30 Nå ler de av meg,+
menn som er yngre enn meg,
de som har fedre jeg ikke engang ville latt
passe mine gjeterhunder.
2 Hvilken nytte har jeg hatt av styrken i deres hender?
Deres krefter har forsvunnet.
3 De er utmattet av sult og mangel.
De gnager på den tørre marken
som var øde og forlatt fra før.
4 De plukker salte blader av buskene,
de spiser røttene av gyvelbusken.
5 De blir drevet bort fra samfunnet,+
folk roper etter dem som etter en tyv.
6 I skråninger i fjellkløfter bor de,
i jordhuler og i klippehuler.
7 De skriker fra buskene
og klynger seg sammen blant neslene.
8 Som barn av uforstandige og navnløse folk
er de blitt jaget ut av landet.
9 Men nå håner de meg i sangene sine,+
jeg er blitt en de gjør narr av.+
10 De avskyr meg og holder seg på avstand fra meg,+
de nøler ikke med å spytte meg i ansiktet.+
11 Fordi Gud har gjort meg forsvarsløs og ydmyket meg,
tillater de seg hva som helst overfor meg.
12 På min høyre side reiser de seg som en pøbelflokk.
De driver meg på flukt
og setter opp sperringer langs min vei for å gjøre ende på meg.
13 De river opp mine stier
og gjør ulykken verre for meg,+
og det er ingen som hindrer dem.
14 De kommer imot meg som gjennom en vid revne i muren,
de velter fram mellom ruinene.
15 Frykt overmanner meg,
min verdighet blåses bort med vinden,
og mitt håp om redning forsvinner som en sky.
16 Mitt liv er i ferd med å ebbe ut,+
dager med lidelse+ griper meg.
17 Smerten gjennomborer mine knokler om natten,+
den gnagende smerten gir seg aldri.+
18 Sterke krefter har gjort min kledning ugjenkjennelig,
den strammer som en krage og kveler meg.
19 Gud har kastet meg ned i gjørmen,
nå er jeg bare støv og aske.
20 Jeg roper til deg om hjelp, men du svarer meg ikke.+
Jeg reiser meg, men du bare ser på meg.
21 Hensynsløst har du vendt deg imot meg,+
med din sterke hånd angriper du meg.
22 Du løfter meg opp og lar vinden føre meg bort,
så lar du stormen kaste meg hit og dit.
23 Jeg vet at du fører meg ned i døden,
til huset der alle levende møtes.
24 Men ingen vil vel slå en mann som allerede er knust,+
og som roper om hjelp midt i sin ulykke?
25 Har jeg ikke grått over dem som har fått det vanskelig?
Har jeg ikke sørget over de fattige?+
26 Jeg håpet på det gode, men det onde kom,
jeg forventet lys, men det var mørke som kom.
27 Mitt indre var i konstant opprør,
ulykkesdager møtte meg.
28 Nedtrykt går jeg omkring,+ helt uten sollys.
I forsamlingen reiser jeg meg og roper om hjelp.
29 Jeg er blitt en bror av sjakaler
og en venn av strutser.+
30 Min hud er blitt svart og faller av,+
knoklene brenner av hete.
31 Min harpe spiller bare sørgelige toner,
og fløyten spiller bare til gråt.