’Å få stillestående vann i bevegelse’
Det italienske medisinske tidsskriftet Tempo Medico har undersøkt «spørsmålet om hvorvidt blodoverføring alltid er påkrevd» i de tilfellene hvor denne behandlingsmetoden blir benyttet. På bakgrunn av de iakttagelser tidsskriftet har gjort, blir det sagt: «Det kan så avgjort sies at de tilfellene hvor blodoverføring er så nødvendig at pasientens liv er i fare hvis han ikke får det, blir færre for hver dag.»
Tempo Medico antyder videre at det på grunn av den betydelige risiko som er forbundet med transfusjonsbehandling, «er berettiget å spørre seg om det ikke ville være verdt å ta behandlingsmetoder som kanskje er blitt rutinemessige, opp til ny overveielse og begrense bruken av blodoverføringer — ikke av hensyn til de ønsker Jehovas vitner kommer med, men med tanke på behandling i sin alminnelighet». Artikkelen fortsetter:
«Det er med dette i tankene, og ikke bare for å etterkomme Jehovas vitners ønsker, at Denton Cooley [i Houston i Texas] i over sju år har begrenset bruken av transfusjoner i så stor utstrekning som overhodet mulig når han har utført operasjoner på åpent hjerte. Han har isteden fortynnet pasientens blod ved å tilføre det en oppløsning av glukose og heparin. Når det er slik at denne metoden har gitt utmerkede resultater i løpet av denne tiden . . . kan en lure på hvorfor den ikke er i alminnelig bruk i moderne kirurgi.
Én kirurg som har tatt i bruk denne metoden, er dr. Cesare Buresta ved distriktssykehuset i Ripatransone i provinsen Ascoli Piceno. I 1974 begynte han å operere Jehovas vitner, og han rettet seg etter deres vilje. . . . Ifølge dr. Buresta selv viser de resultater han har oppnådd, at det i hvert fall i de fleste tilfelle er mulig å unngå blodoverføringer under operasjoner uten å utsette pasienten for større risiko enn normalt. Det er naturligvis nødvendig å bruke all den kirurgiske teknikk som er tilgjengelig, for å redusere blodtapet til et minimum. Det er klart at operasjonene blir mer intrikate og komplisert når en tar i bruk slike teknikker. Å utnytte muligheten for å unngå transfusjon, noe som nå ser ut til å være en realitet, koster med andre ord arbeid, forberedelser og utstyr.»
Tidsskriftet avslutter med å si: «Ikke desto mindre må legevitenskapen ærlig ta stilling til spørsmålet om det ikke er anstrengelsene verdt å forsøke å nå dette målet ved å øke antallet av avdelinger og operasjonsteam som er i stand til å benytte de nevnte teknikkene. Dette innebærer ikke bare at vi oppfyller de ønsker som Jehovas vitner kommer med, men spørsmålet er om dette ikke vil være til gagn for alle, eller i det minste stimulere til videre forskning. Deres standpunkt er en spore til å få de rutinemessige behandlingsmetoders vann, som alltid er litt stillestående, i bevegelse.» — Desember 1980.