Dommerne
11 Nå var gileaditten+ Jẹfta+ blitt en tapper veldig mann,+ og han var sønn av en prostituert+ kvinne, og Gịlead var far til Jẹfta. 2 Og Gịleads hustru fødte ham gjentatte ganger sønner. Da hustruens sønner ble store, drev de Jẹfta ut og sa til ham: «Du skal ikke ha noen arv i vår fars hus,+ for du er en annen kvinnes sønn.» 3 Så flyktet Jẹfta for sine brødre og bosatte seg i landet Tob.+ Og løse karer* samlet seg stadig om Jẹfta, og de pleide å dra ut med ham.+
4 Og det skjedde etter en tid at Ạmmons sønner begynte å kjempe mot Israel.+ 5 Og det skjedde da Ạmmons sønner kjempet mot Israel,+ at de eldste i Gịlead straks drog av sted for å hente Jẹfta fra landet Tob.+ 6 Så sa de til Jẹfta: «Kom og tjen som vår befalingsmann, og la oss kjempe mot Ạmmons sønner.» 7 Men Jẹfta sa til de eldste+ i Gịlead: «Var det ikke dere som hatet meg, så dere drev meg ut av min fars hus?+ Og hvorfor kommer dere til meg akkurat nå når dere er i trengsel?»+ 8 Da sa de eldste i Gịlead til Jẹfta: «Det er derfor vi nå er kommet tilbake+ til deg, og du må gå med oss og kjempe mot Ạmmons sønner, og du skal bli vårt overhode over alle Gịleads innbyggere.»+ 9 Da sa Jẹfta til de eldste i Gịlead: «Hvis dere fører meg tilbake for å kjempe mot Ạmmons sønner og Jehova virkelig overgir+ dem til meg, da skal jeg for min del bli DERES overhode!» 10 De eldste i Gịlead sa så til Jẹfta: «La Jehova vise seg å være den som lytter til det som blir sagt mellom oss,+ om vi handler på en måte som ikke er etter ditt ord.»+ 11 Så gikk Jẹfta med de eldste i Gịlead, og folket satte ham til overhode og befalingsmann over seg.+ Og Jẹfta begynte å tale alle sine ord framfor Jehova+ i Mịspa.+
12 Deretter sendte Jẹfta sendebud til Ạmmons sønners+ konge og sa: «Hva har jeg med deg å gjøre,*+ ettersom du er kommet mot meg for å kjempe i mitt land?» 13 Da sa Ạmmons sønners konge til Jẹftas sendebud: «Det er fordi Israel tok mitt land da de drog opp fra Egypt,+ fra Ạrnon+ like til Jạbbok og like til Jordan.+ Og gi det nå tilbake i fred.» 14 Men Jẹfta sendte enda en gang sendebud til Ạmmons sønners konge 15 og sa til ham:
«Dette er hva Jẹfta har sagt: ’Israel tok ikke Mọabs land+ og Ạmmons sønners land.+ 16 For da Israel drog opp fra Egypt, vandret de gjennom ødemarken helt til Rødehavet+ og kom til sist til Kạdesj.+ 17 Så sendte Israel sendebud til Ẹdoms+ konge og sa: «Jeg ber deg, la meg få dra gjennom ditt land», men Ẹdoms konge lyttet ikke. Og også til Mọabs+ konge sendte de bud, men han gikk ikke med på det. Og Israel ble i Kạdesj.+ 18 Da de vandret videre gjennom ødemarken, gikk de utenom Ẹdoms land+ og Mọabs land, slik at de drog mot soloppgangen i forhold til Mọabs land*+ og slo leir i området ved Ạrnon; og de kom ikke innenfor Mọabs grense,+ for Ạrnon var Mọabs grense.+
19 Deretter sendte Israel sendebud til Sịhon, amorittenes konge, kongen i Hẹsjbon,+ og Israel sa til ham: «Vi ber deg, la oss få dra gjennom ditt land til mitt eget sted.»+ 20 Og Sịhon følte seg ikke sikker i forbindelse med at Israel skulle dra gjennom hans område, og Sịhon gikk i gang med å samle alt sitt folk og slo så leir i Jạhas+ og kjempet mot Israel.+ 21 Da gav Jehova, Israels Gud, Sịhon og alt hans folk i Israels hånd, så de slo dem, og Israel tok i eie hele det landet som tilhørte amorittene, som bodde i det landet.+ 22 Slik tok de hele amorittenes område i eie, fra Ạrnon like til Jạbbok og fra ødemarken like til Jordan.+
23 Nå var det altså Jehova, Israels Gud, som drev amorittene bort foran sitt folk Israel,+ og du — du ville drive dem bort!* 24 Er det ikke den som din gud* Kẹmosj+ lar deg drive bort, som du driver bort?* Og enhver som Jehova vår Gud har drevet bort foran oss, er den som vi skal drive bort.*+ 25 Og nå, er du på noen måte bedre enn Bạlak, Sịppors sønn, Mọabs konge?+ Stred han noen gang mot Israel, eller kjempet han noen gang mot dem? 26 Mens Israel bodde i Hẹsjbon med tilhørende småbyer+ og i Ạroer+ med tilhørende småbyer og i alle byene som ligger ved Ạrnons bredder, i tre hundre år, hvorfor rev dere dem da aldri til dere i løpet av den tiden?+ 27 Jeg for min del har ikke syndet mot deg, men du handler urett mot meg ved å kjempe mot meg. La Jehova, Dommeren,+ i dag dømme mellom Israels sønner og Ạmmons sønner.’»
28 Men Ạmmons sønners konge lyttet ikke til de ord som Jẹfta hadde sendt til ham.+
29 Jehovas ånd kom nå over Jẹfta,+ og han drog så gjennom Gịlead og Manạsse og gjennom Mịspe i Gịlead,+ og fra Mịspe i Gịlead drog han videre til Ạmmons sønner.
30 Deretter avla Jẹfta et løfte+ til Jehova og sa: «Hvis du virkelig gir Ạmmons sønner i min hånd, 31 så skal det skje at den som kommer ut, som kommer ut av dørene i mitt hus for å møte meg når jeg vender tilbake i fred+ fra Ạmmons sønner, skal tilhøre Jehova,+ og jeg skal ofre denne som et brennoffer.»+
32 Så drog Jẹfta over til Ạmmons sønner for å kjempe mot dem, og Jehova begynte å gi dem i hans hånd. 33 Og han slo dem så fra Ạroer hele veien til Mịnnit+ — tjue byer — og helt til Ạbel-Kẹramim, så det ble et meget stort mannefall. Slik ble Ạmmons sønner undertvunget foran Israels sønner.
34 Til slutt kom Jẹfta til Mịspa,+ til sitt hjem, og se, hans datter kom ut for å møte ham med tamburinspill og dans!*+ Nå var hun faktisk hans eneste barn.* Foruten henne hadde han verken sønn eller datter. 35 Og det skjedde da han fikk se henne, at han begynte å sønderrive sine klær+ og si: «Akk, min datter! Du har virkelig fått meg til å bøye meg ned, og du — du er blitt den som jeg har bannlyst. Og jeg for min del har åpnet min munn overfor Jehova, og jeg kan ikke ta det tilbake.»+
36 Men hun sa til ham: «Far, hvis du har åpnet din munn overfor Jehova, så gjør med meg etter det som er utgått fra din munn,+ ettersom Jehova har utført hevngjerninger for deg mot dine fiender, Ạmmons sønner.» 37 Og hun sa videre til sin far: «Måtte dette bli gjort med meg: La meg få være for meg selv i to måneder, og la meg gå av sted, og jeg vil gå ned på fjellene, og la meg gråte over min jomfrudom,+ jeg og mine venninner.»
38 Til dette sa han: «Gå av sted!» Så sendte han henne bort for to måneder; og hun gikk av sted, hun og hennes venninner, og på fjellene gråt hun over sin jomfrudom. 39 Og det skjedde etter at to måneder var gått, at hun vendte tilbake til sin far, og deretter oppfylte han det løftet som han hadde avlagt angående henne.+ Og hun hadde aldri omgang med en mann. Og det ble en forordning i Israel: 40 År etter år pleide Israels døtre å gå for å prise* gileaditten Jẹftas datter, fire dager i året.+