Job

 3 «Måtte den dagen da jeg ble født, bli slettet,+

også den natten da det ble sagt: ‘En gutt er unnfanget!’

Måtte Gud i det høye se bort fra den,

måtte det ikke skinne lys på den.

 5 Måtte det dypeste mørke* kreve den tilbake

og en regnsky legge seg over den.

Måtte den ikke glede seg blant årets dager

eller ha en plass blant årets måneder.

 7 Ja, måtte den natten bli ufruktbar

og ingen gledesrop høres.

 8 Måtte de som forbanner dagen, forbanne den,

de som kan vekke Leviạtan.*+

Måtte natten vente forgjeves på lyset

og aldri se daggryets stråler.

10 For den stengte ikke morslivets dører for meg+

og sparte ikke mine øyne for å se vanskeligheter.

12 Hvorfor fantes det et fang* som tok imot meg,

og bryster som ammet meg?

13 Nå kunne jeg ha ligget og hvilt,+

jeg kunne ha sovet i fred og ro+

14 sammen med jordens konger og deres rådgivere,

de som bygde seg steder som nå ligger i ruiner,*

15 eller sammen med fyrster som eide gull

og hadde hus fylt med sølv.

16 Hvorfor var jeg ikke lik et foster som dør i det skjulte,

lik et barn som aldri får se dagens lys?

17 I graven faller selv de onde til ro,

der får de utslitte hvile.+

18 Der får alle fangene være i fred,

de hører ingen stemme som tvinger dem til å arbeide.

19 Der er liten og stor like,+

og slaven er fri fra sin herre.

20 Hvorfor gir han lys til den som lider,

og liv til dem som er dypt fortvilet?*+

De søker mer ivrig etter den enn etter skjulte skatter,

22 de jubler av glede

og er lykkelige når de finner graven.

23 Hvorfor gir Gud lys til en mann som er på villspor,

og som han har stengt inne?+

24 Min mat er blitt erstattet av sukk,+

mine klagerop+ strømmer fram som vann.

25 For det jeg fryktet, har rammet meg,

det jeg var redd for, har kommet over meg.

26 Jeg får ikke fred, ikke ro, ikke hvile,

vanskelighetene bare fortsetter.»