i ditt blod,*+ plantet ved vann. Hun bar frukt og ble full av grener fordi det var rikelig med vann.+ 11 Og de ble til sterke staver for henne, ment til å være septre for herskere.+ Og dens vekst raget etter hvert høyt opp blant grenene, og den ble synlig på grunn av sin høyde, på grunn av den store mengden av sitt løv.+ 12 Men hun ble til slutt rykket opp i heftig vrede.+ Til jorden ble hun kastet, og det var en østavind som tørket ut hennes frukt.+ Hennes sterke stav ble revet av og ble tørr.+ Ild fortærte den.+ 13 Og nå er hun plantet i ødemarken,+ i et vannløst og tørstende land.+ 14 Og ild begynte å gå ut fra hennes stav.+ Den fortærte hennes skudd, ja hennes frukt, og det viste seg at det ikke var noen sterk stav på henne, ikke noe herskersepter.+

Dette er en klagesang, og det skal bli en klagesang.’»+