1. Kongebok
17 Og tisjbitten Elịa,*+ av Gịleads+ innbyggere,* sa til Ạkab: «Så sant Jehova, Israels Gud, lever,+ han som jeg står framfor:*+ Det skal verken komme dugg eller regn+ i disse årene uten etter mitt ords befaling!»+
2 Jehovas ord+ kom nå til ham, og det lød: 3 «Gå bort herfra, og du skal ta veien mot øst og skjule+ deg i Kẹrit-elvedalen, som ligger øst for Jordan. 4 Og du skal drikke av elven,+ og jeg skal i sannhet befale ravnene+ å forsyne deg med mat der.»+ 5 Han gikk straks av sted og handlet etter Jehovas ord+ og gikk således bort og slo seg ned i Kẹrit-elvedalen, som ligger øst for* Jordan. 6 Og ravnene brakte ham brød og kjøtt om morgenen og brød og kjøtt om kvelden, og han fortsatte å drikke av elven.+ 7 Men da noen dager var gått, skjedde det at elvedalen ble tørr,+ fordi det ikke hadde kommet noe skyllregn på jorden.
8 Jehovas ord kom nå til ham, og det lød:+ 9 «Bryt opp, gå til Sạrefat,*+ som hører til Sịdon, og du skal bo der. Se, jeg skal i sannhet befale en kvinne der, en enke, å forsyne deg med mat.» 10 Dermed brøt han opp og gikk til Sạrefat og kom inn i inngangen til byen; og se, en kvinne, en enke, holdt på med å sanke ved der. Da ropte han til henne og sa: «Vær snill og hent litt vann til meg i et kar, så jeg kan drikke.»+ 11 Da hun begynte å gå for å hente det, ropte han videre til henne og sa: «Vær snill og hent en bit brød+ til meg i din hånd.» 12 Til dette sa hun: «Så sant Jehova din Gud lever,+ jeg har ingen rund kake,*+ bare en håndfull+ mel i den store krukken og litt olje+ i den lille krukken; og se, jeg holder på med å sanke litt ved,* og jeg skal gå inn og lage til noe for meg og sønnen min, og vi skal spise det og dø.»+
13 Da sa Elịa til henne: «Vær ikke redd.+ Gå inn, gjør etter ditt ord. Men lag først en liten rund kake til meg av det som er der,+ og du skal bringe den ut til meg, og for deg selv og sønnen din kan du lage til noe etterpå. 14 For dette er hva Jehova, Israels Gud, har sagt: ’Den store krukken med mel skal ikke bli tom, og den lille krukken skal ikke mangle olje helt til den dag da Jehova gir et skyllregn over landets overflate.’»+ 15 Da gikk hun av sted og gjorde etter Elịas ord; og hun fortsatte å spise, hun sammen med ham og hennes husstand, i mange dager.+ 16 Den store krukken med mel ble ikke tom, og den lille krukken manglet ikke olje,+ i samsvar med Jehovas ord, det som han hadde talt ved Elịa.
17 Og det skjedde etter disse hendelsene at sønnen til kvinnen, husets frue, ble syk, og hans sykdom ble så alvorlig at det ikke lenger var pust i ham.+ 18 Da sa hun til Elịa: «Hva har jeg med deg å gjøre,*+ du den sanne Guds mann? Du er kommet til meg for å minne om min misgjerning+ og for å la sønnen min dø.» 19 Men han sa til henne:* «Gi meg sønnen din.» Så tok han ham fra hennes barm og bar ham opp på takkammeret,+ hvor han bodde, og la ham på sin egen seng.+ 20 Og han begynte å rope til Jehova og si: «Jehova, min Gud,+ skal du også føre ulykke over den enken som jeg bor hos som utlending, ved å la sønnen hennes dø?» 21 Og han tok til å strekke seg over barnet+ tre ganger og å rope til Jehova og si: «Jehova, min Gud, jeg ber deg, la dette barnets sjel+ komme tilbake i ham.» 22 Til slutt lyttet Jehova til Elịas røst,+ slik at barnets sjel kom tilbake i ham og han ble levende.+ 23 Elịa tok nå barnet og brakte ham ned fra takkammeret og inn i huset og gav ham til hans mor; og Elịa sa så: «Se, sønnen din lever.»+ 24 Da sa kvinnen til Elịa: «I sannhet, nå vet jeg virkelig at du er en Guds mann,+ og at Jehovas ord i din munn er sant.»*+