Josva

22 Da kalte Josva til seg rubenittene, gadittene og halve Manạsses stamme 2 og sa til dem: «Dere har gjort alt det Jehovas tjener Moses befalte dere,+ og dere har adlydt meg i alt det jeg befalte dere.+ 3 Dere har ikke sviktet deres brødre gjennom denne lange perioden fram til i dag,+ og dere har oppfylt deres forpliktelse ved å holde Jehova deres Guds bud.+ 4 Nå har Jehova deres Gud gitt deres brødre ro, slik han lovte dem.+ Så nå kan dere dra tilbake til teltene deres i det landet som Jehovas tjener Moses ga dere som eiendom på den andre siden* av Jordan.+ 5 Men vær svært nøye med å følge det budet og den loven som Jehovas tjener Moses ga dere.+ Dere skal elske Jehova deres Gud,+ gå på alle hans veier,+ følge hans bud,+ holde dere til ham+ og tjene ham+ av hele deres hjerte og hele deres sjel.»*+

6 Så velsignet Josva dem og sendte dem av gårde, og de dro til teltene sine. 7 Og til halve Manạsses stamme hadde Moses gitt et område i Basjan,+ og til den andre halvparten av stammen ga Josva land på vestsiden av Jordan,+ sammen med deres brødre. Da Josva sendte dem av gårde til teltene deres, velsignet han dem 8 og sa: «Dra tilbake til teltene deres med store rikdommer, med mange husdyr og med sølv og gull, kobber og jern og en stor mengde klær.+ Del det byttet+ som er tatt fra fiendene deres, med deres brødre.»

9 Deretter dro rubenittene, gadittene og halve Manạsses stamme fra de andre israelittene, fra Sjilo i landet Kạnaan, og de vendte tilbake til Gịlead-landet,+ det området der de hadde bosatt seg på Jehovas befaling gjennom Moses.+ 10 Da rubenittene, gadittene og halve Manạsses stamme kom til områdene ved Jordan i Kạnaan, bygde de et alter der ved Jordan, et stort og imponerende alter. 11 Senere fikk de andre israelittene høre+ at det ble sagt: «Se, rubenittene, gadittene og halve Manạsses stamme har bygd et alter på grensen til Kạnaan i områdene ved Jordan, på den siden som tilhører oss.» 12 Da israelittene fikk høre om dette, kom hele folket sammen i Sjilo+ for å gå til krig mot dem.

13 Israelittene sendte så Pịnehas,+ presten Eleạsars sønn, til rubenittene, gadittene og halve Manạsses stamme i Gịlead-landet, 14 og ti høvdinger dro sammen med ham, én høvding fra hver stamme i Israel, hver av dem var overhode for sitt fedrehus* blant Israels tusener.*+ 15 Da de kom til rubenittene, gadittene og halve Manạsses stamme i Gịlead-landet, sa de til dem:

16 «Dette er hva hele Jehovas folk sier: ‘Hva er dette for en illojal handling+ dere har begått mot Israels Gud? Dere har i dag sluttet å følge Jehova ved at dere har bygd dere et alter og gjort opprør mot Jehova.+ 17 Var det ikke nok med den synden vi begikk ved Peor? Den har vi ennå ikke renset oss fra, selv om det kom en plage over Jehovas folk.+ 18 Og nå vil dere slutte å følge Jehova! Hvis dere gjør opprør mot Jehova i dag, vil han i morgen være harm på hele Israels folk.+ 19 Hvis det er fordi det landet som tilhører dere, er urent, så kom over til det landet som tilhører Jehova,+ der Jehovas tabernakel står,+ og slå dere ned blant oss. Men ikke gjør opprør mot Jehova, og ikke gjør oss til opprørere, ved å bygge dere et alter i tillegg til Jehova vår Guds alter.+ 20 Da Akan,+ Serahs sønn, handlet illojalt i forbindelse med det som skulle ødelegges,* kom det ikke da harme over hele Israels folk?+ Og han var ikke den eneste som døde som følge av hans synd.’»+

21 Rubenittene, gadittene og halve Manạsses stamme svarte da overhodene for Israels tusener:*+ 22 «Gudenes Gud, Jehova!* Gudenes Gud, Jehova!+ Han vet det, og Israel skal også vite det. Jehova, hvis vi har vært opprørske og illojale mot deg, så spar oss ikke i dag. 23 Hvis vi bygde oss et alter for å slutte å følge Jehova og for å ofre brennofre, kornofre og fellesskapsofre på det, kommer Jehova til å straffe oss.+ 24 Nei, vi gjorde dette fordi vi var bekymret for at deres sønner i framtiden ville si til våre sønner: ‘Hvilken rett har dere til å tilbe Jehova, Israels Gud, sammen med oss?* 25 Jehova har satt Jordan som en grense mellom oss og dere rubenitter og gaditter. Dere har ingen andel i Jehova.’ Og deres sønner kunne hindre våre sønner i å tilbe* Jehova.

26 Derfor sa vi: ‘Vi må gjøre noe. La oss bygge et alter, ikke til brennofre eller slaktofre, 27 men som et vitne mellom dere og oss+ og våre etterkommere* etter oss om at vi skal gjøre tjeneste for Jehova med våre brennofre, slaktofre og fellesskapsofre.+ Da kan ikke deres sønner i framtiden si til våre sønner: «Dere har ingen andel i Jehova.»’ 28 Så vi sa: ‘Hvis de i framtiden skulle si dette til oss og til våre etterkommere,* skal vi si: «Se på etterligningen av Jehovas alter som våre forfedre laget, ikke til brennofre eller slaktofre, men som et vitne mellom dere og oss.»’ 29 Det er utenkelig for oss at vi skulle gjøre opprør mot Jehova og i dag slutte å følge Jehova+ ved å bygge et alter til brennofre, kornofre og slaktofre, et annet enn det alteret for Jehova vår Gud som står foran hans tabernakel!»+

30 Da presten Pịnehas, folkets høvdinger og overhodene for Israels tusener* som var med ham, hørte det Rubens, Gads og Manạsses etterkommere sa, slo de seg til ro med det.+ 31 Og Pịnehas, presten Eleạsars sønn, sa til Rubens, Gads og Manạsses etterkommere: «I dag vet vi at Jehova er iblant oss, ettersom dere ikke har handlet illojalt mot Jehova. Nå har dere reddet israelittene fra Jehovas hånd.»

32 Pịnehas, presten Eleạsars sønn, og høvdingene dro så fra rubenittene og gadittene i Gịlead og vendte tilbake til Kạnaan og fortalte de andre israelittene om det som var blitt sagt. 33 Og israelittene var fornøyde med rapporten. Israelittene lovpriste da Gud, og de snakket ikke mer om å gå til krig mot rubenittene og gadittene for å ødelegge det landet de bodde i.

34 Rubenittene og gadittene ga så alteret et navn,* for «det er et vitne mellom oss om at Jehova er den sanne Gud».