Esekiel

14 Og noen av Israels eldste kom og satte seg foran meg.+ 2 Da kom Jehovas ord til meg: 3 «Menneskesønn, disse mennene er bestemt på å følge de avskyelige avgudene* sine, og de har lagt ut en snublestein som får folk til å synde. Skulle jeg la dem få spørre meg?+ 4 Si nå til dem: ‘Dette er hva Den Suverene Herre Jehova sier: «Hvis en israelitt er bestemt på å følge de avskyelige avgudene sine og legger ut en snublestein som får folk til å synde, og han så kommer for å spørre en profet, da skal jeg, Jehova, gi ham det svaret han fortjener med tanke på de mange avskyelige avgudene hans. 5 Jeg vil få israelittene til å føle frykt i hjertet* fordi de alle har trukket seg bort fra meg og har fulgt de avskyelige avgudene sine.»’+

6 Si derfor til Israels hus: ‘Dette er hva Den Suverene Herre Jehova sier: «Kom tilbake, vend dere bort fra de avskyelige avgudene deres, og vend dere bort fra alt det motbydelige dere gjør.+ 7 Hvis en israelitt eller en utlending som bor i Israel, trekker seg bort fra meg og er bestemt på å følge de avskyelige avgudene sine og legger ut en snublestein som får folk til å synde, og så kommer for å spørre min profet,+ da skal jeg, Jehova, personlig svare ham. 8 Jeg skal vende meg imot den mannen og gjøre ham til et advarende eksempel og til et ordtak, og jeg skal utrydde ham fra mitt folk.+ Og dere skal innse at jeg er Jehova.»’

9 ‘Men hvis profeten blir narret og gir et svar, da er det jeg, Jehova, som har narret profeten.+ Jeg vil rekke ut hånden mot ham og utslette ham fra mitt folk Israel. 10 Profeten og den som spør ham til råds, har like stor skyld. De må begge bære konsekvensene av sin skyld, 11 for at Israels hus ikke lenger skal forville seg bort fra meg og ikke lenger gjøre seg urene ved alle sine synder. De skal være mitt folk, og jeg skal være deres Gud’,+ sier Den Suverene Herre Jehova.»

12 Og Jehovas ord kom til meg enda en gang: 13 «Menneskesønn, hvis et land synder mot meg ved å handle illojalt, skal jeg rekke ut hånden mot det og ødelegge matforsyningen* i det.+ Jeg skal sende sult over landet+ og utrydde både mennesker og dyr.»+ 14 «‘Om så disse tre mennene – Noah,+ Daniel+ og Job+ – var i landet, ville de ved sin rettferdighet bare kunne redde seg selv’,+ sier Den Suverene Herre Jehova.»

15 «‘Eller sett at jeg lar farlige villdyr dra gjennom landet og gjøre det folketomt,* og det blir til en ødemark som ingen drar gjennom på grunn av villdyrene.+ 16 Så sant jeg lever’, sier Den Suverene Herre Jehova, ‘om så disse tre mennene var i landet, ville de verken kunne redde sine sønner eller sine døtre. De ville bare kunne redde seg selv, og landet ville bli lagt øde.’»

17 «‘Eller sett at jeg fører et sverd mot landet+ og sier: «La et sverd herje i landet» og jeg utrydder både mennesker og dyr.+ 18 Så sant jeg lever’, sier Den Suverene Herre Jehova, ‘om så disse tre mennene var i landet, ville de verken kunne redde sine sønner eller sine døtre. De ville bare kunne redde seg selv.’»

19 «‘Eller sett at jeg sender pest inn i landet+ og øser ut min harme over det med blodsutgytelse, så både mennesker og dyr blir utryddet. 20 Så sant jeg lever’, sier Den Suverene Herre Jehova, ‘om så Noah,+ Daniel+ og Job+ var i landet, ville de verken kunne redde sine sønner eller sine døtre. Ved sin rettferdighet ville de bare kunne redde seg selv.’»+

21 «Dette er hva Den Suverene Herre Jehova sier: ‘Slik skal det være når jeg sender mine fire straffedommer*+ over Jerusalem – sverd, sult, farlige villdyr og pest+ – for å utrydde både mennesker og dyr fra byen.+ 22 Men det skal være noen i byen som overlever og blir ført ut,+ både sønner og døtre. De kommer til dere, og når dere ser hvordan de lever, og hva de gjør, vil dere finne trøst etter* den ulykken som jeg førte over Jerusalem, ja alt det jeg gjorde mot byen.’»

23 «‘Det skal bli til trøst for dere når dere ser hvordan de lever, og hva de gjør, og dere skal forstå at det ikke var uten grunn jeg gjorde det jeg gjorde mot byen’,+ sier Den Suverene Herre Jehova.»