Kan bakterier ha blitt til ved en tilfeldighet?
DET ENKLESTE ER SVÆRT KOMPLISERT
ENKLE? DE HAR DE STØRSTE MOLEKYLER EN KJENNER TIL!
DE FLESTE evolusjonister vil uten videre innrømme at dyreceller, slike som den vi finner på illustrasjonen på side 4, er de rene biologiske underverker på grunn av sin kompliserte oppbygning. ’Men de første levende organismer var ikke så komplisert,’ er de snare til å tilføye. «De første levende organismer på jorden . . . var sannsynligvis éncellete organismer som minnet mye om de gjærbakterier vi kjenner i dag,» skriver Richard E. Dickerson, som er professor i kjemi, i tidsskriftet Scientific American.
Men la oss nå se litt på den lille bakterien. Da vil du selv kunne avgjøre om den kan ha blitt til uten en Skaper.
Du ville kanskje vente at celleveggene i bakterier var mer primitive enn celleveggene i høyerestående organismer. Det motsatte er tilfelle! Planteceller har en cellulosevegg som består av en kjede av sukkermolekyler. Celleveggene hos bakterier består også av kjeder av sukkermolekyler, men disse kjedene er på en innviklet måte vevd sammen til korte aminosyrekjeder. En kan, som en vitenskapsmann uttrykte det, «tenke seg [hele celleveggen] som et stort, sekkformet molekyl».
Denne sekken er kolossalt sterk. Celleveggene hos bakterier kan motstå et indre trykk som tilsvarer 21 kilo pr. kvadratcentimeter (300 pund pr. kvadrattomme), uten å bli ødelagt. Forsøk det med dekkene på bilen din!
Bakteriene har riktignok ikke noen kjerne, slik som høyere organismers celler. Men selv de enkleste bakterier inneholder en god del DNA, arvestoffet som finnes i alle levende organismer. DNA i bakterier er ikke innelukket av en kjernemembran, men danner vanligvis en lang spiral inne i bakterien. Den vanlige E. coli-bakterien har i sin store DNA-spiral «langt det største molekyl som etter det en vet, finnes i et biologisk system», sier vitenskapsmannen dr. John Cairns.
Høres alt dette ut som noe som kunne ha blitt skylt sammen på en eller annen strand en gang i urtiden? Kan det «største molekyl» ha blitt til ved en tilfeldig kombinasjon av livløse stoffer?
E. coli dupliserer sitt DNA som en forberedelse til neste deling. For at dette skal kunne finne sted, må DNA-molekylet, som er formet slik at det kan minne noe om en stor, vridd glidelås, «åpnes», slik at hver halvdel kan danne sin komplementære halvdel. De såkalte baseparene i DNA svarer til hektene i en glidelås. I E. coli-bakterien blir disse baseparene duplisert med en hastighet på 150 000 i minuttet!
Hva skjer når E. coli trenger å forflytte seg? Bakterien lager ganske enkelt en propell. Ifølge professor i biologi Howard Berg reiser seks tynne tråder seg på sidene av cellen og samler seg, slik at de danner en bunt. Disse trådene roterer, noe som krever «en struktur som tilsvarer en rotor, en stator og lager,» sier dr. Berg. Ikke dårlig gjort av en «primitiv» form for liv!
Men dette er ikke alt. I likhet med alle levende organismer bruker E. coli-bakterien sitt DNA for å lede oppbyggingen av de stoffene den trenger for å kunne leve. Den lille bakterien kontrollerer sitt DNA ved hjelp av innviklede tilbakemeldingsmekanismer som enten aktiviserer eller stenger av visse deler av DNA-molekylet etter behov. «En må ta seg tid til å påpeke hvor økonomisk og effektivt dette kontrollsystemet er,» sier biokjemikeren Jean-Pierre Changeux, som undrer seg over at «kontrollen ikke koster cellen noen energi i det hele tatt. . . . En fabrikk med styrereléer som ikke krever noen energi for å virke, ville være den mest effektive i industrien».
Det er ikke bare bakterienes kompliserte oppbygning som taler imot at de er et produkt av en utvikling. Selv de proteinene som finnes i bakteriene og i andre livsformer, viser at det er fullstendig usannsynlig at det skulle ha funnet sted en utvikling. Hvordan det?
Utviklingslærens tilhengere gjør stort nummer av et forsøk som ble gjort i 1952, da noen vitenskapsmenn sendte en elektrisk ladning gjennom en gassblanding og frembrakte en rekke kjemiske stoffer, deriblant noen aminosyrer. Dette blir betraktet som betydningsfullt, ettersom aminosyrer som er satt sammen på rette måte, danner proteiner, de grunnleggende byggesteinene i alle levende organismer.
Nå er det slik at avhengig av hvordan en aminosyre er sammensatt, kan den være enten «venstredreiende» eller «høyredreiende». De aminosyrer som er blitt skapt ved forskjellige gass- og ladningsforsøk, innbefatter like mange venstre- som høyredreiende typer. Som evolusjonisten Richard Dickerson innrømmer, forholder det seg imidlertid slik at «unntatt i visse spesielle tilfelle . . . anvender alle levende organismer i dag bare L [venstredreiende] aminosyrer».
Hvis et bestemt protein har 400 aminosyrer, ville sannsynligheten for at alle disse skulle være venstredreiende, være like stor som sannsynligheten for at en som kaster mynt og krone, skal få krone 400 ganger etter hverandre. Sannsynligheten er som én til over 10 100 — et tall som er mange ganger større enn antallet av alle atomene i alle de galakser til sammen som finnes i det kjente univers! Men selv om det skulle skje noe så usannsynlig som at 400 venstredreiende aminosyrer ved en tilfeldighet smeltet sammen til et protein, ville det bare være den aller ringeste sjanse for at det skulle bli dannet av de rette venstredreiende aminosyrene — det finnes 20 forskjellige — i den rette rekkefølge.
Hvor stor sannsynligheten er for at proteiner skulle dannes spontant, kan også illustreres på denne måten: Sett at du hadde en kasse som inneholdt like mange trebrikker som var påtrykt bokstaver og tall, og som virket helt like når en tok på dem. Med bind for øynene får du så beskjed om å velge ut 400 av disse små brikkene. Sannsynligheten for at du skal velge bare bokstaver og ingen tall, er uhyre liten. Men det er ikke alt. De 400 brikkene med bokstaver som du har valgt ut, må danne et forståelig, grammatikalsk sett riktig avsnitt når de blir lagt ved siden av hverandre i den rekkefølgen du plukker dem opp i.
Den kompliserte måten E. coli-bakterien er bygd opp på, illustrerer et annet problem i forbindelse med den oppfatning at livsformer, selv enkle livsformer, skulle kunne ha oppstått ved en utvikling. DNA-molekylene er en betingelse for at det skal eksistere liv, men de er ikke den eneste betingelsen. Andre svært kompliserte molekyler, for eksempel enzymer, må til for å styre og samarbeide med DNA-molekylene.
Det kan således bare eksistere liv når forskjellige svært kompliserte systemer blir til samtidig og samarbeider på en fullkommen måte. Ikke et eneste av disse kompliserte systemene kan noen gang frembringe en enkel levende organisme uten at de andre systemene er til stede.
Når utviklingslærens tilhengere blir stilt overfor dette dilemmaet, svarer de ganske enkelt med å bedyre sin «tro» på at det har funnet sted en utvikling.
[Uthevet tekst på side 6]
Celleveggene i bakterier motstår et indre trykk som tilsvarer 21 kilo pr. kvadratcentimeter
[Uthevet tekst på side 7]
Baseparene i E. coli-bakterien blir duplisert med en hastighet på 150 000 pr. minutt