Familieliv i Serengeti nasjonalpark
DEN afrikanske løven blir ofte kalt dyrenes konge. Det er forståelig. Den har en stor, imponerende manke. Med store ravgule øyne ser den seg reservert omkring i opphøyet ro. En majestetisk atmosfære omgir den. Og når den plutselig reiser seg og utstøter et brøl som kan høres nesten en mil borte, får det oss til å grøsse. Ingen tvil om at dette er dyrenes konge!
Men når du ser løven i sine hjemlige omgivelser, er det ikke fritt for at det kongelige inntrykket falmer en smule. Løven både hviler og sover mye. Av og til legger den seg til rette i grenene på et tre for å være i fred for ungene som spesialiserer seg på å klatre over de voksne løvene. Og noe den virkelig liker, er å ligge lenge på ryggen med buken i været i den stekende solen. Slik tilbringer den 20 timer av døgnet.
Hva med de resterende fire timene? Vel, når løvinnene — som er de som går på jakt — setter kjøtt på «bordet», er hannløven den første som forsyner seg. Når alt kommer til alt, er det jo han som er kongen, ikke sant? Han avler ungene og kjemper mot andre løver som trenger inn på hans territorium. Hannløven er altså far, slåsskjempe og sjusover. Og så er han konge, for en stund.
En hannløve er i virkeligheten ikke alene om å ivareta sine plikter. Løvene er de eneste av kattedyrene som er selskapelige. De holder sammen i flokker, som vanligvis består av to—tre store hannløver, mellom fem og ti løvinner i forplantningsdyktig alder og utallige små og halvvoksne unger. Flokkene kan imidlertid være mye større. De kan være på hele 40 stykker eller enda flere. Hver flokk har sitt territorium som dekker et areal på flere kvadratkilometer, og de store hannløvene sørger for å jage inntrengere på flukt.
Det er løvinnene som står for det meste av jakten, som vanligvis foregår om natten. De er lettere (cirka 115—140 kilo) og er derfor hurtigere enn de tyngre hannene (cirka 180—220 kilo). Men likevel driver hunnløvene jakt på bytte som løper hurtigere enn de selv gjør. Det er derfor en fordel for dem å jakte sammen. Noen holder seg skjult, mens andre sirkler inn byttet og jager det mot dem som ligger på lur.
Løvinner er vanligvis gode mødre. De første to—tre månedene får ungene melk. Deretter tar moren dem med til et dyr hun har drept, og de begynner å spise kjøtt. Men de fortsetter å die til de er omkring åtte måneder gamle, da har moren ikke mer melk. Hun driver jakt sammen med ungene i to år eller lenger, og de lærer ved å iaktta henne.
Det hersker vanligvis en fredelig atmosfære i familien. Løvinnene samler seg i grupper og passer hverandres unger. Sultne unger dier en hvilken som helst løvinne som har melk. Ungene bruker en stor del av tiden til å «leke sisten» og til å slåss. Av og til blir en løvinne med på leken ved å svinge med halen, mens ungen forsøker å fange den og bite i den. Til og med de store hannløvene finner seg i at ungene kryper opp på dem og lugger dem i manken. Alle i flokken holder seg innenfor sitt territorium, men de er ikke alltid sammen. Men når de treffes igjen, hilser de på hverandre ved å gni hodene mot hverandre.
Flokken består gjennom flere generasjoner. De fleste av løvinnene blir født og oppfostret i flokken og er derfor beslektet. Når det har gått noen tiår, vil det i flokken være søstre, mødre, bestemødre, halvsøstre, kusiner og så videre. Men når de unge hannene er tre år, blir de drevet bort fra flokken av de store hannene.
De holder imidlertid sammen som en gruppe. I gruppen kan det være to—tre eller fem—seks unge hanner, og etter et par år, når de er blitt modne og sterke, støter de kanskje på en annen flokk. De jager da bort hannene i denne flokken og overtar hunnene. Når dette skjer, dreper de nye hannene ungene i flokken. Det betyr at avkommet deretter vil komme fra de nye hannene. Det betyr også at hunnene nokså snart blir brunstige. Jo flere hanner det er i en flokk, jo mindre sannsynlig er det at det vil lykkes en annen gruppe hanner å jage dem bort og overta hunnene.
Det er derfor en fordel for en hannløve å ha andre hannløver med seg i flokken. Mens løvinnene vanligvis blir i flokken hele livet — omkring 18 år — blir hannene som oftest erstattet av en yngre, sterkere gruppe hanner i løpet av to—tre år. Slike utstøtte hanner frister en hard tilværelse. De hører ikke lenger til i flokken og er derfor ofte ute av stand til å skaffe seg nok mat. Det er derfor det blir sagt i slutten av det tredje avsnittet at hannløven er konge «for en stund».
Det er sjelden beslektede hanner i en flokk slåss om hunnene. Løvinnene i en flokk blir ofte brunstige på samme tid. Den første hann som kommer i nærheten av en brunstig hunn, parer seg med henne. De andre hannene holder seg på avstand. Men ettersom alle hunnene blir brunstige omtrent på samme tid, har alle hannene vanligvis nok hunner de kan pare seg med.
Alt dette resulterer naturligvis i enda flere unger og enda mer uro i familien, og det kan være nokså slitsomt, noe enhver far og mor kan bevitne. La oss derfor avslutte vårt besøk hos løvefamilien i Serengeti nasjonalpark og la løvefar og løvemor få slappe av etter strabasene med å få de små til å ta seg en middagslur. Det er naturligvis alltid en som ikke får sove, og som må ha seg en ekstra melkeskvett.
Og med dette sier vi farvel her fra Serengeti.
I dag er det nok så at løven driver jakt på andre dyr for å skaffe seg mat, men det var tydeligvis ikke slik i begynnelsen. (1. Mosebok 1: 30) Profeten Jesaja viser at i den kommende, nye verden skal «ulven og lammet . . . beite sammen», og «løven skal ete halm som oksen», mens «en smågutt gjeter dem». — Jesaja 11: 6—9; 65: 25.