Mika
7 Ve meg,+ for jeg er blitt som høsten av sommerfrukt, som ettersankingen etter en druehøst!+ Det er ingen drueklase å spise, ingen tidligfiken, som min sjel kunne lengte etter!+ 2 Den lojale* er forsvunnet fra jorden,* og blant menneskene* er det ingen rettskafne.+ Alle ligger de på lur etter blodsutgytelse.+ De jager, enhver sin egen bror, med en slepenot.+ 3 Deres hender tar fatt på det som er ondt, for å gjøre det vel;+ fyrsten ber om noe, og den som dømmer, gjør det for belønningen,+ og stormannen uttaler sin egen sjels begjær;+ og de fletter det sammen. 4 Den beste blant dem er som en klungerbusk, den mest rettskafne blant dem er verre enn en tornehekk.+ Dine vaktmenns dag, da oppmerksomheten blir rettet mot deg, skal komme.+ Nå vil deres bestyrtelse komme.+
5 TRO ikke på et medmenneske. STOL ikke på en fortrolig venn.+ Vokt din munns dører for henne som ligger i din favn.+ 6 For en sønn forakter sin far; en datter reiser seg mot sin mor,+ en svigerdatter mot sin svigermor;+ en manns fiender er mennene i* hans husstand.+
7 Men hva meg angår, er det Jehova jeg skal speide etter.+ Jeg vil være innstilt på å vente på min frelses Gud.+ Min Gud vil høre meg.+
8 Fryd deg ikke over meg, du kvinne som er min fiende.+ Selv om jeg har falt, skal jeg med sikkerhet reise meg;+ selv om jeg bor i mørket,+ skal Jehova være et lys for meg.+ 9 Jehovas voldsomme harme skal jeg bære — for jeg har syndet mot ham+ — inntil han fører min rettssak og virkelig tar seg av min rett.+ Han skal føre meg ut i lyset; jeg skal se hans rettferdighet.+ 10 Og min fiende skal se det, og skam skal dekke henne,+ hun som sa til meg: «Hvor er han, Jehova din Gud?»+ Mine øyne skal se på henne.+ Nå skal hun bli til et sted som tråkkes ned, som sølen i gatene.+
11 Den dagen da dine* steinmurer bygges, på den dagen skal forordningen* være langt borte.+ 12 På den dagen skal de* komme like til deg fra Assyria og fra Egypts* byer, og fra Egypt like til Elven,+ og fra hav til hav og fra fjell til fjell.+ 13 Og landet skal bli til en ødslig ødemark på grunn av sine innbyggere, på grunn av frukten av deres gjerninger.+
14 Gjet ditt* folk med din stav,+ din arvs hjord, den som bodde for seg selv i en skog — midt i en frukthage.+ La dem beite i Bạsjan og Gịlead+ som i fordums dager.+
15 «Som i de dager da du drog ut av Egypts land, skal jeg la ham se underfulle ting.+ 16 Nasjoner skal se det og skamme seg over all sin velde.+ De skal legge hånden på munnen;+ deres ører skal bli døve. 17 De skal slikke støv som slangene;+ lik jordens krypdyr skal de komme skjelvende ut fra sine forskansninger.+ Til Jehova vår Gud* skal de komme bevende, og de vil være redde for deg.»+
18 Hvem er en Gud* som du,+ som tilgir misgjerning og overser* overtredelse+ hos sin arvs rest?+ Han kommer sannelig ikke til å holde fast ved sin vrede for evig, for han har behag i kjærlig godhet.*+ 19 Han skal igjen vise oss barmhjertighet;+ han skal undertvinge våre misgjerninger.+ Og du skal kaste alle deres* synder i havets dyp.+ 20 Du kommer til å vise den sannferdighet som ble vist Jakob, den kjærlige godhet som ble vist Abraham, den som du tilsverget våre forfedre fra fordums dager.+