Mais — en gammel plante som tjener det moderne menneske
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Honduras
MAIS er et populært kornslag som kan tilberedes på mange forskjellige måter. Men visste du at det i mange land først er i den senere tid at mais er blitt innført, mens planten i andre land har en svært gammel historie?
Da Christofer Columbus la ut på sin lange reise på slutten av 1400-tallet, var mais en ukjent kornsort i Europa, mens den samtidig ble dyrket i stor utstrekning på hele det amerikanske kontinent, fra Canada til Chile. I dag, nesten 500 år senere, blir mais også dyrket i stor målestokk i slike land som Kina, Jugoslavia, Sovjetunionen, Sørafrikarepublikken, India og Romania.
De første som dyrket mais, kanskje for cirka 3000 år siden, var amerikanske indianere — aztekere, inkaer, mayaer og andre. De trodde at maisen var en gud eller en gudinne, og at de selv var blitt til av mais. Hver indiansk stamme hadde sine egne ritualer, danser og seremonier til ære for maisguddommen. Når et menneske døde, fikk det alltid med seg noe mais i graven, ettersom en trodde at vedkommende ville trenge det i den neste verden.
Folk som ikke har noen særlig kjennskap til mais, vil kanskje bli overrasket over å få vite at det finnes slike varieteter som svart mais, rosa mais, rød mais og hvit mais, foruten gul mais, som er den som er best kjent.
I dag har en fått fram nye hybrider ved krysning. For å få det beste såkorn dekker en aksene til med poser, slik at uønsket pollen som blir ført med vinden, ikke skal befrukte såkornet. En tar pollen fra den samme planten for å befrukte den. På denne måten får en rene maissorter. Senere kan disse krysses med en annen ren sort. Noen ganger foretar en en tredje krysning for å oppnå det beste resultat fra foreldreplantene. Såkorn fra slike krysninger er svært produktivt. Det er imidlertid en ulempe at en må kjøpe nytt såkorn hver gang en skal plante mais.
La oss nå se litt nærmere på selve planten. Den er særkjønnet, det vil si, støvbærere og støvveier (hanlige og hunlige forplantningsdeler) sitter på hver sine blomster. Når plantene har fått en dusk i toppen av hannblomstene, som har en gyllen farge på grunn av pollenet, sier en at maisen blomstrer. Vinden sprer pollenet og befrukter derved hunnblomstene, som sitter på stengelen. Vanligvis har hver plante to-tre slike blomster, som blir støttet av brede, opptil en meter lange, grønne blad.
Så snart blomstene er befruktet, begynner det å vokse korn på kolben. Før maisen blir moden, kommer det nye rotskudd fra de knudrede endene på de nederste røttene, som sprer seg under jorden som beinene på en krabbe.
For å få en god høst når en ikke kjøper såkorn, må en velge korn som har samme størrelse og form, fra sterke planter og fine kolber. Såkornet plantes i dyp, frisk jord, jord som er rik på humus, nitrogen og fuktighet. Mais trenger også rikelig med sol. Selv om maisen klarer seg i nesten allslags jord, vil den bare gi rik avkastning når den vokser under de aller gunstigste forhold. Når plantene har oppnådd en tredjedel av full størrelse, er det viktig å luke vekk ugress. Jord dynges opp omkring roten til hver plante, for at den skal få støtte foruten næring fra jorden. Når agnene ikke lenger er grønne, men begynner å bli askegule, er tiden inne til å høste de modne aksene. Etter maishøsten planter en mange steder bønner eller andre belgfrukter for å gjenoppbygge de næringsstoffene maisen har tatt fra jorden.
Er alt arbeidet med å dyrke mais virkelig anstrengelsene verdt? Absolutt. Bare tenk på alle de produktene som kommer fra mais — matolje, salatdressing, margarin, sirup og sukkertøy. Enkelte alkoholholdige drikker blir laget av gjæret maismask. Kornet, kolbene og bladene blir brukt til dyrefôr. Mais blir dessuten brukt ved framstilling av såpe, kosmetikk, glyserin, sprengstoff, medisiner, lim på frimerker og konvolutter, viskelær, skosåler, svamper, papir og lignende.
Ja, vi har god grunn til å sette pris på denne planten. Den utgjør enda et bevis for at den sanne Gud i rikelig monn har sørget for å dekke menneskenes behov.