Job
15 Temanitten Ẹlifas+ tok da til orde og sa:
3 Å irettesette bare med ord er til ingen nytte,
prat alene hjelper ikke.
4 Du undergraver gudsfrykten,
du bryter ned interessen for Gud.
6 Din egen munn dømmer deg, ikke jeg.
Dine egne lepper vitner mot deg.+
7 Var du det første mennesket som ble født?
Kom du til verden før høydene?
8 Hører du det Gud sier i fortrolighet?
Har du enerett på visdom?
9 Hva vet du som vi ikke vet?+
Hva forstår du som vi ikke forstår?
11 Er ikke trøsten fra Gud nok for deg,
milde og vennlige ord?
12 Hvorfor lar du deg rive med av ditt hjerte,
og hvorfor lyner øynene dine av sinne?
14 Hvordan skulle et dødelig menneske kunne være rent
eller en som er født av en kvinne, være rettferdig?+
16 Skulle han da stole på et menneske som er avskyelig og fordervet,+
en mann som drikker urettferdighet som vann?
17 Jeg skal si deg noe. Hør på meg!
Jeg skal fortelle det jeg har sett,
18 det vise menn har hørt av sine fedre og fortalt videre,+
ting de ikke har holdt skjult.
19 Bare til dem ble landet gitt,
og ingen fremmed kom inn blant dem.
20 Et ondt menneske lider alle sine dager,
tyrannen plages alle de årene han har fått tildelt.
23 Han streifer omkring og leter etter mat* – hvor er den?
Han vet at mørkets dag er nær.
24 Nød og angst skremmer ham,
overmanner ham som en konge som står klar til å angripe.
27 Hans ansikt svulmer av fedme,
og hoftene er stinne av fett,
28 men han bor i byer som skal legges i ruiner,
i hus der ingen lenger skal bo,
hus som skal bli til steinrøyser.
29 Han skal ikke bli rik, og hans velstand skal ikke øke,
det han eier, skal ikke bre seg i landet.
30 Han slipper ikke ut av mørket.
31 Han burde ikke lure seg selv og stole på det som er verdiløst,
for det han får igjen for å gjøre det, er også verdiløst.
33 Han blir lik en vinranke som mister umodne druer,
og lik et oliventre som kaster blomstene.
35 De unnfanger vanskeligheter og føder ondskap,
morslivet bærer fram svik.»