Afrikanere forandrer sin levemåte
EN SOSlOLOGISK undersøkelse av det matriarkalske samfunn i Luapula-provinsen i Zambia blir tatt opp i tidsskriftet American Ethnologist. Forskeren Karla O. Poewe ved Lethbridge universitet i Alberta i Canada tar for seg den virkning trossamfunnene har på den tradisjonelle levemåte blant innbyggerne i Luapula. Etter at hun har tilbrakt 18 måneder sammen med disse menneskene, trekker, hun den slutning at bare «Jehovas vitner har lykkes» med hensyn til å oppnå en «forandring i oppførselen blant sine medlemmer når det gjelder slektskapsforhold, familieforhold og økonomisk virksomhet», mens andre har hatt «middelmådig framgang med hensyn til å gi veiledning i en skikkelig livsførsel og å få den enkelte til å holde fast ved en slik livsførsel». Hennes undersøkelse innbefatter følgende iakttagelser:
«[Jehovas vitners] forskjellige former for virksomhet i landsbyene kommer nær opp til det en ville vente av de beste ikke-revolusjonære frigjøringsbevegelser. Medlemmene forandrer nesten umerkelig hele sitt liv og således også indirekte det samfunnet de er en del av, for fullt ut å kunne virke for det kommende Guds rike. . . .
Jehovas vitner, som gjør bruk av undervisningsmetoder som tar sikte på å skape modne tjenere, . . . har vunnet ry blant sine landsmenn på grunn av sin absolutte ærlighet og blir derfor foretrukket til jobber hvor de ansatte har med penger å gjøre.»
Forskeren Karla Poewe beskriver familietradisjonene blant innbyggerne i Luapula og forklarer at ettersom arveretten i deres samfunn går gjennom moren, «kan kvinnene, i Luapulas matriarkalske samfunn styre landet, ta de pengene barna måtte tjene, og skille seg fra en ’udugelig’ ektemann». Hun sier også: «Kvinnene er av den oppfatning at det er viktig at det er lett å oppnå skilsmisse når mennene ikke er ’opplært’ til å forsørge hustru og barn.» Hvordan har Jehovas vitner klart å løse de problemer som er knyttet til slike tradisjonelle holdninger til ekteskapet?
Karla Poewe svarer: «Jehovas vitner har større framgang enn medlemmene av andre religionssamfunn når det gjelder å opprettholde stabile familier. Akkurat som i forholdet mellom arbeidsgivere og tjenere skyldes deres fremgang en forandring i forholdet mellom mann og hustru. I sitt nye forhold til hverandre føler de ikke sin stilling truet, men de bestreber seg på å samarbeide og er ansvarlige for hvordan de behandler hverandre, overfor et nytt overhode, nemlig Gud. En ektemann som er et av Jehovas vitner, blir vist tillit, noe som det er så risikabelt for en kvinne å vise en mann som ikke er hennes bror (i Luapulas matriarkalske samfunn), og han blir på sin side opplært til å bli moden nok til å kunne påta seg ansvaret for hustruens og barnas ve og vel. Men i tillegg til at mannen og hustruen blir oppfordret til å vise hverandre tillit og påta seg sine forpliktelser overfor hverandre, blir de oppmuntret til å ha en uklanderlig oppførsel (abantu abacishinka). Dette altoverskyggende kravet styrker ekteskapet.»
Hva tilskriver denne sosiologiske undersøkelsen en slik omfattende forandring i det tradisjonelle mønster blant innbyggerne i Luapula? Skribenten bemerker at blant Jehovas vitner «er Bibelen et ’mønster’ for samfunnslivet». Som hun uttrykker det: «Luapulas Jehovas vitner bruker Bibelen for å skape mennesker som er verdige til å få leve i en ny verden.»