«Moralens voktere» fører utydelig tale
I HVOR høy grad inntar kirkesamfunnene en fast holdning i sin tradisjonelle rolle som «moralens voktere» blant folket? I enkelte større kirkesamfunn viser det som har funnet sted i den senere tid, at bibelske moralnormer i stadig større utstrekning blir utsatt for angrep, ikke bare utenfra, men også innenfra. Her følger noen eksempler:
● En arbeidsgruppe i Canadas forente kirke som studerte spørsmål angående kjønnslivet, frigav i fjor vår en rapport hvor det ble gitt uttrykk for at kirken bør ta «forholdene i betraktning» i sitt syn på moral. Rapporten, som er på 100 sider, sier at kjønnslig omgang mellom ugifte kan være i orden under visse omstendigheter, at det bør legges større vekt på et «ærlig og sterkt ønske om å vise troskap» i ekteskapet enn på den «enerett på det seksuelle område» som en nå legger i ekteskapelig troskap, og at «modne homoseksuelle som godtar seg selv slik de er» bør få lov til å bli prester.
Hva er det så som gjør at en seksuell forbindelse kan sies å være i orden? Ifølge arbeidsgruppen må den være ’utviklende og frigjørende, givende for begge parter, basert på ansvar overfor samfunnet og gledebringende’ — noe som sett ut fra partenes synspunkt kan sies om praktisk talt enhver kjønnsakt. En talsmann for rapporten hevdet at «kjønnsmoralen må holde tritt med samfunnsvitenskapen» fordi «Gud taler til oss både gjennom den og gjennom Bibelen». Mange medlemmer av den forente kirken følte det som om de var blitt sviktet, I brev til arbeidsgruppen gav de uttrykk for at de var «i høy grad foruroliget», «forarget» eller ’knust og skamfulle’. En kvinne skrev: «Djevelen må le. Jeg for min del forlater i hvert fall kirken.»
● Canadas anglikanske kirke, som i 1979 godkjente at homoseksuelle ble ordinert som prester, avla i tråd med det ovenstående en rapport hvor det ble foreslått at «konvensjonell snerpethet» i synet på ugifte par som levde sammen, burde avlegges. I rapporten heter det at hvis forholdet er bygd på «frivillig samtykke og kjønnslig omgang» med tanke på at det er noe som skal vare hele livet, da eksisterer det «i virkeligheten» allerede et ekteskap. De som står bak rapporten, argumenterer for at kirken skal anerkjenne denne ordningen, og sier: «Vi må være beredt på å bli slått av stille undring når vi ser at [Gud] til sine tider ved hjelp av ’samvittighetsekteskap’ kan la sin nåde komme til uttrykk.»
Da denne rapporten for en tid siden ble gjennomgått på et kirkemøte, oppfordret de som støttet den, de forsamlede prestene til å «se denne kjensgjerning i øynene». Og presten Garry Patterson sa: «De siste tre årene har jeg ikke viet noen som ikke allerede hadde levd sammen.» På den annen side sa Donald Masters ved Guelph universitet: «Jeg synes det er helt utrolig at kirken i en tid med synkende moralnormer skulle godta noe som en god del anstendige hedninger ikke ville godta.»
● I Storbritannia avla en arbeidsgruppe i den anglikanske kirke en rapport på 34 000 ord hvor det blant annet ble sagt at «et homoseksuelt forhold som innbefatter det fysiske uttrykk for fri kjærlighet» under visse omstendigheter kan rettferdiggjøres. Rapporten anbefalte også at homoseksuelle ikke skulle utelukkes fra prestegjerningen.
● En arbeidsgruppe som var blitt uttatt av metodistkirken i Storbritannia, sa i en rapport at homoseksuelle forbindelser ikke er galt, og at dette «åpenbart fjerner grunnene for å nekte en hvilken som helst person medlemskap i kirken eller å inneha et embete i den ene og alene på grunn av hans eller hennes seksuelle legning».
Selv om slike rapporter ikke alltid offisielt blir godtatt av kirken, er tendensen klar: I stedet for klart og tydelig å slå til lyd for gudfryktig rettferdighet er de store kirkesamfunn i ferd med å gi sin tilslutning til de moralnormer som gjør seg gjeldende i tiden. De gjør på den måten vold på det apostelen Paulus under inspirasjon klart og tydelig gir uttrykk for i 1. Korinter 6: 9. 10. De legger ikke for dagen den samme ånd som Lot, som var bedrøvet på grunn av de homoseksuelle i Sodoma. — 2. Pet. 2: 6, 7.