TITUS
Studienoter – kapittel 2
den sunne lære: Eller: «den læren som bygger opp». – Se studienote til 1Ti 6:3.
De eldre mennene: Paulus bruker et gresk ord (presbỵtes) som i De kristne greske skrifter sikter til fysisk eldre menn. (Se også Lu 1:18; Flm 9.) Dette ordet er beslektet med det greske ordet (presbỵteros) som Paulus brukte tidligere i dette brevet da han oppfordret Titus til å «utnevne eldste [bokst.: «eldre menn»] i by etter by». (Tit 1:5; se studienote til Apg 11:30.) Men sammenhengen her viser at Paulus omtaler alle kristne menn som er oppe i årene, enten de tjener som eldste i menigheten eller ikke. I de videre versene gir han veiledning til forskjellige aldersgrupper i menigheten, for eksempel «de eldre kvinnene» og «de yngre mennene». – Tit 2:3–6.
moderate i sine vaner: Se studienote til 1Ti 3:2.
seriøse: Se studienote til 1Ti 3:8.
sunne i sinnet: Se studienote til 1Ti 3:2.
sunne i troen, i kjærligheten og i utholdenheten: Det greske ordet for «sunne» sikter egentlig til fysisk helse. (Lu 5:31) Men Paulus bruker det i overført betydning. Med denne medisinske metaforen oppfordrer han «de eldre mennene» til å bevare en sterk åndelig helse.
På samme måte skal de eldre kvinnene: Paulus viser at modne kristne kvinner, i likhet med «de eldre mennene» han nettopp har nevnt, har en viktig rolle i menigheten. «De eldre kvinnene» kan for eksempel ha god påvirkning på yngre kvinner. (Tit 2:2, 4, 5) Familier på Kreta ble utsatt for et dårlig moralsk klima og levde blant falske lærere som ‘brøt ned troen til hele familier’. (Tit 1:11, 15, 16) Paulus ber derfor modne kvinner om å hjelpe til med å styrke kristne familier.
ha en oppførsel som viser at de har respekt for Gud: Det greske ordet som er gjengitt med «som viser at de har respekt for Gud», ble brukt i ikke-bibelske skrifter om prester og andre som «utfører hellige oppgaver». Her overbringer det tanken om å oppføre seg på en måte som viser at man har dyp respekt for Gud. (Se også 1Ti 2:10.) Det greske ordet for «oppførsel» sikter i denne sammenhengen til handlinger som er et resultat av en persons innstilling. De kristne kvinnene som Paulus nevner, måtte huske at de hele tiden skulle ha en oppførsel og en innstilling som var i harmoni med Jehovas hellige normer.
De skal ikke baktale noen: Paulus ønsker at eldre kristne kvinner skal være gode eksempler ved å passe på at samtalene deres ikke går over i negativ sladder og baktalelse. (Sl 15:3; 1Ti 3:11; se studienote til 2Ti 3:3.) Han sier også at de ikke skal være slaver av mye vin. En av farene ved å drikke for mye er at det ofte får en person til å snakke uten å tenke seg om, noe som kan føre til baktalelse. – Ord 20:1; 23:33.
lære andre det som er godt: Denne formuleringen understreker at de eldre kvinnene i menigheten har en verdig rolle. I et annet brev skrev Paulus at kvinner ikke skulle bli utnevnt til lærere i menigheten, for Gud har bestemt at det bare er menn som er eldste, som skal ha den rollen. (1Ti 2:12; se studienoter til 1Ti 2:11.) Men her legger Paulus vekt på at kristne kvinner kunne undervise andre på viktige måter. Enten det var i forkynnelsen eller i en uformell eller privat sammenheng, underviste de ved det de sa og gjorde. På den måten kunne de ha god påvirkning på andre.
Da kan de lære de yngre kvinnene: Det greske ordet som er gjengitt med «lære», kan også oversettes med «bringe [de yngre kvinnene] til fornuft». Det er beslektet med ord som er gjengitt med «sunn i sinnet» andre steder i dette brevet. (Tit 1:8; 2:2, 5, 6) Et oppslagsverk sier at ordet dreier seg om å lære andre å være kloke, å oppføre seg bra, å bruke god dømmekraft. De eldre kvinnene skulle gi slik kjærlig opplæring til yngre kvinner ved å være gode eksempler og formidle veiledning fra Skriftene. Paulus stolte på at trofaste søstre ville følge de prinsippene han ble inspirert av Gud til å skrive ned om å respektere andres verdighet og privatliv. – 1Te 4:11; 1Ti 5:13.
å elske sin mann: Paulus bruker her ett enkelt gresk ord som ofte ble brukt for å rose en god kone. Han går ikke ut fra at en gift kvinne automatisk vil elske mannen sin. Mange kvinner på den tiden hadde lite eller ingenting de skulle ha sagt når det gjaldt valg av ektefelle. Så i noen tilfeller kan det ha vært en utfordring for en kvinne å utvikle varme følelser for mannen sin.
å elske … sine barn: Denne formuleringen er i likhet med den foregående («å elske sin mann») oversatt fra ett enkelt gresk ord som ofte ble brukt for å rose en god kone. Paulus’ veiledning viser at en mors naturlige kjærlighet til barna sine kan pleies og styrkes. Eldre kvinner kunne være med på å bygge opp familier i menigheten ved å oppfordre yngre mødre til å fortsette å gi barna sine den kjærligheten og oppdragelsen de trengte. – 2Ti 1:5; 3:14, 15.
ta seg av hjemmet sitt: På Paulus’ tid var det vanlig at kvinner tok seg av husarbeidet, selv om det fantes unntak. Men Paulus mener ikke at kvinner bare skal utføre arbeid hjemme. En slik tanke ville ikke være i harmoni med Skriftene. (Ord 31:10–31; Apg 18:2, 3) Ved å bruke denne formuleringen viser Paulus at det å ta seg av hjemmet sitt var en viktig og nødvendig oppgave. Kristne kvinner som forsømte familien sin, ville stille menigheten og dens budskap i et dårlig lys. Paulus kan også ha ønsket å framheve kontrasten mellom det å «ta seg av hjemmet sitt» og de unyttige gjøremålene som enkelte kvinner brukte tiden sin på. (1Ti 5:13, 14) Jehova ga både menn og kvinner viktige oppgaver når det gjaldt det å ta seg av familien sin. – 1Ti 5:8 og studienoter.
underordne seg sin mann: Se studienote til Kol 3:18.
så folk ikke snakker hånlig om Guds ord: Paulus hadde nettopp drøftet hvordan kristne kvinner skulle oppføre seg i dagliglivet. Nå forklarer han hva som er bakgrunnen for denne veiledningen. Hvis kristne kvinner var dårlige eksempler, ville folk utenfor menigheten kunne kritisere Guds «ord», eller budskap. De ville hevde at det kristne budskapet ikke får folk til å utvikle gode egenskaper. Men når kristne kvinner oppførte seg slik de burde, ville det stille Gud og hans budskap i et positivt lys, og det kunne føre til at noen fikk lyst til å bli kristne. – 1Pe 2:12; se studienote til Kol 3:8.
Fortsett … å oppfordre de yngre mennene: Paulus bruker her et sterkere verb enn «å undervise», som han brukte i Tit 2:1. Det greske verbet for «å oppfordre» betyr i denne sammenhengen «å overbevise med myndighet». (Se studienote til Ro 12:8.) Men Titus skulle ikke utøve sin myndighet på en hard eller uvennlig måte. Han skulle i stedet være «et eksempel [for de yngre mennene] når det gjelder gode gjerninger». (Tit 2:7) Dessuten bruker Paulus en verbform som angir vedvarende handling (her gjengitt med «fortsett … å oppfordre»), noe som viser at Titus måtte komme med stadige påminnelser.
sunne i sinnet: Se studienote til 1Ti 3:2.
Snakk på en måte som bygger opp og ikke kan kritiseres: Det greske ordet for «som bygger opp» kan også oversettes med «som er sunn». Riktignok kan man bli kritisert selv om man snakker på en fullkommen måte. (Joh 6:58–61) Men det ordet som her er gjengitt med «ikke kan kritiseres», overbringer tanken om at ingen med rette kan kritisere, eller fordømme, en som snakker på en måte som bygger opp. Når Titus var et godt eksempel ved den måten han snakket på, stilte det menigheten i et positivt lys, og motstanderne kunne bli til skamme.
Slavene skal underordne seg sine eiere: Noen får kanskje inntrykk av at Paulus her støtter slaveriet som institusjon, men i virkeligheten tar han bare utgangspunkt i noe som var en realitet på hans tid, og som de kristne ikke hadde myndighet til å forandre. Det er sant at Paulus i 1Kt 7:21 oppfordret slaver som var kristne, til å ‘gripe muligheten’ til å bli frie hvis de kunne gjøre det på en lovlig måte. Men det var det ikke alle som kunne. Derfor oppfordrer han her kristne som er slaver, til å være samvittighetsfulle og bringe ære til Jehova ved den måten de oppfører seg på. – Se studienoter til 1Ti 6:1.
ikke stjele: Det greske ordet som her er gjengitt med «stjele», er ikke det vanligste ordet for «å stjele». Dette verbet betyr bokstavelig «å legge til side til seg selv», men kan også overbringe tanken om «å tilvende seg midler for å berike seg selv» eller «å begå underslag». Det samme ordet er gjengitt med «i hemmelighet holde tilbake» i Apg 5:2, 3 i beretningen om Ananias’ synd. I den greske oversettelsen Septuaginta er dette verbet brukt i Jos 7:1 for å beskrive hvordan Akan tok noe som tilhørte Jehova. Et oppslagsverk forklarer at på Paulus’ tid ble mange slaver «betrodd oppgaven med å gjøre innkjøp, og de tok ofte hånd om store pengesummer». Slike slaver kunne derfor bli fristet til å stjele fra sine herrer. Kristne slaver, som motsto denne fristelsen, viste at de var til å stole på. – Se studienote til Ef 4:28.
være til ære for Guds, vår Frelsers, lære: Det greske ordet som her er oversatt med «være til ære for», kan også gjengis med «være til pryd for», «utsmykke» eller «pynte». Ordet ble blant annet brukt om de fine steinene som Herodes’ tempel var utsmykket med, de vakre egenskapene som kristne kvinner kunne utvikle, og skjønnheten til Det nye Jerusalem. (Lu 21:5; 1Ti 2:9; 1Pe 3:5; Åp 21:2) Som Paulus viser her, kan en kristen være til ære, eller pryd, for Guds budskap, det vil si vise andre hvor vakkert det er. Når en kristen slave respekterte og adlød sin eier, kunne andre få lyst til å undersøke Bibelens lære. De som så hvordan han oppførte seg, kunne tydelig se forskjellen mellom en kristen slave og en slave som var kjent for å være lat og kranglete og sannsynligvis ville stjele.
Guds, vår Frelsers: Se studienote til 1Ti 1:1.
fører til frelse: Se studienote til 1Ti 2:4.
for alle slags mennesker: Se studienote til 1Ti 2:4.
Den lærer oss opp: Paulus snakker her om «Guds ufortjente godhet». Jehova Gud har vist menneskene stor kjærlighet og ufortjent godhet ved å sørge for Jesu Kristi gjenløsningsoffer, som «fører til frelse for alle slags mennesker». (Tit 2:11; Ef 1:7; 2:4–7) Paulus sier altså at denne godheten lærer opp dem som følger Kristus. Den veileder og motiverer dem. (2Kt 5:14, 15) Når en kristen har lært om det Jehova har gjort for ham, ønsker han å leve på en måte som gleder hans himmelske Far. Han lærer for eksempel å ta avstand fra gale lyster og negative personlighetstrekk som skyldes påvirkning fra «den nåværende verdensordningen», som Satan hersker over. (Se studienoter til Ef 2:2.) De kristne anstrenger seg for å utvikle slike positive personlighetstrekk som et sunt sinn, rettferdighet og gudhengivenhet. – Se studienoter til 1Ti 3:2; 4:7.
ugudelighet: Les om uttrykket «ugudelighet», som er det motsatte av «gudhengivenhet», i studienote til Ro 1:18.
gudhengivenhet: Les om uttrykket «gudhengivenhet» i studienote til 1Ti 4:7; se også studienote til 1Ti 2:2.
den nåværende verdensordningen: Eller: «den nåværende tidsalderen». – Se studienote til 1Ti 6:17; Ordforklaringer: «Verdensordning; ordning».
vårt strålende håp: Eller: «det lykkelige håp». I Bibelen sikter «håp» til «en trygg forventning om det som med sikkerhet skal skje», slik et oppslagsverk forklarer det. Paulus sikter her til det håpet noen mennesker har om å bli oppreist til liv som udødelige åndeskapninger og få herske sammen med Jesus Kristus i hans «himmelske rike». (2Ti 4:18; Åp 5:10) Dette riket skal bringe velsignelser til sine undersåtter på jorden og gi dem muligheten til å leve evig. Det er bare ‘den lykkelige Gud’ som kan garantere at løftene om alt dette vil bli oppfylt, og de som ser fram til at dette skal skje, blir også lykkelige. (1Ti 1:11) Det greske ordet som her er gjengitt med «strålende», blir oversatt med «velsignede» i enkelte bibeloversettelser. Begge gjengivelsene framhever Guds velvilje mot dem som har slike framtidshåp. – Se også studienote til Mt 5:3.
den herlige tilkjennegivelsen: Det greske ordet som er gjengitt med «tilkjennegivelsen» (epifạneia), blir brukt i Bibelen i betydningen «åpenbaring» eller «manifestasjon av myndighet eller makt». (Se studienote til 1Ti 6:14.) Her knytter Paulus en slik tilkjennegivelse til oppfyllelsen av «vårt strålende håp». For de åndssalvede kristne innbefatter dette håpet at de blir oppreist til liv i himmelen for å herske sammen med Kristus. Bibelen viser at denne himmelske oppstandelsen først skulle finne sted under «Herrens nærvær», det vil si Jesu nærvær. (1Te 4:15–17) Denne oppstandelsen er også en del av «den herlige tilkjennegivelsen av den store Gud og av vår Frelser, Jesus Kristus». Med Guds hjelp blir Jesus tilkjennegitt, det vil si står fram, og han belønner salvede kristne som har dødd.
av den store Gud og av vår Frelser, Jesus Kristus: Paulus drøfter her «den herlige tilkjennegivelsen» av både Gud og Jesus Kristus. Vanligvis blir ordene «tilkjennegivelse» og «tilkjennegi» bare brukt i forbindelse med Jesus. (2Te 2:8; 1Ti 6:14; 2Ti 1:10 [se studienote]; 4:1, 8) Noen bibeloversettere mener at det bare er én person som er omtalt her, og de bruker derfor en slik gjengivelse som «vår store Gud og frelser Kristus Jesus». De ser altså på dette verset som et bevis for at de inspirerte skrifter omtaler Jesus som «den store Gud». Men mange bibelkommentatorer og bibeloversettere er enige i at denne passasjen kan oversettes slik det er gjort i Ny verden-oversettelsen, der det framgår at det er snakk om to forskjellige personer. – Begrunnelsen for denne gjengivelsen er beskrevet i Kingdom Interlinear, Tillegg 2E, «Of the Great God and of [the] Savior of Us, Christ Jesus».
for å utfri oss: Bokstavelig: «for å løskjøpe oss; for å gjenløse oss». Det greske verbet ble brukt om det å befri en slave eller en krigsfange ved å betale løsepenger. Det samme verbet er brukt i 1Pe 1:18, 19, der det blir sagt at de kristne er blitt «utfridd [eller: «løskjøpt; gjenløst», fotn.]» ved hjelp av Kristi ‘dyrebare blod’. – Se også studienote til Mt 20:28.
all slags lovløshet: Bibelen sier at all «synd er lovbrudd». (1Jo 3:4) Men lovløshet omfatter ikke bare syndige handlinger, men også forakt for Guds lover. (Se studienote til Mt 24:12.) Paulus visste selvfølgelig at ufullkomne kristne ikke var fullstendig syndfrie. (Ro 7:19–23) Men de begynte å leve på en annen måte – de ignorerte ikke lenger Guds rettferdige normer. Takket være Jesu prestetjeneste hadde de nå Jehovas lover ‘i sitt hjerte og i sitt sinn’. (He 10:14–16; Ro 7:25; 8:2, 4; Tit 2:12) De var dermed utfridd «fra all slags lovløshet».
et folk som er hans spesielle eiendom: Kristi disipler er blitt renset og «utfridd» ved hjelp av gjenløsningsofferet, hans ‘dyrebare blod’. (1Pe 1:18, 19; He 9:14) De kan derfor med rette kalles «hans spesielle eiendom». Ifølge en ordbok kan det greske ordet som Paulus her bruker for «hans spesielle eiendom», romme tanken om å være «en dyrebar eiendel og en spesiell skatt». Denne ordlyden minner om det Jehova sa til nasjonen Israel i gammel tid: «Dere [skal] bli min spesielle [eller: «dyrebare»] eiendom blant alle folkene.» (2Mo 19:5; se også 5Mo 7:6; 14:2.) Siden pinsedagen i år 33 har Jehova hatt en ny «nasjon» på jorden – «Guds Israel», «et folk som skal være Guds spesielle eiendom». (1Pe 2:9, 10; Ga 6:16 og studienote) De åndssalvede kristne kan derfor omtales som en ‘spesiell eiendom’ for både Jehova Gud og Jesus Kristus. Men ordet «folk» som blir brukt her, gjelder ikke bare salvede kristne. Det omfatter også Jesu «andre sauer», som gjør sitt beste for å støtte dem. (Joh 10:16) Jehova Gud og Jesus Kristus setter stor pris på dem alle. – Se også Sl 149:4; Hag 2:7.
ivrige etter å gjøre gode gjerninger: Paulus sier at de kristne skulle være «ivrige» etter å gjøre det er som er rett og riktig i Guds øyne, eller gjøre det på en entusiastisk måte. Slike «gode gjerninger» dreier seg om å gjøre noe godt for andre, vise Guds ånds frukt og framfor alt forkynne det gode budskap om Guds rike. – Mt 24:14; Ga 5:22, 23; Tit 2:1–14; Jak 1:27; 1Pe 2:12.
Fortsett å undervise … og å formane og irettesette: Paulus avslutter denne passasjen i brevet til Titus med en rekke formaninger som blir gradvis sterkere. Han visste at en tilsynsmann bare trengte å komme med en vennlig påminnelse til noen, mens han måtte formane andre. Det var også noen han måtte irettesette. I enkelte tilfeller ville han kanskje trenge å ta alle disse tre skrittene. Titus skulle begynne med å «undervise om alt dette», så «formane» dem som ikke hørte etter, og deretter «irettesette» dem hvis de vendte det døve øret til formaningene hans. Titus kunne trygt ta disse skrittene, for han visste at han hadde «full myndighet» til å utføre oppdraget sitt.
La ingen se ned på deg: Paulus bruker her et gresk verb som kan tyde på at Titus’ motstandere hadde en overlegen holdning overfor ham. Men Titus måtte huske at han som utnevnt eldste hadde «full myndighet» til å formane og irettesette dem som forstyrret freden og enheten i menigheten. – Se også 1Ti 4:12, der Paulus bruker et lignende verb for å beskrive den forakten noen kan ha vist Timoteus på grunn av hans unge alder.